Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Deadringer]

Hvor herlig er det ikke at dette gjentar seg i morgen også. Neste måned og. For ikke å snakke om neste år. Nei. Dette kommer aldri til å slutte. Det gjør ikke arrene mine oppover armene, beina og resten av kroppen min heller=)

 

Gleder meg til å stå opp i morgen.

8561123[/snapback]

Vær så snill å prat med politiet. Det her er ille og burde ikke skje med en uskyldig 17åring..

[Korpmettaren]

Hvor herlig er det ikke at dette gjentar seg i morgen også. Neste måned og. For ikke å snakke om neste år. Nei. Dette kommer aldri til å slutte. Det gjør ikke arrene mine oppover armene, beina og resten av kroppen min heller=)

 

Gleder meg til å stå opp i morgen.

8561123[/snapback]

Vær så snill å prat med politiet. Det her er ille og burde ikke skje med en uskyldig 17åring..

8561559[/snapback]

Det er ganske vanskelig når man ikke har noe bevis å legge fram desverre. De har 'viktigere' ting å prioritere da.

 

Men "vanlige" folk klarer ikke se helheten i de psykiske smertene når noe har foregått i mange år. Er det som er det kjipe, en liten krangel tar ikke særlig stor skade på det enkelte menneske, men kan fort vekke minner som er langt mer smertefullt. Og hvis de minnene er over så lang tidsperiode (som i mitt tilfelle) så blir den krangelen langt mer smertefull.

 

Men er bare å prøve å finne de gode minnene i livet og glede seg over det. De aller fleste har heldigvis noen gode minner.

[Deadringer]

Men "vanlige" folk klarer ikke se helheten i de psykiske smertene når noe har foregått i mange år. Er det som er det kjipe, en liten krangel tar ikke særlig stor skade på det enkelte menneske, men kan fort vekke minner som er langt mer smertefullt. Og hvis de minnene er over så lang tidsperiode (som i mitt tilfelle) så blir den krangelen langt mer smertefull.

8561638[/snapback]

Da er vanlige folk idioter. Det finnes ikke verre smerte enn psykisk smerte..

[Korpmettaren]

Da er vanlige folk idioter. Det finnes ikke verre smerte enn psykisk smerte..

8561759[/snapback]

10 poeng der -Nyhus-. Men desverre så er det vanskelig å se de som har det.

[ppppppptttttttt]

Det er ganske vanskelig når man ikke har noe bevis å legge fram desverre. De har 'viktigere' ting å prioritere da.

 

 

Man må ikke ha bevis for å snakke med politiet, helsesøster, sosialkontor osv. Bare å legge fram ditt syn på saken, og snakke. De er der for å hjelpe deg. Jeg føler veldig emd deg, og syns helt klart du bør ta kontakt med noen om problemene.

[DeadEmotion]

Enig med de andre her. Dette er ikke noe du burde gå rundt og bære på alene. Du fortjener å bli tatt på alvor. Snakk med noen!

[Bear^]

Er usikker om jeg har postet min "livshistorie" før, har vel postet brokker av den, men velger å gjøre det igjen, alltid godt å få tunge ting ut i åpent lys.

 

Alt begynte da jeg var 6 år. Første skoledag. Gleda meg meget myte, spesielt siden mine 2 eldre søstre hadde skrytt av hvor morsomt det var. Første dag gikk vel greit den, men allerede fra første dag har jeg had mine ting å utsette på skolen, alt annet enn læreren jeg hadde mine 3 første år, hun var faktisk av den skjeldene sorten. Snill.

 

Anyway, mobbingen startet vel kort tid etterpå. Men utvidet seg til det den skulle være i 9 år først i 1 klasse. Alt var feil, hvor jeg bodde, at jeg måtte ta buss. Alt Det med buss var feil fordi de andre måtte gå til skolen (var kort vei for dem, var vel 12 km for min del). Fikk høre fra dag 1 at vi hadde bare had gådt av å gå til skolen som "normale" folk. Når man bosatte seg mitt i gokkeland fortjente man ikke noe annet.

 

Fikk og konstant høre hvor feit jeg var. Gym timene var de aller værste, hvor jeg ble peket på og "hvor mye den hang nede". Magan da, vel og merke. Morten har vært liten i liten tilstand hele livet den, trenger "varme hender" før den viser sin styrke. Men det var ikke den veien jeg skulle med dette.

 

Så mine første år var langt fra hærlige. Mine med elever mobbet meg, lærerne ignorerte meg og hjalp meg ikke. Var kun den enslige læreren som var min klasseforstander som faktisk sto opp mot dem som mobbet. Kanskje fordi av alle lærerne, mann og kvinner, var det hun som hadde baller nok til å si imot sine medlærere, som tilfeldigvis hadde skolens 2 værste mobbere som sønner, og som tilfeldigvis gikk i min klasse.

 

Uheldigvis i 4 klasse fikk vi en annen lærer, en mannelig en. Var grei sådann, men ikke av det kaliberet jeg skulle ønske, f.eks var ikke tøff nok til å si fra til de lærerungene som mobbet andre. I senere tid påstå han at han ikke viste noe. Bullshit hele pakken.

 

I 5 klasse oppsto problemer for min del. Jeg sleit med norsken, dvs rettskrivningen. Jeg fikk støtteundervisning, og dere kan vel tenke hva det første til. Yup, enda mere mobbing. Nå var jeg feit, lat og dum som et esel. I tillegg til alle bemerkningene jeg fikk for det jeg gjorde på skolen. F.eks i sløyd timene, kunst timene, matte timene, norsk timene. Mange ganger ble leksene mine tatt fra meg av de idiotene som mobbet, og lest høyt i klassen, hvor samtlige elever lo. Rart at en så liten klasse som vi var, 6 stk, kan gjøre så mye skade mot 1 person. Husker vi skulle skrive noe for å lære oss EDB kunnskaper. Dette var da i Word, og selvfølgelig skulle alle stå bak og se når jeg skrev. Og norsken min er jo ikke sterk, så det ble mange røde understreker i Word, og det ble jeg og mobbet for.

 

I 6 klasse rant det over for meg. Jeg begynte å finne på unnskyldninger for ikke å gå på skolen. Jeg tror jeg hadde alt fra magaværk til lugubre sykdommer du bare finner i indre Afrika. Dette endte med besøk hos helsesøster, som tok kontakt med psykolog. Så jeg gikk til psykolog, klarte å krenke meg i stående posisjon og kom meg tilbake på skolebenken. Alle lærerene var informert om problemet de hadde, men fremdeles var svaret "vi vet ikke at det er noe mobbing på vår skole".

 

Så hoppet vi over 7 klasse pga den nye reformen som ble inført, så jeg begynte på ungdomsskolen. Der fikk vi 3 nye elever i vår klasse. 3 nye idioter som joinet lynsche mobben for å mobbe meg da. Nye termer ble oppfunnet, som f.eks "nuggati bomba". Dette måtte jeg da leve under i mine 3 siste år på barne og ungdomsskolen.

 

For å oppsummere mine 9 år på barne og ungdomsskolen. Fælt. Psykisk mobbing, fysisk mobbing, lærere som ikke brydde seg. Med andre ord, jeg kan ikke fortelle den gleden da jeg tok rektoren i handa, ikke den rektoren som hadde en sønn som mobbet meg, nei han hadde forlatt stillingen for å bli ordfører, noe han uheldigvis klarte. Den gleden, av å kunne sette meg i bilen til mine foreldre og legge 9 år med helvette bak meg. Ubeskrivelig. Men jeg klarte det, mye takket være støtte fra min familie.

 

Så begynte jeg på videregående. For en forandring. Jeg fikk gode venner som jeg fremdeles er venner med i dag, 2 av de som mobbet meg på b&u skolen fikk sinte blikk fra kompiser da de etter 3 år fikk vite hvordan de hadde vært på b&u skolen. Priceless. Tiden på videregående var faktisk kjempebra. Men grunnet min behandling på B&u skolen, hadde jeg veldig store problemer med å stole på mennesker, noe jeg sliter med i dag og. Jeg sliter og med gramatikken, er vel gramatisk ordblind, og sleit med matten. Dette fordi læreren jeg hadde i matte på B&U skolen aldri tok seg tid til å hjelpe meg, og dette var i en klasse med 8-9 elever over 3 år. Mye av det pensumet vi begynte med på videregående var videreført fra B&U skolen. Takket være en meget snill mattelærer, gode venner og min kjære far, klarte jeg meg gjennom matten med karakter 2 på grunnkursmatten, og karakter 4 på 2mz matten i andre klasse (som jeg tok som privatist 4 året).

 

Jeg måtte og ta et ekstra år for å klare meg med fransk språkfag. Klarte å kreke meg på karakter 2, fransk VK1 vel og merke. Denne hadde jeg strøket på 3 ganger før, klarte den 4 gangen.

 

På mitt tilleggs år på videregående begynte jeg og å søke jobb, eller, jeg begynte tidligere, men slo inn på full speed i august 2003. Fikk meg og en tur i en betongvegg da jeg konstant gikk å fryktet at jeg hadde kreft. Sliter litt med det i dag, men har kommet til realitet at jeg er egentlig ikke redd for døden i seg selv, men alt det jeg går glipp av hvis jeg dør. Derfor har jeg og begynt å trene, for å ta vare på meg selv.

 

Men så var det over til jobbsøking da. For et mareritt. Hadde ikke had noe arbeid før grunnet faglige problemer med videregående, så jeg hadde heller ingen penger. Levde på 1k spenn i månden som jeg fikk av min kjære mor for å hjelpe henne å vaske på en butikk hun vasker på. Jeg var nede på Aetat, nå NAV, og fikk ingen hjelp der. Joda penger skulle jeg få fra dem på slik utplasserings dritt ordning, men jeg måtte selv finne arbeidet, så skulle de ta seg av papirarbeidet. Spurte om jeg hadde rett til noen penger andre plasser, fikk nei. I september 2005 fikk jeg vite at jeg kunne søke om stønad til livsopphold fra sosialkontoret. Dette viste de idiotene på Aetat, men fortalte meg det ikke. Det kunne rådgiveren min på sosialen fortelle meg. De hadde hadt problemer med det før.

 

Imens søkte jeg jobb på jobb på jobb. Bare 4 ganger var jeg på jobbintervjue, og jeg søkte på alt jeg fant i løpet av de 3 årene, samt levert ut søknader. Enten var jeg "ikke rette mannen til stillingen", uten at de viste hvem jeg var eller hvordan jeg var i arbeid, eller så var stillingen besatt, fortalt i et generet brev sendt til de andre som ikke fikk jobben.

 

Helt til Januar 2006. Sendte en søknad på jobb som resepsjonist på et hotell. Trodde aldri jeg skulle få noe svar. Kort tid etterpå ringte resepsjonssjefen til meg, og spurte om jeg ville komme på intervjue. Samme lekse tenkte jeg, dro på intervjue, innstilt på svaret ble det samme som vanlig. Gikk greit for seg, forlot. Dagen etterpå, på biltur til "arbeid" sammens med min mor, ringte hun igjen. Om jeg ville komme på prøvejobbing i helga, nærmere bestemt 8 Januar. Jeg takket ja for det, og dro. Og der fikk jeg jobben. Etter 3 år med søking og veldig få intervjuer og ingen hjelp fra aetat, fikk jeg jobben jeg minst trodde jeg skulle få. Takket være et menneske som så forbi papirer og såg på personen istede og ga meg en sjangse.

 

Så det er livet mitt frem til i dag, en psykologisk berg og dalbane med høye følelser, irriterende stunder og masse frustrasjon. Men jeg kom meg gjennom, mye takket være en kjær familie, som jeg verdsetter over alt på jord. Uten dem hadde jeg aldri klart meg.

 

Mitt råd til alle her inne, hold dem dere har kjær nær til dere og ikke skuv dem fra deg. Er du ikke så heldig som meg som har en kjær familie, så har dere sikkert venner som bryr seg om dere. Hold på dem, bruk dem som gode venner skal brukes, som støtte. Alt kan beseires her i livet om man bare har tro på det. Ikke mist troen, da er du fortapt. Selv om Gud kan se ut som et ondt barn med forstørrelsesglass på små maur, er der alltid håp for en bedre hverdag. Jeg klarte meg, jeg kom meg frem, kan jeg klare det kan alle klare det.

[Deadringer]

Fæl historie Bear, men det er godt det gikk "bra" til slutt da

 

Hadde noe mer å skrive, men glemte hele greia. Det var egentlig litt godt, sikkert et tegn på at det går bedre.

[DeadEmotion]

Får vondt av å lese hvor jævlig du har hatt det Bear...

 

Mobbere er noen usle krek. Har selv blitt mobba og vet hvor ødeleggende det kan være for selvtilitten, såvel som tilitten man har/får til andre mennesker... Jeg har som resultat blitt utrolig nærtagende og sensitiv. Har lett for å føle meg tråkka på og dersom noen kommer med en kommentar, enten den er ment som en fornærmelse eller bare for kødd føler jeg meg ofte trua... Snakker nå først og fremst om folk jeg ikke kjenner så godt. Venner kan fint kødde i vei... Jeg er egentlig ganske redd for at det vil skje igjen, selv om det er lenge siden jeg ble mobba sist...

 

Lurer virkelig på hva som foregår oppi huet til de verste mobberne... Hva får de egentlig ut av det?

[Bear^]

Faktisk synes jeg synd på de som mobber. Det viser seg i mer eller mindre alle tilfeller at de som mobber gjør det som et "substitu" for hvor jævlig de selv har det.

 

Jeg tar dem ikke i forsvar, de er ikke fratatt samfunnets lover og regler for oppførsel, men de kan heller ikke ha det godt. Jeg vet at de som mobbet meg ikke hadde det gått i sitt hjem på en eller annen måte.

 

Min måte å "takle" det som har skjed meg, har vært ved å tilgi dem for det de har gjort. Har ikke snakket med dem siden jeg sluttet på skolen, men i sinnet har jeg på en måte tilgitt deres oppførsel mot meg, selv om det gjorde meg vondt.

 

Det er nå et kapittel av livet mitt som jeg ser tilbake på og husker, for å kunne bidra til at det ikke skjer igjen. Det er bare synd at mobbing er veldig vanlig på både skoler og arbeidsplasser.

 

Hva som til syvende og sist driver et menneske til å plage et annet vet jeg ikke. Vi mennesker er sosiale dyr, avhengig av nærkontakt og følelse av å være til nytte. Kanskje denne "adferden" til de som mobber er en måte for å søke slik nærkontakt og følelsen at de gjør "noe", med mange på bedre ord. Ikke vet jeg, er ikke noe adferdsbiolog.

 

Men jeg vet at gneger man og gnukker på fortiden, forsurer den fremtiden. Tilig og lukk kapitlet, men ikke glem. Det er min måte å gå videre på.

[DeadEmotion]

Jeg vet ikke med alle, men jeg vet at i hvert fall en av mobberne mine hadde et godt hjem og virka tilsynelatende selvsikker og glad... En annen derimot, begynte å mobbe meg for å rette fokuset bort fra seg selv. Han hadde næmlig lenge blitt plagd av de andre gutta i klassen og så antakeligvis på det som en mulighet for å komme unna alt slitet... Og det virka faktisk...

 

Bra at du ikke har latt mobbingen ødelegge deg. Jeg bærer egentlig ikke så mye nag til mobberne nå, kanskje aller minst til han som selv hadde blitt mobba... Det kunne selvsagt ikke forsvare handlingen, men det virker alikevel på en eller annen underlig måte mer forståelig enn noen som mobber bare for å være kule eller fordi de synes skole/arbeidsdagen blir for kjedelig...

[mushi]

Mobbing er ikke forsvarlig uansett. Hvis jeg ikke hadde blitt psykisk terrorisert og banka på skolen i 12 år og et større helvete hjemme, så ville jeg hatt jobb og penger nå. Har ingenting tilovers for sånne mennesker.

Endret 8. mai 2007 av mushi

[TheKims]

Auch! Men på en annen side så kan det såre like mye om det bare hadde vært et lite kyss. Personen har tross alt vært borti noen andre. Typen min lå med en annen jente mens vi hadde en slags "pause" i forholdet vårt. Vi har gått videre, og har det ganske bra sammen. Men å tilgi, det klarer jeg ikke med det første. Er så glad i gutten, men fy faen som tankene spinner av og til!!

8561033[/snapback]

 

klarer man noen gang å stole på den andre parten? elsker jenta over alt på jord men tror ikke at ting kan bli bra noen gang. vi har en liten gutt på 1,5 år i lag så jeg var litt usikker på om vi skulle prøve på nytt for hannes del.

[Stubbekropp]

Sånn, brant opp...ting

Er jeg pyroman når jeg skriver 15 sider med tanker for og så brenne dem?

Eller er jeg bare gal?

 

uansett; LETTELSE!

[Deadringer]

klarer man noen gang å stole på den andre parten? elsker jenta over alt på jord men tror ikke at ting kan bli bra noen gang. vi har en liten gutt på 1,5 år i lag så jeg var litt usikker på om vi skulle prøve på nytt for hannes del.

8563296[/snapback]

Uansett om dere skiller lag eller ikke, prøv å bli "venn" med henne igjen. Om ikke for deg, for sønnen deres sin skyld. Han kommer garantert til å ha en bedre oppvekst om foreldrene hans er venner som drikker kaffe hos hverandre, enn om de avskyr hverandre.

[TheKims]

Jeg er ikke sur eller nåt. selfølgelig jævlig såret men tiden leger alle sår. Ho mene at det vil bli alt for tungt å bare være venner. vi har ikke hatt det helt bra den siste tiden så jeg hadde mistanker om at det var noe. Jeg har veldig lysst å prøve å få omsorgen får han men ettersom jeg er gutt så er vell sjangsene små.

[Deadringer]

Om det blir tungt for hu, så er det hennes problem. Det burde hu tenkt over før hun stakk dolken i ryggen din, for så å helle en halvliter salt i såret.

[Eplefe]

Jeg får totalt angst av skolen for tiden, noe som fører til at jeg ikek får gjort en dritt, og det gjør meg deprimert. ><

Herregud, jeg skjønner ikke hva som har skjedd det siste halve året, alt er bare.. Tåke ><

[chokke]

Jaja, min verden er uforandra siden sist jeg skrev her. Føler meg helt hjelpesløs og full av frykt. Tør ikke ringe legen for psykolog heller... Og vil ta sertifikatet, men tør ikke irnge kjørelærer i frykt for å si noe dumt og drite meg ut i trafikken hele tia .

Føler meg som en byrde for alt og alle... helt verdiløs...

 

skal også stryke på løpetest imorgen (som vanlig...) og få 2'er i gym, noe jeg ikke trodde var mulig...

Jaja, 4-5 timer til jeg kan legge med og bli ferdig med enda en dag...

Endret 8. mai 2007 av chokke

[Olsenhower]

Jaja, min verden er uforandra siden sist jeg skrev her. Føler meg helt hjelpesløs og full av frykt. Tør ikke ringe legen for psykolog heller... Og vil ta sertifikatet, men tør ikke irnge kjørelærer i frykt for å si noe dumt og drite meg ut i trafikken hele tia .

Føler meg som en byrde for alt og alle... helt verdiløs...

8566018[/snapback]

 

Jeg kjenner meg igjen i det å ha frykt for å si noe dumt.

Kort sagt; det å ta mot til seg og virkelig ta den telefonsamtalen vil gi deg en utrolig god følelse etterpå. Jeg anbefaler at du tar den. Drite deg ut i trafikken vil du nok ikke gjøre. Kjørelæreren vil ikke slippe deg ut i trafikkert område før han har vurdert ferdighetene dine som gode nok Stol på det, han/hun vet hva han/hun holder på med.

 

Hvis du allikevel ikke vil ringe, så ta en tur ned. Det er fort gjort å melde seg på et kurs, og så går det slag i slag. Til høsten har du sikkert sertifikatet og bil, og da åpner en helt ny verden seg for deg! Hvertfall når det gjelder å være uavhengig andres godhet ang. kjøring. Kanskje du vil føle deg litt bedre og mindre hjelpesløs også? Én plass må du begynne, se på sertifikatet som første hindring i veien til en bedre tilværelse. En bitteliten dritthindring, ikke vanskelig i det hele tatt.

Endret 8. mai 2007 av Olsenhower