Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[mushi]

Jeg lever idag også. Bare så det er sagt.

 

 

Takk for støtten. Det hjalp veldig idag å lese det.

Endret 5. mai 2007 av mushi

[Deadringer]

Jeg lever idag også. Bare så det er sagt.

 

 

Takk for støtten. Det hjalp veldig idag å lese det.

8540798[/snapback]

Det var bra. Her, ta litt sjokolade.

 

Jeg blir ihvertfall alltid i litt bedre humør av det

[Zeph]

Ser helst at dykk ikkje sporar for mykje av med diskusjonar rundt saker og ting, for eksempel sjølvmord her oppe. Ein liten diskusjon og lenker til nyttige sider går greit, men vil dykk diskutere mykje så opprett ein ny tråd om emnet. Takk.

[srbz]

*snip*

8540274[/snapback]

Din mor respekterer tydeligvis ikke din legning, men på meg virker det ikke som om du gjør det helt selv heller. Jeg tror din mor påvirker deg for mye negativt, du bør ikke spørre deg selv om hun har rett for hun tar helt feil. Du bør absolutt gå på det treffet for å få "realisert" deg selv, du har antageligvis bare godt av det så lenge du holder deg unna folk som bare vil utnytte deg. Husk at det er et treff for homofile, så vi får anta at samtlige også er det, og du har overhodet ingenting å skamme deg over. Ikke at du har det til vanlig heller, men dere er i samme bås.

[Gjest Anonym Bruker]

Første dag med Efexor Depot og Lamictal i dag som forhåpentligvis gir bedre resultat enn det Cipralex har hatt til nå.

 

Ellers har skolen mer eller mindre gått til helvette, har problemer med å stå opp om morgenene og har det generelt jævlig store deler av dagen.

 

Har imidlertid funnet mye trøst i familie som ringer meg hver dag og i det faktum at hjelpen er på vei. (Fremdeles 6 uker til Lamictalen skal begynne å få effekt og halvannen måned til Psykiatrisk behandling)

 

Var egentlig kun det jeg ville si for denne gang, har merkelig nok ikke behov for å sette ord på følelser her siden jeg allerede har hatt lange samtaler med mamma som forunderlig nok er forståelsesfull og akkurat passe streng mot meg når det trengs nå.

[TanglewoodD]

Om to timer og 30 minutter skal jeg møte besteforeldrene, tante, tantebarn og onkelen min som jeg ikke har sett på halvannet år. Jeg gruer meg så mye at jeg allerede har tatt to Sobril og nesten sprekki tre ganger. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal komme meg igjennom denne middagen. Har vist om det i to uker men har bare utsatt og utsatt og si ifra om jeg vil eller ikke for å unngå konfrantasjon, og nå bare antar de at jeg skal være med, og det er altfor seint for å si ifra. Blir spennende å se om jeg klarer å være der en hel middag. De kommer 100 % skkert til å ta opp alt jeg ikke vil snakke om. De kommer til å spørre om hva jeg gjør om dagen. Hvis jeg sier ejg er arbeidsledig blir jeg lynsja. Hvis jeg sier jeg er trygda blir det enda værre. Husker det jævla oppstyret det ble når jeg strøyk skolen.

Jeg som ikke skulle på fylla idag, men nå kan jeg ikke vente emd å komme meg på butikken etter middagen fra helvete og kjøpe meg øl som jeg skyller ned med beroligende. *sukk* Kan ikke skjønne hvorfor typen tror dette kommer til å gå så bra. "Det er bare å dra på middag og sitte å bable med" Jada. Selvfølgelig. Han kan ikke være med for å passe på meg engang fordi den siden av familien hater han så mye.

 

I morgen er det komformasjon til lillesøs og jeg kan ikke være med å så på. Det kan være morra mi møter opp, og gjør hun det tørr jeg ikke gå ut av huset på en uke. Jeg må være emd å lage mat til festen etterpå som er med den andre siden av familien. Har fått kjempefint antrekk av svigermor jeg skal ha på meg, men må ha langermede hansker i tillegg. Det kommer til å bli dødsvarmt og alle kommer til å spørre meg om hvorfor jeg har dem på. FAEN! jeg hater de jævla arra så inni helvete! Hvorfor kan de ikke bare fordufte!? Det kommer aldri til å skje. De er en del av meg og jeg må lære meg og akseptere det. Selv om jeg aldri kommer til å klare det. Jeg er så utrolig ukomfortabel og flau over dem.

 

Gleder meg til å bli ravenes grøfte-rusa.

8535648[/snapback]

 

Hva er problemet med å prate ? Gå i speilet, se deg selv i øynene, si til deg selv at faen du klarer dette, gi nå flate i hva de syns - selvom de er foreldra di burde de respektere deg som du er - mener nå jeg.

 

Krig i verden slutter ikke selvom man gråter, det slutter heller ikke om man ruser seg - det gjør saken bare enda værre.

 

En må da ha bein nok i nesa å si til seg selv at man skal slutte ?

Jeg har ikke vært avhengig av noen sort for sterkt rusmiddel, så jeg burde egentlig ikke prate om noe jeg ikke kan, men , bare lufta tankene, si ifra hvis jeg skal fjerne det

 

Jeg for min del : har sluttet å tenke så mye.. Fungerer mye bedre slik. Skole fungerer, jeg kan hvis jeg vil, hvis jeg orker. Tingen er at det er hardt å takke nei til latter og humor, iforhold til de triste bøkene om hygiene og lymfer.

 

Men, en må ha bein i nesa, søke jobb, ta en lang dusj og få sakene på veien igjen - Mushi, hvis du ikke har noen skader, sykdommer som krever beroligende middel eller hva du enn går på, kast det eller selg det te en venn/ukjent - dessuten, bli kvitt de som står deg nærme i rusmiljøet.

Endret 5. mai 2007 av Hurt

[Matias]

Første dag med Efexor Depot og Lamictal i dag som forhåpentligvis gir bedre resultat enn det Cipralex har hatt til nå.

 

Ellers har skolen mer eller mindre gått til helvette, har problemer med å stå opp om morgenene og har det generelt jævlig store deler av dagen.

 

Har imidlertid funnet mye trøst i familie som ringer meg hver dag og i det faktum at hjelpen er på vei. (Fremdeles 6 uker til Lamictalen skal begynne å få effekt og halvannen måned til Psykiatrisk behandling)

 

Var egentlig kun det jeg ville si for denne gang, har merkelig nok ikke behov for å sette ord på følelser her siden jeg allerede har hatt lange samtaler med mamma som forunderlig nok er forståelsesfull og akkurat passe streng mot meg når det trengs nå.

8542042[/snapback]

En stor prosentdel av de som begynner for første gang med antideppresiva får ingen ingen virkning, så de må prøve en annen medisin. Jeg hadde heller ingen virkning av Cipralex, og begynte også i dag med ny medisin, Fluoxetin. Vet at skolen kan være meget fortvilende, hvilket trinn går du?

[Gjest Anonym Bruker]

En stor prosentdel av de som begynner for første gang med antideppresiva får ingen ingen virkning, så de må prøve en annen medisin. Jeg hadde heller ingen virkning av Cipralex, og begynte også i dag med ny medisin, Fluoxetin. Vet at skolen kan være meget fortvilende, hvilket trinn går du?

8542928[/snapback]

 

Går VK1. Har heldigvis forståelsesfulle lærere som har gjort mye for meg, og gitt meg en "minimumsliste" over hva som MÅ være gjort for at jeg kan redde skoleåret.

 

Dette har hjulpet veldig, siden jeg ellers ville ha svartmalt situasjonen totalt, og gitt opp alt håp om å stå skoleåret ut.

[Gjest anonymforumbruker]

Hei... meg igjen.

Da blir fredagen og lørdagen som vanlig, alene... Det verste av alt er vel at jeg ikke kan se for meg noen fremtid med tanke på å være ute, være med venner eller i det hele tatt ha en kjæreste. Er totalt blank på det punktet. Tør ikke ta kontakt, tør ikke logge meg på msn eller i det hele tatt gjøre noe for å snakke med noen.

Har også løyet for meg selv... Mamma fikk et utbrudd på torsdagen fordi jeg skulle ringe tannlegen og skaffe time til 50.000 kroners-driten. Dette ga meg "litt" mot og jeg tørte å se etter sko/dra innom banken og snakke om kortet mitt. Skulle også ringe legen for psyokolog, og tannlegen. Dum som jeg er så sa jeg til mamma at jeg hadde ringt legen, men ingen svarte. "Trodde" på dette selv og så ikke på det som noe problem... Så da lyver jeg for meg og familien for å ikke være til noe bry/bekymring på dems vegne.

 

Så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre av meg de nærmeste åra. Ryggen begynner å verke (er fortsatt 18 år) og holdningen er på bunn, og magen begynner å ese en god del i det siste. En pose Smash og Seigdamer (de eneste damene jeg får kontakt med på en stund) venter i skapet... Klarer jeg å holde meg unna? Forhåpentligvis.

 

Savnet etter ihvertfall en kjæreste begynner å tære på meg, og det hjelper jo ikke så veldig mye å gå rundt i byen (fredag rundt klokka 3 på dagen) og se diverse kjærestepar overalt, eller venne/venninde-par i det minste.

 

Vær sterk, livet tar ikke knekken på deg enda .

 

Jaja, mitt vanlige jeg-synes-synd-på-meg-selv. Godt å få det litt ut iallefall...

[Tharos.]

Hei... meg igjen.

Da blir fredagen og lørdagen som vanlig, alene... Det verste av alt er vel at jeg ikke kan se for meg noen fremtid med tanke på å være ute, være med venner eller i det hele tatt ha en kjæreste. Er totalt blank på det punktet. Tør ikke ta kontakt, tør ikke logge meg på msn eller i det hele tatt gjøre noe for å snakke med noen.

Har også løyet for meg selv... Mamma fikk et utbrudd på torsdagen fordi jeg skulle ringe tannlegen og skaffe time til 50.000 kroners-driten. Dette ga meg "litt" mot og jeg tørte å se etter sko/dra innom banken og snakke om kortet mitt. Skulle også ringe legen for psyokolog, og tannlegen. Dum som jeg er så sa jeg til mamma at jeg hadde ringt legen, men ingen svarte. "Trodde" på dette selv og så ikke på det som noe problem... Så da lyver jeg for meg og familien for å ikke være til noe bry/bekymring på dems vegne.

 

Så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre av meg de nærmeste åra. Ryggen begynner å verke (er fortsatt 18 år) og holdningen er på bunn, og magen begynner å ese en god del i det siste. En pose Smash og Seigdamer (de eneste damene jeg får kontakt med på en stund) venter i skapet... Klarer jeg å holde meg unna? Forhåpentligvis.

 

Savnet etter ihvertfall en kjæreste begynner å tære på meg, og det hjelper jo ikke så veldig mye å gå rundt i byen (fredag rundt klokka 3 på dagen) og se diverse kjærestepar overalt, eller venne/venninde-par i det minste.

 

Vær sterk, livet tar ikke knekken på deg enda .

 

Jaja, mitt vanlige jeg-synes-synd-på-meg-selv. Godt å få det litt ut iallefall...

8543819[/snapback]

Uff, jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Ræva sosialt liv, kjæreste kan jeg se 120 mil etter, og ei helse som skranter. I tillegg blir jeg neglisjert av Helse-Norge, og må bare stå og stampe i ei helsekø som er så lang at jeg er 70 år når jeg kommer til enden.

Faktisk har jeg også ei fortann som står "rett ut". Har tenkt noen ganger på å rette opp driten, men jeg ser ikke helt vitsen. Den fungerer, gjør jobben sin. Hvorfor skal jeg betale i dyre dommer for å se ut som alle andre?

Noen ganger blir jeg gal av å tenke på skjønnhetsidealene som regjerer. Og jeg syns synd på dem som prøver å følge det opp, med alt de har av tid og penger.

 

Det virker som jeg lever på siden av samfunnet, og står utenfor og ser på hva som skjer.

Og det er skremmende.

[Gjest Guest]

Hei... meg igjen.

Da blir fredagen og lørdagen som vanlig, alene... Det verste av alt er vel at jeg ikke kan se for meg noen fremtid med tanke på å være ute, være med venner eller i det hele tatt ha en kjæreste. Er totalt blank på det punktet. Tør ikke ta kontakt, tør ikke logge meg på msn eller i det hele tatt gjøre noe for å snakke med noen.

Har også løyet for meg selv... Mamma fikk et utbrudd på torsdagen fordi jeg skulle ringe tannlegen og skaffe time til 50.000 kroners-driten. Dette ga meg "litt" mot og jeg tørte å se etter sko/dra innom banken og snakke om kortet mitt. Skulle også ringe legen for psyokolog, og tannlegen. Dum som jeg er så sa jeg til mamma at jeg hadde ringt legen, men ingen svarte. "Trodde" på dette selv og så ikke på det som noe problem... Så da lyver jeg for meg og familien for å ikke være til noe bry/bekymring på dems vegne.

 

Så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre av meg de nærmeste åra. Ryggen begynner å verke (er fortsatt 18 år) og holdningen er på bunn, og magen begynner å ese en god del i det siste. En pose Smash og Seigdamer (de eneste damene jeg får kontakt med på en stund) venter i skapet... Klarer jeg å holde meg unna? Forhåpentligvis.

 

Savnet etter ihvertfall en kjæreste begynner å tære på meg, og det hjelper jo ikke så veldig mye å gå rundt i byen (fredag rundt klokka 3 på dagen) og se diverse kjærestepar overalt, eller venne/venninde-par i det minste.

 

Vær sterk, livet tar ikke knekken på deg enda .

 

Jaja, mitt vanlige jeg-synes-synd-på-meg-selv. Godt å få det litt ut iallefall...

8543819[/snapback]

Uff, jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Ræva sosialt liv, kjæreste kan jeg se 120 mil etter, og ei helse som skranter. I tillegg blir jeg neglisjert av Helse-Norge, og må bare stå og stampe i ei helsekø som er så lang at jeg er 70 år når jeg kommer til enden.

Faktisk har jeg også ei fortann som står "rett ut". Har tenkt noen ganger på å rette opp driten, men jeg ser ikke helt vitsen. Den fungerer, gjør jobben sin. Hvorfor skal jeg betale i dyre dommer for å se ut som alle andre?

Noen ganger blir jeg gal av å tenke på skjønnhetsidealene som regjerer. Og jeg syns synd på dem som prøver å følge det opp, med alt de har av tid og penger.

 

Det virker som jeg lever på siden av samfunnet, og står utenfor og ser på hva som skjer.

Og det er skremmende.

8543984[/snapback]

Jaja... jeg ble "jagd" ut i stua for å se på tv med foreldra, noe som stresser meg helt sykt og blir helt oppgitt. Der skulle de såklart servere seigdamer, og med min viljestyrke/selvtillit, skulle jeg bare ha èn... som ble til to, som ble til tre og du kan tenke deg videre.

Men grunnen til at tenna irriterer ræva av meg er fordi at de har begynt å gjøre vondt, en slags underliggende smerte. Ikke ising, men mye "mørkere" smerte. Og de har den siste måneden flytta seg flere millimeter iforhold til andre tenner.

 

Føler også at jeg kun står/sitter og ser på samfunnet uten å påvirke et eneste mennesket i noe grad, bortsett fra meningsløs syting itl legen hun sikkert kunne klart seg utrolig bra uten, kjefting på foreldre og generelt dårlig humør. Holdning som ligner en 70-åring. Selvtillit på høyde med en mishandla hund osv osv.

 

Frykt for absolutt alt som inngår forandring, det å begynne å trene (jeg er så mye dårligere enn alle andre, tenk om jeg skiller meg ut) og heller lukke meg selv inne uten å bry andre.

 

en norskkunnskap som ikke ligner grisen heller. snittkarakter på over 3,4 om jeg er heldig. Tror jeg kan telle antall SMS jeg har fått iløpet av ungdomsskolen/vga på 2-3 hender. Og med en sosial kunnskap tilnærmet lik null bidrar jo ikke positivt. Klarer bare ikke være "hyggelig" når jeg snakker, er på en måte nedlatende og ironisk/sarkastisk. Noe jeg vil slutte med, men prøver og prøver å si noe "hyggelig" får jeg rare blikk og føler at jeg har tonetrykk helt feil.

Jaja... får se på lost så det blir 45 minutter mindre til jeg skal legge meg....

[DJ_Dark]

Seriøst gutt!! Ta deg sammen. Begyn med å trene og spis sunt. Det er kanskje vanskelig i starten, men det blir deilig etterhvert! Tro meg! Bare ikke gi opp.

[Bear^]

Hei... meg igjen.

Da blir fredagen og lørdagen som vanlig, alene... Det verste av alt er vel at jeg ikke kan se for meg noen fremtid med tanke på å være ute, være med venner eller i det hele tatt ha en kjæreste. Er totalt blank på det punktet. Tør ikke ta kontakt, tør ikke logge meg på msn eller i det hele tatt gjøre noe for å snakke med noen.

Har også løyet for meg selv... Mamma fikk et utbrudd på torsdagen fordi jeg skulle ringe tannlegen og skaffe time til 50.000 kroners-driten. Dette ga meg "litt" mot og jeg tørte å se etter sko/dra innom banken og snakke om kortet mitt. Skulle også ringe legen for psyokolog, og tannlegen. Dum som jeg er så sa jeg til mamma at jeg hadde ringt legen, men ingen svarte. "Trodde" på dette selv og så ikke på det som noe problem... Så da lyver jeg for meg og familien for å ikke være til noe bry/bekymring på dems vegne.

 

Så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre av meg de nærmeste åra. Ryggen begynner å verke (er fortsatt 18 år) og holdningen er på bunn, og magen begynner å ese en god del i det siste. En pose Smash og Seigdamer (de eneste damene jeg får kontakt med på en stund) venter i skapet... Klarer jeg å holde meg unna? Forhåpentligvis.

 

Savnet etter ihvertfall en kjæreste begynner å tære på meg, og det hjelper jo ikke så veldig mye å gå rundt i byen (fredag rundt klokka 3 på dagen) og se diverse kjærestepar overalt, eller venne/venninde-par i det minste.

 

Vær sterk, livet tar ikke knekken på deg enda .

 

Jaja, mitt vanlige jeg-synes-synd-på-meg-selv. Godt å få det litt ut iallefall...

8543819[/snapback]

 

Det eneste du mangler, er mot. Ikke noe mer. Hvor får man tak i mot? Det er et spørsmål lettere å stille enn besvare. Må bare gå hardt inn i deg selv, lete frem den lille gnisten og nære den.

 

Det som skjer når du backer ut 1 gang er at du backer ut flere ganger. Jeg kjenner meg så inderlig godt igjenne i din situasjon. For noen år siden slet jeg og med det. Jeg hadde et dårlig selvbilde, ikke mange venner, ingen kjæreste (er fremdeles singel vis det er noen pene forumberter som leser dette) og litt for mye på magan (og det henger der fremdeles).

 

Men så tenkte jeg litt over situasjonen. Mot var det jeg trengte. Jeg begynte f.eks å trene. Hoho den første treningsøkten. Trodde jeg skulle dehydreres av svettetokter før jeg kom inn på treningsstudioet. Tror jeg tapte 3 kg bare på turen fra bilen til døra. Svetta som en gris. Skolv som et aspeløv. Jeg vær riktigs sagt et vrak der jeg blubba meg inn på studioet, 108 kg's nerd på vel 1.80, om jeg er såpass mye. Men jeg gikk ned til 90 kg i løpet av noen månder trening. Har vel funnet et par av dem etter jul men det er en annen historie.

 

Så var det eneste jeg trengte en jobb. Det fikk jeg i fjor, en ganske OK jobb og, som resepsjonist på et hotell.

 

Hvor startet alt dette? Med mot. Jeg tok den lille gnisten jeg fant, heiv bensin på den og nærte den.

 

For å legge litt tilleggs informasjon, jeg ble mobbet i løpet av samtlige 9 år med skolegang. Jeg var mildt sagt et utkjørt vrak når jeg begynte på videregående. Stolte ikke på noen, turte ingen ting, var aldri sosial. Men så fant jeg som sagt den gnisten, samt gode venner.

 

Jeg håper så inderlig at det løser seg for deg. Ikke ta det tungt at du er singel. Kjærlighet er ikke noe man går på jakt etter, det kommer somregel når du minst venter det.

 

Det eneste du trenger er litt mot, håper du finner den lille gnisten en dag og klarer å se fremover. For bak en stormfull himmel venter en klar himling med sol.

[DJ_Dark]

*snipp*

8544154[/snapback]

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av historien din Bear^.

 

Dog, du er høyere enn meg og veier en hel god del mer. Jeg har aldri vært spesielt "feit", hatt en ok kropp, men aldri noen super. Alltid folk med bedre. Så kom det ei jente som likte meg som jeg var

[Stubbekropp]

Aye!

Min mor respekterer meg ikke i det hele tatt

Om dere merker jeg skriver JEG og MEG veldig mye, så er det pga at det ikke blir noe av det i IRL.

Folk driter i meg.

Støtter du noen får du ikke en dritt tilbake har jeg merket, sukk.

Her i sted så kom morra mi hjem igjen, selv om dette var min alene-dag uten dritt-familien.

De stoler virkelig så lite på meg at de ikke kan overnate i en campingvogn bare 1 mil unna....

"Jeg er en kjempegod mor, du har ingen rett til og være lei deg. Slutt med det tullet der! Også JEG har bla bla bla JEG bla bla bla måtte kjøre til butikken, stakkars meg, bla bla bla MEG JEG MEG."

 

...

Ingen hører på meg, er så lei.

Siden jeg ALLTID er alene her i verden tilbringer jeg mye tid inne i hodet.

Funnet ut at jeg faktisk, en med dårlig selvbilde som sier dette, funnet ut at jeg faktisk er en meget grei, snill og søttende person.

Er det ikke plass til en slik her i verden?

Det blir bare brukt imot meg eller oversett

Er man ikke den tøffeste personen med super-selvtilitt og ligger med alle er man ikke noe

Ikke noe

 

Jeg er ikke sånn, har ikke lyst og ligge med alle

Om jeg skal sexeh noen så skal det foregå i et forhold, hvor begge parter liker verandre

Ikke bare noe random piss...

bare jeg som har denne disney-attituden ser det ut som

 

Her sitter man igjen, alene hjemme

Vet dere hva, kan ikke huske sist jeg hang med noen på fritiden min...

Kan ikke se det for meg heller

[Catkin]

Nå ringte han igjen. Med snøvlete stemme. Vet at han kommer til å drikke mer i kveld. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg blir så lei meg...får bare lyst til å legge meg nå.

[DJ_Dark]

Nå ringte han igjen. Med snøvlete stemme. Vet at han kommer til å drikke mer i kveld. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg blir så lei meg...får bare lyst til å legge meg nå.

8544779[/snapback]

Uff! Blir lei meg når jeg leser det der!

[Catkin]

Det går bra,Chris. Jeg er blitt vant til det. Det bare viser hvor langt jeg er villig til å strekke meg for noen jeg er glad i. Jeg skulle aldri ha tilgitt han for alt han har gjordt. Men som sagt..jeg er glad i han.

Endret 5. mai 2007 av KittyCat

[Bear^]

En plass bør man sette grenser uansett. Og om man er glad i noen, bør den du er glad i gjennspeile det samme, og dermed vise en gjennsidig respekt.

 

Om man er virkelig glad i noen, sier man det som det er. Selv om det ikke alltid er populære ord, bygger et forhold på en delikat balanse av respekt for værandre. Det er den balansen man må forsøke å opprettholde. Krangling i et forhold er og bare sunt, for det hjelper å gjennbygge den sarte balansen.

[Catkin]

Du tror at det hjelper på han? Tror du ikke han har prøvd? Alle har rett og slett gitt opp. Dette har pågått siden før jeg var født. Avrusingsklinikker etc har ikke hjulpet. Det er slik det bare er. Det sårer meg litt at du snakker slik. Nettopp fordi dette er et sårbart felt. Jeg er så gald i han..han er faren min. Skulle gjordt slt for å hjelpe. Men det går bare ikke.

Endret 5. mai 2007 av KittyCat