Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[darkness|]

Det er jo på en måte en del av det å bli voksen. Man kan ikke løpe rundt og fjase halve dagen.

[Gjest anonymforumbruker]

Ja, jeg har ikke lyst til å skrive hvem jeg er (håper på snille moderatorer) fordi jeg er redd noen i klassen/jeg kjenner leser dette forumet...

 

Uansett. Begynner å bli drittlei alt egentlig. Helt siden siste året på barneskolen har jeg vært mer eller mindre alene, ingen sosial kontakt. På begynnelsen av ungdomsskolen syntes jeg det var helt greit, hadde en overbevisning om at jeg kunne være med de andre om jeg ville. Men jeg ville ikke. Men når jeg til tider hadde lyst til å være med de andre fikk jeg ikke til, følte jeg ikke hadde noe å bidra med. Jeg løp ikke rundt i fylla og kledde av meg og sexa med alle jentene rundt. Eneste jeg kunne fortelle om var de jeg eventuelt hadde drept i et spill, alene.

Senere på ungdomsskolen ble jeg kjent med en i klassen (etter et år) pga samme interesse, PC, men han var mer sosialt akseptert enn meg, derfor hendte det at han ble bedt på fest(er?), men ikke meg. Men det hendte vi var sammen noen helger og spilte PC, hele dagen, og hele natten. Dette var forsåvidt gøy, men jeg savnet noe. Savnet en følelse av samhold, å føle meg del av noe (dette har jeg funnet ut i senere tid når jeg tenker tilbake). Og sånn fortsatte det hele ungdomsskolen.

Så begynte jeg på videregående (Går VK1 nå), tenkte at da kan jeg sikkert skaffe meg noen venner, noen å være sammen med. Første tiden gikk forsåvidt greit, men jeg trakk meg unna. Tørte ikke dra ned til byen og kjøpe bøker og bli kjent, tørte ikke svare ordentelig på spørsmål og så videre... Det virket som "de kule" som kom fra samme skole som meg ble kjent med andre i klassen etter noen dager og fikk etterhvert et ganske nært forhold, men fikk jeg det? Nei... Så dagene mine gikk med til å dra hjem og få tia til å gå for å komme på skolen dagen etter i håp om å få noe kontakt. Etter en stund syntes jeg at jeg ble mer eller mindre kjent med 2-3 gutter i klassen, og vi henger (enda) sammen i friminuttene, men har ikke noe kontakt med dem på kveldstid eller noe sånt...

Samtidig skuffer jeg moren min ved at jeg får dårlige karakterer i fag som historie, tysk, norsk/nynorsk. Er ikke noe glad for å få 2 i disse fagene, og 5 i matte, fysikk og kjemi. Men jeg har på en måte gitt opp å jobbe for de fagene.

I fjor gikk jeg til psyokolog for å gjøre noe med frykten/angsten/meg selv, men han dro til trondheim så jeg ifkk valget om å få ny, noe jeg takket nei til fordi jeg ville bare lukke meg selv inne og ikke bry noen med mine problemer... (Smart? nei...)

 

I den senere tid har jeg begynt å føle et sterkt hat over meg selv, et stort savn etter noe, både venner og kjæreste. Men jeg tør ikke en dritt, tør knapt se på en jente på bussholdeplassen, ihvertfall ikke øyekontakt . Jeg vet heller ikke hvordan jeg ser ut, når jeg ser i speilet ser jeg en most pizza som ikke har stekt lenge nok.

Har også store problemer med å smile, eller gi uttrykk for glede. Har ikke aning hvordan det ser ut for folk utenfra så om jeg ser ut som en sur padde skjønner jeg at jeg er et såpass sosialt avvik som jeg er...

18 år og har aldri hatt kjæreste/kyssa noen....

 

Men nå skal jeg begynne til psykolog igjen, selv om det koster altfor mye. Og jeg må gjøre noe med tennene mine, føler de sklir altfor langt ut og noen blir dytta inn bak andre. Dette koster 50.000 fordi jeg er over 18... "hurra"

 

Kunne sikkert hoppa i elva uten at noen hadde merka noe/brydd seg bortsett fra min nermeste familie....

 

 

 

Ok... Denne teksten ble helt tragisk, kanskje 2'ern i norsk er fortjent... Og kjære moderatorer, ikke gi ut info om hvem jeg er, det er bare bedritent å være meg, ikke gjør det verre.

[mushi]

Idag er det ett år siden jeg prøvde å drukne meg. Jeg angerer fortsatt på at det gikk "bra".

[DJ_Dark]

*snip*

8536869[/snapback]

Jeg gikk også veldig mye alene. Jeg gikk fra å være den mest populære i 3 klasse på barneskolen til å ble den alle mobbet året senere. Dette fortsatte helt til 9. klasse hvor folk sluttet og så noen at noen mobbet meg stoppet de det. Det var en deilig følelse. Men likevel var jeg alltid litt alene. Hadde noen få venner jeg hang med. Følte ofte at jeg var mest populær.

På VGS gikk det litt bedre. Jeg var fortsatt kanskje "minst populær", men siden hele klassen var ekstremt sammensveiset tenkte ikke mange på det. I den klassen mobbet alle alle, men sånn var humoren, det var gøy.

 

Du er 18 og har ikke kjæreste eller kysset.

 

Jeg var 17 da jeg fikk mitt første kyss og litt senere fikk jeg ei kjæreste og

Bare vent, så kommer det seg etterhvert. Kanskje hvis du flytter et annet sted etterhvert, så bedrer det seg.

 

Idag er det ett år siden jeg prøvde å  drukne meg. Jeg angerer fortsatt på at det gikk "bra".

8538395[/snapback]

Det er virkelig ikke gøy å lese dette mushi

Endret 4. mai 2007 av DJ_Dark

[L4r5]

Idag er det ett år siden jeg prøvde å  drukne meg. Jeg angerer fortsatt på at det gikk "bra".

8538395[/snapback]

At du angrer på at det gikk bra er bare en god ting... husk: du hadde ikke hatt sjansen til å angre om det ikke gikk bra.

[Gjest anonymforumbruker]

*snip*

8536869[/snapback]

Jeg gikk også veldig mye alene. Jeg gikk fra å være den mest populære i 3 klasse på barneskolen til å ble den alle mobbet året senere. Dette fortsatte helt til 9. klasse hvor folk sluttet og så noen at noen mobbet meg stoppet de det. Det var en deilig følelse. Men likevel var jeg alltid litt alene. Hadde noen få venner jeg hang med. Følte ofte at jeg var mest populær.

På VGS gikk det litt bedre. Jeg var fortsatt kanskje "minst populær", men siden hele klassen var ekstremt sammensveiset tenkte ikke mange på det. I den klassen mobbet alle alle, men sånn var humoren, det var gøy.

 

Du er 18 og har ikke kjæreste eller kysset.

 

Jeg var 17 da jeg fikk mitt første kyss og litt senere fikk jeg ei kjæreste og

Bare vent, så kommer det seg etterhvert. Kanskje hvis du flytter et annet sted etterhvert, så bedrer det seg.

 

8538454[/snapback]

Tror det blir vanskeligere om ejg flytter, og det er heller ikke "bare" å flytte, om du skjønner?

Og jeg blir ikke mobbet, blir bare ikke invitert med på ting. Vet ikke om det er holdningen eller måten jeg uttrykker meg på som er meget sarkastisk innimellom, men klarer ikke holde en samtale på et normalt nivå, føler meg som en idiot bare jeg prøver å si noe fornuftig, og det kommer ut helt feil. Ord blir stokket om, lyder blir slukt, generelt helt på trynet

[Gjest en som har postet før]

Velger å ta denne anonym.

 

Snakka med eksen i dag. Hun skal legge seg inn til mandag. Kjente bare en diger byrde bli løftet fra skuldrene mine. Endelig trenger jeg ikke være redd for at hun skal gjøre noe dumt eller at den nye typa hennes skal banke driten ut av henne igjen....

[DJ_Dark]

Vel, jeg snakket om meg. Jeg ble mobbet og det gjorde at jeg trakk meg tilbake, vekk fra de fleste. Jeg ble ekstremt sjenert (fra å snakke med alle jeg så før) og turte ikke noe. Det ble bare å sitte å høre på historiene fra festen i helgen osv. Ble ikke bedt med på noe selv!

Det var jævla kjipt, det er jeg enig i. Jeg satt for det meste for meg selv på dataen meg naboene mine som er fra 1-3 år yngre enn meg

Men til slutt tok ei jente kontakt med meg til forandring.

 

Velger å ta denne anonym.

 

Snakka med eksen i dag. Hun skal legge seg inn til mandag. Kjente bare en diger byrde bli løftet fra skuldrene mine. Endelig trenger jeg ikke være redd for at hun skal gjøre noe dumt eller at den nye typa hennes skal banke driten ut av henne igjen....

8538564[/snapback]

 

Ååååh! Det er så ekstremt tragisk at folk driver å banker kjærestene sine! Ser ikke akkurat at det er noen gode følelser der!

Endret 4. mai 2007 av DJ_Dark

[mushi]

Jeg kjenner lysta til å dope meg ned til ugjennkjennelige stadier og vasse ut i vannet igjen. kulden som fosser inn over deg og tar over kroppen. du veit du kommer til å dø, men det er alltid noen som ser deg og redder deg i siste liten. jeg håper ingen finner meg neste gang.

 

Neste gang jeg prøver må det gå bra. jeg må klare det.

[DJ_Dark]

Jeg kjenner lysta til å dope meg ned til ugjennkjennelige stadier og vasse ut i vannet igjen. kulden som fosser inn over deg og tar over kroppen. du veit du kommer til å dø, men det er alltid noen som ser deg og redder deg i siste liten. jeg håper ingen finner meg neste gang.

 

Neste gang jeg prøver må det gå bra. jeg må klare det.

8538628[/snapback]

Vær så snill mushi! Ikke gi opp

[L4r5]

Jeg kjenner lysta til å dope meg ned til ugjennkjennelige stadier og vasse ut i vannet igjen. kulden som fosser inn over deg og tar over kroppen. du veit du kommer til å dø, men det er alltid noen som ser deg og redder deg i siste liten. jeg håper ingen finner meg neste gang.

 

Neste gang jeg prøver må det gå bra. jeg må klare det.

8538628[/snapback]

Du får ikke lov til å snakke slik mushi! Det kommer til å gå bedre! Jeg lover! ! ! ! !

Men jeg skal innrømme det at den følelsen av at du vet at du kommer til å dø og du har ikke noe imot det, det er lite som slår den

[Deadringer]

Neste gang jeg prøver må det gå bra. jeg må klare det.

8538628[/snapback]

Du får ikke lov å prøve igjen, så enkelt er det. Om så får jeg, en helt ukjent og jævla ubrukelig random fyr(som tilfeldig svarer på innlegget ditt på et internettforum), komme å hale deg opp av vannet selv.

 

Er det ikke bedre å løse problemene dine istedenfor å flykte fra de? Om problemet er familie, slik jeg fikk noe følelsen av fra innlegget du skrev for litt siden, så kan du jo bryte kontakt, eller redusere den veldig. Om du har en kjæreste kan du jo ta med han og flytte, kanskje du kommer deg vekk fra endel av problemene dine?

 

Kan du ikke poste noen av problemene dine her, så kan vi andre prøve å komme med forslag om hvordan du kan løse de?

Jeg og alle her skjønner selvfølgelig om du ikke ønsker å fortelle oss slikt, så det er selvfølgelig ingen tvang. Men det kan være godt med et og annet råd

[mushi]

Jeg trodde jeg skulle klare å holde meg, men branding bla løsningen. Jeg vil ikke mer, emn kroppen skriker etter endorfiner. Det hadde vært så utolig deilig å bare gi etter en gang for alle. Blir ferdig med det. Sprekke ordentlig og ikke bare halvveis. Det er nesten så jeg håper jeg knekker ammern.

[Firesky]

Ikke gi opp mushi, vær så grei å ikke finn på noe dumt

Jeg sitter som alltid 24/7 på msn om du trenger å jabbe, ønsker gjerne å hjelpe hvis det er mulig.

[Iguil]

Nå er jeg rasende. Vi skulle i dag få besøk av tante og hennes to unger. Tante har visstnok i lengre tid vært kreftpasient ellerno, men er liksom på bedringens vei. Anyways, de kommer, og den ene ungen har med seg sin splitter nye bærbare PC, som han har spart til lenge (han er 12 tror jeg), og skal bruke på skolen osv. Generelt er tante et helt sykt hersketeknikkmenneske, der alt skal gå hennes vei, uansett. De barna er jo helt undertrykt, og tør ikke si en dritt. Er sånn ekstremt fokus på formelle høflighetsregler osv.

 

Uansett, så kommer han med PC'en opp i stua, etter at de hadde spist middag. Da sitter tante i sofaen i stua, og sier at neei, her kan ingen PC rigges, for her skal hun være (strengt tatt mener hun at ingen kan være i stua i det hele tatt). Hun sier at det bare er å gå og rigge seg til på datarommet, men jeg sier at der er det ikke plass. Bestemor går også og ser, men det er ikke plass der. Så han får en lang bordplate inne på et annet kontor å rigge stasjet sitt på. Så kommer tante plutselig da, og skal lage en jævla stor begivenhet ut av sønnens første PC, og sier at han nok trenger hjelp osv. Jeg sier at, beklager, jeg har ikke tid til for mye av det der, og så går jeg ut av rommet. Går inn på et annet rom for å snakke med bestemor om måten tante turer fram i huset (vårt hus) på, og skal ha alt tilpasset seg, og at det ikke går. På den tiden har da tante gått og begynt å skjelle ut bestefar fordi "stakkars barn1 har fått ny PC og ingen bryr seg, dette er helt uakseptabelt". Bestemor kommer og vil høre hva dette er for noe, og etter en masse usakelig utskjelling sier tante plutselig at "nei, her kan vi ikke være denne helgen, når alle er så fiendtlige". HALLO?! Vi ber om en jævla begrunnelse. Skal liksom vi stå rundt barn1 som noen nisser og juble alle i kor når han logger inn på PC'en. Så de begynner å pakke igjen, og lempe ut i bilen. Så plutselig går tante opp igjen, og skal skjelle ut bestemor enda mer. Da fikk jeg faen meg nok. INGEN behandler mine besteforeldre på den måten. Jeg ba henne holde kjeft, og sa at hun oppførte seg som en jævla drittunge. Det føltes godt. Men det bare fortsetter. Hun skjeller ut, og svar på våre argumenter er "Jeg kan ikke krangle, jeg er syk". Faens jallafitte.

 

Så til slutt drar de, og litt senere får bestefar en SMS, der det står at de la igjen en bag med noe brød og anna drit oppi. I det er det underforstått at han skal komme med det til dem (ca. 30 min kjøretur en vei til stedet de dro til). Da holdt det for meg, så jeg tok bare bagen og gjemte den. Ingen skulle stå noe mer på pinne for henne nå. Etter MASSE fram og tilbake gadd jeg bare ikke mer, bestefar SKULLE absolutt dra til dem med bagen ("han gjør gjerne det urimelige"). Det er helt sykt at han gidder. Så han fikk den, og kom nå tilbake for ca. en time siden.

 

Jævla drittkjerring, rett og slett! Nå sitter jeg bare her og føler at jeg egentlig bare burde stått på mitt, og gjemt bort bagen. Hvis hun ville ha noe, kunne hun faen meg hente det selv. Samtidig savner jeg faktisk skolen og jenta jeg liker (som går i min klasse (vi har btw avtalt å være par på cha-cha-cha dans på mandag, festlig da )), og når tante drev og herja var en av mine tanker at jeg bare må beskytte denne jenta mot sånne ting. Enormt savn.

 

Det var min kveld.

 

Edit: Må bare legge til at den "sykdommen" og de psykiske problemene til tante tror jeg ikke på for fem øre. Jeg vet nok om psykiske sammenbrudd til å se at det der bare er utnytting av kreftdiagnosen på det groveste. Hun er bare helt mongo.

Endret 4. mai 2007 av Iguil

[Gjest Guest]

Ikke gøy og lese om det du føler Mushi. Jeg kjenner deg ikke. Alt jeg kan si er at jeg håper at du ikke prøver igjen, og at du finner noe i livet ditt som kan få deg til og smile. Det trenger ikke være mye, bare en liten ting som kan gi deg noe og holde fast i. Selv om du kanskje ikke har så mange rundt deg, så er det noen som eg veldig glad i deg, og som for alt i verden ikke vil misste deg!

[DJ_Dark]

*snip*

8538989[/snapback]

Skjønner deg jævli godt her, og det er bra at du faktisk tar igjen, selv om hun er "syk" som du sa. Folk skal absolutt ikke kommer til andre og skjelle dem ut, og bare dra når noen svarer dem (hun). Hun kan vel glede seg til den dagen ungene blir såpass store at de faktisk sier imot henne. Verden hennes vil vel falle sammen!

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Hei, Mushi.

 

Jeg ber deg inderlig; ikke gi opp livet. Om du kjenner noen voksne eller lærer du kan stole på: snakk til dem - de vil hjelpe deg. Om ikke syns jeg du skal kontakte legen din og få råd.

 

Du kan også ringe til noen for å få hjelp med selvmordstankene dine: Kirkens SOS på 815 33 300 eller Mental Helse Norge på telefon 810 30 030.

 

Livet har mange vonde sider, men også så mange gode som gjør livet verd å leve.

 

Ikke gi opp! Det er mange som er kjempeglade i deg, det er jeg helt sikker på!

[Gjest Guest]

Hei, Mushi.

 

Jeg ber deg inderlig; ikke gi opp livet. Om du kjenner noen voksne eller lærer du kan stole på: snakk til dem - de vil hjelpe deg. Om ikke syns jeg du skal kontakte legen din og få råd.

 

Du kan også ringe til noen for å få hjelp med selvmordstankene dine: Kirkens SOS på 815 33 300 eller Mental Helse Norge på telefon 810 30 030.

 

Livet har mange vonde sider, men også så mange gode som gjør livet verd å leve.

 

Ikke gi opp! Det er mange som er kjempeglade i deg, det er jeg helt sikker på!

 

Jeg kan gjerne be for deg om du vil det.

 

8539281[/snapback]

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg velger å skrive anonymt enda jeg har en bruker, siden folk jeg kjenner kan komme til å lese det jeg skriver.

 

Jeg er en gutt på 19 år, og slet med selvmordstanker for et par år siden. "Slet" er forresten kanskje en mild overdrivelse, men jeg tenkte i overkant mye på det (jeg vet ikke om det er normalt å overveie dette eller isåfall hvor mye man tenker på slikt).

 

Jeg var forholdsvis skoleflink uten egentlig noen gang å ha blitt mobbet for det, jeg var heller ikke noe særlig mobbeoffer (annet ett at den kameratslige mobbingen kunne gå litt vel mye på meg), men jeg har alltid vært sjenert og kanskje litt "sosialt klønete" til tider (men hvem er vel ikke det?). Jeg har aldri hatt noen psykiske eller fysiske lidelser. Jeg trener riktignok ikke (spilte fotball i mange år, uten å ha et fnugg av talent), men jeg har likevel helt gjennomsnittlig kroppsbygning og er i helt ok fysisk form.

 

Jeg innså derfor etterhvert at jeg ER frisk og rask, har tross alt MANGE venner (gode og mindre gode), er flink i mange ting og har jevnt over ALT å leve for. Jeg har en bror, foreldre som alltid stiller opp for meg, stor slekt, og mange andre rundt meg som er glade i meg (jeg har foreløpig heller aldri hatt kjæreste og har enda ikke debutert seksuelt, men det tar jeg som det kommer og selv om det er et savn, er det ikke noen enorm krise). Jeg har lest igjennom endel innlegg her i tråden, og finner ut at det er mange som sliter med angst, depresjoner og psykiske problemer. Det gjør ikke jeg, og jeg anser derfor selvmord for min egen del som en feig og ubeskrivelig egoistisk handling overfor mennesker som aldri har gjort seg fortjent til å skulle oppleve det.

 

Det er altså min mening, rett og slett: med mindre du har alvorlige psykiske problemer, er det feigt, uansvarlig og egoistisk å ty til selvmord for å gjøre slutt på problemene sine. Dessuten er det umulig å gå tilbake på et slik valg hvis det bare går etter planen.