Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Kiruk]

Det der var ganske vondt å lese. Er synd med leger som feildiagnoser og det ikke blir oppdaga helt i tide, rekker å spre seg. Å se han bli bedre for så å se han bli sykere igjen. Feh, eneste rådet jeg kan gi deg er å snakke om det (når du føler du er klar for det) og ikke prøv å steng det ute.

 

Kondolerer.

[L4r5]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

En vennine av meg har blitt lagt inn for selvmordsforsøk og diverse. Treffer sjelden på henne nå for tiden. Men snakker med henne på msn og slikt en del. Men vet ikke helt hvordan jeg skal snakke med dette om henne. Vil ikke snoke i hennes liv og bare virke som jeg er nysgjerrig. Burde jeg la henne være litt, eller burde jeg snakke med henne om det? Er ganske alvorlige greier og det ser ut som ingen helt skjønner seg på henne for tiden. Siden det har skjedd så plutselig.

Jeg ville gjerne prøvd å fortelle henne at hun ikke må føle seg alene og at du forstår hvordan hun har det o.l.. Fortell at du bryr deg om henne, og at hun aldri må gjøre slikt. Jeg ville ikke gått rett på sak og sagt "ikke gjør sånn selvmordsgreier", men heller "Jeg bryr meg om deg, og vil ha deg så lenge som mulig". Det må være en vanskelig situasjon, men det er nok viktig at du er der, og alle andre også.

Kan godt forstå at både henne og deg. Livet er ikke alltid så kjekt, men vi får prøve å gjøre det så godt vi kan, oss imellom.

8417576[/snapback]

Etter et selvmordsforsøk så er det helt jævlig å møte folk igjen. Noe av det verste er alle som vil snakke og prøve å "hjelpe"... Prøv heller å oppføre deg mer eller mindre som om det ikke har skjedd. Det er en stor belastning å møte alle de kjente som synes synd på deg.

[Cutthroat Bill]

Tomas09, jeg kondolerer så meget. Det var utrolig trist å høre.

 

Skilpadde også; jeg kondolerer så meget.

Endret 18. april 2007 av Cutthroat Bill

[DJ_Dark]

Kondulerer Tomas09. Utrolig kjipt!

[Deadringer]

Farfar døde i dag. Helt uventet. Jeg befinner meg på andre siden av landet, og har ikke sett ham siden vinterferien.

8416898[/snapback]

Kondolerer, sånt er alltid trist. Vet ca. hvordan du har det da morfaren min døde nå i januar.

 

edit:

Kondolerer selvfølgelig til deg også Tomas09. Det var direkte vondt å lese om opplevelsene dine den siste tida til faren din.

Endret 18. april 2007 av -Nyhus-

[L4r5]

Faen... Når jeg leser alt dette så savner jeg morfaren min. Han var langt fra perfekt men fy faen så mange gode minner jeg har fra han. Båttur og hyttetur, fisking og mormor som helte drinkene hans i potteplantene når han var på do.

 

Mest av alt så husker jeg den mannen som aldri lot seg knekke av noe. Som alltid hadde tid til å fortelle en skrøne om da han var sjømann og seilte til brasil. Mannen som sparte hver krone men aldri var for gjerrig til å kjøpe en is til en liten gutt. Jeg kommer aldri til å glemme deg morfar. Uansett hva jeg har hørt om deg etter din død så er jeg overbevist om at du levde ditt levd etter beste evne og du er fortsatt mitt store idol!

[Ascubal]

Aff, jeg blir deppa.. Har som sagt i en annen post nettopp fjerna mandlene..

 

Og nå er jeg sulten som aldri før, ser mat over alt, jeg vil spise alt.. De siste sjokolade påskeeggene, noe av svenskesjokoladen.. Har til og med veldig lyst på loff med nugatti..

 

For ikke å snakke om brusen, sjokolade melka eller det å kunne hive i seg et glass kaldt vann nå og da..

 

Dette klarer jeg ikke, er så vondt og svelge ned.. Er så sulten, men kan spise så lite.. Blir deppa av det..

 

Folk snakker om kebab, jeg vil ha det..

 

Jeg hater det og ikke kunne spise noe særlig =/

[theoriginalAidskake]

Isjda. Jeg har for tiden halsbetennelse, så jeg vet litt hvordan det er å ha vondt akkurat der. Nå greier jeg å spise uten at det er så altfor ille da, heldigvis.

 

Dritt å være sjuk uansett.

[Espen pai]

Isjda. Jeg har for tiden halsbetennelse, så jeg vet litt hvordan det er å ha vondt akkurat der. Nå greier jeg å spise uten at det er så altfor ille da, heldigvis.

 

Dritt å være sjuk uansett. 

8422611[/snapback]

 

skal komme og dulle litt med deg jeg

[theoriginalAidskake]

skal komme og dulle litt med deg jeg

8422631[/snapback]

Please do. Dra med deg favoritt-Ida også.

 

Håper jeg blir friskere mot helgen. Jeg som hadde så mange planer.

[Espen pai]

får nok ikke med ida i dag... men jeg kan komme i dag, åsså kan vi komme begge på lørda

[Leontodon]

Aff, jeg blir deppa..  Har som sagt i en annen post nettopp fjerna mandlene..

 

Og nå er jeg sulten som aldri før, ser mat over alt, jeg vil spise alt.. De siste sjokolade påskeeggene, noe av svenskesjokoladen.. Har til og med veldig lyst på loff med nugatti..

 

For ikke å snakke om brusen, sjokolade melka eller det å kunne hive i seg et glass kaldt vann nå og da..

 

Dette klarer jeg ikke, er så vondt og svelge ned.. Er så sulten, men kan spise så lite.. Blir deppa av det..

 

Folk snakker om kebab, jeg vil ha det..

 

Jeg hater det og ikke kunne spise noe særlig =/

8422575[/snapback]

Uff, jeg føler med deg. Hadde det akkurat likt for 3 uker siden da jeg hadde fjernet mandlene. Var på hytta med hele familien og de drev å lagde store gode middager som jeg hadde utrolig lyst på men ikke klarte å spise. Men det blir bedre. Sakte men sikkert. Etter to uker hadde jeg nesten ikke vondt i det hele tatt. (Jaja, to uker er kanskje mye men tenk på hvor lite det er i forhold til hvis du blir syk mange ganger i året og ikke kan spise da heller). Spis det du får i deg og ta gjerne smertestillende en halvtime før du skal spise så blir det litt bedre. Og tygg gjerne tyggis eller sug på pastiller for det hjelper. Loff med nugatti høres faktisk ikke så vondt ut så lenge du fjerner skorpa. Is, yohgurt og lunken suppe funker også. Lykke til videre:) Husk at du må få i deg næring. Jeg gikk i 3-4 døgn uten noe annet enn vann. Har aldri vært slappere. Det kan også være farlig.

[Ascubal]

Takk for tipsene.. Skal se om jeg finner noe pastiller eller lignende snart.. Da får jeg ihvertfall kjent noe smak..

 

Prøver så godt jeg kan og dytte i meg noe næring, men det ender opp med en is eller et glass vann.. Fikk faktisk i meg litt suppebuljong i dag, så det kommer seg sakte men sikkert..

 

Jeg gleder meg til jeg er frisk nok til å spise og drikke igjen..

 

Angående halsbetennelse så hadde jeg det fra midten av Januar til den 17. April da jeg tok operasjonen.. Tror jeg hadde 4-5 Penicillin kurer i løpet av denne perioden uten at det hjalp meg etter at jeg var ferdig med den kuren.. Halsbetennelsen kom tilbake i løpet av få dager, og nok engang måtte jeg til legen og få resept på ny kur så jeg kunne fungere igjen..

 

Nå som operasjonen er over så føler jeg en viss lettelse over at jeg ikke trenger og ha den evigvarende halsbetennelsen etter meg, men akkurat i denne stund vil jeg heller spise litt, bli mett..

 

Måtte faktisk sy et par sting i halsen pga så store mandler, ikke noe pent syn inni der nå..

 

Da har jeg fått klaga litt i dag også, så da er ihvertfall litt ut av systemet

[Olsenhower]

Det høres jævlig ut. Jeg klager selv av den minste forkjølelse dersom jeg blir sår i halsen.

[Hamsterino]

Faren min døde av kreft 5 dager etter at han fikk diagnosen, for 3 år siden, så jeg kan relatere litt til det du går gjennom Tomas09. Det beste tipset jeg vet om er at du må prøve å gjøre så mye som mulig av det du liker best fremover. Sett av så mye tid du kan til å ha det moro.

[Gjest Gjest_MeG_*]

For noen år siden døde bestemoren min, jeg var i en vanskli alder, å etter at hun døde angret jeg sånn på alle gangene jeg ikke ble med for å besøke henne, savnet er så stort, og etter det har jeg straffet meg selv inni meg på en måte for dette, når er det alltid en depresiv tanke inni meg, og jeg er ikke så posetiv som jeg en gang var...

[Gjest Guest]

Velger å ta denne her anonymt. Kjæresten har de siste 6 månedene slitt med psykiske problemer, at jeg har gjort det også, ikke like mye men allikevel gjør ikke saken bedre. De siste 2-3 månedene har det blitt verre med kjæresten min.

 

Det som da skjer er at jeg blir løpende for henne og prøver alt jeg kan å gjøre slik at hun skal ha det bra, men jeg føler at jeg får absolutt ingenting tilbake. Det er veldig slitsomt. De første 3 månedene var forholdet fantastisk, men som sagt er ikke det samme lengere. For the record så har vi vært sammen i ca. 1 år.

 

Jeg er fortsatt veldig glad i henne, men vet med meg selv at det her kan ikke fortsette. Jeg har vurdert å fortelle henne det, men dårlig samvittighet er det SISTE hun trenger akkurat nå.

 

Har noen forslag på hvordan jeg kan takle det her?

[jahas]

Velger å ta denne her anonymt. Kjæresten har de siste 6 månedene slitt med psykiske problemer, at jeg har gjort det også, ikke like mye men allikevel gjør ikke saken bedre. De siste 2-3 månedene har det blitt verre med kjæresten min.

 

Det som da skjer er at jeg blir løpende for henne og prøver alt jeg kan å gjøre slik at hun skal ha det bra, men jeg føler at jeg får absolutt ingenting tilbake. Det er veldig slitsomt. De første 3 månedene var forholdet fantastisk, men som sagt er ikke det samme lengere. For the record så har vi vært sammen i ca. 1 år.

 

Jeg er fortsatt veldig glad i henne, men vet med meg selv at det her kan ikke fortsette. Jeg har vurdert å fortelle henne det, men dårlig samvittighet er det SISTE hun trenger akkurat nå.

 

Har noen forslag på hvordan jeg kan takle det her?

8426295[/snapback]

 

 

Spell litt kyss, klapp og klem med veninna hennes så løser det seg

[Gjest Anonym-depressiv]

Jeg poster her som gjest fordi innlegget kan være injurerende hvis det kobles mot min bruker her på forumet.

 

Jeg må få luftet tankene mine. Jeg har akkkurat hatt det første fullstendige psykiske sammenbruddet i år, og det føles like jævlig som forrige gang. Jeg må få ut dette.

 

Alt startet vel da jeg var omtrent tre år gammel. Foreldrene mine fant ut at jeg var stor nok til at de ikke trengte å passe på meg lenger, så de skøv meg over på søsknene mine og en dagmamma. Dagmammaen var langtifra ille, det som var ille var søsknene mine.

 

Faren min hadde på det tidspunktet startet opp et firma noen år tidligere, og dedikerte omtrent hele sin tid til dette firmaet, for å få det opp og gå. I dag har han nesten monopol innenfor sitt område her i Norge. Moren min var aktiv lokalpolitiker og hadde naturligvis ikke tid til å passe på yngstemann hjemme.

 

Jeg var altså overlatt til to søsken, en bror og en søster. Henholdsvis seks og ti år eldre enn meg. Broren min har mindreverdighetskomplekser og hadde sosiopatiske tendenser i yngre alder. Jeg var hans personlige punchingbag gjennom hans barne- og ungdomsår. Det var allikevel ikke det verste. Søsteren min brukte all sin makt på å sørge for at jeg måtte hengi meg til fullstendig psykisk underkastelse av henne. Hun brukte meg som en slags tjener, og hvis det var noe jeg ikke ville, så måtte jeg kysse føttene hennes. Det var mer degraderende enn de fleste kan forestille seg.

 

Skolen begynte, og man skulle tro det ble et avbrekk fra det idylliske familielivet. Men så heldig skulle jeg ikke være. Jeg ble av en eller annen grunn et naturlig mobbeoffer for alle. Jeg hadde altså en hverdag hvor jeg på skolen ble alle lille kasteball og på ettermiddagen fikk gjennomgå all aggresjonen broren min hadde innestengt, og søsteren min tok ut de maktsyke tendensene sine på meg. Når foreldrene mine var hjemme var jo alt bare vanlig søskenkjærlighet.

 

Det holdt opp fra søsterens side litt senere. Hun flyttet til et land langt, langt vekk. Hun skulle visst studere. Hun pakket bagene og dro ut døra, lot ikke høre fra seg på lang, lang tid. På det tidspunktet var jeg ni år gammel. Det kan høres ut som en befrielse, men jeg fikk aldri noen begrunnelse på hva jeg hadde gjort galt som gjorde at jeg måtte underkaste meg henne slik. Jeg sto igjen som et spørsmålstegn.

 

Når jeg var 11 var jeg lei av all mobbingen, bankingen, plagingen og den psykiske torturen jeg opplevde i hverdagen. Jeg prøvde å henge meg. Alt falt fra hverandre, bokstavlig talt. Jeg satt igjen senere og lurte på hva i all verden jeg var, som ikke engang klarte å ta livet av meg selv, til tross for den patetiske eksistensen jeg hadde. Det var på dette tidspunktet jeg begynte å eksprimentere med selvskading. Det ble bare verre på ungdomsskolen.

 

Det var et lyspunkt ved alt dette, bestefaren min. En snill sjel som alltid hadde gitt meg avbrekk fra hverdagen ved å fortelle meg historier fra krigen (han var veteran), lage hjemmelaget brus, spise sjokolade og se på gamle rifler og geværer. Det var alltid en liten flukt fra virkeligheten i kjelleren hans.

 

Det endte forøvrig når jeg var 13, og han ble syk. Veldig syk. Jeg måtte se stakkaren sulte og dø av spiserørskreft i halvannet år. Han var ikke mer enn et skjelett når han døde andre juledag. Jeg sa ikke engang hadet.

 

Nesten på året senere bestemte en bekjent av meg jeg hadde kjent hele livet at han ville ende alt, og han hang seg i et belte i en dokkestue. Da ble jeg også misunnelig på ham.

 

Det eskalerte egentlig bare herfra. Fra jeg var 14 til jeg var 16 hadde jeg utallige selvmordsforsøk. Når jeg var 15 begynte jeg å drikke alkohol til daglig og misbrukte piller. Jeg skar meg opp hver eneste dag og utsultet meg. Litt utover utviklet jeg også spiseforstyrrelser. Jeg var kort sagt ingenting.

 

Når jeg var 16 ble jeg tatt inn i systemet, og ble kommunens kasteball. Psykiatri, familieterapi og alt det dritet. Jeg ble erklært medisinsk frisk og slapp noe mer av det. Jeg har aldri kuttet meg eller begått selvmordsforsøk igjen, selv om tankene ofte spinner inn på det.

 

Så nå sitter jeg her, noen år senere og lurer hva jeg er blitt. Hva slags menneske er jeg? Jeg føler meg revet i biter og tråkket på av alle de som har brukt sin egne dårlige selvfølelse til å degradere min egen. Jeg føler meg som et tomt skall, som bare retter seg etter hva andre synes og mener.

 

 

Takk hvis du tok deg bryet med å lese dette.

[jahas]

Jeg poster her som gjest fordi innlegget kan være injurerende hvis det kobles mot min bruker her på forumet.

 

 

Så nå sitter jeg her, noen år senere og lurer hva jeg er blitt. Hva slags menneske er jeg? Jeg føler meg revet i biter og tråkket på av alle de som har brukt sin egne dårlige selvfølelse til å degradere min egen. Jeg føler meg som et tomt skall, som bare retter seg etter hva andre synes og mener.

 

 

Takk hvis du tok deg bryet med å lese dette.

8426869[/snapback]

 

 

 

Du lurer på hva du er blitt.... Gjør noe med det, skjønner det kan bli mange vanskelige og harde tak, men nå har du muligheten til å bevise at DU faktisk kan noe/klarer noe. Flytt langt langt vekk og begynn et nytt liv med folk som aldri har sett deg, begynn å studer ++++ muligheten er mange

 

Btw: siden du har sluttet å kutte deg har jo "systemet" hjulpet deg....

Endret 19. april 2007 av jj_89