Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Stubbekropp]

*Masse klaging fra forrige side*

8390468[/snapback]

Jeg har mer!

I dag har jeg fått høre om...ja, fitte.

I hele dag, fitte fitte fitte, hvor bra fitte er osv

Høres grovt ut, det er det egentlig, men sant.

Fått høre hvor unaturlig homofili er også, hvor ekkelt og groteskt det er.

Vi har alle HIV/AIDS

 

Jeg er så lei dette også!

Kan ikke folk forelske seg i og tenne på hvilket kjønn de selv måtte ønske?

 

Sånn egentlig tror jeg det er muligt at jeg er bifil, du skjønner;

Jeg KAN forelske meg i en jente, men jeg kjenner ikke noe sexuelt i det hele tatt.

For og si det grovt; Synes kvinnelig kjønnsorgan er ekkelt

I ett forhold som skal vare fungerer dette kanskje ikke så fint.

 

Selvmordstankene mine er borte, tankene mine ligger egentlig bare n i og skaffe meg et eget liv.

Få en jobb jeg trives i, bo på ett sted jeg trives og finne den ene personen man passer sammen med.

Den personen jeg kan betro meg til som ikke sårer meg med vilje.

Sistnevnte er egentlig det som driver meg, for jeg er en håpløs romantikker.

Elsker tanken på en og dele ALT med

 

Sukk, teorikurs i bil i dag.

Jeg har ikke lyst på lappen en gang, for jeg kommer ikke til og kjøre bil med det første.

Men jaja, gruppe press og "Du er så jævlig unormal"

 

Enda en ting; Det er så gøy og se.

Mor og stefar LEKER PERFEKT når andre er til stede, alt er fryd og gammen.

Det er ikke det...

Endret 16. april 2007 av Stubbekropp

[GibsonLesPaul]

Det er faen meg ikke lett å være til

[Melisma]

Det som er greia er at når ting blir vanskelig eller man roter seg oppi masse tull og tøys ( det er jeg flink til ) så må man prøve og huske at hvis man gir det noen dager så blir det litt lettere etterhvert,,

 

Ting ordner seg som regel alltid.. Faen så mye dritt jeg har vært oppi, men det har alltid gått bra til slutt, alltid klart å rote meg ut av ting igjen..

 

Man må bare bite tenna sammen når det først pågår! Og lære av feilene sine, og lære seg nye triks for hvordan man skal takle ting. Er bare du som kan forandre tankene dine og stresset ditt.. Ingen andre kommer til å gjøre det for deg..

[.sere]

Da har man vært ute og kjempet for sosialisme i samfunnet, men må lese uvisst antall sider i samfunnsboka til prøve i morgen. Kommer nok til å sitte oppe noen timer, få lite søvn, og ende opp med å ikke huske noen ting.

[Cutthroat Bill]

Har ett kjapt spørsmål: Er det normalt for tenåringer (17-19) å bli deprimert og å gå med selvmordstanker?

[Firesky]

Har ett kjapt spørsmål: Er det normalt for tenåringer (17-19) å bli deprimert og å gå med selvmordstanker?

8410871[/snapback]

De aller fleste har en eller flere perioder i livet der man er deprimert osv, jeg tviler ikke på at flesteparten opplever det i tenårene.

Mener å huske å ha sett en statistikk over alder på folk som har tatt livet sitt, og de fleste var i slutten av tenårene.

Hang in there!

[theoriginalAidskake]

Jeg mistet en venninne i selvmord for 3 år siden den 27.april.

Greia er ikke at jeg ikke takler det. Det er bare at hver eneste gang jeg nevner hun, eller selve situasjonen, blir alle så rare og stille. Jeg skjønner at folk kanskje ikke vet hva de skal si i sånne situasjoner, men det er tøft for meg også. Jeg skulle ønske jeg kunne nevne hun uten at folk skal 'ignorere' det, hvis dere skjønner. Jeg VIL snakke om det. Og mest av alt vil jeg kunne nevne Maria uten at folk skal unngå det som samtaleemne. Hun er fortsatt en del av livet mitt selvom hun ikke lever lenger. Men folk unngår det som pesten omtrent. Mulig de er redde for å spørre hvis de tror det ikke går bra for meg, men det er jo det som er nødvendig. Jeg vil heller at folk skal spørre hva som skjedde enn at de igonorere det totalt.

Jeg snakket aldri om selvmordet før nesten 2,5 år etterpå. For det var ingen som turte å spørre om det før da. Å snakke om ting er noe man må gjøre for å komme over det. Igjen og igjen og igjen må man snakke om det. Rett og slett fordi man aldri kommer over noe sånt. Man lærer seg å leve med det, men det går aldri over.

Endret 18. april 2007 av Aidskake

[Deadringer]

Trist å høre Ida. Kanskje litt sent, men jeg kondolerer.

 

Men disse om som ikke vil prate om venninna di. Er det pga de er redde for hvordan du reagerer? Om det er det, kan du jo fortelle de at du ønsker å prate om henne.

[theoriginalAidskake]

Takk Eivind.

Antar det er derfor. Folk som ikke har vært igjennom lignende situasjoner virker redde for å spørre om ting. Sikkert fordi de er redd de skal rippe i ugrodde sår. Jeg skulle bare ønske jeg kunne nevne hun i forskjellige sammenhenger uten at stemningen skal bli dyster. Ja, det er en ufattelig trist ting som skjedde, men jeg skulle ønske jeg kunne si at 'Åh, Maria var så glad i det og det', uten at folk som vet at hun ikke er her lenger blir.. ja. Blir rare, på en måte.

 

Jeg jobber frivillig hos landsforeningen for etterlatte etter selvmord. Vi jobber blant annet med sorgterapi for pårørende, men også selvmordforebygging. Det er ganske givende, og vi snakker ofte om personene vi har mistet, hvordan det skjedde, følelser and so on. Og selvom det hjelper, så skulle jeg bare ønske venner turte å spørre også.

 

Får meg ikke til å si at jeg vil snakke om det heller. Vet ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg er så vandt med at folk reagerer med å bli stille og ror seg bort fra temaet, at jeg ikke vil presse det på noen.

[Skilpadde]

Farfar døde i dag. Helt uventet. Jeg befinner meg på andre siden av landet, og har ikke sett ham siden vinterferien.

[Snublefot]

En vennine av meg har blitt lagt inn for selvmordsforsøk og diverse. Treffer sjelden på henne nå for tiden. Men snakker med henne på msn og slikt en del. Men vet ikke helt hvordan jeg skal snakke med dette om henne. Vil ikke snoke i hennes liv og bare virke som jeg er nysgjerrig. Burde jeg la henne være litt, eller burde jeg snakke med henne om det? Er ganske alvorlige greier og det ser ut som ingen helt skjønner seg på henne for tiden. Siden det har skjedd så plutselig.

[EvenEleven]

Farfar døde i dag. Helt uventet. Jeg befinner meg på andre siden av landet, og har ikke sett ham siden vinterferien.

8416898[/snapback]

 

Kondolerer

Endret 18. april 2007 av mr-Steen

[theoriginalAidskake]

*zip*

8416928[/snapback]

Det samme skjedde med en av mine beste venninner i sommer. Helt plutselig. Det kom frem at hun har blitt seksuelt misbrukt i flere år av noen i familien hennes. Den siste tiden før forsøkene hadde hun fått flashbacks.. Jeg ante ingenting.

Tror det viktigste å gjøre i sånne situasjoner er å vise at man bryr seg. Stille opp for personen, selvom det kan være tøft å være støttespiller også. Du kan jo si at hvis hun vil snakke, så stiller du gjerne opp. Sånn sett viser du at du er der for hun, uten å presse hun.

Forhåpentligvis får hun luftet problemene sine der hun er nå.

[Snublefot]

De grunnene jeg har fått høre fra familie og slikt virker ikke helt sanne. Virker som de bagetaliserer det en del og gjør problemet mye mindre enn det faktisk er. Det virker også som familien hennes ikke er helt ærlig med venner og slektninger som spør om årsak til alt dette. Den grunnen de har oppgitt kan aldri få et menneske til å ville ta livet av seg. Ofte er det mye mer komplisert enn som så. Slike ting er aldri enkle. Seff kan det bare at de ikke vil hele verden skal vite hva hun sliter med. Men det er vel heller ikke helt rett å lyge til venner og familie og få henne bare til å virke som en litt opprørsk naiv undom heller.....

[Kiruk]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Nå skal jeg spre masse faenskap

 

Blandt annet;

 

Jeg er så lei mennesker!

De (vi) er bedritne som bare faen og har så masse fordommer og feil

Jeg er litt hippie av meg og skulle ønske at alle bare kunne værra hyggelig mot verandre, respektere verandre og ikke la relegion blande seg så mye inn i livsynet sitt.

Ahhhhhh.

Mennesker er også flinke til og eksludere, blandt annet meg.

Siden jeg kom ut av skapet som homofil har det gått rykter om meg i hele byen/bygda, min mor forfølger meg og sier stygge ting, klassen er redd for meg +++

Jeg er så lei!

Jeg har båret på dette i mange år, nå er det ikke lenger mitt problem; Dere får ta det som dere ønsker, bare ikke la det gå utover meg.

JEG ER HOMO!

 

Vi har mer, om mennesker

hvorfor skald et værra så hardt og finne en du passer godt sammen med?

Eller, det er ikke det; Fram til personen viser sin sanne side!

Enten i form av fordommer, utroskap eller livsyn.

Hvor mange ganger har jeg ikke brent meg på dette!? En haug av ganger, og folk flest er bare ute etter EN ting: SEX

SEX SEX SEX er det eneste soms tår i hodet til folk

Såklart liker jeg sex, mer en det, men hvorfor skal det stå i hodet hele tiden?

Og hvorfor skal folk ha sex i hytt og pine, med folk de ikke kjenner en gang!?

HYYYYL!

 

Og hva med foreldre!?

Mine foreldre!

De kveler meg, ikke bokstavelig, men med sitt nærvær!

Som jeg nevnte ovenfor forfølger min mor meg hele tiden.

Hun roper hele tiden for og se hvor jeg er, ser på hva jeg gjør, raider rommet mitt, beskylder meg for; besittelse av narkotika, akohol og sist men ikke minst; "Du selger deg ikke?"

Jeg er homo, ikke hore!

De klager også over at jeg ikke er sosial nokk, samtidig som de nekter meg og dra steder/møte folk!

WTF!?

Dessuten må jeg alltid hør på "JEG"-pratet dems, hva med meg?

Jeg har levd i skyggen av ALLE hele livet jeg, ingen legger noengang merke til meg på noen måte.

Står i skyggen for alle, alle alle alle.

Nå er jeg ikke lenger "han derre", jeg er "homoen".

Han gamle damer snakker om på butikken og innvandrerene skal banke.

 

asdojasdåojgsasdgpinh     

 

Sånn, kanskje skjønte folk det der.

Men det var mest en utblåsning fra min side.

Deiligt

 

Jeg skal faen meg flytte til Oslo etter neste skoleår!

8390468[/snapback]

 

Veldig kjip situasjon, utrolig hvor trangsynte noen kan være. Vet ikke hvor lenge det er siden du kom ut av skapet, men folk pleier å gå lei å mobbe noen for noe etterhvert.

 

Foreldre sitasjonen er også kinkig =/. Prøv å sett deg ned å snakk med dem, rolig (hisser du deg opp så gjør de det også osv. litt som med unger) spør hva det er som får de til å tro at du selger deg og driver å doper deg. Homofili er en legning, bortsett fra det så kan en homofil være som hvilken some helst heterofil person.

 

Ikke mye til råd, men det beste jeg kom på. Håper det ordner seg. Og jeg sier det igjen, utrolig hvor trangsynte og respektløse noen er. *murre*

[Kiruk]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Jeg mistet en venninne i selvmord for 3 år siden den 27.april.

Greia er ikke at jeg ikke takler det. Det er bare at hver eneste gang jeg nevner hun, eller selve situasjonen, blir alle så rare og stille. Jeg skjønner at folk kanskje ikke vet hva de skal si i sånne situasjoner, men det er tøft for meg også. Jeg skulle ønske jeg kunne nevne hun uten at folk skal 'ignorere' det, hvis dere skjønner. Jeg VIL snakke om det. Og mest av alt vil jeg kunne nevne Maria uten at folk skal unngå det som samtaleemne. Hun er fortsatt en del av livet mitt selvom hun ikke lever lenger. Men folk unngår det som pesten omtrent. Mulig de er redde for å spørre hvis de tror det ikke går bra for meg, men det er jo det som er nødvendig. Jeg vil heller at folk skal spørre hva som skjedde enn at de igonorere det totalt.

Jeg snakket aldri om selvmordet før nesten 2,5 år etterpå. For det var ingen som turte å spørre om det før da. Å snakke om ting er noe man må gjøre for å komme over det. Igjen og igjen og igjen må man snakke om det. Rett og slett fordi man aldri kommer over noe sånt. Man lærer seg å leve med det, men det går aldri over.

8415162[/snapback]

 

Kjenner meg litt igjen, fikk kreft da jeg var 14, og hver gang jeg sa ordet så ble alle stille og kunstige. Først holdt jeg kjeft om det, men etterhvert så begynt jeg å snakke om det, selv om de ikke sa noe særlig så fortsatte jeg. Jeg sa også at de ikke skulle være redde for å spørre om noe hvis de lurte osv. Etter en stund ble de vant til tanken og jeg kan nå snakke om det uten at blir noen pinlig taushet.

 

Fortsett å snakk om det hvis du klarer det så venner de seg nok til det.

[TTomas]

For en måned siden var det slutt. Faren min døde 52 år gammel av kreft.

 

Det hele startet sommeren 2005, vi var en tur på hardangervidda og flere av oss som var med merket at faren min ikke var helt i form. Han gikk bakerst sammen med lillebroren min, han hadde alltid vært den som gikk fremst.

Utover høsten ble det bare verre og verre, mora mi fikk han til å gå til lege, han hadde blitt så slapp og greide ikke jobbe. Legen ga diagnosen utbrenthet.

Dette viste seg å være helt feil. Mora mi blei mer og mer bekymra, til slutt ville hun få ham på sykehus og sjekke for alvor.

De ble henvist til rikshospitalet der de skulle sjekke hva det kunne være. Faren min blei igjen og moren min reiste hjem.

Plutselig ringer det og de på sykehuset forteller at han har en diger svulst i hjernen.

 

....

 

Han blir operert og vi får hilse på han, synet jeg ser er... han ser helt mørbanka ut.

 

....

 

Heldigvis ender det bra og han bygger seg opp.

Vi får et fint år med mange skiturer og turer i fjell og skog. Men han er ikke helt frisk. på sommeren og høsten begynte han å få smerter i skuldrene. Han jobbet når han orka. Noen dager var det bra, noen dager måtte han holde sofaen. Han blir slappere og slappere.

I jula virket han ok, i juledagene gikk vi på skøyter på isen og han hadde vært på riksen og fått strålebehandling, noe han håpet/trodde ville hjelpe.

"Nå gjelder det å bygge seg opp" sier han til broren sin, onkelen min.

Men det går feil vei, han blir bare svakere, til slutt må han bli på sykehuset. Han fikk et stort rom for seg selv heldigvis. Vi kom ofte på besøk til han.

 

....

 

I februar begynner magen hans å vokse, vi tror det er en forstoppelse.

Han får klysteria på sjukehuset, men det hjelper ikke noe særlig.

Det viste seg at magen hans var full av kreftsvulster.

 

....

 

De tre siste ukene av hans liv er noe av det grusomste jeg har opplevd, noe jeg aldri kommer til å glemme.

Han får morfin og smertestillende. Humøret varierer fra dag til dag, noen dager er han på den spøkefulle siden og er veldig glad, noen dager virker det som han er utrolig deprimert. Det blir mye gråting. Mora mi vil så gjerne hjelpe til, men han synes det blir for mye. Hun blir veldig lei seg.

 

De siste dagene virket det som om han var i en annen verden, vi prøvde å prate til ham, noen ganger fikk vi korte svar, noen ganger fikk vi ikke svar i det hele tatt, vi visste nå at det ikke var lenge igjen. Siste dagen vi får være med han er utrolig trist. Vi prøver å få kontakt med han, men han var helt borte. Heldigvis var vi der den dagen. Mora mi overnatta på rommet hans denne natta, hun våkna ofte fordi han var veldig urolig. Rundt sju tiden våkner hun og hører at... nå tar han sine siste åndedrag.

Kroppen klarte til slutt ikke mer. Rundt sju tia på morgenen døde han. Han sovna inn.

 

....

 

Jeg våkner av at bestemora mi kommer inn på rommet, hun forteller at pappa er død.

Det virket som at jeg først fikk sjokk og deretter braste ut i gråt.

Litt seinere dro vi opp til sjukehuset.

 

Vi kommer inn der han ligger og får gitt et siste farvel.....

 

EDIT: Skriver litt videre

 

Tiden framover kommer ikke til å bli lett, det var så mye han var en viktig del i.

Alle planene jeg og han hadde. Men nå må jeg utføre disse aleine, eller med hjelp fra familie. De siste årene har vært utrolig tunge. Over en fire års periode har jeg mista en onkel som var veldig viktig for meg, bestefaren min som jeg har hatt veldig god kontakt med, og nå faren min.

 

Jeg vil bare bruke tida for å komme fra det. Jeg prøver å ikke tenke på det for ofte, men noen ganger nytter det ikke... det må ut...

Endret 18. april 2007 av Tomas09

[theoriginalAidskake]

Takk for råd Zenzen. Skal prøve på det.

 

Thomas09: Huff, jeg får vondt av deg av å lese det der.

Kondolerer. Kan ikke tenke meg hvordan det er å miste faren sin på den måten.

[4588pkdkrikue5c]

Fikk fryktelig vondt langt inne i sjelen av det der. Sånn vondt jeg aldri pleier å få når jeg leser. Ord pleier ikke å gripe meg, men akkurat nå gjorde det. Og det fikk meg til å innse at depresjon er noe jeg langt fra har.

Jeg føler med deg. Det må være helt jævlig, rett og slett..

Endret 18. april 2007 av steffenz

[4588pkdkrikue5c]

En vennine av meg har blitt lagt inn for selvmordsforsøk og diverse. Treffer sjelden på henne nå for tiden. Men snakker med henne på msn og slikt en del. Men vet ikke helt hvordan jeg skal snakke med dette om henne. Vil ikke snoke i hennes liv og bare virke som jeg er nysgjerrig. Burde jeg la henne være litt, eller burde jeg snakke med henne om det? Er ganske alvorlige greier og det ser ut som ingen helt skjønner seg på henne for tiden. Siden det har skjedd så plutselig.

Jeg ville gjerne prøvd å fortelle henne at hun ikke må føle seg alene og at du forstår hvordan hun har det o.l.. Fortell at du bryr deg om henne, og at hun aldri må gjøre slikt. Jeg ville ikke gått rett på sak og sagt "ikke gjør sånn selvmordsgreier", men heller "Jeg bryr meg om deg, og vil ha deg så lenge som mulig". Det må være en vanskelig situasjon, men det er nok viktig at du er der, og alle andre også.

Kan godt forstå at både henne og deg. Livet er ikke alltid så kjekt, men vi får prøve å gjøre det så godt vi kan, oss imellom.