Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Evil-Duck]

Jaja , lurer på hva som skal til for å få moren min til stole på meg . Jeg har nesten aldri drukket noe med alkohol i , men tydligvis tror hun at jeg er veldig aktiv drikker . så ofte når jeg kommer hjemm så skal hun se i øyene mine om de er røde osv , å ikke minst i går , når hu trodde jeg var beruset når jeg kom hjem men jeg derimot var ganske trøtt å sløv . Så skulle jeg egentlig sta å spille poker i dag med vennegjengen , men da var hun sikker på at jeg skulle ut å drikke . (hun tror ellers at hele venne flokken min drikker seg dritfulle vær helg ) så hvær gang jeg faktisk i det hele får gå ut ringer hun heletiden for å sjekke om hva jeg gjør . å vist noen sier på kødd f.eks Tøm flaski di no jallis ! så har det hendt at hun har kommet og hentet meg vist hun viste hvor jeg var hen . Hun bare ganske enkelt ikke stoler et halvt sekund på meg . Om jeg nå skulle starte å drikke ,så hadde jeg ikke tapt noe på det siden hun allerede er sikker på jeg drikker hver helg så.

[J@cob]

Bare en heftig diskusjon med noen gode argumenter, samt spørsmål som; "Hvorfor stoler du ikke på meg?", eller; "Du kveler meg", ser ut til å kunne ordne det der.

 

Dog, en problemstilling jeg ikke kan kjenne meg igjen i. Mine foreldre presterer heller å komme med kommentarer som; "Jacob, du burde drikke oftere, du treffer flere folk da. Desuten kan du finne deg en fin jente å presentere for oss, begynner faene meg å bli tid for det nå."

[Evil-Duck]

Joda det har jeg da prøvd , men da er det sier hun da bare at hun stoler på meg . men at hun ikke liker hva som foregår med meg for tiden . Men det jeg ikke helt sjønner er hva som foregår egentlig ? sådet . hun snakker seg vanligvis ut av det , enten ved å ikke svare eller bare gå ut av rommet.

[Niqābninja]

Jeg begynner miste kontrollen mer og mer for tia, og det skremmer midt sagt livsskiten utav meg. Jeg skremmer meg sjøl, rett og slett.

Mangelen av kontroll over meg sjøl skremmer meg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det.

[Hamsterino]

Hvordan da? Sånn i sosiallivet?

[Niqābninja]

Jeg har mista kontrollen over tankene mine, og når tankene er nok ute av kontroll, styrer de meg, mot min egen fornuft. Jeg har et selvhat som burde vært premiert, en så destruktiv tankegang at det burde vært forbudt og jeg er møkkensom fordi jeg ikke klarer prate med noen eller få noen til å forstå, noe som forsterker alt anna. Jeg er redd for å miste kontrollen totalt. Jeg har et sinnsykt temperament, og når det blir vendt mot meg sjøl, har jeg få hemninger.

[akristina92]

Føler nesten at jeg må "komme ut av skapet" nå. Har hatt problem med å snakke om dette før, men etterhvert har jeg følt at folk aksepterer det, eller rett og slett ikke bryr seg. Begge delene er greit for meg, så lenge jeg ikke blir plaget og gjort narr av.

 

Jeg beklager på forhånd om dette innlegget blir rotete og stygt. Vennligst ikke sitér innlegget eller deler av det om jeg skulle endre mening senere.

 

Hmm, sliter litt med å finne ut hvor jeg skal begynne, så jeg bare skriver noe, så får vi se hva det blir.

 

Skolefraværet mitt i 5-klasse var enormt. Var borte en hel måned uten noe spesiell grunn, og tror ikke det var én eneste uke jeg var på skolen alle dagene. Hverken jeg, mamma eller pappa vet hva dette kommer av. Det ble bedre med årene, ting var ikke fullt så dårlige i 6-klasse (uansett snakker vi MYE fravær), og i 7-klasse kom ting seg drastisk. Uheldigvis var jo dette siste året på den skolen med den klassen, så på ungdommsskole skar det seg helt. Jeg var der i cirka 2 uker før jeg bare slutta, mamma og pappa greide ikke få meg opp, jeg ville ikke opp og det endte med at jeg ble hjemme til litt over jul.

 

Etter juletidene ble det dratt inn diverse psykologer uten noe merkbart resultat, og det hele endte opp i at jeg måtte gå på en internskole med maks 4 elever om gangen inntil videre. Etter jeg hadde gått en stund på de skolen, fra påsketider til høsten 2006, ble jeg lagt inn til observering (uæææ, galehus med kritthvite betongceller tenker sikkert folk nå, men slik var det absolutt ikke. Tenk på det som et hotell, der hver innlagt persom har sitt eget rom, et normalt rom, i "hotellet" er det en normal stue med en normal tv, et normalt kjøkken og så videre). Var der i 4 uker før jeg ble utskrevet, og gikk tilbake til internskolen. Nå nærmer vi oss nåtiden. Før julen 2006 ble det laget en innføringsplan til meg for ungdomsskolen, som skulle gjennomføres tidlig 2007. Det begynte simpelt med et par besøksturer, så noen timer med jobbing på et grupperom, et par ekstra timer, og nå er det fulltid. Ikke i kasserommet foreløpig, men det kommer med tiden. Vel, nå går ting i dass nok en gang. Sist uke var jeg ikke på skole én eneste gang. Jeg vet ikke helt hva det er, men når jeg skal opp på skolen om morgenen så vil jeg bare ikke. Selv om jeg innstilt på det kvelden før, så vil jeg rett og slett ikke når morgenen kommer. Da driter jeg alle konsekvenser og sover videre. Har derfor måttet snu døgnet slik at jeg er våken til de vakre morgentider og kommer meg opp på skolen. Du tenker kanskje at jeg bare må gripe meg selv i nakken og slepe meg opp, men det nytter ikke.

 

Har det ikke særlig bra utenom dette med skolen heller. Sliter enormt med sosial angst (som gjør at jeg ikke kommer meg på skolen). Jeg går aldri ut med mindre jeg må, er aldri med å handler med pappa f.eks med mindre jeg absolutt må, unngår de fleste situasjoner som krever at jeg må være sosial. Jeg tør heller ikke være meg selv rundt fremmedfolk. Holder som oftest bare kjeft og ser en annen vei, tør ikke egang se folk i øyenene mens jeg snakker med dem. Rødmer lett som bare det. Og snakking med jenter, det får jeg rett og slett ikke til. Sier aldri ting til de som driver noe som helst samtale videre, bare ting som "ok", "hehe", "ja", "nei" osv. Etter samtaler med fremmede (spesielt jenter) sitter ofte ting som jeg har sagt helt fast i hodet mitt, om jeg sa noe feil, feil tonefall, en dårlig morsomhet, sitter bare og tenker på det mens jeg tenker "Faen, hva tenkte jeg på?". Bare jeg sitter i samme rom med noen jeg ikke kjenner er jeg helt spent i kroppen og prøver å sitte helt stille.

 

Har også en meget dårlig selvtillit eller hva i tannverden man kaller det. Syns ikke jeg er noe særlig å se på, ta på eller lukte på, om du skjønner.

 

Jaja, da var det ute. Fullt mulig at jeg fjerner det senere, vi får se.

 

EDIT: Men i svarteste helvete så langt det ble.

 

EDIT2: Skulle kanskje skrevet dette som gjest.

 

På en annen side er det ikke vits, siden de fleste som kjenner meg vil kjenne igjen situasjonen.

Endret 18. mars 2007 av Flaringo

[Niqābninja]

Jeg vil bare si at jeg kjenner meg igjen av mye av det du skriver, bortsett fra at det hos meg kom litt seinere (vgs).

Også veldig bra at du har fått hjelp, jeg håper du tar imot all hjelp du kan få, for du kan faktisk komme utav det, men ikke på egenhånd. Ønsker deg virkelig lykke til videre, du får gjerne komme med updates etterhvert (:

[Stubbekropp]

Jeg må ut av skapet t_t

[Firesky]

Sier aldri ting til de som driver noe som helst samtale videre, bare ting som "ok", "hehe", "ja", "nei" osv. Etter samtaler med fremmede (spesielt jenter) sitter ofte ting som jeg har sagt helt fast i hodet mitt, om jeg sa noe feil, feil tonefall, en dårlig morsomhet, sitter bare og tenker på det mens jeg tenker "Faen, hva tenkte jeg på?". Bare jeg sitter i samme rom med noen jeg ikke kjenner er jeg helt spent i kroppen og prøver å sitte helt stille.

8179424[/snapback]

Dæven jeg kjenner meg igjen i her, det var ganske ille for et års tid siden, det har blitt noe bedre til nå.

Men enda er det slik jeg støtt og stadig går å analyserer på samtaler osv.

På fredag ble jeg sittende å tenke en del slik, jeg har hvert utplasert i 2 uker nå, men med en gang jeg var ferdig nå på fredag ble jeg sittende å tenke en del på samtaler og slikt som kunne hvert bedre, slik du skriver, feil tonefall, noe jeg sa feil, osv.

Å om jeg skulle drite meg loddrett ut, så sitter det fast oppi skallen, det forsvinner aldri.

[Gjest member-101642]

Dagene blir lysere for hver uke som går. Det blir ikke jeg. Jeg forsvinner mer og mer inn i skyggeverdenen. En verden av mørke tanker, likegyldighet og bekymringer. For lenge siden har jeg gitt opp skolearbeidet. Karakteren har gått nedover som følge av dette. Og jeg som var blant klassens flinkeste på ungdomsskolen. Femmere og seksere på prøver og innleveringer. Nå får jeg toere, treere og firere på grunn av at jeg ikke greirer å fokusere. Tankene plasseres andre steder; for eksempel hvor sugent livet mitt er. Faen for en taper jeg er. Har ikke noe fremtid lenger. Foreldre og søsken forventer at jeg skal nå langt i livet, slik som broren min som er sivilingeniør. Til neste år har jeg valgt realfag og det kommer til å gå rett til helvete. Jeg med min arbeidsinnsats kommer ikke til å greie fire i noen av fagene,

Endret 18. mars 2007 av member-101642

[Bear^]

Det er en ting i de aller flestes innlegg som slår meg som en fellesnevner. Dere har ikke tro på dere selv.

 

La meg spørre dere, når mistet dere troen på dere selv? For om man ikke har tro på seg selv så har man et problem.

 

Alle har en mening i livet, man er ikke skapet for kun å dalte rundt. Og alle er vi individer og forskjellige. Enkelte blir inginører, andre blir butikkarbeidere mens andre blir noe helt annet. Det mange må forsøke å slutte med er å sammenligne seg selv med det andre i familien har oppnåd, for det er deres oppgave. Du har din egen oppgave å gjøre i livet, følg i dine egene fotspor og tør å tenke selvstendig.

 

Det ser og ut som mange sliter med forventningsangst, de forventer det værste skal skje hele tiden. Dette er en dårlig situasjon som kan være meget vanskelig å komme ut av. Her er mitt råd, som hjalp for meg.

 

Finn frem en CD med avslappende musikk. For meg funket panfløyte meget godt. Fin deretter frem en duftekrokke, slik med olje. Fyll den med vann og noen dråper lavenderolje. Den funket godt for meg, men bare et par dråper. Tenn te-lyset under, og kanskje tenn noen te-lys rundt i rommet. Slukk alle lys, og sett på CDen med musikk. Legg deg så ned på gulvet (eller annen liggeplass). Tankene vil rase rundt litt, men prøv så å bruke nesen og ørene, fokuser på de 2 sansene. Kjenn duften av lavender, hør på musikken. For min del ble alt av negative tanker vasket vekk. Etter 1 time var jeg så avslappet at jeg nesten sovnet. For meg funket dette, jeg har i dag ingen problemer med angst. Jeg måtte før å lukte på flasken med lavender olje, men nå trenger jeg det ikke mer.

 

Dette er dessverre bare et tips, og det er ikke sikkert det funker for alle. Men det er et tips likevell, som jeg håper kan fungere for andre og.

 

Jeg har slitt mye med nervene, mye grunnet mobbing på barne skolen, i hele 9 år. Dette førte til at jeg måtte til psykolog i sjette klasse. Etter det har jeg slitt med nervene litt, men har etter noen oppgjør med meg selv komme til ganske god enighet. Jeg strøk på fransk hele 3 ganger før jeg klarte det den fjerde gangen, jeg har slitt med alle fag deriblant Norsk grunnet at jeg ikke kan gramatikk. Jeg har strøket på norsk og nynorsk, samt blitt feil informert på skolen slik at jeg har feil matte og mine drømmer om det studiet er knust.

 

Men faktisk, jeg er ikke i dårlig mot. Jeg har en jobb på et hotel som resepsjonist, jeg har planer for videre studier og alt lagt klart. Min måte å takle på alt er å se fremover. Selv når det stormer som verst er det bare forbigående og himmelen er blå bak uansett.

 

Dette er dog mine tanker, ikke noe mer.

[DoNotWant]

Blæh. Nå kommer jeg med mitt bidrag til tråden. Har slitt med perioder med depresjoner siden i fjor sommer. Jeg tror det kunne vært fint med en psykologtime, for dette er ikke det minste gøy. Akkurat nå er jeg i godt humør, men det endrer seg vel fort. Jeg var og fikk henvising og en liste med psykologer å ringe i fjor høst, men det gadd jeg ikke. Hvor lenge varer en sånn henvisning?

 

Er ikke det minste motivert for skolen. Går media, og på forrige prosjekt gjorde jeg ikke en dritt. Jeg var borte hele forrige uke.

[Deceiver]

Jeg tror du kan bruke henvisninga enda.. Prøv. Skulle ikke være noe problem =)

[theoriginalAidskake]

Wæææh.

Jeg hater å være dumsnill.

[jojo123]

Wæææh.

Jeg hater å være dumsnill. 

8189889[/snapback]

 

Fortell...?

[theoriginalAidskake]

Folk har lett for å tråkke på dumsnille personer. Dessverre.

 

Først trodde jeg at jeg bare trodde på det positive i mennesker. At folk kan forandre seg til det bedre and so on. Men jeg er visst bare naiv.

[L4r5]

Men jeg er visst bare naiv. 

8190782[/snapback]

Da er vi flere. Men jeg vil heller være naiv litt til og heller brenne meg enn å bli kynisk

[theoriginalAidskake]

Da er vi flere. Men jeg vil heller være naiv litt til og heller brenne meg enn å bli kynisk

8190803[/snapback]

Joda, forsåvidt. Men å brenne seg igjen og igjen uten å lære noe av det er ganske slitsomt samtidig.

[L4r5]

Joda, forsåvidt. Men å brenne seg igjen og igjen uten å lære noe av det er ganske slitsomt samtidig.

8190841[/snapback]

Joda, alt har sin pris... Sikkert derfor jeg har et tresifret antall poster i denne tråden. Men jeg nekter plent å miste troen på det gode i mennesket.