Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest member-101642]

Mange ser på ungdomstiden sin som den kjekkeste perioden i livet sitt. Hvis jeg noen gang kommer meg i gjennom den, vil jeg huske ungdomsårene som en periode med depresjon og annen dritt.

[ArmenMinAU]

Det er i ungdommen man kan gjøre ting. Det er i ungdommen man er frisk og sprek. Man får de fineste damene. Man "får lov" til flere ting. Man må jo oppleve ungdommen.

[Gjest member-101642]

Jeg har for lenge siden innsett at jeg må oppleve ungdommen, men det blir aldri noe av. Dagene går til depping på rommet mitt. For et fantastisk liv.

[Heimlaga]

ja, nå er denne lørdangen over, takk gud for det.

Endret 27. september 2009 av TheJan

[Gjest member-101642]

TheJan, det du beskriver høres veldig mye ut som mitt liv. Har du vurdert å gå til psykolog? Ellers så vil jeg råde deg til å begynne med trening. Etter at jeg begynte å gå fast i treningsstudioet, har selvtilliten min gått sakte oppover.

[Melisma]

ja, nå er denne lørdangen over, takk gud for det. jeg hater helger. da man egentlig skal være ute og feste å ha det gøy med venner. jeg sittter foran tven eller pcen.. fy faen som jeg hater det patetiske live mitt. jeg er patetisk.. 

De få kompisene jeg har, ser ut til å ha gitt meg opp, jeg har gitt meg opp selv og. jeg har blitt en inneslutta idiot. Ikke faen om jeg klarer å være sosial.

 

broren min på 16 år, har fått seg kjærest, han har mange venner og er ute hver helg... mens jeg, som skal liksom være forbilde hans, sitter inne, har aldri rørt en kvinne.. haha patetisk. jeg er en retard, jeg hater meg selv.. jævla no-lifer

 

jeg svelger antidepressiva, hjælp en stund, men nå går alt rett vest..

8125444[/snapback]

 

 

 

 

 

 

 

Hvor gammel er du da? du må jo selvfølgelig ikke svare på dette spørsmålet da, men hvorfor har vennene dine gitt deg opp? og hva er det du sliter mest med, er det å være ute blandt folk generelt? håper ikke du dømmer deg selv for hardt, jeg har vært så jævlig langt nede og ensom og høres ut som at du også er det nå,, vil ikke at noen skal ha det sånn.. men ting har blitt ganske mye bedre og det er det kun meg selv som har fikset opp!jeg vil veldig gjerne dele mine råd hvis du vil ha de

[L4r5]

Etter en liten periode der ting faktisk har gått ganske bra kjenner jeg nå at jeg er på vei inn i en dårlig periode igjen. Vet ikke hvorfor. Kan gå flere uker uten at jeg sliter. Men så plutselig kommer angsten igjen. Har holdt meg mer og mer for meg selv de siste dagene. Jeg kjenner hvordan angsten sakte men sikkert fester grepet rundt hodet mitt. Ingenting stemmer lenger…

Jeg skyr folk som pesten og kurset går det så som så med. FAEN! Jeg har ikke tid til å bli sånn nå! Timeplanen er full fremover. Jeg har verken tid eller lyst til å bli forvandla til et vrak som sitter inne bak lukkede gardiner og depper igjen. Som skvetter hver gang naboen slår igjen døra, eller det ringer på, eller noen går forbi ruta mi… Dagen i dag har ikke vært god. Håper i morgen blir bedre. Nå skal jeg ta meg en beroligende pille og vente på at dagen er omme.

[Evil-Duck]

Da var 16 års dagen min over . jepp sitti hjemme og skrivd stil helt utrolig. Og så gjekk hofta til morfaren min ut av ledd igjen for 3. gang nå , bare denne gangen var jeg til stede og såg dette . Fy faen , noe av det værste jeg har sett , bare lå på bakken og vridde seg i smerte, før sykebilen kom. Jah , med andre ord en prima dritt dag ! Jaja stilen heller ble jeg ikke ferdig med , og da blir det stryk karakter siden dette er 2. utsetelsen min på den. Akkurat det er da min feil da. Men fy faen da , 16 års dagen min ble altså en dritt dag ?! er det ikke meningen at dette liksom skal være en stor dag ? det er bare så helvettes deprimerends , I går ble jeg bedt ut på å spille poker , men da sa broren min til modern jeg skulle ut å drikke , dermed fikk jeg ikke gå ut heller. jaja , og nå sitter jeg oppe for det skal gå lenger tid før det er skole , jeg bare simpelten hater mandager ! bare stress heledagen. * syt syt syt*

 

16 års dagen min er herved ødelakt

[Gjest member-101642]

Var ekstremt langt nede i går. Skrev ned en oppsummering av lørdagen med meg selv i tredjeperson.

 

*fjernet*

Endret 17. mars 2007 av member-101642

[Ustedalen]

TheGnome, først av alt skriver du veldig bra. Men hvis jeg skal være ærlig så må jeg si at jeg ble redd. Var du virkelig så nær på å ta selvmord? Bare tenk deg litt om, og du vil forstå at du har mye å leve for. Kanskje ikke akkurat der du bor nå, men flytt. Det er ikke verdt å ta livet sitt!

Tro meg, jeg har vært der selv. Jeg var så utrolig langt nede! Jeg planlagte å henge meg selv. Jeg skrev et brev til foreldrene mine der jeg beklagte for at jeg ble slik som jeg ble, og at det ente såpass brått. Men akkurat som deg, så klarte jeg ikke å gjennomføre det. Jeg følte meg veldig svak i det øyeblikket, men nå er jeg så utrolig glad for at jeg ikke gjennomførte det. At jeg lever! Jeg er så glad i livet mitt. Jeg har utrolig mye selvtillitt. I alle fall nok! Det var noe jeg ikke hadde da.

Og tro meg, du vil også få det. Du er like mye verdt som meg! Ikke gjør noe drastisk.

Endret 12. mars 2007 av Ustedalen

[fffuuu manchu]

Vil bare si, som en som pleide å være depresiv hele dagen, hver dag, for noen år tilbake: Det blir bedre. Gå en tur ut iblant. Begynn å trene. Og viktigst: hold en ordentlig døgnrytme. Det er det legene oftest har sagt til meg.

 

Dere kan også evt. snakke med en lege om du kan medisineres. Det hjalp for meg, selv om det kan hende depresjonen sluttet etterhvert som jeg ble eldre og hormonene roet seg og jeg kom ut av det evige stresset som er kjent som 'skole'.

 

Mange ganger har jeg selv tenkt på selvmord, og, vel, selvmord er det mest egoistiske man kan gjøre. Tenk på familien din. De kommer til å leve i et emosjonelt helvete etterpå. Vil du virkelig la dem gå igjennom det bare for at du tenkte det ville være en god idé å ikke leve lenger?

 

Tenk på dette: Hvis du er under 30, så har du fremdeles mestparten av livet igjen å leve. Det vil si, at den beste vitsen du noengang har hørt, har du enda ikke hørt. Du har ikke sett den beste filmen du noengang har sett, møtt den morsomste personen, eller vært på den beste konserten. Du har ikke lest den beste boken, eller funnet den hobbyen du liker best. Du har ikke engang møtt din beste venn.

 

Og hva om det skjer noe senere i livet ditt som gjør livet verdt å leve? Kanskje du blir del av en vennegjeng du liker veldig godt eller du får en kjempebra jobb, eller i TheGnome's tilfelle blir en kjent forfatter. Kanskje du møter noen du liker veldig bra, og kanskje du til og med får et barn. Tenk på hvor glad du blir da for at du ikke tok livet ditt.

 

Tro meg; Selvmord er ikke verdt det. Det blir bedre.

 

I mellomtiden: Her er en film til å muntre deg opp:

cookie effort

[Niqābninja]

selvmord er det mest egoistiske man kan gjøre.  Tenk på familien din.  De kommer til å leve i et emosjonelt helvete etterpå.  Vil du virkelig la dem gå igjennom det bare for at du tenkte det ville være en god idé å ikke leve lenger?

8133743[/snapback]

Jeg syns dette er en ufattelig idiotisk ting å si. Ja, man skal da selvfølgelig tenke på familien, men burde ikke familien også tenke på vedkommende?

Vil de virkelig at en de holder kjær skal lide seg gjennom dagene uten å kunne se noen mulighet for at skyene letter, uten noen utvei?

Et evig mørke som legger seg over øynene og gjør alt svart, depressivt og destruktivt. Hver eneste handling en gjør føles meningsløs og man har hvert minutt mest lyst til å hoppe utfor nærmeste stup, foran nærmeste bil eller gå på nærmeste kniv.

 

Noen har det rett og slett helt for jævlig, skal vi da kreve av de at de skal holde seg i live for at vi ikke skal sørge?

Eller hva om familien ikke tror en? Skal en da være såpass uselvisk at man holder seg i live for å leve et helvete for at de skal fortsette å leve lykkelig og uvitende?

[fffuuu manchu]

Jeg syns dette er en ufattelig idiotisk ting å si. Ja, man skal da selvfølgelig tenke på familien, men burde ikke familien også tenke på vedkommende?

Vil de virkelig at en de holder kjær skal lide seg gjennom dagene uten å kunne se noen mulighet for at skyene letter, uten noen utvei?

Et evig mørke som legger seg over øynene og gjør alt svart, depressivt og destruktivt. Hver eneste handling en gjør føles meningsløs og man har hvert minutt mest lyst til å hoppe utfor nærmeste stup, foran nærmeste bil eller gå på nærmeste kniv.

 

Noen har det rett og slett helt for jævlig, skal vi da kreve av de at de skal holde seg i live for at vi ikke skal sørge?

Eller hva om familien ikke tror en? Skal en da være såpass uselvisk at man holder seg i live for å leve et helvete for at de skal fortsette å leve lykkelig og uvitende?

8133758[/snapback]

 

Du skriver som om selvmord er en rimelig løsning på problemet, og at familien ville støttet selvmordet hvis bare den med depresjon kunne bli 'fri'. Det er ikke det, og ingen funksjonell familie ville støttet det. Selvmord er å gi opp, og å føre problemene videre på personene nært deg. En støttende familie ville hjulpet den med depresjon til å komme videre i livet, ikke oppmuntret selvmord. Hvis familien ikke tror på personen, fins det nok av leger til å overbevise dem.

 

Du sier også at familien ville fått personen til å holde seg i live bare for at de ikke skulle lide. Det blir helt feil. Familien vil selvsagt at personen skal holde ut for at det blir bedre.

[Niqābninja]

Du skriver som om selvmord er en rimelig løsning på problemet, og at familien ville støttet selvmordet hvis bare den med depresjon kunne bli 'fri'.  Det er ikke det, og ingen funksjonell familie ville støttet det.  Selvmord er å gi opp, og å føre problemene videre på personene nært deg.  En støttende familie ville hjulpet den med depresjon til å komme videre i livet, ikke oppmuntret selvmord.  Hvis familien ikke tror på personen, fins det nok av leger til å overbevise dem.

 

Du sier også at familien ville fått personen til å holde seg i live bare for at de ikke skulle lide.  Det blir helt feil.  Familien vil selvsagt at personen skal holde ut for at det blir bedre.

8133792[/snapback]

Jeg mener ikke at selvmord er løsningen på alt, det er en utrolig enkel utvei og som du sier; det er å gi opp. Jeg mener fortsatt at mennesker burde ha den muligheten, å gi opp. Noen ganger funker det bare ikke.

 

Mulig familien vil at vedkommende skal bli bedre, men hva om h'n ikke blir det? Hva da? Holde ut og håpe på det beste?

 

Jeg snakker ikke for selvmord, jeg mener bare at det blir idiotisk å kalle det egoistisk når det er minst like egoistisk å holde noen i live for å sjøl føle seg bedre.

[fffuuu manchu]

Jeg mener ikke at selvmord er løsningen på alt, det er en utrolig enkel utvei og som du sier; det er å gi opp. Jeg mener fortsatt at mennesker burde ha den muligheten, å gi opp. Noen ganger funker det bare ikke.

 

Mulig familien vil at vedkommende skal bli bedre, men hva om h'n ikke blir det? Hva da? Holde ut og håpe på det beste?

 

Jeg snakker ikke for selvmord, jeg mener bare at det blir idiotisk å kalle det egoistisk når det er minst like egoistisk å holde noen i live for å sjøl føle seg bedre.

8133799[/snapback]

 

Det er ingen sanne venner (eller friske personer) som holder folk i et helvete eksklusivt for sin egen tilfredstillelse. Det er jeg enig med deg i at dette er veldig egoistisk og sosiopatisk. Hvis noen gjør dette fortjener de et helvete selv, og burde ivertfall ikke ha venner. En funksjonell familie vil alltid det beste for h*n, og selvmord er ikke det beste for noen.

 

Jeg vet det kan se ganske mørkt ut midt oppi det hele, men hvis man bare jobber med seg selv, så blir det bedre. Det er helt opp til en selv om man vil bli bedre eller ikke. Hvis man går hele dagen å tenker på depresjonen, og tenker på hvor jævlig man har det, så blir man bare mer og mer deprimert. Man må prøve å tenke positivt, og fylle dagene med noe. En jobb, eller ihvertfall en hobby. Man må, som du sier, holde ut og håpe på det beste. Tro meg, det funker

[Niqābninja]

For det første; Jeg snakker ikke om meg sjøl. Ja, jeg er muligens psyk, men jeg prater rent generelt. Jeg har ikke tenkt på sjølmord de siste åra og er fullt klar over at jeg har stor sjangs til å bli mye bedre, bare jeg får riktig hjelp. Dessuten har jeg store deler av livet foran meg (forhåpentligvis, en veit aldri).

 

Jeg har heller tenkt på de kronisk psyke, men akkurat nå er jeg for trøtt til å tenke ut noe videre konstruktivt. Mulig jeg tar det opp en anna dag.

[fffuuu manchu]

For det første; Jeg snakker ikke om meg sjøl. Ja, jeg er muligens psyk, men jeg prater rent generelt. Jeg har ikke tenkt på sjølmord de siste åra og er fullt klar over at jeg har stor sjangs til å bli mye bedre, bare jeg får riktig hjelp. Dessuten har jeg store deler av livet foran meg (forhåpentligvis, en veit aldri).

 

Jeg har heller tenkt på de kronisk psyke, men akkurat nå er jeg for trøtt til å tenke ut noe videre konstruktivt. Mulig jeg tar det opp en anna dag.

8133876[/snapback]

 

Snakker ikke om deg jeg heller. Så at det kan se slik ut, men jeg er trøtt og skriver ikke helt klart.

 

Men selv for de kronisk syke (som jeg er en del av) er det lys i enden av tunnellen. De (vi) må bare jobbe mer og hardere.

[mushi]

Du sier også at familien ville fått personen til å holde seg i live bare for at de ikke skulle lide.  Det blir helt feil.  Familien vil selvsagt at personen skal holde ut for at det blir bedre.

8133792[/snapback]

Det er ikke sikkert han har et sånn forhold til familien. Jeg holder meg i live bare på faen. Familien min skal ikke slippe unna så lett.

[Gjest Gjest.]

Enda et år med bortkasta ungdom.

8125144[/snapback]

Jeg pleier å grave meg ned i skolearbeid, lekser. Hva som helst, bare jeg slipper å tenke på livet mitt.

 

Eneste jeg gjør er å såre folk. Uansett hva jeg gjør blir noen såret. Foreldra mine har alltid noe å klage over, jeg prøver så godt jeg kan, men jeg blir aldri bra nok for dem.

 

Noen ganger ser jeg ikke hva som er meninga med livet, hvorfor kom jeg til denne verden. Hva er det jeg kan gjøre? Ikke en dritt. Jeg er ikke verdt noe!

[TLZ]

Mange ser på ungdomstiden sin som den kjekkeste perioden i livet sitt. Hvis jeg noen gang kommer meg i gjennom den, vil jeg huske ungdomsårene som en periode med depresjon og annen dritt.

8125173[/snapback]

Enig. Blir så jævla provosert av folk som driver å vaser om "denne fine tiden". Fine tiden my ass! Tenårene er et helvete. Jeg kjenner at jeg får det bedre dess nærmer jeg kommer slutten av teneårene. (Jeg er 19 nå, bar et år igjen..)

 

Nå skal resten av livet mitt bli bedre, det har jeg bestemt meg for. Og nåde dem eller det som kommer i veien for det.

 

Uansett, husk! Selv om tenårene er et helvete så kan ting bli bedre.

Endret 12. mars 2007 av TLZ