Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[mushi]

Jeg er så utabil og det er så utrolig slitsomt både for meg og saboeren. Jeg griner, krangler, skriker og er irritabel hele dagen. Like før jeg gir etter til anti-depressiva-naziene. Kommer aldri til å klare å ta meg sammen og få orden på ting.

[L4r5]

Sleit veldig i dag til morran... Angst til tusen. Kom meg ikke på kurset i dag. Nå begynner jeg å føle meg litt normal da for nå har jeg raida medisinskapet til far. Somadril er en fin ting når man er tom for sobril...

[Tmz]

Huff, har hatt en fin vinterferie som selvfølgelig nå er over.

 

Startet ferien med å være hos noen kompiser en 3-4 dager, hadde det dritfett og alt var bare morro.

Så dro jeg til hytta, vi dro da sammen med noen venner og blandt dem er det en jente jeg liker ganske godt. Der hadde vi det også morsomt, men problemet er at jeg savner henne. Gleder meg til neste gang jeg skal møte henne. Vet ikke om jeg er forselsket, kanskje litt Men hun er utrolig god å prate med, jeg liker det veldig godt å ha henne som venn. Det virker som om hun synes jeg er grei også, hun gir meg oppmerksomhet, vi ler sammen og slikt.

Men nå er det over, og det er en god stund til jeg møter henne neste gang siden vi bor ganske langt unna hverandre.

 

Sikkert bare et luksusproblem, men å savne noen jeg liker godt er det værste jeg veit. Jeg hater det rett og slett.

[xD^^]

Yez. Jeg har altså ferie nå, og jeg kjeder ræva av meg. Jeg har absolutt ingenting å finne på. Jeg har spurt om noen kompiser vet om noe, men ingen vet om noe. Det er heller ingen som inviterer meg ut på noe, men jeg vil så gjerne finne på noe. Fah, skal man mase, eller ta det som ett hint? =(

Endret 2. mars 2007 av NorthGarden

[J@cob]

"Eg finner problemere tiltrekkende", sa hun. Nå er hun sammen med en 23åring som ikke har fulført vgs, er arbeidsløs og eks-narkoman. Da jeg måtte han, var han en komplett, selvsentrert idiot. I løpet av 5minutt snakket han bare om forsterkeren han hadde kjøpt og høytalerene til 14k som han desperat ville selge meg.

Dritt.

 

Smart som jeg er, sendte jeg en melding til en venn av meg (Er han en venn? Han sier han er det, men jeg vet ikke. Hvordan i helvete hvet du om noen er det?) Uansett, jeg tilbringer mye tid med han og med en annen, samt jenta. Eller, før var jenta med men nå som hun har hooka seg opp er hun nesten ikke tilstede værende.

 

Uansett (Helvetes digresjoner) Jeg sendte han en melding og fortalte kort og godt hva jeg syntest om hennes nye fun; At jeg ikke likte ham. Noe han ble glad for å høre, vi har begge to hatt en interesse for jenta, dog har min vært noenlunde større en hans.

 

Dagen etterpå, etter skolen sier hun til meg: "Eg leste meldingen du skrev om *kjæresten*". Hun hadde da tatt mobilen til 'vennen', min og lest meldingene fra meg. Når hun sa det lo jeg som bare faen. Jeg lo en genuin latter for første gang på lenge! Ikke spør meg hvorfor.

Jeg var smart nok til å svare: "Hadde du brydd deg om mine meninger, skulle jeg sagt unskyld. God helg". Ett svar hun tydeligvis fant.. morsomt. Hun lo ihvert fall.

 

En uke etter går jeg sammen med 'vennen' min, vi prater om livets realiteter og om meldingen (jada, alltid sene med slike ting) han forteller meg da at hun hadde fortalt ham: "Kjæresten min var dritings når han møtte Jacob", dette blir bare bedre og bedre! Jenten som jeg klarte å forelske meg i, jeg som er båndsknytter nr1! Finner seg en eks narkoman, alkaholiker og selvsentrert dritt.

"Nå skjønner jeg virkelig at du tiltrekkes de med problemer", sa jeg til henne senere på dagen. Etter det har ting hvert relativt.. kaldt mellom oss.

 

Morsomt at jeg gjennom hele barne og u. skolen har fått spørsmål som "Hva faen er problemet ditt?", "hva faen feiler det deg?", slengt etter meg og når jeg endelig møter en person som er snill mot meg, her, nær meg, så er jeg ikke god nok, fordi jeg ikke er dårlig nok.

 

Enda verre er det at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg skriver dette, eller hvorfor jeg tenker, reflekterer over det. Som tidligere sagt; Jeg blit mer og mer følelses løs. Ingenting går inn på meg lenger. Jeg er ikke lei meg, jeg er knapt sur, alikevell tenker jeg på det og tenker på det og tenker på det!

Følelene blir bare mer og mer nøytrale, kalde, kyniske. Senest i dag fikk jeg en melding fra den ene, den ene av to! Som jeg ser på som en venn "Jeg har sluttet hos psykologen", vanligvis ville jeg ringt ham med en gang, snakket med han, spurt hvordan det gikk osv. Men neida, jeg bare slengte vekk telefonen og fortsatte med hva faen jeg enn drev med. Jeg snakket ikke med han før han ringte meg selv.

(Jada, hvet du kommer til å lese dette, din kuk. Glad i deg )

 

Til helvete med disse nøytrale følelsene, hvis de i det hele tatt kan kalles følelser. Kansje det bare er fraværet av det?

 

Langt innlegg, gg

[Kenny™]

Uff... Det siste året nå har bare gått rett i dass... Jeg har begynt på VGS, studiespesialiserende, og det er ikke bare bare for meg. På ungdomsskolen så lå karakterene mine på 4ere og 5ere, nå etter jeg begynte på VGS så ligger jeg på 2ere og 3ere... jeg er rett og slett ikke motivert nok til å gjøre skkolearbeid...

 

På skolen så er jeg blid og glad på utsiden, men på innsiden så føleses det ut som kroppen kommer til å briste når som helst, jeg er forsåvidt ganske kjekk ( ), men jeg har aldri hatt en kjæreste av noe slag... hvis du ser bort fra det barneskole tullet da...

 

Jeg har egentlig ikke hatt det veldig bra etter at jeg begynte på ungdomsskolen, hver dag så gikk folk rundt og sa at jeg var stygg og dum helt uten grunn. Hva hadde jeg gjort mot dem!? Til og med de beste vennene mine kommenterte på hvor stygg og ubrukelig jeg var, alltid når vi hadde et prosjekt og noe gikk galt så var det alltid min feil fordi "Du har ikke gjort noen ting! Alt er din feil!". Problemet var at når jeg spurte om ting å gjøre i prosjektet så ble jeg bare ignorert, så jeg fikk egentlig alldri en oppgave i det heletatt.

 

For noen dager siden fant jeg ut at moren min og stefaren min kanskje skal skille seg... Jeg har kjent stefaren min i ca. 10 år nå og jeg vet ikke om jeg kan akseptere at de går fra hverandre... Faren min og stemoren min prøvde å lage barn med sånn prøverørsmetode fordi Else (stemoren min) har et eller annet problem med egglederen... Det kostet dem ganske mye penger og... det funket ikke, så var det bare en 10% sjanse for at det skulle fungere da.

 

Jeg tror jeg er Kjærlighetssyk eller noe, jeg kjenner et behov for å ha noen å holde rundt... en som kan støtte meg når jeg er trist, en som jeg kan ha det gøy med...

[Snublefot]

Hva skal man gjøre vist man ikke lengre takler store folkemengder og føler seg konstant avhengig av å ha en annen person i nærheten ( kjæresten ) ? Klarer små grupper, med mennesker som jeg kjenner. Men blir det for mange trekker jeg bare meg helt til meg selv og ønsker meg totalt vekk. Var aldri slik før...

[Lord-of-the-End-Times]

Jeg tror jeg er Kjærlighetssyk eller noe, jeg kjenner et behov for å ha noen å holde rundt... en som kan støtte meg når jeg er trist, en som jeg kan ha det gøy med...

8034958[/snapback]

Enig! Er akkuratt slik humør jeg er i også. Mangler noen å være ordentlig glad i!

[mushi]

Hva skal man gjøre vist man ikke lengre takler store folkemengder og føler seg konstant avhengig av å ha en annen person i nærheten ( kjæresten ) ? Klarer små grupper, med mennesker som jeg kjenner. Men blir det for mange trekker jeg bare meg helt til meg selv og ønsker meg totalt vekk. Var aldri slik før...

8050101[/snapback]

 

Gratulerer. Du har sosial angst.

 

 

Det eneste som kurerer det er å oppskøke situasjoner som du blir litt redd av. Prøve og overbevise degselv om at "sånn her skal det ikke være"

Endret 28. februar 2007 av mushi

[Snublefot]

Er ikke redd for å gå ut eller noe sånt egentlig, er vel mer at jeg unngår de situasjonene der jeg veeeet det vil bli slik. Er det for mange og jeg ikke føler jeg har noe "kontroll" så blir jeg bare helt utilpass og redd egentlig. Så innmari frustrerende, fordi det har aldri vært slik før.

[mushi]

Er fortsatt sosial angst. Google det, så finner du sikkert mange fine råd

[Snublefot]

Tror jeg heller velger å fortrenge det en stund til. Vet ikke om jeg kan ha et problem til. Da vet ikke jeg helt hva eller hvor jeg skal gjøre av meg...

[J@cob]

Er fortsatt sosial angst. Google det, så finner du sikkert mange fine råd

8050267[/snapback]

 

Er det og sosialt angst (til en viss grad) hvis man føler får å slå ned nærmeste personen rundt deg? Altså, aner ikke hvordan man skal takle situasjonen, får lyst til å panikere og bare løpe vekk?

 

Slik jeg føler det med store mengder, eller hvis jeg er med en bekjent og han / hun plutteslig begynner å snakke med noen jeg overhode ikke kjenner.

[mushi]

Det vil jeg også si er en form for sosial angst og usikkerhet, for det er det angsten kommer av.

[J@cob]

Det vil jeg også si er en form for sosial angst og usikkerhet, for det er det angsten kommer av.

8050460[/snapback]

 

Det høres rimelig greit ut. Usikkerhet er uten tvil noe jeg til tider er preget av.

 

Heh, husker selv sommerjobben som som kioskeier! De gangen det var lite folk ble jeg både glad og sur. "WOHO! Lite folk *puste lettet ut", samt; "Faen, lite folk, lite penger".

 

Det var en genial dag, hvis de kom inn 1 og 1, gjerne hvis de kjøpte mye hver, slik at fortjenesten ble stor, men kom det en hel bøling in, gjerne 5-10 stakk jeg på bakrommet og lott en venn av meg (den ene av de 2 ja, presisering er finfint) ta seg av det. Sa bare at jeg måtte på do elns.

 

Sendte en forøvrig en melding til den andre personen, venne. fortalte henne at jeg savnet henne (Digresjon: Jenta jeg forelsket meg i her, har vært ett slags substitt for henne. Jeg så noen kvalifikasjoner de hadde til felles og falt fult.) Uansett, meldingen jeg fikk tilbake var ganske så hyggelig, koslig. Hvor hun sier at hun savner meg, mye. Noe som ikke akkurat er verdagskost for meg.

 

Men det går for faen ikke innpå meg. Greit, en liten godhetsfølelse fikk jeg, det og ett litt stikk som minnet om savn, men faen, er det alt? Det er ingenting i forhold til hvordan det var før.

Endret 1. mars 2007 av J@cob

[mushi]

Når ting er vanskelige har hjernen det med å bare tenke på det negative og triste. Det kan ha skjedd 10 vidunderlige flotte ting i løpet av en dag, men så skjer det en dum en og hele verden bryter sammen. Du husker bare det vonde som skjedde og alt det positive er glemt. Jeg har tenkt litt på dette og ejg tror det kommer av at det svarte fra alt det triste er så sterkt, og det skal så mye farger og glede for å trenge gjennom det mørke. Har du mange farger, men er mørk ting skjer, blir fargen du sitter igjen med veldig trist.

 

Kanskje ikke helt saklig, men det er en måte og se det på. Du må bare huske og tilsette mye lyse farger som kan overskygge de svarte og grå. Hvis du tenker mye på det bra, kan dette faktisk få gjevnet alt litt mer ut.

Endret 1. mars 2007 av mushi

[J@cob]

Når ting er vanskelige har hjernen det med å bare tenke på det negative og triste. Det kan ha skjedd 10 vidunderlige flotte ting i løpet av en dag, men så skjer det en dum en og hele verden bryter sammen. Du husker bare det vonde som skjedde og alt det positive er glemt. Jeg har tenkt litt på dette og ejg tror det kommer av at det svarte fra alt det triste er så sterkt, og det skal så mye farger og glede for å trenge gjennom det mørke. Har du mange farger, men er mørk ting skjer, blir fargen du sitter igjen med veldig trist.

 

Kanskje ikke helt saklig, men det er en måte og se det på. Du må bare huske og tilsette mye lyse farger som kan overskygge de svarte og grå. Hvis du tenker mye på det bra, kan dette faktisk få gjevnet alt litt mer ut.

8050756[/snapback]

 

"Det er lettere å huske det vondte, en det gode", sa en kusine til meg en gang, noe jeg ikke akkurat har sett bortifra siden hun sa det for.. 6år siden? Du har noen gode poeng der.

 

Lett skal ikke være lett.

[smetho]

Vel, da var det slutt med meg og dama ting har egentlig ikke fungert den siste tiden, og vi var dermed enige om at noe måtte gjøres. Jeg må si jeg egentlig følte noe mangla; det var godt, og hun en herlig jente, men det kunne ha vært så mye bedre. Vi valgte å avsluttet det, jeg litt mer for den løsningen enn henne. Vi hadde ikke vært sammen så lenge, kun 4 mnd, uoffisielt i 6, men en rekker å bli glad i en person på denne tiden! Hvorfor må det være så trist når det er det rette å gjøre?

[Gjest Guest]

Jeg er deprimert ganske ofte. Og så lykkelig igjen. Tror kanskje at jeg er manisk depressiv? Jeg har også selvmordstanker. Noen tips?

[Tmz]

Vær mye med venner når du føler deg deppa, hjelper for meg ihvertfall. Gode venner hjelper på humøret