Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Ustedalen]

Tro meg, jeg kjenner meg igjen. Motivasjon til lekser er noe jeg ikke har hatt siden begynnelsen av 8 klasse. Allikevel har jeg tvunget meg igjennom det. Prøv å gjøre leksene dine litt interessante. I en norskstil kan du vri på hele oppgaven og skrive om noe du interesserer deg for og allikevel holde deg innen topicen.

[Gjest member-101642]

Woohoo, jeg fikk melding fra en jente som vil ha meg med på fest. Er bare meg, henne og tre andre bekjente... Likevel tør jeg ikke å gå på grunn av angsten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forklare dem hvorfor blir med på noe som helst. Skal jeg si sannheten, sånn at de plutselig ser på meg som om jeg skulle vere en psykopat?

Endret 23. februar 2007 av member-101642

[Matias]

Si at du blir med ...? Ta det som en utfordring; du har ingenting å tape. Kanskje dette er en stor sjanse til en forandring?

[Killer_DT]

Woohoo, jeg fikk melding fra en jente som vil ha meg med på fest. Er bare meg, henne og tre andre bekjente... Likevel tør jeg ikke å gå på grunn av angsten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forklare dem hvorfor blir med på noe som helst. Skal jeg si sannheten, sånn at de plutselig ser på meg som om jeg skulle vere en psykopat?

8009856[/snapback]

 

Du tenker kanskje at ingenting godt kan komme av det allikavel. Og litt derfor at du ikke vil gå. Men hvorfor ikke gå og tenke det samme? Da har du ihvertfall muligheten til å bli positivt overasket.

[b-real]

Woohoo, jeg fikk melding fra en jente som vil ha meg med på fest. Er bare meg, henne og tre andre bekjente... Likevel tør jeg ikke å gå på grunn av angsten. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forklare dem hvorfor blir med på noe som helst. Skal jeg si sannheten, sånn at de plutselig ser på meg som om jeg skulle vere en psykopat?

8009856[/snapback]

Tviler jeg på. Hvis de først spør deg om å komme på fest så betyr det jo at du har gjort noe riktig sant?

Nei det kommer ikke til å se på deg som en psykopat eller noe annet av den formen, er du heldig så forstår de vil forstå deg mye bedre også så de får en forklaring på hvorfor du sier nei til en del ting i det siste. Det er et godt steg på veien. Ser du er avlogget nå så jeg håper det betyr at du kom deg avgårde på festen

[Gjest member-101642]

Kom meg på festen ja. Var egentlig ikke noe til fest. Det var bare jeg og tre andre som satt i en sofa og hadde det gøy. Eller - de hadde det gøy. Jeg satt der nervøs som faen og fikk nesten ikke frem et eneste ord.

[Minus]

TheGnome: Det er jo en begynnelse, er det ikke?

 

Jeg merker selv at jeg begynner å bli "redd" for å dra ut. Men skjønner ikke hvorfor. Liker godt å være alene for meg selv, nede i kjelleren min.

Argh. Tror jeg må ta meg sammen her. Klarer heller ikke bestemme meg for om jeg skal søke på VG2, eller hva jeg skal gjøre.

Har funnet ut at jeg egentlig ikke trives så veldig.

Alt jeg deltar i, blir bare rot alt sammen. Gruppearbeid blir bare kaos. Og det går ut over karakterene mine. Herregud, skjønner ikke hvorfor jeg skriver her en gang.. Kanskje greit å "få det ned på papiret"?

Har psykologer noe bra tilbud egentlig? Hjelper det å gå til de?

Onkel døde også for 2 dager siden. Overdose. Alt gjør meg bare så uendelg trist. Men ikke hele tiden, det som er så rart. Noen ganger kan jeg le høyt, men så er det tilbake til det triste igjen. Har lyst til å gråte, men det går ikke. Også blir jeg kvalm, veldig kvalm. Åh, kan jeg ikke bare få flytte? Langt vekk fra der jeg bor?

Kom med en løsning, noen.

Endret 24. februar 2007 av KristianG

[b-real]

Kom meg på festen ja. Var egentlig ikke noe til fest. Det var bare jeg og tre andre som satt i en sofa og hadde det gøy. Eller - de hadde det gøy. Jeg satt der nervøs som faen og fikk nesten ikke frem et eneste ord.

8012586[/snapback]

Vel, uansett om det var en "fest" eller ikke så var det et sosialt møte med andre personer og det er veldig bra!

Greit nok at du kanskje ikke hygget deg like mye som de andre, men du kom deg iallefall bortover dit og det er et steg på veien. Neste gang så blir det kanskje lettere for deg fordi da har du møtt disse menneskene før og da er det lettere å prate

 

Jeg merker selv at jeg begynner å bli "redd" for å dra ut. Men skjønner ikke hvorfor. Liker godt å være alene for meg selv, nede i kjelleren min.

Argh. Tror jeg må ta meg sammen her. Klarer heller ikke bestemme meg for om jeg skal søke på VG2, eller hva jeg skal gjøre. 

Har funnet ut at jeg egentlig ikke trives så veldig.

Alt jeg deltar i, blir bare rot alt sammen. Gruppearbeid blir bare kaos. Og det går ut over karakterene mine. Herregud, skjønner ikke hvorfor jeg skriver her en gang.. Kanskje greit å "få det ned på papiret"?

Har psykologer noe bra tilbud egentlig? Hjelper det å gå til de?

Onkel døde også for 2 dager siden. Overdose. Alt gjør meg bare så uendelg trist. Men ikke hele tiden, det som er så rart. Noen ganger kan jeg le høyt, men så er det tilbake til det triste igjen. Har lyst til å gråte, men det går ikke. Også blir jeg kvalm, veldig kvalm. Åh, kan jeg ikke bare få flytte? Langt vekk fra der jeg bor?

Kom med en løsning, noen.

8012734[/snapback]

Det er nok ikke bare å knipse å se en løsning på en to tre og så går alt bra.

Har du noen å prate med for tida? Noen som du kan snakke om det som har skjedd?

[Minus]

Ja, jeg har det. Det er ikke det som er problemet tror jeg.

Vet bare ikke hvordan jeg skal begynne å snakke om sånne ting.

En annen ting som er litt rart, er at jeg stort sett er i godt humør på dagene, men så blir det trist om kveldene. Kanskje løsningen på tristhet rett og slett er å legge seg tidligere.

Det med skolen kan jeg vel ta opp med en lærer eller rådgiver. I dag tror jeg bare jeg skal slappe av og være glad og blid så lenge jeg klarer.

[embark]

Sliter med depresjon for tiden. Klarer ikke presse frem en eneste positiv tanke, bare et overvelmende hav av bedritne tanker som sender meg lenger ned i dritten. Vet ikke hvorfor jeg har det sånn; føler meg på en måte ute av stand til å være lykkelig. Ta gårsdagen for eksempel. Jeg var laptop-DJ på en fest (spilte mange av mine egne låter til begeistring for de som var der, fikk mye skryt og sånn), jeg fikk kontakt med en veldig søt jente, men hadde jeg det gøy, var jeg lykkelig; nei.

 

Sånn har jeg hatt det de siste 2 årene. Har mange venner og sånn, men å slippe folk innpå er noe jeg også unngår så mye som mulig. Kun min beste vennine som egentlig vet hvordan jeg har det for tiden (og hun kan jeg kun snakke med på telefon og MSN, siden hun nå har flyttet).

 

Føler meg bare tom og orker nesten ikke gjøre noe lenger, ser ikke poenget. Prøver å fullføre allmennfaglig påbygging, men jeg gjør det jævla vanskelig for meg selv og får bare mer og mer fravær. Vet ikke hva jeg har lyst å bli eller hva jeg har lyst å utrette i dette livet heller, men i det siste har jeg begynt å tenke på å ta et årsstudium i musikk, bare for å få litt avkobling. Vil ikke gjøre en meningsløs kontorjobb resten av livet...

 

Har vært borti selvmordstanker noen ganger, men så tenker jeg på alle de folka som uforståelig nok bryr seg om meg, og jeg velger å fortsette dette patetiske livet for dem.

[L4r5]

Fy faen for en møkkadag... Alt har bare vært drit i hele dag. Alt jeg har lyst til nå er å ruse meg ut av verdenskartet

[Sirslask]

Fy faen for en møkkadag... Alt har bare vært drit i hele dag. Alt jeg har lyst til nå er å ruse meg ut av verdenskartet

8017458[/snapback]

Helt enig, denne dagen kan sikkert fjærnes fra minnet mitt. Værste dagen i historien

[Leasch]

Fy faen for en møkkadag... Alt har bare vært drit i hele dag. Alt jeg har lyst til nå er å ruse meg ut av verdenskartet

8017458[/snapback]

Helt enig, denne dagen kan sikkert fjærnes fra minnet mitt. Værste dagen i historien

8017600[/snapback]

Jeg syns hele uka gikk til helvette..

[Sirslask]

Jeg syns hele uka gikk til helvette..

8017737[/snapback]

Ja, jeg har hatt ferie men det hadde vært bedre hvis jeg hadde hatt skole

[applemania]

Jeg har litt å gråte for for tiden; gamle sår blusset opp:

 

Jeg savner deg.

Lurer på om jeg gjorde det rette. Lurer på hvem du er med. Hva du tenker på. Hva du føler. Følte du noe? Kunne du følt mer? Gikk jeg for tidlig? Hadde vi noe? Hva var det vi egentlig hadde?

 

Hvem er du?

Jeg savner deg. Jeg savner smilet ditt, gløden i øynene dine. Tankene dine, livet ditt, entusiasmen din. Hvem du er, hvem du ville være. Hva jeg kunne fått deg til å bli.

 

Hvem er du?

Jeg savner huden din, den var så varm. Så myk. Jeg savner fingrene gjennom håret ditt, energien imellom oss, holde deg mot meg. Kjenne du var min, om bare for en liten stund.

 

Hvor lenge var det? Hvor lenge var du min? Var du min?

Hvem skal du være med nå? Hvem er du med? Tenker du på meg? Jeg lurer på hva du tenker når du ofrer meg en tanke... Våkner du med knuste drømmer, slik jeg gjør?

 

Jeg savner deg.

 

Vær så snill å fortell meg at det går over. Fortell meg jeg gjorde det rette.

 

Vær så snill.

Finn meg i drømmene i natt, som natten i går, og natten før det. Finn meg, hold rundt meg, ikke slipp. Ta meg med, inn i livet ditt, inn i fremtiden. Jeg vet ikke hvor veien går, men jeg håpet vi kunne finne den sammen.

 

Men vi fikk aldri begynt å gå.

 

 

Jeg savner deg.

Endret 25. februar 2007 av applemania

[Gjest Gjest_Bear^_*]

Da min bruker har tatt ut 14 dager's forumferie (egen feil) er jeg "tvunget" til å skrive innlegget her som gjest. Mandag 5 Mars kl 15.17 er jeg derimot tilbake under samme navn

 

Anyway, min historie.

 

Da jag begynte på barneskolen i 1990 hadde jeg lite tro om at jeg skulle gjennomgå 9 år i helvette. Jeg gledet meg stort til å begynne på skolen, hadde 2 eldre søstre som gikk på skolen og jeg syntes det hørtes så ufattelig morsomt ut. Etter 1 uke storkoste jeg meg, etter 2 begynte noe å skje og etter 3 startet et helvette uten like, som skulle vare helt til jeg fikk vitnemålet i handen en vårdag i 1999, etter 9 år med konstant helvette.

 

Hva var årsaken? Mobbing, og grov sort og. Alt jeg gjorde var feil, hvordan jeg så ut var feil, hva jeg hadde av klær var feil. Hvor jeg kom fra var feil (bor på bydga ca 1 mil bortenfor skola, veldig liten bygd med ca 20 boende i forhold til ca 500 rundt der skolen er). Alt var feil. Jeg er og en person som har litt rundt magen (les:balje). Er ikke overnaturlig stor, ca 1.80 og 90 Kg. Har litt å ta av, men det er mitt problem. Jeg har hele tiden had en liten mage, men på skolen ble jeg mobbet som feit. Ganske enkelt. Min første ordentlige venn som jeg kunne kalle venn fikk jeg i 8 klasse (hoppet over 7vende pga ny reform) så etter 7 år fikk jeg min første venn. Så dere kan tenke dere litt hvordan det var.

 

Da jeg gikk i 6 klasse rant det mer eller mindre over for meg, jeg ramla rett ned i en dal av depresjon og elendighet. Så da bar det rett til barnepsykolog. Og de frekke lærene sa de viste ingen ting om det som skjedde. Typisk lærere egentlig, vet alt men fornekter at det foregår mobbing på deres skole. Den værste som mobbet meg var sønn av rektor, og t.o.m rektor selv nektet på at de viste noen som helst om det som skjedde, det til tross for at mine kjære foreldre hadde sagt fra i flere år.

 

Takket være noen månder hos psykolog klarte jeg meg gjennom barne og ungdomsskolen, og jeg var så glad da jeg satte meg i bilen til mine foreldre og kunne legge den tiden bak meg, jeg var ferdig. Men selv i dag, sliter jeg med etterfølgere etter det som skjedde gjennom de 9 årene.

 

F.eks, jeg kan ikke gramatikk. Grunnet det har jeg strøket på diverse norsk eksamener, slitt med engelsk skriftlig og måtte ta valgfags språket hele 4 ganger før jeg klarte det. Tok fransk btw, mye lettere gramatisk enn tysk (ettersom jeg har hørt). Mitt snitt på videregående ligger på 2.9. Min drøm om å ta informatikk studiet er forevig knust for jeg har ikke den rette matten. Dette fordi jeg tok en matte på videregående som rådgiver sa var tilstrekkelig, men som viste seg når jeg skulle søke skole at ikke var tilstrekkelig, og jeg har dermed kasta bort et helt år med ekstra matte for ingen ting.

 

Jeg har og i mitt voksene liv slitt med angst og depresjon, blant annet i gjennom de 3 årene jeg gikk arbeidsledig og ikke hadde noe rett på penger fra noen plasser. Det var først den siste månden at jeg fikk vite at sosialkontoret kunne gi meg stønad til livsopphold. Dette hadde ikke Aetat informert meg om.

 

Så hvordan har jeg det i dag?

 

Jeg har det egentlig bare bra. Jeg har et respektert arbeid som jeg trives i (resepsjonist ved et Rica Hotell), jeg har bil, sosialt liv, venner og jeg trener litt i alle fall.

 

Hva vil jeg egentlig frem til med dette? At selv når det er på det mørkeste kommer der alltid en lysere tid. Jeg gikk som sagt i 9 år uten så mye som 1 lyspunkt å se tilbake på, jeg husker faktisk ingen koselige stunder fra min barndoms skolegang. Bare elendigheter. Men jeg overlevde det, jeg sitter her og skriver dette til dere.

 

Dagsformen kan endres gjennom tiden, og noen ganger er det godt å deppe litt. Men ha deppingen som gjest i ny og ne, og sjekk den ut ofte. Selv bak den mørkeste sky er der en sol som skinner og varmer.

[Gjest Ulykkelig]

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lengre... Jeg har vært deprimert i mange år, er 19 år nå, og trodde det at det skulle gå over etter at jeg var blitt "voksen". Har gått til PPT, BUPP og samtalegrupper siden jeg var 13. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger, sist gang endte det i 8 sting over håndleddet og rett inn på psykriatisk...

 

Nå i det siste har tanker om selvmord komt tilbake. Jeg hadde ikke skadet meg selv på over ett år, helt til noen dager siden. Vet at for noen er sikkert dette litt emo fakter, slik mange liker å kalle det. Men det resulterte i kuttskader nedover hele siden på magen. Ser lite pent ut for å si det slik, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få tanker jeg har ut av hodet...

 

Det hele startet med ett overgrep på meg da jeg var 5-6 år. Det gikk 5 år før jeg skjønte hva som hadde skjedd, og det resulterte i hyppig selvskading, spiseforstyrrelser og lignede. Det er mange år siden nå, og de fleste vil vel si "get over it"... Men jeg klarer det ikke.

 

Nå hadde jeg for første gang hatt det bra på mange år, så skulle jeg ta lappen, jeg kom inn på den skolen jeg ville gå på og alt virket fint. Jeg endte ett langt forhold, og utviklet meg mye etter det, til mitt eget beste. Men nå er det gått ett år, lappen har jeg ikke, jeg klarer ikke å holde skolen på det nivået som de forventer og jeg har mer lyst å ende livet mitt enn noen gang. Og det er vondt... Jeg har over 1000 arr på kroppen min, jeg lovte meg selv at det ikke skulle komme flere. Fordi det har svekket selvtilliten min.

 

Jeg må HELE tiden gjøre noe, og det sliter meg ut. Jeg klarer ikke å sitte med lekser for lenge, lese teori for lenge, jeg MÅ ut å gjøre noe. I det siste har venner begynt å svikte også, har inegn å prate med. Familien min ser på meg som en som ikke klarer å gjennomføre noe, de mener det at jeg er lat, at jeg er tiltaksløs... Jeg vet ikke hvordan jeg skal motbevise det. Jeg jobber to-tre ganger i uken rett etter skolen. Det betyr for meg stå opp 06.30 om morningen og komme hjem 23.30 om kvelden. Og det er i ett sett.... Akkurat nå er jeg så motløs at jeg egentlig bare sitter å gråter, det er ingen å prate med....

[b-real]

*snipp*

8025193[/snapback]

Det at familien din ser på deg som ikke klarer å gjøre noe skal du egentlig bare drite langt faen i. Vi er alle forskjellige mennesker og alle har sine måter å gjøre ting på og det at ting ikke går som de helst vil viser bare deres egen ignoranse.

Jeg er selv 21 år og har ikke fullført annen skolegang en ungdomskolen, men det ER ikke noe nød...så lenge du klarer hverdagen så

 

Se på det på en annen måte, du har faktisk jobb ved siden av skolen, hadde du vært en helt totalt "mislykket" person så hadde du ikke klart å ha jobb i det hele tatt

Hvis du syns at du ikke får nok fritid på henden dine så prat med arbeidsplassen din å hør om du kanskje kan få en ordning på nårtid du skal jobbe osv. Det er ikke lurt å drive å jobbe langt til kveld når du ikke får tid til å slappe av.

Lappen er det ikke noe stress med, du er 19 år og har eeevigheter å ta den. Det er ikke slik at med en gang man fyller 18 at man må ha lappen. Det er selvsagt kjekt å ha den, jeg benekter ikke det, men det er ikke en absolutt nødvendighet. Bor du i et området med en del folk så har du vel en del transport-alternativer

 

Hvem er det som forventer at du skal holde et hvis nivå på skolen egentlig? Dine foreldre?

 

Og trenger du å prate så er det bare å sende en PM eller ta kontakt...det gjelder egentlig alle dere her..trenger dere noen å prate med så er det bare å legge meg til på msn eller sende en PM eller lignende.

[Gjest Ulykkelig]

*snipp*

8025193[/snapback]

Det at familien din ser på deg som ikke klarer å gjøre noe skal du egentlig bare drite langt faen i. Vi er alle forskjellige mennesker og alle har sine måter å gjøre ting på og det at ting ikke går som de helst vil viser bare deres egen ignoranse.

Jeg er selv 21 år og har ikke fullført annen skolegang en ungdomskolen, men det ER ikke noe nød...så lenge du klarer hverdagen så

 

Se på det på en annen måte, du har faktisk jobb ved siden av skolen, hadde du vært en helt totalt "mislykket" person så hadde du ikke klart å ha jobb i det hele tatt

Hvis du syns at du ikke får nok fritid på henden dine så prat med arbeidsplassen din å hør om du kanskje kan få en ordning på nårtid du skal jobbe osv. Det er ikke lurt å drive å jobbe langt til kveld når du ikke får tid til å slappe av.

Lappen er det ikke noe stress med, du er 19 år og har eeevigheter å ta den. Det er ikke slik at med en gang man fyller 18 at man må ha lappen. Det er selvsagt kjekt å ha den, jeg benekter ikke det, men det er ikke en absolutt nødvendighet. Bor du i et området med en del folk så har du vel en del transport-alternativer

 

Hvem er det som forventer at du skal holde et hvis nivå på skolen egentlig? Dine foreldre?

 

Og trenger du å prate så er det bare å sende en PM eller ta kontakt...det gjelder egentlig alle dere her..trenger dere noen å prate med så er det bare å legge meg til på msn eller sende en PM eller lignende.

8026410[/snapback]

 

Det med lappen er jo det at det er ett press på meg fra foreldrene mine, for det at de er fantastiske og har betalt for den. De føler jo så klart at det var som å kaste vekk pengene. Vet ikke hvorfor jeg har det så jævlig akkurat nå, fordi jeg mener, det er jo folk som har det mye verre.

 

Når det gjelder skolen er jo det universitetet jeg tenker på. Jeg har kjempe lyst å bli lærer, men har dyskalkuli, og den 3 som må til i matte kan jeg se langt etter. Er bare veldig redd for at jeg skal falle tilbake til der jeg var tidligere. Da så jeg null framtid, så fikk jeg jobb, tjente egne penger, kom inn på siste året på vgs. Klarte å takle ting mye bedre...

 

Takk for ett bra svar i hvertfall, satt pris på det!

[b-real]

Det med lappen er jo det at det er ett press på meg fra foreldrene mine, for det at de er fantastiske og har betalt for den. De føler jo så klart at det var som å kaste vekk pengene. Vet ikke hvorfor jeg har det så jævlig akkurat nå, fordi jeg mener, det er jo folk som har det mye verre.

 

Når det gjelder skolen er jo det universitetet jeg tenker på. Jeg har kjempe lyst å bli lærer, men har dyskalkuli, og den 3 som må til i matte kan jeg se langt etter. Er bare veldig redd for at jeg skal falle tilbake til der jeg var tidligere. Da så jeg null framtid, så fikk jeg jobb, tjente egne penger, kom inn på siste året på vgs. Klarte å takle ting mye bedre...

 

Takk for ett bra svar i hvertfall, satt pris på det!

8026483[/snapback]

Ja da kjenner du nok et lite press fra deres side siden det tross alt koster en del å ta lappen i disse dager. Alt for mye spør du meg, men det er en annen diskusjon.

Er det lenge til du har planlagt å kjøre opp eller? Hvor langt har du kommet i prosessen med å kjøre opp?

Dyskalkuli? Er ikke det personer som har problemer med matte? Har du vurdert yrker som kan ligne på lærer-yrket? Kanskje å finne noe som er litt i samme sjangeren som læreryrket?