Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[April]

Har det litt bajs i dag. Har nå siklet etter en fyr i over ett halvt år. Er med han av og til, men det er mer sånn fra min side tror jeg. Vil gjerne at han skal ta hintet om at jeg vil være sammen med han. For slik som det er nå vet jeg ikke om det bare er lek og skoj, eller om han mener alvor.

 

Det hele startet med at han jobber på en pub jeg pleier å gå på. Vi fikk kontakt med en gang, og en venninne av meg som også kjenner han sa at han hadde snakket mye om meg og ville gjerne treffe meg igjen.

Etter den dagen så har jeg truffet han noen ganger, vi har drukket kaffe, sett film, preiket drit. alle vennene mine syntest han er drit grei, og spør ofte om jeg kommer til å komme sammen med han snart. Men da jeg tok det opp med han sa han at han jobber såpass mye (det gjør jeg også, pluss at jeg har skole) så det var ikke noe vits å starte ett forhold man ikke kunne legge hele seg i.

 

Jeg forstår jo tankegangen hans, jeg tenker jo på det samme. Men vil bare ha ett tegn. Vil vite om jeg kaster vekk tiden min, at det er en venn og ikke kjæreste jeg får. Ikke det at en venn er en dum ting eller noe, men vil spare meg selv for å bli såret. Er blitt litt for vandt til det oppigjennom årene.

 

Har noen noe tips om hva jeg skal si, spørre om , eller er det neon andre som har/er i samme situasjon?

[Gjest Slettes-xwByZdFZ]

*snip

7993091[/snapback]

Dersom foreldrene dine kjenner vennene dine (de har vært mye på besøk og sånn), bør det jo ikke være noe problem. Hadde jeg vært deg, hadde jeg forlangt at alle innvolverte møtte, evt. med foreldre. Så kunne man jp raskt slått fast hvor tåpelig dette er.

7993397[/snapback]

 

Det er venner som ikke har vært noe særlig mye hjemme hos meg. Kan vel ikke akkurat kalle de "bestevenner", men gode venner er de. Takk for tipset anyways

[Ascubal]

Da var jeg litt depp igjen..

 

Har seg sånn at jeg har slitt med halsbetennelse i nesten 1,5 mnd nå, gått gjennom 2 penicillin kurer, men det vender stadig tilbake i den ene mandlen min, noe som gjør at jeg har vanskelig for og spise.. (i dag har jeg bare fått i meg litt sjokolade og en pakke mr.lee)

 

Gjesping er så vondt at jeg gjør alt for og holde kjeften igjen.. Kyssing er ikke det samme som før, halsen min er helt tett.. Snorker kraftig om natta grunnet hoven mandel..

 

Var hos legen i dag, og han skreiv en henvisning til spesialist om at jeg trenger øyeblikkelig hjelp pga halsen.. Så tidlig i mårra bærer det av sted til sykehuset for en undersøkelse..

 

Ferien min blir spolert, grunnet legesjekk, sykehusbesøk og andre upassende ting..

Dette blir min 4 uke sjukemeldt.. Det er ikke noe gøy og være såpass mye borte fra arbeidet, hverken for meg eller arbeidsgiver.. Og planlagte aktiviteter i ferien ryker vel mest sannsynligvis rett i dass.. Svir ekstra når jeg ikke engang kan nyte kyssene jeg får av min kjære

[Hamsterino]

Du må nok operere, men når du har hatt det i 1,5 måned så tror jeg operasjonen ikke er langt unna. Jeg hadde mye vondt i halsen en stund, 6 ganger i løpet av en vinter, og da måtte jeg operere. Etter det har jeg aldri hatt noen problemer med det igjen.

[b-real]

*snipp*

7993442[/snapback]

Spørr han. Spør han rett ut om at du kaster bort tida de på noe håpløst. Om så er via en telefon/melding om du ikke tør å ta det opp med han ansikt til ansikt. Det er ingen vits i å drive selvpining på den måten og spesielt når du sier at det har pågått nå i et halvt år :-\

[b00n]

Nok en deprimert kar her.

 

Jeg og dama slo opp for 4 uker siden.. Vi hadde vært sammen i nesten 3 år, bodd i lag i ca halvannet år. Kjent hverandre i 2 år før vi ble sammen. skled rett og slett ifra hverandre.. men jeg angrer på at ting ikke ble gjort anderledes, at jeg og ikke minst hun prøvde litt mer for å holde liv i forholdet..

 

Men nå er det over, vi er fortsatt venner, er jo ett pluss det. Tror jeg, er jo fortsatt glad i henne. Samtidig som det sikkert gjør det værre å komme over henne.. Og det å være venner varer neppe lengre enn til en av oss får ny kjæreste, da blir det nok for hardt, for min del ihvertfall(når hu finner seg en ny).

 

Så nå sliter jeg med tanker om hvordan ting skal gå fremover, selv om jeg vet at d ordner seg alltid til slutt. Har ikke serlig mye selvsikkerhet, såffal ikje nå lengre. Det kommer ikke til å gjøre situasjonen min noe lettere fremover

Noen dager kan d føles ut som det går bra, men så sniker det seg bare innpå meg.. Sorgen.. Savnet.. Så er det å prøve å riste det løs og si motiverende ord til meg selv..

 

Om noen lurer så er både jeg og eks-dama 23 år.

 

Følte jeg måtte bare få ut dette, og deppetråden burde jo passe ypperligt.

[Evil-Duck]

Heisann , er litt deppa for tida pga familie problemer :/ broren min er en jævla usosial drittunge som missunder meg for jeg ganske enkelt har venne , derfor prøver han å ødelegge mitt sosiale liv på forskjellige måter , og når han er sur ødlelegger han trødløse switchen san jeg ikke får nett med andre ord. og i går så hadde jeg kjøpt meg en skolebolle , og den tok han, så sa jeg til han * dø ? det der er min skolebolle * so frika det ut for han å han sparket meg drit hardt i høyre kne så jeg falt til gulve , så har han bokstavelig talt knust switchen (sitter på en 3G enhet nå ) . Og så har jeg søkt på skole , og det første moren min sier når hun har fått høre valgene mine er følgende:

 

Ja det der kommer du værtfall til å angre på.

 

Ja da bare gikk jeg fra rommet .. men fy søren så støttende da ! for hun mener jeg skal søke musikk, noe som jeg i bunn å grunn ikke har så kjempelyst til med tanke på jobb å sann. Men jeg har vertfall faren min , han forstår at jeg har en tøff tid og han støtter meg med det meste

[Hamsterino]

Det er bra du har noen som støtter deg. Hvis broren min hadde oppført seg sånn hadde jeg jult han opp.

[Evil-Duck]

Broren min er 21 og har pumpet vekter siden han var 14, så trokke det nei.

[Fredrik]

Wow, så modent gjort av ham.

 

Det å bare fortelle noen hvor utrolig barnslige de er har jeg erfart at hjelper. Hardt og brutalt.

[Hamsterino]

Det er det nøyaktig motsatte av det jeg har opplevd.

Endret 22. februar 2007 av Thrusthamster

[Evil-Duck]

Tro meg, jeg har fortalt det til han. Men tror største problemet hans er at han ikke har fullført noen av målene sine , å liksom stikker ut san 3-4 ganger i året og er utrolig missunelig på meg for jeg faktisk vanligvis stikke ut hver helg og har i og for seg ganske mange venner rundt meg. mens han sitter igjen med ingen og har blitt en sosial av-viker nesten . Jeg tror dette har en sammenheng med oppførselen hans da.

[darkness|]

" Jeg tror dette har en sammenheng med oppførselen hans da. "

 

Det tror jeg også. Makan til tulling.

[b-real]

*snipp*

7996672[/snapback]

Stå for dine valg, at gamla de ikke har tro på det du har valgt eller mener at du skal gå noe annet er revnende likegyldig. Det er DITT liv som du selv skal styre over og du skal ikke gå noen skole pga at noen andre mener at du ikke skal gå der.

 

Anngående din bror så..vel...drittunger er og forblir drittunger. Det er bare å holde ut å la han få rase ifra seg.

Prøv en gang når du f.eks kjøper skolebolle og kjøp en til han også..sånn helt uoppfordret og se hvordan han kommer til å reagere

[Gjest member-101642]

Det er en stund siden jeg postet her, så det er på høy tid med et lite innlegg. Mangelen på venner og selvtillit vedvarer. Jeg har riktignok noen venner, men jeg vil ikke anse dem som gode. Egentlig burde jeg være lykkelig for at jeg har noen i det hele tatt, men sånn er det ikke. Hele mitt liv har jeg på en måte vært en taper. Den som sitter hjemme alene helg etter helg. Den som ikke var flink til noe som helst. Hverken fotball, eller noe slag. Riktignok hadde jeg noen gode venner før i tiden, men den perioden er over.

 

Selvtilliten har hele tiden hindret meg i å gjøre ting jeg egentlig liker. Jeg sluttet å være sosial fordi jeg ble nervøs så snart det var folk i nærheten av meg. Fotball sluttet jeg også med. Familien min har vært fotballelskere, både far og søsken. Jeg også elsket fotball, men sluttet som følge av angst. Det er ikke noe jeg angrer mer på enn det. Fra tid til annen blir jeg invitert med på fotballbanen av bekjente. Hver eneste gang takker jeg nei. Jeg greier ikke folk lenger. Det samme hendte med ski. Ingenting var gøyere enn å renne slalom i den lokale alpinbakken, men etterhvert sluttet jeg med det også. Hvorfor? Jo; det totale fraværet av selvtillit. Hobbyane jeg bedriver for tiden er ting jeg kan gjøre uten innblanding fra andre. Foto, friluftsliv, sykling, film og data. Disse kan jeg bedrive alene.

 

Selvtilliten min har ikke bare hindret meg i å utøve hobbyer. Den har også ført til at jeg ikke greier å skaffe meg venner. Alt bare låser seg. Jeg får ikke frem et ord. På denne måten skremte jeg bort en jente som var interessert i meg for noen måneder siden. Jeg hater fortsatt meg selv for det. Vi har fremdeles litt kontakt, men det er ikke sånn som det en gang var. Hun kontakter meg stadig på MSN, men mer blir det ikke. Apropos MSN, jeg klarer ikke å kontakte folk der heller. Redselen for at jeg blir oppfattet som påtrengende er der hele tiden. Jeg sier til meg selv at jeg ikke skal blande meg inn, for jeg fortjener ikke at folk snakker til meg.

 

Alt dette har sin rot i barndommen. Jeg ble mobbet fra første skoledag. Med et meningsløst liv og for mye tid alene, kommer selvmordstankene. Det hadde vært SÅ deilig å bare få slutt på smertene. Kanskje ville jeg gitt folk en skyldfølelse dersom jeg gjorde det slutt. Det ville vært en slags stille hevn mot de som hele tiden har stengt meg ute. Tankene er der hver dag, er bare under at jeg fortsatt holder ut.

 

Faen så patetisk jeg er. Hjeeelp!

[Evil-Duck]

san jeg ser du beskriver sitvasjonen din TheGnome , så kan det vel strengt tatt ikke bli værre , tilbake i 8. klasse var jeg mest sammen med det vennene jeg hadde fra før , som jeg vart kjent med på barneskolen , men senere det året insåg jeg at jeg bare skulle DRITE i hva andre synst , og helder prøve å bli kjent med de osv.Så vist du klarer å ignorere disse følelsene som sier at det er feil å gjøre det osv så skal du se at alt blir bedre . Men det å prøve å skaffe seg kjæreste i den sitvasjonen du er i nå tror jeg at jeg ville sat på vent for en stund vertfall . Jeg har sett noen av bildene dine og du er uten tvil et talent på det området, og dette er noe du bør vise andre . Men bare prøv å drit i følelsene og start å snakk med folk å la dem bli kjent med deg.

[Gjest member-101642]

Søvnen sitter langt inne i natt også. Tanken på mitt ynkelige vesen holder meg våken. Svetten renner, kroppen skjelver, til tider vrir jeg meg i sinne mens forbanner meg selv og hele min bakgrunn.

 

Jeg setter pris på din omtanke, Evil-Duck. Registrerer forresten at du bor bare få mil fra meg. Uheldigvis er det en ting du tydeligvis ikke skjønner. Det er ikke bare bare å ta kontakt med folk helt uten videre, og drite i tanker og sånt.

 

Mvh TheGnome

[Evil-Duck]

Ja egentlig forstår jeg deg. Jeg ikke spesielt flink å gi råd. men vist du vil ha noen å snakke med , så er det bare å sende meg en PM så skal du få MSNen min Det er bare vist du vil selfølgelig

 

edit : bare så det er sakt så har jeg noen problemer med broren min som liker å ødelegge for meg å gjøre san at jeg ikke får internett. san så det kan vere vist jeg ikke svarer med det første.

Endret 23. februar 2007 av Evil-Duck

[Ustedalen]

TheGnome. Et veldig sterkt innlegg å lese, siden jeg vet nøyaktig hvordan du har det og opplever det fra tid til annen.

Jeg fant ut at det var veldig lite jeg kunne gjøre med dette der jeg bodde før, siden alle historiene fra barneskolen og ungdomsskolen gjemsøkte meg. Jeg måtte derimot flytte for å "finne meg selv", og dette ble jeg som en utvekslingsstudent til USA. Og tro meg, selvtilitten har vokst veldig. Hvor gammel er du? Hva med å tenke på å ta et år på folkehøyskole? Det kan komme til stor hjelp.

 

En annen ting jeg kan anbefale er å begynne å trene, siden det gir økt selvtilitt. Selv om det ikke er noe for deg så prøv. Noen blir hektet.

 

Og jeg ønsker deg lykke til. Du er en flott kar.

[Gjest member-101642]

Blir 17 år dette året. I januar måned begynte jeg i treningsstudio, og går dit to-tre ganger i uken. Dette var et stort skritt for meg. Flere måneder ble brukt til å "manne" seg opp til å gå inn på studioet. Det som derimot bekymrer meg mest med all denne deppingen, er fremtiden min. Karakterene mine har gått kraftig ned den siste tiden. Jeg blir av visse andre som kjenner meg, betraktet som meget intelligent. Det er bare det at jeg kaster bort evnene mine. Det er umulig å motivere seg til å gjøre skolearbeid.