Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Slettet+6132]

Min gamle bestevenn er blitt en drittsekk, jeg blir aldri invitert med på noe, jeg får ikke besøk, jeg inbiller meg noe possitivt som aldri skjer, en av mine andre venner har blitt en idiot, jeg har en venn  som er innen gang avstand og han er ikke hjemme i dag.

Jeg orker det snart ikke lengere, hvis han ene på skolen er frekk på skolen i morgen tar jeg ikke ansvar for mine handlinger...

7894214[/snapback]

 

Og vi skal heller ikke holde deg ansvarlig for de tingene en gjør der og da, for noen ganger ønsker du at du bare kunne kaldkvele de på stedet

 

@ J@cob: Har sett de samme tendensene hos meg, Jeg føler at jeg blir kaldere og kaldere for hver dag som går, blir sakte men sikkert kaldre for hver dag som går, og jeg liker det ikke.

 

Faktisk så presterte å ha en reaksjon som er helt ulik meg for ikke så lenge siden:

(litt bakgrunnsstoff først, så dere skjønner settingen)

 

En venninne av en i klassen min, er gravid, skal ta abort og dropper ut av skolen.

Med andre ord så har hun det ikke akkurat lett kan jeg tenke meg, han fyren i klassen min og jeg pleier og stikke på butikken sammen i midttimen, men en dag så kune han ikke det, så jeg spurte naturligvis hvorfor, og han fortalte om hu jenta.

 

Utrolig nok svarte jeg med noe liknende dette:

"Det gir jeg langt f*** i, du blir med meg på butikken! Han ble riktignok ikke med meg på butikken da og når jeg i ettertid tenker etter så var nok det det beste, var tross alt hennes siste dag på skolen.

 

Men det som var mest skremmende er at jeg kunne svare sånt, hadde dette vært meg for noen år tilbake ville jeg ha sikkert ha svart noe lignende dette:

"det var jo synd, du får hilse henne fra meg" eller noe i sjangeren, men i dag svarer jeg ikke akkurat så pent. Noe som skremmer meg tanke på hvor kald jeg er blitt, jeg liker det absolutt ikke

 

Savner også som mange andre her en og være glad i,

jeg har hatt så mange sjangser og hver gang går de ifra meg, så senest for noen dager siden en av de jeg kunne tenkt meg og være sammen med, og faktisk hadde hatt en sjangs på sammen med en annen fyr, sånt gjør ikke godt i deperimerte hjerter.

 

Er også lei av stamminga mi, jeg gikk til logoped i ungdomsskolen, og jeg var nesten "kurert", men nå er det blitt veldig ille og noen ganger så er det vanskelig og snakke normalt, Tror det har med usikkerhet sammen med ukjente personer, for når jeg er sammen med de jeg kjenner så kan jeg snakke ivei som en hvilken som helst fyr på min alder.

 

Men nå legger jeg meg og håper på at jeg er frisk til i morra, men på en annen side så hadde det vært fint og ta seg fri fra skolen også... Jeg får vel bestemme meg på morrakvisten

 

 

(i denne posten tas det forbehold om skriveleifer, bugs og annet utyske som måtte snike seg inn ...)

[J@cob]

Bazuk; Skulle gjerne komt med noen trøstende ord, men jeg finner ingen.l

 

Pac-Man: Kan identifisere meg med "kaldere og kaldere", ja. Tok en tid før det gikk opp for meg. Det er en irriterende følelse.

Før var jeg caredeluxe, full av empati for alle. Kansje jeg gikk tom? Gamle klassen min var bokstavelig talt tom for alt slikt, noen drittsekker alle sammen. Akkurat som vennen sirslak fortalte om (Min måte å håndtere de på, var at jeg ikke gjorde en dritt, før det plutteselig sa "klikk", jeg mistet all kontroll, begynte å gråte som en gal, gikk totalt berserk og trasha alt og alle som var i nærheten. Ikke rart jeg har klart å få på meg ett semi voldelig rykte, samma faen, det er ikke slik du ville ordne en sak!)

 

En annen ting som skremmer meg, er at det på både morsiden og far siden har vært flere tilfeller med folk som har lidd av sterke deppresjoner / "sinsykdommer".

 

Fikk nylig vite av en av mine brødre, at min mormor, vår mormor, ble "lagt inn", i sine yngre dager, mens mamma var en liten pike. Hvorfor kunne han ikke si, men jeg har aldri hørt noe om det.

Jeg kan med stor sikkerhet at noe er galt med mamma. Hun takler problemer på samme måte som meg; Reagerer med å ikke gjøre en dritt, helt til det sier "klikk".

 

Pappa trenger en psykolog. Ingen tvil. Han er deppa som bare faen, med stor grunn. Han føler at hele verden er i mot han, noe det kan virke som til tider.

 

Oldemoren min skal og ha slitt med deppresjoner.

Pappa sine søsken er gale.

Virkelig gale.

Ene broren er arbeidsnarkoman. Han sitter og jobber hele tiden, han tar med seg laptopen på dass, han har den med seg når det er middag.

Andre broren til pappa er en kald faen. Begge barna hans har slitt med deppresjoner gjennom hele livet. Den ene er ødelagt pga det, den andre klarer seg fint nå.

 

Pappa sine 2 søstre er ikke noe bedre.

 

Kan slikt gå i arv? Eller er det bare paranoiaen som slår inn?

[The_Darkness]

Mandag: Dumpa av dama. Senere på kvelden kjørte jeg i grøfta relativt hardt.

Tirsdag: Bilen min stjålet mens jeg var på jobb.

 

Jeg har ikke sovet siden natt til mandag, heller ikke spist noe særlig. men er hverken trøtt eller sulten.. Så nå sitter jeg her, svimmel og kvalm og lurer på hvorfor plutselig alt har vendt seg mot meg.

[Hamsterino]

Jeg er så bekymra for fraværet mitt at jeg ikke klarer å sove engang. Er det noen som veit om man kan endre tidligere fravær fra ugyldig til gyldig?

[J@cob]

Jeg er så bekymra for fraværet mitt at jeg ikke klarer å sove engang. Er det noen som veit om man kan endre tidligere fravær fra ugyldig til gyldig?

7896353[/snapback]

 

Du kan prøve å dra til læreren med noen knallharde argumenter =/

 

Skal vell egentlig ikke gå ann, men en jente i min klasse fikk omtrent 1mdn ugyldig fravær, om til gyldig fravær, pga. hun ble gravid.

[Hamsterino]

Det kvalifiserer vel til "langvarig alvorlig sykdom".

[darkness|]

J@cob: Det kan desverre gå i arv, men du høres egnetlig ganske så frisk ut i forhold til familien din.

[Killer_DT]

Bipolar er et eksempel på en sånn type ting som kan gå i arv. Er visst relativt vanlig har jeg hørt.

[Bruktbilen]

Jeg er så bekymra for fraværet mitt at jeg ikke klarer å sove engang. Er det noen som veit om man kan endre tidligere fravær fra ugyldig til gyldig?

7896353[/snapback]

 

Du må ha en gyldig grunn til at du har vært borte på de tidene, samt at det må være innen 4 uker hvis skolen holder på med It's learning eller skolearena hvis det var det programmet het.

 

 

 

Byttet skolekom til skolearena...

Endret 8. februar 2007 av Bruktbilen

[Hamsterino]

Skolen min bruker it's learning og skolearena. Har skjedd et par ganger at det var feilaktig fravær som ble endret noen uker etterpå. Skal til legen og få attest/sykemelding i morra, kanskje jeg får sykemelding for de to dagene forrige uke også hvis jeg er heldig.

 

EDIT: Antar vel at det eneste som er gyldig grunn for sykefravær er et skriv fra legen?

Endret 8. februar 2007 av Thrusthamster

[TeggY]

På vår skole er det slik at du kun får gyldig de timene du faktisk var hos legen, selvom du var borte hele dagen.. Vet ikke hvordan det er på andre skoler, though.

[Gjest medlem-105082]

Jeg har en bestevenn som jeg har hengt sammen med hele livet. Helt til nå. Var med en annen kompis får noen måneder siden så dro vi til bestekompisen min (de brukte aldri å henge sammen).

 

De ble da utrolige gode venner. Altfor gode. Nå er han der hele døgnet. Bestekomppisen min ringer ikke meg fordi han er med han andre vennen min. Så jeg må jo ringe hele tiden. Det er også så når han er hos bestekompisen min, så virker det som om han bryr seg mer om han andre enn meg. Så vi har jo såklart begynt å miste kontakten litt etter litt.

 

Angrer skikkelig at jeg tok med den andre vennen min til bestekompisen

[Gjest utlogget]

Nå veit jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alle tror jeg ljuger om hvordan jeg har det. Det virker som de tror jeg later som at jeg er deppressiv og har angst bare for å slippe å jobbe eller gå på skole. Hvorfor gjør de det? Jeg begynner å tvile på megselv. Gjør jeg det bare pga. oppmerksomhet? Hvorfor har jeg da vært depressiv i nesten ti år og hatt kraftig angst i over tre? Jeg kan ikke skjønne hvorfor de gjør det mot meg. Ser rart på meg, sukker, og prøver å få ut noen ord som kanskje kan få meg til å reagere. Jeg orker faen ikke mer og blir bare mer og mer inneslutta. Jeg som var så godt innstillt til å få hjelp og bli ferdig med det greiene her. Hvorfor skal da alle begynne å tvile på hvem jeg er, og hvordan jeg oppfatter ting?

Jeg var på apoteket og hetet noen resepter idag. Dama bare så oppgitt på meg, hun kunne se at jeg bare hadde grini til meg dem. For det er det jeg har gjort. Det er så vanskelig å få hjelp. Jeg brukte 3 mnd på å få innsovningspiller fordi jeg nesten ikke hadde sovet på et halvt år. Jeg får ikke beroligende selv om jeg gang på gang kommer inn med oppkutta armer for jeg ikke klarer å takle angsten og alle følelsene og tankene jeg har. Hva er det de tenker? Finner jeg virkelig opp alt for oppmerksomhet? Jeg bare tviler mer og mer på megselv og at dette faktisk skjer med meg. Kanskje det er en annen løsning? Kanskje hvis jeg bare tar meg sammen og driter i å være emo så blir alt bra? Men jeg klarer ikke kontrollere det. Jeg prøver men det går ikke, og ingen tror på et ord som kommer ut av munnen min. Jeg er så lite troverdig at de som jobber med det her ikke tror at jeg har det som jeg sier. Jeg blir så i tvil.

[Olsenhower]

Hvor gammel er du? Ikke frekt ment, jeg vil bare vite alderen.

Jeg har veldig sterk tillit til leger og hele apparatet rundt, og tror (nesten vet) at de ser rett gjennom en som hauser opp en tilstand til mer enn den er. En godt voksen dame jeg kjenner er pillemisbruker, og hun griner seg til medikamenter, bokstavelig talt. Det feiler henne ikke noe særlig, men hun bruker sine dårlige hofter og en (frisk?) rygg til alt de/den er verdt. Går fra lege til lege etterhvert som de begynner å nekte henne, så dersom en lege vurderer at medisinering ikke er nødvendig, så er det ofte ikke nødvendig. Men det finnes såklart leger som tar feil også, ikke slik ment.

 

Hvis du bestiller time til psykolog og forklarer situasjonen din, så får du kanskje en diagnose? Eller er det der du har fått reseptene?

 

Men som sagt; alder?

[Gjest utlogget]

Jeg er litt over 20. Går til behandlig flere ganger i uka (psykolog, dps, lege etc)

[xD^^]

Bah. Akuratt nå føler jeg for å deppe litt.Vet at ei venninne i klassen har burstag i morgen, og at hun skal feire, men jeg er ikke bedt. Tidligere i dag satt de og snakket om hva de skulle drikke og slikt, men det var fortsatt ingen som sa noe til meg. Men-men.

[Killer_DT]

Møt opp dritafull, og avhenging om de tar imot deg velkommen eller om de ser på deg med avsky så er du enten snill eller skikkelig avskylig. Jeg finner at det hjelper ofte.

[xD^^]

Tror det blir litt barnslig. Jeg driter i det, jeg. Er vel ikke noe å surve over.

Endret 9. februar 2007 av NorthGarden

[Gjest medlem-105082]

Det har seg sånn at jeg er litt interissert i en jente i en annen klasse. Vel, interissert og interissert, er ikke forelska, men jeg har lyst til å bli bedre kjent og kanskje være litt med hun. Har kontakt med hun, men ikke sånn at jeg prater så mye med hun. Problemet er at jeg ikke tørr å prøve meg. Jeg sliter egentlig med å få kontakt. Vet liksom ikke hva jeg skal si hvis jeg går bort å prater med henne. Dessuten står hun alltid i en venneflokk, så blir litt dumt å prate med hun der sammen. Vel, jeg kunne jo kommet hjem til henne eventuelt ringt henne på mobil, men jeg tørr liksom ikke.

 

Jeg er altfor feig

Endret 11. februar 2007 av medlem-105082

[Gjest Anonym..]

Vel, da har det skjedd. Onkelen min tok overdose og ligger nå i respirator da han ikke klarer å puste selv.

Hjerte stoppa, men han befant seg heldigvis på sykehuset da det skjedde.

Veit ikke hva jeg skal gjøre, sykehuset han er på er 6 timer unna med bil.

 

Dette er andre overdosen dette året. Og jeg som trodde alt var på bedringens vei da han hadde fått plass på behandling og alt. Hvorfor i alle dager fins narkotika?

Åh, jeg blir så forbanna på den helvetes driten som ødelegger livet til andre. Èn tablett er nok. Helvetes idiotiske drittstoff.

 

Virker som alt jeg kan gjøre er å be til Gud, mista bestemor i september i fjor og, vil ikke at onkel skal dø!