Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[pumba50]

Jeg er deprimert over jenter som har fått hjertet kjølnet, dvs hjertet er herdet/forstenet for alltid. Det skjer med jenter som har blitt såret mye og damer som begynner å bli litt gammel og som ennå ikke har fått barn og er kanskje singel i tillegg. Det skal mye til for å mjuke dem opp.

 

Det er dagens depresjon for meg.

[mushi]

Fikk tilbud om en skiftjobb på shell idag. 175 kr i timen. Kunne ikke si ja fordi jeg tror ikke jeg er klar enda og er på vei inn i trygdesystemet *sukk* Alt er liksom så vanskelig, og så mange prøver å hjelpe meg fra alle kanter. Sier jeg at jeg vil ha jobben mister jeg den hjelpen og tilbudet. Viser det seg at jeg ikke var klar havner jeg nederst på lista igjen og jeg må kaste bort enda et år på og overbevise staten om at jeg trenger hjelp. Dumme system og dumme meg. Jeg burde bare ta sjangsen og hive med uti det, selv om jeg veit det er en stor sjangse for at det kan gå galt. Får bare la være å tenke på det, for jeg får vel flere sjangser.

[Snublefot]

Lønnen var veldig bra da... Er nok ikke smart å hive seg uti noe før man er klar. Men tror du at du noen gang vil føle deg helt "klar" da...?

[mushi]

Det vil jeg nok aldri, men må få orden på tankene mine først og sånn. Ta imot alle tilbudene jeg får av staten og sitte hjemme. Har fått for meg at alt jeg trenger er en hund så jeg får kommet meg ut og snakket med ordentlige mennesker. Men det har jeg ikke mulighet til, og gjør jeg det slår sikkert angsten inn og jeg får en nervøs bikkje som er like føkka som meg.

 

Skal bare gjøre som de sier jeg skal, fortsette og nekte å ta antidep, for da blir jeg nok fin igjen.

[Sirslask]

... Du turte da si hei til meg?

 

Var litt sånn før jeg og, men det har forsvunnet omtrent, ganske sannsynlig fordi jeg startet å jobbe i butikk.

7840049[/snapback]

Joda, da jeg så det var deg var jeg tenkte jeg ikke over det men bare å møte deg IRL Samme skjedde i dag, noe man kan lese i min blog

[SemikolonP]

Har litt angst selv noen ganger, men man kommer ingen vei hvis man aldri prøver. Sånn er det på f.eks. Stepmania også. Man får aldri AAAA på

hvis man aldri prøver.

 

Husker jeg hadde litt angst en gang da jeg ikke turte å prøve meg på en DDR maskin jeg så på et lan. Men til slutt (litt over 1 år senere) fikk jeg prøvd det på en bowlinghall da jeg var i bursdagen til stuntmanknut.

 

Men nå må jeg rekke bussen. Snakkes...

[Olsenhower]

Klart det, hvem får ikke angst av å ikke tørre prøve en DDR-maskin?

Og der kom Stepmania-videoen, ja.

Det er nok den samme type angst som holder gjengen her i deppetråden våkne hver natt.

[Gjest member-101642]

Husker jeg hadde litt angst en gang da jeg ikke turte å prøve meg på en DDR maskin

7845709[/snapback]

 

 

Er dette ment som et hån mot oss som virkelig sliter med angst? Hvis du er seriøs, skal du vite en ting: det er folk i verden som har mye større problem enn deg.

[L4r5]

Et lite skritt for et menneske, et stort skritt for L4r5

 

Som de som følger denne tråden har fått med seg så sliter jeg en del med angst for tiden...

I dag tok jeg et skritt i riktig rettning! Første gang jeg var utafor døra denne uka

 

I morra har jeg egentlig fri fra kurset. Tenkte jeg skulle innover alikevel. Må prøve å få tatt igjen litt av det jeg har gått glipp av. Og siden det egentlig er fri så får jeg sitti i fred også.

 

Så fort jeg bevega meg utafor døra i dag så begynte det å skje ting... Mer om det i bloggen min.

[mushi]

Angst idag. Sitter å tenker på familien min igjen. De vil ikke gå ut av hodet mitt selv om jeg prøver så utrolig hardt. Jeg tror jeg må flytte langt vekk før jeg kan klare å legge alt vekk og starte på nytt.

 

Jeg bare lurer på hva faen det var de tenkte på når de fikk barn. Det burde egentlig ha slått dem ganske fort at ingen av dem er skikka til å ta vare på ett. Hvorfor få tre da? Så de hadde fler forsøk? Det virker nesten sånn. Funket ikke noe med et av barna, gikk de bare videre og prøvde på neste. Det må ha føltes bra og ha noen i backup siden jeg misslyktes så inmari.

De må ha vært utrolig skuffet den dagen det gikk opp for dem at jeg ikke klarte og oppfylle kravene og forventningene. Misslykket. De hadde to til, så det var ikke så farlig med meg. På en måte føles det veldig sånn, men på en annen side ikke. Det virket som om bare de kjeftet og ødela selvtilitten min nok, kom jeg nok til å ta til fornuft og gjøre alt etter deres plan. Kunne ønske jeg hadde turt å si ifra til barnevernet. Kanskje ting hadde vært anderledes nå, kanskje ikke.

 

Kanskje min vei i livet ble planlagt i det sekundet jeg ble laget. Jeg har ingen kontroll over megselv og hva jeg skal. Jeg må bare følge med strømmen og vente på en sjangse til å snu alt rundt. Den kommer nok tilslutt, men hva skjer hvis den allerede har kommet og jeg overså den? Jeg kommer aldri ut, men må leve sånn resten av livet mitt, hvor kort det måtte være igjen. Jeg vil bare dra langt, langt vekk og aldri se meg tilbake. Ikke se på alt jeg har ødelagt, alle de dumme tingene, alle jeg har såret så utrolig dypt, alle jeg har skuffet ved å gjøre som jeg gjør. Jeg skulle ha gjort noe. Det er min skyld at ting er som det er. Hadde jeg ikke vært så svak ville ikke noe av dette skjedd. Alt er ødelagt fremdeles.

[Gjest Slettet+6132]

Angst idag. Sitter å tenker på familien min igjen. De vil ikke gå ut av hodet mitt selv om jeg prøver så utrolig hardt. Jeg tror jeg må flytte langt vekk før jeg kan klare å legge alt vekk og starte på nytt.

 

Jeg bare lurer på hva faen det var de tenkte på når de fikk barn. Det burde egentlig ha slått dem ganske fort at ingen av dem er skikka til å ta vare på ett. Hvorfor få tre da? Så de hadde fler forsøk? Det virker nesten sånn. Funket ikke noe med et av barna, gikk de bare videre og prøvde på neste. Det må ha føltes bra og ha noen i backup siden jeg misslyktes så inmari.

De må ha vært utrolig skuffet den dagen det gikk opp for dem at jeg ikke klarte og oppfylle kravene og forventningene. Misslykket. De hadde to til, så det var ikke så farlig med meg. På en måte føles det veldig sånn, men på en annen side ikke. Det virket som om bare de kjeftet og ødela selvtilitten min nok, kom jeg nok til å ta til fornuft og gjøre alt etter deres plan. Kunne ønske jeg hadde turt å si ifra til barnevernet. Kanskje ting hadde vært anderledes nå, kanskje ikke.

 

Kanskje min vei i livet ble planlagt i det sekundet jeg ble laget. Jeg har ingen kontroll over megselv og hva jeg skal. Jeg må bare følge med strømmen og vente på en sjangse til å snu alt rundt. Den kommer nok tilslutt, men hva skjer hvis den allerede har kommet og jeg overså den? Jeg kommer aldri ut, men må leve sånn resten av livet mitt, hvor kort det måtte være igjen. Jeg vil bare dra langt, langt vekk og aldri se meg tilbake. Ikke se på alt jeg har ødelagt, alle de dumme tingene, alle jeg har såret så utrolig dypt, alle jeg har skuffet ved å gjøre som jeg gjør. Jeg skulle ha gjort noe. Det er min skyld at ting er som det er. Hadde jeg ikke vært så svak ville ikke noe av dette skjedd. Alt er ødelagt fremdeles.

7847946[/snapback]

 

 

Slapp av Mushi, en dag får du sjansen din Jeg venter fremdeles på min, og jeg vet den kommer en vakker dag, vi bare vet aldri når den kommer. Men tro meg en dag kommer du til og få det slik du vil, alt som trengs er tålmodighet...

(Bare meg, eller høres jeg ut som en gal fyr når jeg skriver det.. )

 

@L4r5: Jeg er glad på dine vegne

 

 

Selv så har jeg hatt en usedvanlig god uke, hvis man ser bort ifra at jeg har liggi syk hjemme siden mandagen, første dag på skolen i dag siden mandag faktisk. Men jeg er enda ikke helt frisk, har en sinnsyk hodepine nå, men slikt overlever en da alltids...

[SemikolonP]

Husker jeg hadde litt angst en gang da jeg ikke turte å prøve meg på en DDR maskin

7845709[/snapback]

 

 

Er dette ment som et hån mot oss som virkelig sliter med angst? Hvis du er seriøs, skal du vite en ting: det er folk i verden som har mye større problem enn deg.

7845891[/snapback]

Satt litt i halvsøvne da jeg skrev dette.

[Sirslask]

Satt litt i halvsøvne da jeg skrev dette.

7852163[/snapback]

Hehe, du er en merkelig kar du Henrik...

[Gjest Guest]

Er nedfor nå. Har blitt spurt av en gammel venn om jeg ikke ville bli med på konsert i morgen, noe som jeg virkelig ikke er sikker på om jeg vil/burde. Dette pga. jeg for en stund siden fortalte ham alt jeg har vært igjennom de to siste årene. Depresjon, sosial angst og selvmordstanker/forsøk. Han kom med klisjeen at jeg burde komme meg ut. Selvsagt..

 

Opp gjennom barneskolen, ungdomskolen, og vgs har jeg ikke opplevd annet enn mislykkelse, utestengelse, og mobbing. Ingenting som ga meg grunnleggende livsglede. Ingenting jeg fikk til som er verdt noe. Hadde god fantasi som liten og bygde og lagde alt mulig. Dette forsvant med årene. Etter jeg ble overbevist om at dette var ikke godt for noen ting. Det var ingenting alle de andre drev med, eller var gode i som jeg fikk til. Fotball ol. Fantasien og oppfinnsomheten ble mobbet bort. Jeg kunne blitt slengt inntil en vegg og blitt slått i magen til de ikke orket mer, eller bli stengt inne i et bur mist i skolegården. Nå er det ingenting jeg er like god i eller bedre enn andre. Jeg begynte å fundere på om livet var verdt å leve, og mine første selvmordstanker oppstod.

 

Så kom ungdommstida. Jeg begynte å skjønne hvordan verden fungerte bedre. Jeg måtte passe inn og prøvde så godt jeg kunne å virke som en vanlig og nøytral person. Dette gikk ut over energienivået mitt. Jeg begynte å tenke gjennom vært ord jeg sa. Hver bevegelse jeg gjorde. Sa eller gjorde jeg noe galt ble det påpekt øyeblikkelig og det fikk konsekvenser! Skolen gikk dårligere og jeg skulket ofte for å kunne puste ut. Aldri en gang fram til denne tiden hadde jeg fått en posetiv opplevelse av andre mennesker. Ikke et kompliment noen gang.

 

Godt ut i 9 klasse kom min eneste posetive opplevelse hittil i livet. Jeg møtte min første og eneste forelskelse til nå. Jeg hadde tatt meg til motet å bli med nevnte venn ovenfor å være med noen andre han kjente på nyttårsaften hjemme hos han. Utpå kvelden fikk jeg kontakt med en jente, eller det vil si hun tok kontakt med meg, og husker hun satt på fanget mitt og greier. Det var en helt ny og utrolig opplevelse. Vi begge hadde følelser for hverandre, og begge følte det som om jeg var den enseste som hadde noen gang "sett" henne og omvendt. Jeg var mye ute sammen med hennes og samme kompisen min sine venner, med henne som drivkraft. Bare det å kunne gi henne en klem og hun kunne gi meg en tilbake var nok til å overse angsten og nervøsiteten overnfor andre mennesker resten av kvelden. Skumle ting som jeg hadde gruet meg for lenge sånn som konfirmasjonsleir og sånt var plutselig ikke så farlig lenger med tanke på at hun var der og ville gi meg trygghet.

 

Men selvsagt kunne det ikke vare. En ting var at det aldri ble noe "forhold" ut av følelsene våre for hverandre. Gjennom hele tiden og før vi hadde kjent hverandre så hadde hun et av og på forhold med nevnte kompiss. En annen ting var at jeg ikke turde å la det gå lenger. Det ville oppstå vanskelige sosiale situasjoner med henne alene. Jeg følte hele tiden at jeg var ikke den hun trodde, og selvtilliten min var fortsatt lav og usikker. Til slutt mistet jeg henne. Hun hadde utviklet seg og jeg var ikke så viktig for henne lenger. Hun begynte å være med noen av de værste personene jeg viste om. Jeg ble alene i denne verden igjen, og vips så var jeg langt hvis ikke lenger nede igjen enn jeg var før jeg møtte henne.

 

Videregående kom og jeg prøvde mitt beste å finne trygghet i den nye klassen ved å finne noen jeg kunne identifisere meg litt med. Jeg fant heldigvis noen få og fikk en svak kontakt med dem. Dette var en lang og veldig krevende prosess for meg selv, og tærte på kreftene og energien. Men etterhvert opplevde jeg det samme som på barneskolen/ungdomskolen og det ble hardt å gå på skolen. Jeg fikk til slutt et totalt sammenbrudd og dro hjem, hentet kjøttkniven i kjøkkenskuffen og var på nippet til å avslutte alt i gråt. Men jeg klarte ikke gjøre det. Pga. familien min, og de få vennene mine som er glad i meg. Jeg klarte ikke komme meg på skolen på litt over et halvt år. Det ble et veldig spesiellt år og jeg lærte mye om meg selv og fikk pustet ut. Psykolog gikk jeg til også, men har skiftet 4 ganger siden den gang. Følte ikke det hjalp noe særlig men gikk alikevel.

 

Nå er jeg tilbake på skolen igjen og ting går sånn passe. Har tatt det veldig med ro det siste halvåret, og har klart å ignorere og overse litt av den sosiale angsten og manglende livslysten min. Jeg har blitt veldig likeglad egentlig, og bryr meg ikke lenger om ting. Ikke lekser, karakterer, livstil, mat osv. Jeg er usikker på hvor lurt dette er men det hjelper iallefall å holde depresjonen nede og lette livspresset på meg selv. Jeg tenker liksom at livet mitt får gå som det går, og når jeg ikke selv kan ende det så får jeg prøve å gjøre det beste ut av det.

 

Føler meg litt hjelpesløs da i forhold til om jeg skal presse meg selv til å være med ut på denne konserten eller ikke. Hvis ikke så vil jeg nok fortsette å føle meg likeglad, men kanskje ikke oppleve livsglede igjen. Det kan hende jeg havner på bunnen igjen og ting blir enda vanskeligere.

 

Ble litt av en selvbiografi det her, men klarte ikke gjøre det noe kortere. hehe

[Leasch]

Nå har jeg lest hele teksten.. Kan si bare en ting til deg. Du må utnytte livet ditt så godt som mulig, fordi den får du bare en gang. Så, gå til konserten og ha det moro der! Eller så kommer jeg og sparker deg ut ut av rommet ditt!

 

ps. Du kan også prøv å bytte personligheten din. Se på andre folk og prøv å kopiere dem. Men det ville ikke jeg ha gjort. Det beste selfølgelig er å være deg selv.

 

pps. Og det med jenter, du må ikke hoppe på alle de som ser søt på deg, eller som begynner å prat med deg. Prøv først å finne ut "hvem" de er. De kan se søt ut, og inne i seg ha en djevel..

Endret 2. februar 2007 av Leasch

[Fredrik]

Samme gamle "problemet". Savner noen å bry seg om, i grunn. Husker det var en som sa til meg for kanskje tre år siden nå, at innen jeg var 17 hadde ting blitt bedre, og jeg skulle ønske den personen hadde rett.

 

Jeg har lyst til å gjøre de små tingene, være den personen en annen snur seg til, og bare føle seg verdsatt på en spesiell måte. Savner det å være forelsket, selv om det aldri har endt godt har det nå i hvert fall vært fint så lenge det varte.

 

Går mye i perioder, når man tenker mest på det, så kan ikke si at det hjelper når moren min i disse periodene finner ut at hun skal spørre om ikke jeg skal få meg kjæreste snart. For meg er det det å leve i usikkerheten som er vanskelig, for alt jeg vet kan det aldri skje noe, eller det kan skje i morgen, men basert på tidligere erfaringer har jeg mer tro på at det kommer til å ta tid. Jeg har aldri vært personen som er spennende nok til å forelske seg i virker det som, siden jeg aldri har hatt problemer med å gjøre meg likt (tror jeg i hvert fall). Jeg er vennetypen, og skulle gjerne sett at det var annerledes.

 

Egentlig ikke noe å svare på her, bare en måte å få ned det man tenker.

[Sirslask]

Savner noen å bry seg om, i grunn.

7859578[/snapback]

Samme gjør jeg, savner at noen kommer til meg å spør om hjelp, ikke altid jeg kan hjelpe men følelsen av å bli verdsatt er det jeg tenker på, vell vell det er alltids en dag i morgen

[TanglewoodD]

Kanskje ikke verdens undergang, men halve skinka mi er blå nå, og låret mitt er litt blodig å rødt..

 

Jeg har akkurat fått igjen mopeden, 12000kr i reprasjon ( jeg betalte egenandel) og jeg skulle kjøre ned bakken nå, en laaang bakke, så var det så jæævlig glatt, å det så tørt ut , så jeg sklei som faen, uten og bremse til og med.. Sklei 20meter nedover, med mopeden over meg, dekslet bak er fucked.

 

Faen

[Leasch]

Kanskje ikke verdens undergang, men halve skinka mi er blå nå, og låret mitt er litt blodig å rødt..

 

Jeg har akkurat fått igjen mopeden, 12000kr i reprasjon ( jeg betalte egenandel) og jeg skulle kjøre ned bakken nå, en laaang bakke, så var det så jæævlig glatt, å det så tørt ut , så jeg sklei som faen, uten og bremse til og med.. Sklei 20meter nedover, med mopeden over meg, dekslet bak er fucked.

 

Faen

7859828[/snapback]

 

Derfor sier jeg - kjøp seg en bil! den er mer sikker!

[J@cob]

Helt siden.. hmm.. Jeg begynte på VgS, tror jeg, så har jeg gått rundt med en "nøytral", følelse i kroppen. Jeg er ikke lei meg, men jeg er heller ikke glad. Jeg er bare nøytral. Uansett hva som har skjedd, så har det ikke gått inn på meg på samme måte som før. Før fikk jeg totalt crashdown av en liten kommentar, nå gir jeg totalt faen. Det er bra, det er konge, hadde det ikke hvert for at det gjelder alt. Jeg gir totalt faen i alt som skjer rundt meg. Hvis noen kommer grinende til meg, "buuhuu jeg er singel", så trøster jeg og later som at jeg bryr meg, men jeg gir faen. Ikke skjønner jeg hva som har skjedd, før hadde jeg faktisk brydd meg, nå er jeg bare blottet for følelser og empati.

 

Ikke noe å deppe over i den forstand, jeg er ikke lei meg pga det, følelsen jeg har om det er at "jeg gir faen", men jeg VET noe må gjøres, jeg har da hvert glad jeg og, selv om det er en stund siden. Jeg vill være glad igjen, ikke bare en følelses løs "zombie".

 

Ingen ting er til glede lenger, men heller ikke til bry. Glemt å skrive en raport? Jaja. Dårlig sammvittighet? Nah. Men det samme gjelder med morsomme ting. Jeg kan dra på kino med "gjengen" (som jeg ikke klarer å se på som venner) jeg kan late som at jeg har det gøy, underholdene kan det være, men glad? Nei.

 

En ting til. Hver gang jeg tenker tanker som at "kansje det er noe som ikke helt stemmer med meg", så avfeier jeg det med en gang. Brødrene mine gikk gjennom akkurat det samme helvete, om ikke verre før meg, de klarer seg kjempe fin! Advokat, arkeolog, statsviterwtf er de! Hva skal jeg bli? Slik det ser ut nå, kommer jeg til å ende opp som den første trygdesnylteren i familien.

 

Gief feelings back plx.

Dette ble langt, faen.