Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Killer_DT]

Da er vi jo enige da

[ArmenMinAU]

Er ikke lettmel en jente?

 

Har dere tatt i bruk kjerringråd for å bli kvitt munnsår?

[darkness|]

Er ikke lettmel en jente?

 

Har dere tatt i bruk kjerringråd for å bli kvitt munnsår?

7835016[/snapback]

 

Åja, i såfall beklager jeg

 

 

"Nå lanserer Compeed sitt nye plaster mot munssår. Raskeste lindring for munnsår uten at det synes"

[mushi]

"Nå lanserer Compeed sitt nye plaster mot munssår. Raskeste lindring for munnsår uten at det synes"

7835139[/snapback]

Skal ikke brukes mot sår inni munnen på slimhinnen (eller hva det nå heter). Er såret inni munnen må du bare vente til det går vekk av segselv. Fylla gjør at det gror fortere

[ArmenMinAU]

Er ikke lettmel en jente?

 

Har dere tatt i bruk kjerringråd for å bli kvitt munnsår?

7835016[/snapback]

 

Åja, i såfall beklager jeg

 

 

"Nå lanserer Compeed sitt nye plaster mot munssår. Raskeste lindring for munnsår uten at det synes"

7835139[/snapback]

Jeg bare siterte tv'n min.

 

Står faktisk ingen steder om lettmel er jente eller gutt, men jeg trodde hvertfall det var en jente mens jeg leste. Skrivemåten i think.

[Lettmel]

Har jeg blitt for femi i det siste? Så klart jeg ikke er jente, eller... Kansje ikke? Men uansett. Det har ikke mye med saken å gjøre.

 

Grunnen til at jeg skrev var vel at jeg ikke syntes at det var så greit at de kontaktet morsjan, men det var og det med at den andre legen ikke spurte meg i det hele tatt, og bare snakket og spurte morsjan om hva som var galt. Ble mer som nok en skoletime med forelesning av en eller annen lærer. Og måtte jo selv spørre til slutt om det var mulighet til å få time hos en utdannet psykolog. Men har snakket ut med både ett søskenbarn, kamerat og vennine. Funker mye bedre enn å "snakke" med en "utdannet" person. Men nevner ingen navn, verken fra eller til. Vil ikke sverte noen...

 

Men nok en gang, begynner vel kansje å bli emo, men er like så maskulin for den skyld!

[ArmenMinAU]

Hehe, skjønner ikke helt hva det var som fikk meg til å tro at du var jente.

 

Kanskje nicket?

[TanglewoodD]

Er vel kanskje ikke noe stor depping det her , men jeg vet ikke hvorfor jeg går linja jeg går på, vgs.

 

Hva skal jeg bli ? Jeg vet ikke.. Absolutt ikke noen tanker. Jeg liker jo data, og jeg liker motorer, men ingen av de 2 hobbyene tror jeg at jeg vil glede meg over i 10-30år, som et yrke.

 

Jeg går nå Helse& sosial, og vet absolutt ikke hva jeg skal bli.

Har røven karakterer også :/ Skal jeg søke videre på HelseSosial, så blir det Barn& Ungdom, og videre til jeg får Studiekompetanse - så 1 år bare for å få studiekompetanse + fagbrevet.

 

æsj ass

[Sirslask]

Jeg tror jeg har angst mot å snakke med andre mennesker jeg ikke kjenner, jeg klarte så vidt å kjøpe nye sko i dag, hadde det ikke vært for at en venn var med hadde jeg hatt de gamle skoa fortsatt. Jeg tørr såvidt å gå ut aleine i frykt av å møte folk jeg ikke kjenner. Noen som vet hva jeg kan gjøre?

[Killer_DT]

Hurt:

Om du ikke føler 100% for det du går på så ikke søk deg videre. DU blir bare mer miserabel og kommer garantert til å få dårlige karakterer, kanskje til og med stryke. GÅ etter gut-feelingen.

[Lettmel]

Hurt:

Det er ikke no stort problem, bare se om du klarer å få med studiekompetansen din! Så kan du gjøre akkurat hva du vil med livet ditt framover. Prøve ut nye ting, se nye horisonter... Hvem sa vel at en trenger utdanning for å bli f.eks. innkjøpskonsulent eller styreleder? Akkurat. Og det finnes jo bra lønnede og samtidig interresange jobber der en bare trenger interessen for å holde seg i gang. Ta ett kurs, begynn å svømm, vinn OL, garantert jobb. Eller litt mildere, få studiekompetansen, jobb ett par år, folkehøyskole og du har det du trenger for hva som helst. Og nei, fortsatt ikke jente!

[TanglewoodD]

Hurt:

Om du ikke føler 100% for det du går på så ikke søk deg videre. DU blir bare mer miserabel og kommer garantert til å få dårlige karakterer, kanskje til og med stryke. GÅ etter gut-feelingen.

7837075[/snapback]

 

Kamerat, jeg har alt strøket i 1 fag.. Naturfag..

 

Snitt på 3 , 9anmerkninger, 2dager og 3 timer fravær. Fikk en metallsplint i øye se, og underskrift fra legen som dro splinten ut fra øyeeplet, var ikke nok som bevis.

 

 

Ja, jeg får se. Jeg tror jeg kommer til å fortsette helvette i de resterende årene til jeg får studiekompetansen og evnt kommer til å jobbe med noe drit.

 

Jeg sa jeg hadde lyst til å jobbe med folk, ikke folk med bare problemer, det er trossalt en grunn til at folk kommer til det jeg utdanner meg til da.

 

"Ta et kurs", brevkurs i det du nevnte der, fungerer vel som 10%. Når man må gå 3år på skole for å bli ferdig med det, kan man ikke ta det på et par dager/uker.

 

 

Føle på gutsen ja.. Ikke akkurat lett nå.. Akkurat spist rømme med dipp og en potetgull pose..

 

Men ja, får se. Jeg kommer anyway til å ta meg en jobb når jeg blir 18, fortsette skole - tror jeg , selvom jeg er drit lei skole.

 

Det jeg ser som et enormt problem, er foreldra mi, de maser om alt som har med skole å gjøre. Å hvis jeg feks bytter studie nå, så har jeg "kastet bort 1år på drit"..

 

Jeg har ikke luftet tankene mine med foreldrene mine, tror heller ikke at jeg skal det.

Endret 30. januar 2007 av Hurt

[Lettmel]

Ingen ting som heter å kaste bort ett år når du går skole. Hvis du søker om igjen, finner noe annet du har lyst til å gjøre, så gjør det! Du kan jo mye av det du har gjort i år, allmenfagene blir vel hakket lettere når du har vært igjennom det før.

 

Og når en har vært igjennom det, så gjelder det å ikke få den "Jeg har gjort det før, samme gamle drittn", men heller tenk "Har gjort det før, gjør det igjen på ett minutt". Kan være en ny start med en ny klasse kan funke fint for å få opp karaktersnittet ditt. I det moderne samfunnet kan en gjøre det meste med en studiekompetanse, men kansje ikke få den jobben en vil ha, så hvis du begynner å bli usikker, så kontakt evt. sosialpedagogisk eller faglige rådgivere på skolen du går på. Har det vært samme som meg, så kunne jeg godt ha blitt med bortover, men er jo ikke store sjansen for det akkurat.

 

Men uansett, som det er sagt her, følg magen, følg hjertet og ikke minst, følg drømmen.

[Daehli]

Jeg tror jeg har angst mot å snakke med andre mennesker jeg ikke kjenner, jeg klarte så vidt å kjøpe nye sko i dag, hadde det ikke vært for at en venn  var med hadde jeg hatt de gamle skoa fortsatt. Jeg tørr såvidt å gå ut aleine i frykt av å møte folk jeg ikke kjenner. Noen som vet hva jeg kan gjøre?

7837020[/snapback]

 

Jeg leser det du skriver og tankene flyr. Hva er det vi alle er så redd for? Livet er som et jævla stort og dumt dataspill hvor ingen har lyst til å drite seg ut. Man har bare ett liv, og det kommer aldri tilbake. Det holder oss nede, temmer og klyper oss i ræven når vi minst venter det. Om du spør: Hva hjelper dette meg? Så hjelper det deg nok ikke direkte, men inndirekte. Du stiller spørsmål, noe som er veldig bra.

 

Over til det positive. Du innser at du sliter med angst når det gjelder å møte andre mennesker. Ikke bare andre mennesker du ikke kjenner, men også folk du kjenner. Det siste der vet jeg veldig godt hvordan det kan påvirke deg. Du har liksom hatt det så perfekt sammen med en eller flere person og tørr ikke å vise ansiktet igjen i frykt for å ødelegge det som var. I allefall er det litt sånn med meg av og til. Det spiller på frykt for å tape noe eller for å dumme meg ut. Det er bare å innrømme det for en selv og si det rett ut.

 

Det som er jævlig - det er selvfornektelse. Å fornekte at man har et problem. Da er man ute og kjører. Du er heldigvis på et godt spor sett mot mange andre. Du må spørre deg selv. Hva er det du er redd for? Hvorfor er du redd for dette?

 

F.eks. hvis svaret på det første er. Jeg er redd for å dumme meg ut, eller jeg er redd for å miste status/venner. Så spør jeg meg selv. Hvorfor? Fordi da føler jeg meg som en taper eller ensom, eller noe i den gaten. (Ja, dette er ting Jeg føler hvis jeg er deppa). Spørsmålet er videre. Hvordan kan jeg tape noe jeg ikke har? Jeg har jo ikke disse vennene når jeg ikke tørr å møte dem.

 

Et annet spørsmål man kan stille seg er. Hvordan er får man venner? Man møter folk. Hvor mange mennesker finnes det i verden? 6-7 milliarder. Hvor mange av disse hadde passet som din bestevenn? Svaret mitt er kanskje rundt 3% av disse.

 

Tenkt litt over hva du er redd for.

 

Det vi egentlig burde se på er selvtillit. Selvtillit starter i bunn og grunn i det å ha troen i seg selv. Tror du på deg selv at du kan klare noe? Hvis du virkelig tror det, og ikke bare surrer tanken "jeg kan klare deg" løst i tankene, men virkelig tror det. Da lyser det av deg. Det lyser av selvtillit! Det er viktig å ha det helt klart at hva enn et menneske mener om deg, så betyr det ikke døyten for deg. Ikke la noen rokke ved din sjel. Det er du som er sjefen.

 

Jeg fant en fin side på internett hvor du kan melde deg på et gratis nyhetsbrev som varer i 6(?) uker. Her: http://www.self-confidence.co.uk/

 

Jeg har bare mottatt brev nr. en men det virker som om den kan være god. Bare overse all reklamen der som ber deg om å kjøpe diverse ting. Selve brevet er gratis.

 

I allefall. Søk litt rundt på nettet på bøker om selvtillit og selv-hjelpbøker. Mange er veldig gode. F.eks Think and grow rich av Napolen Hill som jeg har anbefalt i andre poster rundt om kring. Det er i bunn og grunn en bok som sier deg at alt er mulig, bare du har troen på det selv.

 

Hvis du lider av sosial angst og ikke føler at noe hjelper, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å snakke med legen og komme deg til psykolog. Det hjelper virkelig godt i følge de som har vært der selv. ehmm, jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive. Det går i surr for meg her, jeg er litt trøtt.

 

Spør hvis det er noe du lurer på. Du blir bedre! Du må bare jobbe med deg selv.

 

PS! Rens hodet ditt for negative tanker - 1 negativ tanke kan overskygge 1000 positive.

 

NB. Ta meg foreskempel. Tidligere var jeg litt sånn smånervøs når jeg skulle presentere noe for en større folkemengde, nå er jeg helt hundre prosent rolig. Jeg hadde også veldig mye prestasjonsangst for konkurranser i noen få år. Jeg tror det kom av å spille CS. (Dataspill ødelegger sjelen).

 

Jeg kunne ha gått ut i evigheten. Jeg vil bare si at hva enn du gjør, så hjelper det. Søk litt rundt på nettet om confidence. Mye av det virker merkelig i begynnelsen, men det er mye bra.

 

Stå på

[L4r5]

*klippe*

7837644[/snapback]

Det du skriver høres jævlig bra ut men hvor lett er det å sette ut i livet?

[thomassit0]

Det som gjør meg litt deprimert er at samfunnet krever så mye av oss i dag. Krever og krever er kanskje litt feil å si, men det skal til. Det skal noe til for å kalle seg vellykket i dag. Man må få topp karakterer på skolen, skal ha alle du utgående vennene, de som bryr seg om deg. Du skal også henge med alle smarte mennesker, og ganske ofte kan man forene disse tingene. Hadde det enda vært alt...

 

Det som er så dumt med verden, er ikke at folk krever så mye av deg som person. Det er at du må være pen, kjekk, utadvent, rik, ikke rik, vanlig, uvanlig, høy, slank, ikke breie deg for mye, ikke la andre ta plassen din. Du skal se muligheter i alt, du skal smile, bare for å ikke ødelegger for andre. Du skal vise følelser for å vise at du er empatisk. Du skal være omsorgsfull, men ikke dumsnill. huff a meg. Det er bare begynnelsen. Du skal selvfølgelig elske dine foreldre over alt på jord. Du skal vise kjæresten din den kjærligheten hun fortjener. Du skal være venner med dine søsken, som ikke alltid er like flink til å skape harmoni (eller kanskje det er deg selv det er noe galt med?).

 

Verden er fin den ja.

 

Du skal ikke leve et liv hvor du skal la alle sammen styre over deg. Du skal heller ikke være lederen. Du skal helst være usynelig, men tilstede.

 

Jeg går på skole. Joda, fint det, jeg liker meg blant folk. Kanskje er det bare en dum løgn jeg har funnet på for å roe meg selv. Likevel er jeg glad i alle rundt meg (kanskje). For hva vet jeg egentlig? Jeg tror jeg er flink i noe, så kommer noe og forteller meg hvor mye jeg suger i nettopp det jeg trodde var min greie. Jeg er ikke like skarp lengre som jeg en gang var, eller kanskje jeg bare er for lat.

 

Hipp hurra! Jeg har sikkert glemt mye.

 

Poenget er. Vi lever under press. Umenneskelig press. Det er bare å innse at vi ikke kan leve som stjerner alle sammen! Det er bare å innse at alle har sine private problemer. Det er èn ting som er helt sikkert. Vi er ingen helt perfekt, eller kanskje jeg er, fordi jeg liker å tro det. Folk liker meg ikke hvis jeg stoler på meg selv. Folk liker meg ikke hvis jeg bare stoler på alle andre.

 

Livet må holdes i balanse, men det er ikke så enkelt når man balanserer  på en tynn stålwire med et stup på tusen meter på begger sider. Wiren er en halv cm. bred. Det er så langt ned. Man faller og klorer seg fast til det man har å holde i. River ned alle rundt deg som hadde balansen.

 

Det er en fin verden vi lever i. En ødelegger, alt går til hel**te.

 

Jeg skal ikke deppe mer nå. Jeg er bare litt smålig lei av skolen. Tretten år har jeg gått på skole, og de siste tre årene har jeg ikke gått glipp av èn time. Det står 0,0,0,0,0,0,0,0,0,0,0, på vitnemålet. Hva er det verd for meg? Null og niks. Jeg hadde to foredrag og en prøve i dag. I morgen har jeg ett foredrag og en innlevering. Neste dag har jeg en innlevering og innlevering av særemne neste dag igjen. Så har jeg ny framføring på torsdag. Fredag har vi skolestil!

 

Det stopper ikke denne uken, men dere får et bilde av hva jeg går gjennom. Det er frustrerende. Man møter ikke en eneste forståelsesfull tanke fra lærerne. Jeg valgte matte, fysikk og kjemi fordi det var mine fag. Det var mine fag ja, men lærerne? Jeg kan ikke jobbe med de. Han ene er grei. Han andre er rævadilter på en gammel skrulling (Som liker å torture oss) og hun siste tåler ikke kjemi. Kynisk og ondskapsfull. En rå latter hver gang hun leverer ut stryk til den ene eleven etter den andre.

 

Jeg skal videre på NHH til neste år. Jeg bare ber til høyere makter om litt hvile snart. Jeg er glad merkelig nok. Tror det har noe med meg å gjøre. Men jeg er sliten. Så ufattelig slite og trøtt. Har lyst til å sove, men kan ikke. Samfunnet krever at jeg skal sitte nå og skrive særemnet mitt. Ari Behn er riktignok en kjekk kar, men norsklæreren min? Fortjener han å lese et verk som jeg har brukt ufattelige timer med blodslit på?

 

Nei!

 

Jeg fortjener bedre, men jeg fortjener minst av alle! Vi fortjener alle så mye mer. Vi fortjener morro og avslappning. Vi fortjener å ha minst en periode i livet hvor vi kan føle oss trygg. Vi som ikke fikk like mye trygghet av foreldrene.

 

Fortjener verden meg? Eller fortjener jeg verden?

 

(Takk for pusterommet, føler meg mye mer opplagt til å skrive om Mr. Behn nå.)

7827147[/snapback]

 

 

Er veldig enig i mye av det du skriver.. Syns det er et voldsomt press i dagens samfunn, på å se bra ut, pen kjæreste, penger, klær, gode karakterer på skolen / bra jobb & lønn, materielle ting som bil, hus, leilighet osv osv...

 

av og til så får jeg en veldig sterk følelse av at alt i livet mitt går rett til helvete for å si det sånn, jeg innbiller meg at jeg ikke kommer til å få meg en jobb jeg liker, og at livet mitt bare kommer til å bli dritt.

[Daehli]

*klippe*

7837644[/snapback]

Det du skriver høres jævlig bra ut men hvor lett er det å sette ut i livet?

7837680[/snapback]

 

Det er ikke det letteste i verden nei, men som sagt: så lenge du ikke fornekter det selv, så klarer du å bygge deg selv opp igjen. Uansett hvor mye du måtte ønske å komme deg et sted, så skjer ikke ting over natten. Ting tar tid, men av personlig erfaring er det meste mulig.

 

Jeg kjenner for som har vært så langt nede det er mulig å komme, og likevel har vokst til å bli det de selv har drømt om.

 

Det er en gave å vokse opp blant gode mennesker og foreldre som kan sette seg inn i barnas situasjon. Det er ikke alle som er like heldig, og selv om jeg føler at foreldrene mine på en måte aldri har vært der for meg, så klarer jeg meg fint og er mer glad i livet enn de fleste.

[Fredrik]

Jeg tror jeg har angst mot å snakke med andre mennesker jeg ikke kjenner, jeg klarte så vidt å kjøpe nye sko i dag, hadde det ikke vært for at en venn  var med hadde jeg hatt de gamle skoa fortsatt. Jeg tørr såvidt å gå ut aleine i frykt av å møte folk jeg ikke kjenner. Noen som vet hva jeg kan gjøre?

7837020[/snapback]

 

... Du turte da si hei til meg?

 

Var litt sånn før jeg og, men det har forsvunnet omtrent, ganske sannsynlig fordi jeg startet å jobbe i butikk.

[TanglewoodD]

Ingen ting som heter å kaste bort ett år når du går skole. Hvis du søker om igjen, finner noe annet du har lyst til å gjøre, så gjør det! Du kan jo mye av det du har gjort i år, allmenfagene blir vel hakket lettere når du har vært igjennom det før.

 

Og når en har vært igjennom det, så gjelder det å ikke få den "Jeg har gjort det før, samme gamle drittn", men heller tenk "Har gjort det før, gjør det igjen på ett minutt". Kan være en ny start med en ny klasse kan funke fint for å få opp karaktersnittet ditt. I det moderne samfunnet kan en gjøre det meste med en studiekompetanse, men kansje ikke få den jobben en vil ha, så hvis du begynner å bli usikker, så kontakt evt. sosialpedagogisk eller faglige rådgivere på skolen du går på. Har det vært samme som meg, så kunne jeg godt ha blitt med bortover, men er jo ikke store sjansen for det akkurat.

 

Men uansett, som det er sagt her, følg magen, følg hjertet og ikke minst, følg drømmen.

7837166[/snapback]

 

 

Ja, selvsagt.

 

Jeg har ikke noe drømmer, ingen tanker framover, eller noe som helst. Jeg lever livet som det er , følger strømmen og har ikke noe formening om noe særlig.

 

Jeg kommer antagelig til å fortsette årene , er ikke såpass at jeg spyr når jeg er på skolen, men er selvsagt kjipt...

 

Men men, er noen oppturer også, men som oftest mest nedturer som kjører deg i gjørma igjen..

[hauska]

livet suger

Endret 31. januar 2007 av moone