Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

Goophy

Av Goophy
i Helse

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
Daehli

Daehli

Skrevet
Skrevet
Tror depresjonen min kommer til å ende i selvmord en dag jeg står på en høy nok bygning eller hvis jeg har et gevær i hånda.

7820090[/snapback]

 

tenk på hva verden hadde gått glipp av uten deg. Det finnes ingen to som er helt like, og jeg tror innerst inne at det er ett eller annet som gir deg lyst til å leve. Søk etter det du har lyst til, ikke bry deg om andre. Det ligger en hemmelighet i livet. Noe som svært få har oppdaget, og som mange nekter for.

 

Den går nøyaktig som dette: Alt er mulig!

 

Av og til føler alle seg litt hjelpesløs, føler at ting ikke fungerer, men det er "mindpower" som gjør at folk lykkes i verden. Denne krafter er ikke målt i IQ eller EQ, den er ikke målt gjennom prøver på skolen og lignende. Det som teller er om du har troen på deg selv, troen på at ting går. Ikke at ting kan gå, men at det kommer til å gå.

 

Vær så snill. Si oss en ting som du lengter etter, den ene tingen som ville ha gjort livet verd å leve.

 

For meg er det en ting. Følelser. Å føle frihet, nærhet og kjærlighet. Jeg føler meg kanskje ikke fri, jeg føler kanskje ikke nærhet eller kjærlighet, men jeg vet at det er der ute et sted og bare venter på meg. Venter på meg, fordi ingen andre er som meg, ingen andre kunne ha gjort det jeg en gang kommer til å gjøre.

 

:blush:

Lenke til kommentar
Hamsterino

Hamsterino

Skrevet
Skrevet

Føler meg litt sånn on edge. I det siste har følelsesløsheten forsvunnet, men da kommer alle problemene tilbake. Klarte ikke å sove i kveld siden jeg ikke klarte å stoppe tankene. Jeg tenker for mye hele tiden, som er litt kjedelig, får liksom aldri fred fra meg selv. Omtrent bare når jeg ser på TV at det er helt stille i hodet mitt.

Men alle disse problemene som har hopet seg opp kommer nå tilbake, og jeg har store problemer. Jeg kjenner at den største nedturen jeg noensinne har hatt er på vei, og det skremmer meg, siden jeg veit hvor langt ned jeg kan gå, og dette er helt jævlig timing. Jeg har lyst til et eller annet, men jeg veit ikke hva det er, og det eneste jeg tenker på er det å få det overstått, som da gjør meg enda mer stresset. I tillegg har jeg fått tinnitus, men jeg tror kanskje det har noe med det psykologiske å gjøre. Jeg holdt på å få et sammenbrudd i kveld, og det kjennes ut som at jeg holder på å knekke. Jeg må få meg til en psykolog så fort som faen, for det går ikke an å fortsette på denne måten.

Lenke til kommentar
Eplefe

Eplefe

Skrevet
Skrevet

I dag har jeg ikke spist. Som depressiv liten emojævel har ikke det verdens mest fantastiske effekt på meg, så nå overanalyserer jeg ting, og ber folk om å drite i meg, og kjennes ut som om jeg skal gråte hele tiden.

Hater å være sånn, det suger så sinnsykt.

Jeg har lyst til å bare finne meg et høyt bygg og hoppe, så hadde verden sluppet å se mer til meg, og jeg hadde sluppet å føle meg sånn som dette enkelte dager.

 

Jeg kommer til å starte dette semesteret med å skulke en uke, fordi jeg holder på å knekke sammen nå, så jeg kommer sikkert til å gå hjem, og så tter jobb, kommer jeg til å gå hjem og bo på rommet og være lei meg, med mindre jeg spiser noe godt (noe som ikke går akkurat nå, fordi jeg er blakk), og så skulker jeg i morgen, fordi det er lyst ute, og jeg vil ligge i mørket og syntes synd på meg selv, når jeg egentlig burde kjøpe bursdagsgave til TLZ.

 

Jeg hater dette, jeg vil egentlig bare sove til det er onsdag og jeg kan reise ned til ham, og håpe at det gjør meg bedre.

Samtidig vet jeg at det ikke kan funke.

Jeg vil spise en boks med smertestillende, kanskje det hjelper. >_<

 

Trengte bare å syte litt..

Lenke til kommentar
J@cob

J@cob

Skrevet
Skrevet

Hah, handle? Lettere sagt en gjort.

 

Mobbing er tøft. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen. I 7. klasse toppet det seg virkelig, de som var i 10. klassen da var en gjeng med idiot, nå er de dropouts, avskumm, tapere. I 7 klassen synest de det var virkelig gøy å korfeste meg i en tre hytte! Kos. De ble aldri helt ferdig med gjerningen, siden en lærer kom og stoppa de, men det har satt sine spor. Har fortsatt ett arr på høyre hånd etter spikeren de prøvde å banke gjennom.

 

Helt siden 1. klasse har jeg vært ett moboffer for folk. Hvorfor vet jeg ikke, kan bare spekulrere, men jeg er ikke alene om det. Mine 3 eldre brødre (26, 30, 32) ble også mobbet en del på barneskolen, de opplevde og det samme problemet som meg; "Backstabbing". Enten er det noe som er i veien med oss som familie, eller folkene i l"bygda her", vanskelig å tro noe annet en det første. Alle ga faen i mobbingen, alle bortsett fra familien da. Lærerene kalte det bare en "Modnings fase".

 

Hele mobbingen begynte med at de kalte meg "KNAKABODL", dette er pga etternavnet mitt som jeg ikke vill gjengi i denne tråden, det burde holde med å si at alle i bygden kjenner oss. Det har alltid hvert 'Familiens Teori', at de har mobbet oss pga sjalusi. Vi eier ikke en dritt av penger, men vi eier en del land. Eneste faste inntekten vår kommer derfra. Mamma jobber 50% i en barnehage, pappa jobber med div. prosjekter som handler om hvordan vi kan utnytte det landet vi eier. Hver gang vi kommer med en idé, setter kommunen foten ned og nekter oss det.

 

"Nei, dere får ikke lov til å bygge der"

"Nei, dere kan ikke regulere det landet der til erh.. daglivarehandel. Da blir veien for.. eh. traffikert".

Helvetes innavldede drittsekker.

 

Vi bor i ett stort hus, derfor tror alle at vi er såå rike. Jeg har ofte fått høre kommentarer som "FY FAEN DU ER *Vreng versjon av etternavnet mitt* FAEN TA DEG DIN RIKE HELVET", koz, koz, koz.

 

Jeg gledet meg til VgS, "Dette skal bli gøy", var det jeg tenkte. Første som blir sagt til meg når jeg begynner er; "Hmm, er ikke du en *etternavnet mitt*? Du tilhører jo Kaupangers rike overklasse! Hvordan er det å være rik?".

 

Jeg er paranoid. Paranoid på grunn av det helvetes etternavnet. På grunn av all mobbingen, samt "Backstabbingen"; på barne og u skolen, har jeg problemer med å stole på folk. Det er faktisk bare 2personer, 2 fuckings personer i hele verden som jeg ser på som mine venner. (Jeg vet du kommer til å lese dette, en av dere, og du skal holde kjeft om det :p)

 

I den nye klassen har jeg god kontakt med de fleste, vi er 4stykker som ble en "gjeng". 3 gutter og 1jente. Selvsagt ble jeg forelsket i jenten. Men nei, jeg var ikke interisangt nok for henne. Hvorfor? "Jeg tiltrekkes av gutter med problemer. Du har rett og slett ikke nok problemer". Hva faen?! Vi er fortsatt en "gjeng", vi omgås ofte, men jeg klarer ikke å se på de som venner. Hver gang jeg kjenner at "venne følelsen", blir for sterk, tenker jeg tilbake til barne & u skolen, på folkene der som jeg trodde var mine venner, men som bare forrådte meg. Jævla judaser.

 

Hyggelig å få dette ut. Jeg har lenge tenkt å skrive noe i denne tråden, men har aldri helt klart å begynne..

 

Leifer vill være tilstedet. Skriving på pc kan fort gå litt vell.. fort i svingene. Om noen leser dette er forsåvidt ikke noe viktig, beste var å få det ut.

Lenke til kommentar
Daehli

Daehli

Skrevet
Skrevet

Det som gjør meg litt deprimert er at samfunnet krever så mye av oss i dag. Krever og krever er kanskje litt feil å si, men det skal til. Det skal noe til for å kalle seg vellykket i dag. Man må få topp karakterer på skolen, skal ha alle du utgående vennene, de som bryr seg om deg. Du skal også henge med alle smarte mennesker, og ganske ofte kan man forene disse tingene. Hadde det enda vært alt...

 

Det som er så dumt med verden, er ikke at folk krever så mye av deg som person. Det er at du må være pen, kjekk, utadvent, rik, ikke rik, vanlig, uvanlig, høy, slank, ikke breie deg for mye, ikke la andre ta plassen din. Du skal se muligheter i alt, du skal smile, bare for å ikke ødelegger for andre. Du skal vise følelser for å vise at du er empatisk. Du skal være omsorgsfull, men ikke dumsnill. huff a meg. Det er bare begynnelsen. Du skal selvfølgelig elske dine foreldre over alt på jord. Du skal vise kjæresten din den kjærligheten hun fortjener. Du skal være venner med dine søsken, som ikke alltid er like flink til å skape harmoni (eller kanskje det er deg selv det er noe galt med?).

 

Verden er fin den ja.

 

Du skal ikke leve et liv hvor du skal la alle sammen styre over deg. Du skal heller ikke være lederen. Du skal helst være usynelig, men tilstede.

 

Jeg går på skole. Joda, fint det, jeg liker meg blant folk. Kanskje er det bare en dum løgn jeg har funnet på for å roe meg selv. Likevel er jeg glad i alle rundt meg (kanskje). For hva vet jeg egentlig? Jeg tror jeg er flink i noe, så kommer noe og forteller meg hvor mye jeg suger i nettopp det jeg trodde var min greie. Jeg er ikke like skarp lengre som jeg en gang var, eller kanskje jeg bare er for lat.

 

Hipp hurra! Jeg har sikkert glemt mye.

 

Poenget er. Vi lever under press. Umenneskelig press. Det er bare å innse at vi ikke kan leve som stjerner alle sammen! Det er bare å innse at alle har sine private problemer. Det er èn ting som er helt sikkert. Vi er ingen helt perfekt, eller kanskje jeg er, fordi jeg liker å tro det. Folk liker meg ikke hvis jeg stoler på meg selv. Folk liker meg ikke hvis jeg bare stoler på alle andre.

 

Livet må holdes i balanse, men det er ikke så enkelt når man balanserer på en tynn stålwire med et stup på tusen meter på begger sider. Wiren er en halv cm. bred. Det er så langt ned. Man faller og klorer seg fast til det man har å holde i. River ned alle rundt deg som hadde balansen.

 

Det er en fin verden vi lever i. En ødelegger, alt går til hel**te.

 

Jeg skal ikke deppe mer nå. Jeg er bare litt smålig lei av skolen. Tretten år har jeg gått på skole, og de siste tre årene har jeg ikke gått glipp av èn time. Det står 0,0,0,0,0,0,0,0,0,0,0, på vitnemålet. Hva er det verd for meg? Null og niks. Jeg hadde to foredrag og en prøve i dag. I morgen har jeg ett foredrag og en innlevering. Neste dag har jeg en innlevering og innlevering av særemne neste dag igjen. Så har jeg ny framføring på torsdag. Fredag har vi skolestil!

 

Det stopper ikke denne uken, men dere får et bilde av hva jeg går gjennom. Det er frustrerende. Man møter ikke en eneste forståelsesfull tanke fra lærerne. Jeg valgte matte, fysikk og kjemi fordi det var mine fag. Det var mine fag ja, men lærerne? Jeg kan ikke jobbe med de. Han ene er grei. Han andre er rævadilter på en gammel skrulling (Som liker å torture oss) og hun siste tåler ikke kjemi. Kynisk og ondskapsfull. En rå latter hver gang hun leverer ut stryk til den ene eleven etter den andre.

 

Jeg skal videre på NHH til neste år. Jeg bare ber til høyere makter om litt hvile snart. Jeg er glad merkelig nok. Tror det har noe med meg å gjøre. Men jeg er sliten. Så ufattelig slite og trøtt. Har lyst til å sove, men kan ikke. Samfunnet krever at jeg skal sitte nå og skrive særemnet mitt. Ari Behn er riktignok en kjekk kar, men norsklæreren min? Fortjener han å lese et verk som jeg har brukt ufattelige timer med blodslit på?

 

Nei!

 

Jeg fortjener bedre, men jeg fortjener minst av alle! Vi fortjener alle så mye mer. Vi fortjener morro og avslappning. Vi fortjener å ha minst en periode i livet hvor vi kan føle oss trygg. Vi som ikke fikk like mye trygghet av foreldrene.

 

Fortjener verden meg? Eller fortjener jeg verden?

 

(Takk for pusterommet, føler meg mye mer opplagt til å skrive om Mr. Behn nå.)

Lenke til kommentar
Daehli

Daehli

Skrevet
Skrevet (endret)

Missforstod jeg deg rett så er PBL - Problem based learning?

 

Fortell! Det er folk her som lytter.

 

(Det er sikkert ikke det jeg trodde det var)

 

Edit: Det er ingenting som er teit. Det er bare folk som tror det er teit. Ting som er unormale er ikke teite. Ting som er normalt er kjedelig.

Endret av Daehli
Lenke til kommentar
L4r5

L4r5

Skrevet
Skrevet
Jeg har bare lyst til å gråte. Hele tia og jeg aner ikke hvorfor.

Jeg føler ikke anna enn tomhet, kvalme og.. nederlag?

Jeg veit ikke, jeg fungerer ikke lenger.

Tror jeg trenger klem.

7828809[/snapback]

Kunne sikkert gitt deg en jeg, men tror du bor litt langt unna desverre.

 

*sende en virtuell klem*

 

Får håpe det går bedre med deg... :)

Lenke til kommentar
L4r5

L4r5

Skrevet
Skrevet
Vel, de sier til meg at det bare kan gå en vei, nå.

Men å få slengt i trynet at jeg er deprimert blei litt drøyt, tror jeg.

De sier det skal hjelpe å be om hjelp, jeg syns bare det har blitt værre.

Og antidepressiva er hittil oppskrytt.

 

Takk for "klemmen" (:

7828847[/snapback]

som jeg har sagt til flere her inne: antidepresiva er et tveegget sverd som man må være forsiktig med... Kan lett gå feil vei.

Når det er sagt så kan det hjelpe også...

Lykke til :)

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...