Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[L4r5]

OBU er et tiltak av Kirkens Bymisson som bare finnes i Tønsberg. Lillesøs skal snakke med de som er der ang. skilsmissen til foreldrene våre elns. Regner med jeg blir dratt inn i det siden jeg har mest anstrengt og avvisende forhold til familien.

 

Kommer aldri til å begynne på antidep, har vært i mot det de siste 6 åra og kommer ikke til å ombestemme meg nå. Har fått beroligende (vival) før av den forrige legen min, men det er borte for lengesiden. Tørr jo nesten ikke gå ut nå, og blir bare sittende hjemme. Desverre synes alle leger og psykologer at antidepressiva løser alle mine problemer, og bare jeg blir avhenig av dem og forandrer personlighet blir alt bra 

 

En alternativ del av sosialen ringte til mårran idag, og jeg skal dit på torsdag. Færlt så populær jeg er denne uka da. Alt som liksom skulle ha sjedd for 3 måneder siden skjer plutselig denne uka 

 

Gratulerer med bestått prøve forresten! Jeg sa jo at du kom til å klare det! 

7775275[/snapback]

Takk skal du ha... Ja du sa jeg kom til å klare det.

Får håpe ting ordner seg for deg. Lykke til.

 

Er beroligende midler mindre avhengighetsskapende?

7775341[/snapback]

"Beroligende" er bare et samlebegrep for legemidler som virker, ja, beroligende. De FLESTE beroligende er avhengighetskapende, men ikke alle... Sobril, valium/vival/stesolid(samme virkestoff i disse tre), rohypnol, xanor, apodorm, rivotril er eksempler på benzodiazepiner... Disse er avhengighetskapende. De finnes andre beroligende som ikke skaper avhengighet. Desverre er de som regel ikke like effektive akutt. En del allergimedisin (antihistaminer) virker også svakt beroligende uten å skape avhengighet, men er ikke like effektive som benzodiazepiner.

 

 

Antidepressiva er desverre like avhengighetskapende som benzo'er

 

edit: Er selvfølgelig forskjell på forskjellige antidepressiva. Noen er mindre avhengighetskapende enn andre....

Endret 22. januar 2007 av L4r5

[L4r5]

Nei? Tar man antideppresiva blir man en likegyldig zombie (overdrivelse) uten meninger og følelser.

Slutter man pluselig å ta dem kan det komme noen rykninger i armene og andre plasser, og man føler at man mangler noe.

7775432[/snapback]

I tillegg så totalødlegger det sexlivet... Mister totalt lysta og om man mot formodning HAR lyst en eller annen gang så kommer man jo faen ikke.

 

Og når jeg slutta med de så lå jeg å kaldsvetta som faen i et par uker med småkramper her og der.

Endret 22. januar 2007 av L4r5

[ArmenMinAU]

Hmm, jeg hadde ikke så store problemer med å slutte. Men det handler om å trappe ned rolig over en god del tid.

 

Men ja, man er ofte trøtt og gidder ikke så altfor mye. Uansett - jeg kom

[L4r5]

Uansett - jeg kom

7775655[/snapback]

Er vel avhengig av hvilken type antidepressiv og hvilken dose kanskje... Jeg gikk på efexor og da var sex håpløst...

[mushi]

Efexor er en av "værstingene". Mye bivirkninger og mange som blir temmelig føkka i hue av dem.

[ArmenMinAU]

Oki.

 

Jeg brukte Zoloft 100 mg.

[kompakk]

*snip*

Takk for at du skrev dette. Jeg har slitt med det samme gjennom hele livet, og jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg sliter også med sosial angst i tillegg. Jeg er veldig redd for å dumme meg ut foran andre, og derfor er det vel 4 år siden jeg sist hadde en "venn" som jeg kunne snakke med. Nå, som før jeg hadde denne vennen, er jeg ganske alene, og jeg vet at jeg bør gjøre noe selv for at livet mitt skal bli bedre. Selv om jeg "hater" å snakke med folk, så vil jeg ikke være alene heller. Men det er så vanskelig å få gjort noe med det, men jeg prøver å ta nye små steg hver dag.

 

Veit ikke om det hjelper, men jeg skrev en post for en stund siden om min situasjon. Kanskje det hjelper litt på humøret å vite at du ikke er alene om å være alene.

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=294920&st=9320#

 

(Dette var mitt lille "steg" for i dag!)

[L4r5]

Jippi! Blei trua igjen. Den hælvetes idioten av taper eksen har fått seg ringte akkurat. Jeg skulle bli lynsja og skambanka og det som var. Fikk beskjed om å ikke kontakte henne igjen EVER om det ikke var noe som gjaldt ungene. Var det noe som helst så skulle det gå igjennom han. Fy faen for en psykopat!

Jeg skulle ikke ha NOE kontakt med henne whatsoever, med mindre det var noe hun lurte på og tok kontakt for. JEG HAR JO FOR FAEN IKKE SNAKKA MED HU ANNET ENN NÅR HUN HAR RINGT MEG JO! Faen jeg blir provosert ass. Det verste er at jeg vet at han er truende til å komme ut hit og bryte seg inn for å fly på meg og. Han er dømt for lignende før pluss et par ran og greier. Jeg antar han er full av pepper igjen. Enten det eller så har han finni pillene til en eller annen. Han blir klin koko da. Måtte ringe snuten en gang han prøvde å bryte opp døra mi i høst.

 

JADDA! dette var akkurat det angsten min trengte.

Jævla søppelhue.

 

 

 

phew... godt å få det ut.

[Bruktbilen]

Kjøp deg en taser som du har rundt i huset, så er du trygg som pokker. Langt bedre enn et balltre eller en kniv.

[L4r5]

Kjøp deg en taser som du har rundt i huset, så er du trygg som pokker. Langt bedre enn et balltre eller en kniv.

7777294[/snapback]

Har "pepper"-spray og balltre liggende ved senga... peppersprayen har jeg med meg uansett hvor jeg går.

Er bare så jævlig kjipt å kikke seg over skuldra overalt en går.

Tazer er ikke så lett å få tak i her til lands desverre. Prøvde å bestille fra utlandet en gang for et par år sida, men den blei stoppa i tolla gitt.

[Hamsterino]

Ringte du politiet om at han truet deg nå da? Med et rulleblad så må de jo ta det alvorlig?

[L4r5]

Ringte du politiet om at han truet deg nå da? Med et rulleblad så må de jo ta det alvorlig?

7777696[/snapback]

Nei ringte ikke politiet denne gangen. Satser på at han roer seg når han blir nykter... Tror bare jeg hadde gjort vondt verre med å blande inn de nå. Er ikke så mye de kan gjøre om han bestemmer seg for å "ta" meg liksom.

 

edit: Er jeg heldig greier han å gjøre noe dumt så han blir putta på egen hånd... Vet han venter på å få sone en dom på 56 dager for trusler og vold.

Endret 22. januar 2007 av L4r5

[Gjest Smil]

Det er virkelig godt at vi har denne tråden. Jeg har lest her en del og forsøkt meg på å poste en del tips og erfaringer.

 

Det har seg sånn at vi alle engang i blant føler oss litt utafor og deprimert. Det er akkuratt en sånn dag jeg har i dag. Mye press fra skole og venner fører til at man blir helt surrete i hodet. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer å presse på.

 

Det er bare noen måneder igjen av skolen før jeg skal videre på fem år! med høyere utdanning. Det er på en måte litt godt for sjelen å komme seg ut til nye folk. Jeg elsker å treffe nye folk, det å ta livet med ro, dele erfaringer og morsomme historier.

 

På en annen side er det presset fra de du alltid har kjent. Foreldre som ikke vil at du skal forandre deg. Søsken som hakker på deg hver gang du gjør noe nytt, uansett om det er bra eller dårlig. Gamle venner du har kjent siden barnehagen som begynner å fryse deg ut fordi du aldri var en av de kule gjennom pubertetsårene. Ungdomsskolen med andre ord.

 

Jeg var den store Nerden med stor "n" og koste meg med det. Hvis man kan kalle det nerd da. Jeg var den typen som kunne litt om alt, rett og slett fordi jeg så logikken i alt. Sekserne kom på rekke og rad i fag som matte og naturfag. Datamaskiner var ikke akuratt et fremmedord heller. Selvfølgelig holdt jeg på å bli sendt i spesialklasse på ungdomsskolen, bare fordi jeg tuller noe utrolig med dobbel konsonat som dere sikkert har lagt merke til. Det er litt deprimerende å tenke på.

 

Tenke på at folk tar deg for å være hjerneskadet eller utviklingshemmet. Jeg forstår det ikke!?! *skriker og drar seg i håret som en gal vitenskapsmann*

 

(Føles godt å skrive det ned her. Min første post hvor jeg faktisk skriver om meg selv.)

 

Det som gjør meg deprimert er tvillingbroren min

 

Jeg føler at han ikke forstår seg på meg, og jeg prøver å lage litt pusterom. Men det er umulig. Hva enn jeg gjør, så følger broren min med. Jeg er glad i broren min, jeg vet ikke hva verden skulle ha vært uten ham. Likevel så blir jeg deprimert... Følelsen av at jeg ikke kan forandre meg. Vi ligner ikke så veldig mye på hverandre, men hva enn jeg gjør, så vil det følge med meg resten av livet.

 

Jeg får høre alt jeg gjør av broren min. Alt jeg gjør galt som oftest. Jeg har lyst til å forandre meg, men hver gang jeg gjør noe så kommer broren min og river ned luftslottet. Jeg prøver å finne meg selv, men det går ikke så lenge jeg lever med broren min!

 

Mest av alt har jeg bare lyst til å sette på meg skoene og gå. gå og gå bort i fra dette stedet. Aldri snu og se meg tilbake - fordi det ligger så mye vondt bak der, så mye mer enn jeg kan forklare på tusen år! Det sliter, jeg har lyst til å starte på nytt. Et annet sted. Et sted hvor folk ikke minner meg på hvem jeg var når jeg var fem år. Fordi jeg er ikke den samme personen lengre, jeg forandrer meg hele tiden.

 

Tiden flyr, jeg har luftet tanken på å ta mitt eget liv, men jeg kommer aldri til å gjøre det. Det hadde bare vært så mye bedre, men jeg kan ikke. Jeg ville ha gått glipp av så mye!

 

En stor klem til de som skriver noen fine ord til meg. Det hadde vært godt med noen fine ord for første gang i en liten gutts liv.

[Gjest Smil]

Hei igjen.

 

Jeg vil skrive noen få ord til i håp om at noe leser hva jeg har å si.

 

Det er snakk om kjærlighet.

 

Hvordan føles det virkelig å ha noen som er gald i èn?

 

Jeg har gått gjennom mine første tyve år av livet uten en eneste jente jeg har kunnet dele min sjel med. Jeg tenker ikke på noens fang å gråte på. Jeg tenker på en å dele positiv energi med. Gode følelser, tanker, filosofi, øybeblikk, syn og alt det gode som hører med.

 

Jeg kan aldri koble meg skikkelig med en jente så lenge tvillingbroren min henger fast som superlim. Jeg føler meg ond hver gang jeg prøver å hinte til at jeg ønsker litt fred.

 

Det gjør vondt. Hvordan skal jeg forklare min egen bror at jeg trenger en pause? Det blir som å fortelle dama at man ønsker å tenke over forholdet og ta en liten pause. Jeg vet hvordan det ender. Til og med foreldrene mine klarte å bevise dette for noen år siden. En pause meg midt b**.

 

Hvordan tror dere det føles å alltid måtte dele på alt? Dere er to, dere kan dele! yay, man føler seg elsket. En mor som løper rundt og sier at du ikke er verd noe, fordi du ikke rydder opp sølet etter andre? Det føles godt. Jeg rydder opp etter meg selv, og på fellesen. Likevel får jeg slengt drit etter meg.

 

Begge foreldrene mine bare fnyser av fremtidsplanene mine. kaller meg en drømmer og spøkefugl! Men jeg er seriøs. Jeg vil noe med livet med. Det være seg å leve av musikken, leve av juss, økonomi, president, statsminister, etc.

 

Hvorfor har ingen troen på meg?

 

Problemet i verden er at vi fokuserer for mye på de negative sidene av ting.

 

Selvfølgelig elsker foreldrene mine meg. Selvfølgelig elsker jeg broren min! Men jeg/vi forteller det aldri. Vi langer ut om de dårlige tingene. Venner slenger aldri komplimenter slik som jeg gjør til alle som fortjener det. Men leppene går med en gang man gjør noe galt.

 

Sånn er verden. Vi må ikke tro at folk hater oss bare fordi de tilsynelatende slenger drit!

 

Men det gjør vondt. Det gjør det. Det å ikke ha noen man kan kalle jenta si. Det er alt jeg klarer å tenke på.

 

Jeg har ikke engang noen jeg er forelsket i, jeg klarer ikke å finne dama jeg liker. Sist jeg kjente noen jeg virkelig likte var på ungdomsskolen. Hun ene var alt for usikker på seg selv. Hun andre ble ødelagt psykisk av typen sin (Hun ble dumpet, det var alt). Og den store kjærligheten på barneskolen bare forsvant. Jeg aner ikke hvor hun er i dag.

 

Jaja, livet går videre.

 

Jeg skal nok klare meg.

[xersess]

Hvorfor er det alltid på kvelden man føler seg så tåkket å spyttet på?

Det er ikke alltid på kvelden.. Værst om morgenen! Har ikke noe motivasjon til å stå opp. Den jeg vil våkne sammen med er jo ikke her lengre.

2757864[/snapback]

 

kanskje dt og, men om kvelden er det aller verst... eg føler meg ganske tøff om morningen egentlig...

[xersess]

dumme-ting gjort på fest før i helgen, då er dt ikkje lett og sovne på søndags kveld, når du skal på skule neste dag...

 

seier ikkje meir

[Dr. Mobius]

Jeg mista bestekameraten min i dag, John. Han var innblandet i en bilulykke i helga og har ligget i koma siden da. Han og sønnen hans på fem år var i bilen. Det gikk bra med sønnen heldigvis. John hadde sukkersyke og har sannsynligvis fått føling rett før de front-mot-front krasjet.

I natt døde han.

Jeg har kjent John siden jeg ble født, og vi har holdt sammen helt til han flyttet for noen år siden. For et par måneder siden traff jeg han igjen og vennskapet vokste igjen... Men nå er han borte for alltid.

Jeg måtte reise hjem fra jobben da jeg hørte det. Jeg hørte det, av alle ting, på radioen.

Det er så forbanna urettferdig. Nå er jeg den eneste som er igjen av barndomsgjengen. Rolf Harald døde for et par år siden, og nå døde John. Det var alltid vi tre som holdt sammen, nesten hver eneste dag.

Jeg har akkurat grått meg helt tom for tårere, men jeg merker at jeg egentlig vil gråte mer uten å få det til.

 

Hver tirsdag spiller vi poker sammen, og i dag skulle vi egentlig ha sitti rundt pokerbordet igjen... Det vil aldri mer skje. John ville også være med å padle til sommern. Det skjer ikke.

 

Jeg føler meg helt tom...

Endret 23. januar 2007 av T-Solberg

[Bruktbilen]

Svært kjipt å miste personer man kjenner. "Heldigvis" døde faren min når jeg var rundt 10; og ikke når jeg var 15-16+ osv. Langt lettere for meg når jeg ikke forstod alt rundt døden hans, gråt vel heller ikke en gang når jeg fikk vite det. Hvis jeg mister en person jeg kjenner nå, så blir det langt vanskeligere enn når jeg var en unge på 10.

 

En stor ulempe ved død av familiemedlemmer er at venner og slikt oppfører seg så unormalt i starten. For min del var det så sjukt irriterende. Bedre å bare leve livet og la det gå som det går, vi vil alle dø en gang.

 

Liker ikke helt å sørge for andre jeg kjenner, fordi de hadde ikke likt at de hadde gjort andre så pokkers trist.

 

En til ting, det er den setningen over som holder svært mange vekke fra selvmord. Tanken på sorgen familien får hvis personen dør er sterk.

Endret 23. januar 2007 av Bruktbilen

[Gjest member-101642]

Som vanlig kom helgen. Alle jeg vet om elsker helg. Man har fri, og tid til å være sosial og gjøre det man vil. Jeg, for min del, hater helg. Her sitter jeg alene på en lørdagskveld. Datamaskinen og musikk holder meg med selskap. Slik er det hver helg. Enten sitter jeg ved pc'en hele helgen, hører på musikk, eller ser film. Man får tid til å tenke. Dette er ødeleggende. Allerede har jeg innsett at jeg er en taper. Når jeg sitter hjemme hver helg og de som skal være vennene mine aldri kontakter meg for å finne på noe, skjønner jeg at det er noe galt. Det er rett og slett noe galt med meg, som gjør at folk ikke gidder å interessere seg. Slik har det vært alt for lenge, og jeg lurer på når lykken skal snu. Det ser ikke ut som det kommer til å endre seg. Jeg vet ikke om jeg orker å leve slik resten av livet.

 

Tanken om å ta sitt eget liv er der hele tiden, men det er en liten ting som holder meg igjen; jeg vil ikke bli husket som den tilbakestående fyren som ikke holdt ut. Greit nok, folk vil få vite hvem jeg er når de ser oppslaget "ungdom tok selvmord" i avisen. Da vil folk få en skyldfølelse for at de stengte meg ute, mobbet meg etc. Dog er jeg usikker på om jeg ønsker å få så mye oppmerksomhet. En ting er ihvertfall sikkert; jeg orker ikke mer av denne dritten.

Endret 27. januar 2007 av member-101642

[Bruktbilen]

Svært mange er inne i helgene, folk som arbeider hele uka orker ikke dra ut på byen når helga kommer og lignende. Ikke så unormalt som du tror. Prøv å kontakt vennene dine før de skal ut, så går ting kanskje glatt. Eller mens dere er sammen så spør om hva dem skal finne på, så spør du om å joine dem.

 

Usikker om du ønsker oppmerksomhet når du er død? Uansett hvordan du dør så vil du garantert få masse oppmerksomhet. Det finnes mange mørketall angående selvmord der mediene snakke om ulykker som har skjedd.