Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Hashtægg]

Noen som tar skolegang litt mer seriøst enn andre. Sier ikke at det er greit å si:

"ååh, masse lekser, stakkar meg."

[Veronica]

#Ikke gidd å poste håpløse ting som; "Å nei, jeg tapte i CS _whine_,_whine_!!1!!

 

Er ikke det nesten det samme som: Å nei, jeg har masse lekser. Mye å gjøre _whine,_whine_!!1!!

7769711[/snapback]

Jeg mener det er stor forskjell på de to. Skolearbeid sliter en ofte ut, spesielt hvis man synes det er vanskelig. Det hjelper heller ikke på dersom man er litt nedfor fra før av.

Endret 21. januar 2007 av Veronica

[TanglewoodD]

Jeg vet det står "deppetråd" Men la oss være deprimerte igjen sier noe annet.

7769674[/snapback]

 

 

hehe, så ting er skikkelig fokus på at jeg slapp den siste dråpen på at jeg har mye lekser, å er litt deppa ?

 

Nei, beklager, ingen har dødd i det siste hos meg. Sorry, nå skal jeg "deppe" over det. Ha en lang periode der jeg kutter meg selv, fordi Hanne syns at vi bare skal ha meninger om hva som er likt i å "deppe"

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Depresjon_%28sykdom%29

 

Har du en depresjon, som igjen er diagnosert som en sykdom, legg deg inn, da er du som en lege sier, "syk".

[bortevekk]

Nå tror jeg du tok meg litt for alvorlig. Det var ikke meningen å tråkke på tærne dine;-)

[Firesky]

å ha mye skolearbeid er ikke noe problem som går over lengre tid, definisjon på depresjon er slik jeg har forstått det at man er nedfor over lengre tid.

Depresjon er også noe som er vanskligere å bli kvitt enn masse skolearbeid.

Så til dere som klager over masse skolearbeid, gjør ferdig det som skal gjøres å ikke sitt her på forumet, så fort man er ferdig med det slipper man å tenke på det.

[TanglewoodD]

Nå tror jeg du tok meg litt for alvorlig. Det var ikke meningen å tråkke på tærne dine;-)

7769986[/snapback]

 

Sånt skjer når man er deppa over en "kortere" periode :-)

[Niqābninja]

å ha mye skolearbeid er ikke noe problem som går over lengre tid, definisjon på depresjon er slik jeg har forstått det at man er nedfor over lengre tid.

Depresjon er også noe som er vanskligere å bli kvitt enn masse skolearbeid.

Så til dere som klager over masse skolearbeid, gjør ferdig det som skal gjøres å ikke sitt her på forumet, så fort man er ferdig med det slipper man å tenke på det.

7770017[/snapback]

Skolearbeid kan føles som å bestige Mount Everest enkelte ganger. Spesielt om en har en hel del anna å tenke på i tillegg, da blir skolearbeidet den siste dråpa som gjør at begeret renner over.

Dessuten er det mye lettere å legge ut på nett om hvor mye skolearbeidet ødelegger deg, enn det som ligger bak det som kanskje er grunnen til at skolearbeidet er såpass hardt å komme gjennom.

 

--------

 

Når det gjelder meg.. Jeg har "søkt hjelp". Sagt ifra til lærer hvordan ting ligger an, sitti i møte med rådgiver og hørt hu kalle meg deprimert i hvert fall femten ganger fulgt av "Nå ligger du på bunnen, Ida. Nå må du sparke fra, og vi skal prøve hjelpe deg".

Jeg skal til fastlege i morra og be om å bli henvist til vop. Kanskje ting blir bedre?

Men av en eller anna grunn tviler jeg, jeg kan ikke se for meg at ting noengang kan bli bedre. Detta er alt jeg kjenner til, rett og slett. Jeg kan ikke huske å noengang ha sett lyst på livet lenger enn et par timer. Jeg klarer ikke se at ting kommer til å ordne seg, og jeg ser alltid etter måter ting kan forverres på. Jeg lever etter worst case scenario, og jeg er redd for at om jeg noengang lever etter noe anna, kommer jeg bare til å få det i trynet etterpå.

 

For å ikke snakke om at tanken på vop, tanken på å "åpne meg opp" for et helt fremmed menneske skremmer livsskiten utav meg, omtrent. Jeg har en stolthet som overgår så mye anna, så mange behov. Og et så sterkt behov for å være selvstendig, ordne opp ting sjøl, at bare det at jeg trenger hjelp knekker meg sammen. Men det er vel på tide å kalle en spade for en spade - Jeg har prøvd sjøl i lang tid, og jeg sitter fast. Jeg klarer ikke dra meg opp lenger.

Det føles virkelig som om jeg har tapt allerede.

[bortevekk]

bazukh: Jeg er sikker på at viss du virkelig vil komme ut av det du er i nå så får du til det. Se på det som din sjanse til å virkelig gjøre noe med livet ditt. Du har jo tatt et stort steg ved å innrømme til noen at du har det kjipt, og det er det nemlig ikke alle som gjør. Man kan ikke fikse alt selv, alle trenger noen til å dra seg fremover.

Vær åpen for at ting kan bli bedre, ha litt håp!

[Veronica]

*Snip*

7770665[/snapback]

Hva er det som gjør at du har det så leit?

 

Jeg blir så nysgjerrig på sånt...

[Niqābninja]

Vær åpen for at ting kan bli bedre, ha litt håp!

7770757[/snapback]

Tanken på å komme ut at det er skummel, fordi detta er alt jeg kjenner, men man prøver. Og man håper, like a fool in love (:

 

Hva er det som gjør at du har det så leit?

7770780[/snapback]

Jeg aner ikke, egentlig. Som sagt; vært sånn så lenge jeg kan huske.

Destruktiv tankegang ødelegger det meste, I guess.

[bortevekk]

Tanken på å komme ut at det er skummel, fordi detta er alt jeg kjenner, men man prøver. Og man håper, like a fool in love (:

Det er da Hanne's positive tanker kommer inn i bildet. Se å det som en ny fase av livet ditt.

 

Ps. Det er ikke bestandig mine egne positive tanker funker, men jeg er flink til å overbevise. Si fra viss du vil bli overbevisst!

[jojo123]

Deprimert av private årsaker.

[Lettmel]

Ser at det er noen ovenfor her som har nevnt det med at de har blitt deppa av skolearbeid og lekser. Må bare si det, jeg føler med deg/dere... Har hatt det litt sånn i det siste selv.

 

Min historie bak dette da, ja... Hvorfor er jeg i deppetråden? Jo, jeg er deppa. Vel, det hele har vel holdt på en stund nå, bortimot tre år. Mine "problemer" har vel en base i det at jeg alltid har vært den som har vært litt utafor, og er vel fortsatt i denne situasjonen. Er jo en "gutt", på 16 år da... Normalt stygg, og ikke akkurat den personen du legger merke til på gata. Som sagt, har jeg alltid vært den som har vært utafor, helt siden barneskola, der jeg for noen var mobbeoffer, for noen var jeg "reservekamerat" (den de gikk til når de ikke hadde noen andre i nærheten, men langt ned på lista) og for noen var jeg bare gutten som gikk alene i skolegården. Var vel sånn ut barneskola... Men da jeg begynte på ungdomsskola kom jeg heldigvis i klasse med en to-tre gamle "venner" fra barneskola, som jeg ble litt mer kjent med der, og fikk ett par virkelige kamerater. Ungdomsskola for oss var vel i starten den ene sida av byen mot de to andre, og i starten var jo vennegjengene ganske statiske. Men etter hvert blandet de seg litt, og vi ble en godt spleisa klasse.

 

Men alt godt tar jo en dag slutt, og ungdomsskola passerte fort. Virker som ting som er positive passerer i hurtig tempo. Og nå har jeg gått ett halvår på Medier og Kommunikasjon på Videregående. Er igjen gått i barndommen og blitt den personen som er alene, og uten noen virkelige kamerater rundt meg. Har allerede mistet kontakten med omtrent halvparten av de jeg gikk i klasse med på denne tida i fjor.

 

Og det tar på å være alene. For noen kan det virke som en blir utslitt av å være 8 timer på skola, så dra hjem til en kamerat og finne på noe, for så å komme hjem halv 1, at ett sånnt løp er slitsomt. Det kan være like slitsomt å ha en tanke i bakhodet, og alltid tenke at en er personen som alltid er utenfor. Likevel om dagen består av å våkne tidlig på morgenen, spille syk, og ligge å kikke i taket i 12 timer. Og når en først er under ett sånnt trykk, da er ikke lekser en positiv ting lenger. De kan rett og slett hjelpe til å dytte deg over kanten. Selv orker jeg nesten aldri å gjøre de leksene jeg skal, og de som skal gjennomføres og gis karakter på, blir alltid gjort kvelden før, og da blir jo ikke resultatet så høyt. Leksene er rett og slett en av de tingene som minner meg om hvor misslykket jeg er.

 

Vel, det var vel min historie.. Vil si at de som påstår at lekser ikke har noe å gjøre i en depresjonstråd å gjøre, bare tenke over det litt. Hva som helst kan utløse noe, og en liten hump kan velte ett stort lass.

[L4r5]

Er så jævlig typisk... Ligger her med angst og får ikke sove. Passer jævlig dårlig med den forpulte angsten nå. Skal ta sertifisering som Cisco Certified Network Assosiat i morra klokka 12. Har ikke vært plaga med angsten min på et par måneder nå, men NÅ måtte den selvfølgelig komme.

Endret 22. januar 2007 av L4r5

[mushi]

Hvis du har noen sovepiller/angstdempende liggende, anbefaler jeg deg å ta dem nå. Legg deg ned og prøv å slappe av. Ha det mørkt og stille rundt deg, da klarer du å få roet deg ned lettere.

Du kommer til å gjøre det strålende i morgen, fordi når du våkner opp i mårra tidlig, er angsten vekk! Du må bare få sovet litt. Alt løser seg med litt hvile.

 

 

---------------------

 

Denne uka kommer til å bli et helvete. Går bare å gruer meg til tirsdag. Da skal jeg ta bussen til byen, og har da angst før jeg begynner å gjøre det jeg skal. Skal til den nye legen min og spørre etter sovepiller og beroligende. Tror neppe jeg får sistnevnte, siden leger presser og presser for å få meg til å begynne på antidep, og nekter å gi ut piller før jeg gjør det. Hvorfor kan de ikke bare la meg få bestemme om jeg vil det eller ikke?

Må så gå rundt i byen i 45 min før jeg skal på møte med DPS. De skal se om jeg er "sjuk nok" til å få psyk hos dem. Enda et møte hvor jeg må legge ut om sjela mi. Er like festlig hver gang. Må få dem til å sende en utredelse til trygdekontoret om hodet mitt, siden den gamle psyken min nekter å uttale seg siden vi er uvenner. Etterpå skal jeg rett på møte med OBU, som støtte for søstra mi ang. mor. De kommer sikkert til å mase meg i stykker. Så skal jeg ta bussen hjem.

Klarer ikke se hvordan jeg skal overleve dette her. Kommer til å få sammenbrudd igjen. På onsdag må jeg på møte med NAV, og jeg har fått en strømregning på 5000 spenn.

 

Virker som om hele verden er imot meg denne uka.

[L4r5]

Hvis du har noen sovepiller/angstdempende liggende, anbefaler jeg deg å ta dem nå. Legg deg ned og prøv å slappe av. Ha det mørkt og stille rundt deg, da klarer du å få roet deg ned lettere.

Du kommer til å gjøre det strålende i morgen, fordi når du våkner opp i mårra tidlig, er angsten vekk! Du må bare få sovet litt. Alt løser seg med litt hvile.

Heiv i meg et par sobril og en boksøl... Sovna fint da.

Gikk forøvrig bra på sertifiseringa... 882poeng av 1000 mulige. Måtte ha 849 for å stå. Sist gang jeg prøvde fikk jeg 821.

Denne uka kommer til å bli et helvete. Går bare å gruer meg til tirsdag. Da skal jeg ta bussen til byen, og har da angst før jeg begynner å gjøre det jeg skal. Skal til den nye legen min og spørre etter sovepiller og beroligende. Tror neppe jeg får sistnevnte, siden leger presser og presser for å få meg til å begynne på antidep, og nekter å gi ut piller før jeg gjør det. Hvorfor kan de ikke bare la meg få bestemme om jeg vil det eller ikke?

Må så gå rundt i byen i 45 min før jeg skal på møte med DPS. De skal se om jeg er "sjuk nok" til å få psyk hos dem. Enda et møte hvor jeg må legge ut om sjela mi. Er like festlig hver gang. Må få dem til å sende en utredelse til trygdekontoret om hodet mitt, siden den gamle psyken min nekter å uttale seg siden vi er uvenner. Etterpå skal jeg rett på møte med OBU, som støtte for søstra mi ang. mor. De kommer sikkert til å mase meg i stykker. Så skal jeg ta bussen hjem.

Klarer ikke se hvordan jeg skal overleve dette her. Kommer til å få sammenbrudd igjen. På onsdag må jeg på møte med NAV, og jeg har fått en strømregning på 5000 spenn.

 

Virker som om hele verden er imot meg denne uka.

7772671[/snapback]

Får håpe det ordner seg for deg hos legen+DPS og OBU (hva nå det er?)... Vet hvor kjipt det er å måtte legge ut om de samme tinga om og om igjen på forskjellige steder. Når det gjelder antidepressiva så anbefaler jeg deg å være forsiktig. De kan fucke deg opp mere. Er viktig å ha noen rundt deg som kan gi en nøytral vurdering av hvordan det går samt ha god oppfølging fra legen/psykiatri. (Men etter det jeg har lest så har jo du blitt forlova så du har jo noen som kan si fra om det går rette veien eller ikke. Gratulerer forresten!)

Med tanke på beroligende så er det viktig å ikke fokusere for mye på dette hos legen. Da får du det nemlig ikke. Si gjerne at du sliter med angst o.l. og at søstra/broren/fettern/whatever din gav deg en sobril/stesolid (det du foretrekker) en gang du sleit noe jævlig og at dette hjalp deg veldig. At du følte deg mer normal liksom. Er også viktig å fokusere på at dette ikke er noe du ønsker å gå på fast men noe du føler er en trygghet å ha i bakhånd om angsten skulle ta overhånd.

Møtet ditt hos NAV er jeg forresten overbevist om at går bra. De pleier å være flinke og forståelsesfulle der! Stå på! Det ordner seg nok skal du se.

[mushi]

*snip*

7774910[/snapback]

OBU er et tiltak av Kirkens Bymisson som bare finnes i Tønsberg. Lillesøs skal snakke med de som er der ang. skilsmissen til foreldrene våre elns. Regner med jeg blir dratt inn i det siden jeg har mest anstrengt og avvisende forhold til familien.

 

Kommer aldri til å begynne på antidep, har vært i mot det de siste 6 åra og kommer ikke til å ombestemme meg nå. Har fått beroligende (vival) før av den forrige legen min, men det er borte for lengesiden. Tørr jo nesten ikke gå ut nå, og blir bare sittende hjemme. Desverre synes alle leger og psykologer at antidepressiva løser alle mine problemer, og bare jeg blir avhenig av dem og forandrer personlighet blir alt bra

 

En alternativ del av sosialen ringte til mårran idag, og jeg skal dit på torsdag. Færlt så populær jeg er denne uka da. Alt som liksom skulle ha sjedd for 3 måneder siden skjer plutselig denne uka

 

Gratulerer med bestått prøve forresten! Jeg sa jo at du kom til å klare det!

Endret 22. januar 2007 av mushi

[darkness|]

Er beroligende midler mindre avhengighetsskapende?

[mushi]

Er beroligende midler mindre avhengighetsskapende?

7775341[/snapback]

Det er meningen å ta den sporadisk etter behov, da er det ikke farlig eller avhengighets-skapende. Men antidep må de taes hver dag. Glemmer du dem blir du helt rar i hodet og ustabil.

[ArmenMinAU]

Nei? Tar man antideppresiva blir man en likegyldig zombie (overdrivelse) uten meninger og følelser.

 

Slutter man pluselig å ta dem kan det komme noen rykninger i armene og andre plasser, og man føler at man mangler noe. Ellers skjer det ingenting. Skal ALDRI bruke antidepresiva igjen. Den antideppresivaen i Norge er noe dritt.