Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Fat_ASS]

vet dåkker, jo mer æ tenke på eksen jo jævlig mye mindre vil æ ha ho tilbake! æ kan ikke si en dritt t ho utn at ho hiv sæ i forsvarsposisjon å stritte i mot me nebb å klør på hver jævla ting æ sir, uansett kor fint, saklig , rolig å voksent æ sir d...har aldri i hele mitt liv møtt nån som tåle så lite som ho! ho blir fan mæ dåli humør bare man sir "hei" me galt tonefall!! herregud nu bynn æ å bi lei! alt man sir e galt å skal vri å vendes på til langt ut i natta! å innrømme feil e umulig også, ho har en dårlig bortforklaring på alt..d her skriver æ etter å ha tenkt gjennom den siste samtalen vi hadde, og noen før den, på en veldig saklig måte, og prøvd å se ting fra flere sider enn min egen...må prat t ho me silkebind rundt munnen som kan forgylle stemmen til gullklang! skulle bare ta opp en liten missforståelse, der æ sa at det kan være at æ tar feil, men æ oppfatta noe som ble gjort i helga som bla bla bla. æ understreka at æ kunne godt ta feil å at viss æ gjorde det så beklaga æ osv, masse masse ganga...men ho heiv sæ inn å drog inn masse gammelt tull som vi har prata helt ferdig om osv...va jo liksom ikke d æ spurte om, æ snakka jo liksom om noe som ikke va frekt eller noe...herreguuuuud!!!

 

d va bare så utrolig godt å få d ut for æ kjenn æ bynn å koke snart! åsså har æ slitt med å komme over ho, men nu sliter æ ikke mer i d hele tatt!

[darkness|]

Bruker er informert om bruk av dialekt og sms-språk. Det er derfor ikke nødvendig å rapportere innlegget over flere ganger. Jeg lar innlegget stå siden Fat_ASS tydeligvis hadde en del på hjertet som han måtte få ut.

[L4r5]

Etter en liten pause på et par måneder er nå angsten min tilbake for fullt. Skulle vært tilbake på kurset jeg går på for en uke siden. Har bare ikke taklet å bevege meg utenfor døra. Tvang meg selv til å gå en tur ned til sentrum tidligere i dag. Ingen god opplevelse, men måtte nesten. På fredag fikk jeg endelig tak i legen og han skulle skrive ut en resept på angstdempende og fakse til apoteket som ligger nærmest meg. Var en lang tur å gå ned dit i dag og hente den medisinen. Nå sitter jeg her nærmest apatisk. De har begynt å virke nå nemlig... Tankene er ikke borte men de er ikke like intense lenger. Håper jeg greier å komme meg på kurs i morra. Har tross alt betalt 66 000 for det og skylder 14 000 til. Hjelper ikke akkurat på angsten min å tenke på at jeg BURDE ha dratt dit. Havner så jævlig på etterskudd. Men jeg greide det bare ikke. Når jeg har det sånn så er det å bevege seg ute blandt folk noe jeg absolutt ikke greier. Føler jeg får panikk om det er flere enn et par stykker rundt meg. Og trange rom? GLEM DET!

[Eplefe]

Kanskje det ikke er så big deal, egentlig. Angsten har ligget mye i ro i det siste, selvskadingen har jeg såvidt jeg vet kommet over.. Men jeg har ikke fått kameraet tilbake fra reperasjon. Virker sikkert ikke som noen big deal, men det er omtrent det eneste utløpet jeg får for ting, det er når jeg tar bilder og slikt, og når jeg ikke har det lengre, og det har i tillegg vært borte i en måned, setter det en sperre for mye av den andre kreativiteten som sitter blokkert inni meg. Det er mye som vil ut, men det kommer bare ikke, fordi jeg bare tenker på kameraet, noe som fører til at jeg bare depper konstant, og jeg prøver så godt jeg kan å være godt selskap, men til tider, så føler jeg bare at det mangler noe. Jeg har ikke en gang et vanlgi digitalkamera, og det gjør på en måte at jeg ikke får ut nok.. aggresjon? og dermed sitter jeg fast i et "sort hull", og føler meg depressiv mye av tiden.

[mushi]

L4rs: Ønsker deg lykke til og håper du klarer å fortrenge angsten akkurat så mye at du kommer deg avgårde på kurset ditt. Jeg veit at du klarer det! Du er en sterk person og dette kommer du til å greie!

 

Eplefe: Har du prøvd andre måter å få tatt bilder på? Så og si alle bildene jeg har tatt er tatt med SE k750i. Ikke akkurat optimalt, men hvis du går ut og tar bilde i solskinn og veldig nærme, kan det faktisk bli bra. Tenk på at du ser verden fra et annet perspektiv, kanskje det var mye du ikke la merke til når du sto oppreist? Kjenner du ingen med et gammelt kamera du kan låne? Jeg har det også med å gjøre lette ting, veldig kompliserte. Sett deg ned og tenk at dette ikke er bra tankegang, og prøv å finn ut hva du kan gjøre for å løse det, i stedet for å være frustrert for at ting går skjeis.

[Gjest member-101642]

Første dagen i en ny uke. Jeg satt lenge oppe på søndagskvelden som vanlig, overbevist om at det ville bli enkelt å stå opp i dag. Dette er en gjenganger. Selv om jeg har lært at jeg ikke får nok søvn natt til mandag, gjør jeg aldri noe for å sørge for at jeg gjør det. Det er vel latskap og mangel på

disiplin. Ti minutter på syv ringer alarmen på mobilen. Halvt i søvne er jeg overbevist om at jeg får melding fra en jente som nylig har gått lei av meg. Kanskje hun vil ha meg tilbake? Nei, det er bare alarmen denne dagen også. Bare ti minutter til, tenker jeg. De neste fem minuttene er herlige. Jeg

halvsover i en varm seng, mens musikken jeg satt på for noen timer siden fortsatt spiller i mørket. Alarmen kimer igjen. Det er ekstremt fristende å holde seg hjemme i dag, men jeg slår det kjapt i fra meg. Jeg er ikke så svak. Trettheten ligger som et teppe idet jeg spretter ut av sengen. Det virker ikke som jeg sov fem timer i natt, heller en halv. Døren til badet blir nesten sparket opp, vel vitende om at det er andre i huset som fortsatt sover. Det får være deres problem. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.

 

Sekken blir pakket i full fart og jeg spurter for å rekke bussen. Jeg vet jeg har dårlig tid, men det er bevisst. Faktisk så har jeg en baktanke med å komme senest mulig. Da slipper jeg å stå lenge ilag med folk. Jeg greier bare ikke nærværet av andre personer. Tenk om de tenker negative tanker om meg, tenk om... Frykten for det er helt meningsløs, og det er jeg så alt for klar over. Omsider kommer bussen sigende bortover veien. Pulsen min stiger og sansene mine blir svekket. Det er nervøsiteten som slår inn. Bussjåføren åpner døren og jeg stiger på. Busskortet blir vist frem og kjapt, nesten panisk, setter jeg meg ned på den første og beste plassen. Dette er som oftest fremst i bussen, fordi jeg ikke har mot nok til å gå bakover mellom seteradene. For mange folk som kikker på meg der jeg kommer gående. Bussen kjører videre. Neste stopp, en haug med folk kommer på. Det er ikke ledige plasser til alle, så det kjempes om de få tomme setene. Plassen ved siden av meg er ledig og en person jeg vet navnet på setter seg ned. Hjertet slår fortere og fortere. Jeg misliker sterkt å sitte sammen med denne personen, og alle andre personer. Menneskelig nærhet er nervepirrende. Det er direkte ukomfortabelt. Burde jeg si noe til henne? Hva tenker hun om meg? Det er umulig å slappe av.

 

Bussen arriverer skolen og slusene åpnes. Ut strømmer det morgentrette kropper som kun har et mål i sikte: komme seg kjappest mulig hjem igjen. Menneskene i midtgangen presser på, de vil ut av bussen fortest mulig. Jeg er den eneste som sitter. Tanken på å hoppe inn i mengden er deilig. Tenk om jeg kunne være som dem. Jeg vil, jeg vil, men ikke pokker om jeg får til. De to siste går av bussen, endelig er det trygt å reise seg. Høyrefoten treffer asfalten, den venstre kommer like etter. Veien mot skolen begynner. Hundre meters gange, ikke noe mer. I og for seg bare et lite stykke, men det virker som det tar mange timer. Her vandrer jeg mellom snakkende mennesker, ungdommer på min egen alder, gutter og jenter som kunne vært mine venner, uten å si et ord. Redselen. Til tross for at jeg er den siste som går av bussen, er jeg den første som entrer klasserommet. De normale, vellykkede, står ute i gangen og prater med hverandre. Jeg er den eneste som ikke har en grunn til å ikke sette meg ned ved pulten tyve minutter før undervisningen starter. På stolen blir jeg sittende i tyve minutter. Ikke en lem beveger seg. Blikket ligger på samme punktet hele tiden. Tankene flyter av sted. En dag skal jeg også bli normal.

 

Læreren kommer hastende inn døren noen minutter for sent. Mine medelever snakker livlig med hverandre. De får kjeft av læreren fordi de snakker for mye, timen har begynt. Kjeft for å snakke, hadde bare jeg vært så heldig. I forrige time fikk vi en oppgåve, men vi ble ikke ferdig med den. Derfor har læreren bestemt seg for at vi skal å gjennom den i dag. Han sier at en av oss skal fortelle hva vi har funnet ut. Religiøs har jeg aldri vært, dog ber jeg en stille bønn om at han ikke skal spør meg. Jeg kikker ned i bordplaten. Navnet mitt blir spyttet ut. Faen! Alt låser seg, pulsen stiger, og til slutt kommer skjelvingen. Svaret på oppgåven vet jeg så alt for godt, men jeg greier ikke å si det høyt. Jeg lyver til læreren med å si at «jeg vet ikke det». Dette kommer til å straffe seg med å gå utover karakteren min. Turen går til neste person. En fyr som jeg var mye sammen med på barneskolen. Den gang var jeg både morsom, sosial og gla, men så kom ungdomsskolen. Alle mine tidligere venner ble spredd i forskjellige klasser og etterhvert ble kontakten brutt.

 

De to første årene på ungdomsskolen var forferdelige. Det var da angsten dukket opp. Ingen gode venner og mye fravær. Jeg løy til lærerene og foreldrene mine om at jeg var mye plaget med hodepine. Så og si hver eneste dag med fremføring ble skulket. Niendeklasse ble ferdig og jeg tok sommerferie med særdeles gode skriftlige karakterer. Muntlig var det verre med.

 

Første skoledag i tiende kom fortere enn ventet. Sommerferien hadde gått radigt unna. Trening, sosialt liv og et kort opphold hos min eldre bror i hovedstaden. Jeg gikk til mitt tiende år mer voksen og selvsikker. De første ukene gikk greit. Jeg ble plassert bakerst i klasserommet med min tidligere erkefiende ved siden av meg. Vi utviklet etterhvert et meget godt forhold. Omsider ble det dannet en liten gjeng i klassen min. Vi var sammen hele tiden, og pratet om alt og ingenting. Jeg følte meg for første gang på lenge at jeg var verdt noe, at jeg hørte til en plass. Skoleåret gikk kjapt. Karakterene mine var høyere enn noen gang, like så var selvtilliten. I slutten av tiende, nærmere bestemt månedsskiftet mai/juni, reiste klassen min på skuletur til England. Turen var kort fortalt årets begivenhet. Vennene mine og jeg fikk et enda bedre forhold. Vi trasket rundt i byen hele døgnet og hadde det gøy. Dessverre så sluttet turen så alt for fort. Plutselig kom siste skoledag også. Avslutningsfesten var utrolig trist. Her står jeg ved et veiskille, adjø til alle mine venner og mitt nåværende jeg, velkommen til en ny start. Etter dette har jeg nesten ikke snakket med dem. Fordi vi er spredd til alle kanter, har kontakten av naturlige årsaker blitt brutt.

 

Nå var det klart for videregående skole. Forhåpentligvis ville jeg komme i en grei klasse. Ønsket ble ikke etterkommet. En klasse med skikkelige særinger, når sant skal sies. Etter et semester har jeg enda ikke klart å finne meg til rette i klassen, eller på skolen for den del. Dette fører til at friminuttene blir brukt til å se film, forumråning eller bilderedigering. Jeg sitter for det meste alene for meg selv. Det er virkelig deprimerende. Men det er ikke bare på skolen jeg er alene. Fritiden er utrolg kjedelig. Når jeg kommer hjem fra skolen puster jeg lettet ut, på en måte. Endelig kan jeg sitte for meg selv uten å motta olme blikk fra folk. Jeg setter på musikk, og blir sittende på MSN resten av dagen før jeg legger meg.

 

Mye tid alene fører negative ting med seg. Man får tid til å tenke, ikke bare positive tanker. Etter all denne tenkingen har jeg kommet frem til at jeg er en stor taper, en outsider. Jeg er ikke verdt en dritt, og vil ikke komme til å oppnå noe i livet. Det er rett og slett ekstremt fristende å gjøre det slutt. Få en ende på lidelsene. Flere ganger har jeg vært alt for nær. Har sittet med knivbladet over pulsåren, klar til å flukte fra denne verdenen.

 

For et par måneder siden kom jeg i kontakt med en jente. Eller rettere sagt; hun tok kontakt med meg. Vi pratet mye og den sosiale angsten min var som sunket i jorden. Forholdet utviklet seg. Vi flørtet og var helt betatt av hverandre. Dette måtte gå rette veien, ikke tvil engang. Selvmordstankene ble svakere. Det så ut som livet ville komme på rett kjøl igjen. Endelig. En fredagskveld møttest vi for å prate. Hun kastet seg i armene mine og vi klemte hverandre godt og lenge. Snart er hun min, tenkte jeg. Vi satte kursen bort en gate. Til tross for at det var desember, lugget den varme vinden i håret våres. Dette måtte bli en perfekt kveld. Så feil hadde jeg aldri tatt før, i mitt relativt korte liv. Allerede etter fem minutter merket jeg at noe var galt. Hun var ikke like frempå som før. Samtalen var anspent og unaturlig. Herregud så mislykket jeg er. Enda en ting jeg har klart å ødelegge her i livet mitt. Vi dro ned til et lokale og satte oss ned i gangen der. Jeg betraktet henne da hun snakket til meg. En nydeligere jente hadde jeg aldri sett. Smilet og blikket hennes fikk hjertet mitt til å hoppe. Forelskelsen var endelig et faktum. Sent på kvelden begynte vi å gå hjemover. I et lyskryss ble vi stående en liten stund, før vi gav hverandre en klem, takket for en hyggelig stund, og gikk til hvert vårt hjem.

 

Julehelgen hadde nådd sin ende, og første ukedag i romjulen kom. Klokken var over midnatt da jenten logget på MSN. Forsiktig spurte jeg om hvor hun hadde vært de siste dagene, for jeg hadde ikke hørt fra henne på lenge. Hun forklarte seg kort og greit. Verdenen min raste sammen da hun sa at vi ikke passet sammen likevel. Kjemien stemte ikke, sa hun. Jeg ble forbannet både på meg selv og henne. Hvorfor MSN? Turte hun ikke å møte meg ansikt til ansikt? Følelsen av å være lite verdsatt har jeg hatt hele livet mitt. Mobbing i barndomsårene har satt dype arr i sjelen. Å bli dumpet på denne måten gjorde låkt for meg. For en taper jeg er, greier ikke å holde på noen. De negative tankene kom som lyn fra klar himmel. Jeg fikk ikke sove den natten. Et knust hjerte er vanskelig å reparere. Jeg dro til byen for å realisere selvmordsplanene. Nå skulle nok være nok. Jeg orket ikke mer. Drittlei av å bli dumpet av damer, miste venner, sitte inne med sosial angst når alle andre er ute og har det gøy etc... Ensomheten er ødeleggende for meg. Kanskje blir det bedre i fremtiden en gang, tenkte jeg og slo fra meg selvmordsplanene for denne gangen. Hun skulle ikke få æren av å ruinere min eksistens.

 

Hele romjulen var jævlig. Mye fritid og hjemmeværing er dømt til å gå galt. Jeg satt innelåst 24/7 og deppet. Raseriutbruddene kom og gikk. På et tidspunkt skadet jeg meg selv ved å legge en stemeovnsrist på overarmen. Det freste og sved, og i et par sekunder var den psykiske smerten borte. Herlig! Arrene er der fremdeles, så jeg tør ikke å gå med t-skjorte når det er andre mennesker i nærheten.

 

Mitt nyttårsforsett er å gjøre 2007 til et år som vil bli husket for sine positive sider. Jeg skal være mer sosial, ta initiativ, og muligens prøve å få meg kjæreste, hvis noen brukbare emner dukker opp.

 

 

Edit: det går unna når man har for mye fritid

Endret 15. januar 2007 av member-101642

[L4r5]

L4rs: Ønsker deg lykke til og håper du klarer å fortrenge angsten akkurat så mye at du kommer deg avgårde på kurset ditt. Jeg veit at du klarer det! Du er en sterk person og dette kommer du til å greie!

7726572[/snapback]

Takk... skal seff prøve. Må jo det liksom. Hjelper sikkert litt nå som jeg har fått henta medisin også. Må bare unngå å ta så mye at jeg ikke får med meg det de snakker om på kurset hehe. Gud å deilig det var å slippe unna alle tankene som har forfulgt meg den siste tida. Vet at piller bare er en midlertidig løsning men det hjelper meg å komme meg gjennom det verste. Tar jeg en pille så føler jeg meg plutselig normal igjen. Slik jeg var før liksom. Utadvendt og hyggelig liksom. Tar jeg to så begynner jeg å surre litt da Tar jeg tre så IKKE la meg gå på byen å handle... Da kommer jeg tilbake med all mulig dritt jeg bare MÅTTE ha der og da som koster mye mer enn jeg egentlig burde bruke penger på. Men akkurat nå så skal jeg bare slappe av med null "vonde" tanker i hodet... Hjelper å skrive det ned å få det ut av hodet...

[mushi]

God bedring L4rs, jeg veit hvordan det er. Mange ganger kan du få angst, av angsten hvis du skjønner. Kroppen er så innstillt på at nå blir det skummelt av erfaring at ting bare blir værre og værre. Prøv å tenk litt igjennom det.

 

 

TheGnome: Sender deg en klem jeg.

[Eplefe]

Vel. Jeg har et gammelt kamera, men det er bare ikke det samme, liksom.

Jeg har en hel haug med gode ideer.. :/

Og jeg får dem bare ikke ut. Hverken ved skriving eller tegning eller maling. Jeg vet at dette er noe jeg trenger foto til!

[Krankemot]

Faen, så sinnsykt irriterende... Her kommer jeg, skikkelig motivert til å starte å trene, treningsprogram og greier. Så varmer jeg opp, og skal ta i bruk manualene, men hvem ror du kommer inn døra? Jo, Søstra mi på 9 år og veninna hennes fordi de skal "trene" (aka. løpe rundt, løfte på dukker og se hvor langt de kommer ned i spagaten.) Jeg ber de om å gå ut, men de nekter. Så begynner jeg å lete etter manualene. Men jeg finner INGEN, de drittungene klarte å somle bort de sistgang de "trente". Jeg ber de om å finne de, men de kommer bare med frekke kommentarer, og jeg blir dritsur, og bruker opp all tiden på å lete etter manualene. og nå... Ja nå er jeg kald i hele kroppen igjen. Motivasjonnivå= zero. Har så lyst til å slå de små hodene deres med noen ordentlig tunge manualer.

[darkness|]

TheGnome: Om du ikke trives på den skolen du går nå, så ville jeg ha søkt meg over til en annen skole, hadde jeg vært deg.

[Skogli]

1. Det er ikke enkelt å være singel...

2. Det er ikke enkelt å røyke....

3. Det er ikke enkelt å bu på hybel

4. Det er ikke enkelt å lyge til foreldrene sine.

 

 

Disse fire tingene går jeg gjennom hver eneste dag.

 

Men 2 av tingene vil jeg forandre på... Røyking og lyging.

Jeg vil fortelle faren min at jeg røyker, men finner ingen god måte å gjøre dette på...

Noen ideer?

 

Når det kommer til singelproblemer jeg er håpløs og desperat...

Jeg savner sykt å ha noen å holde i hånden, noen som sitter i armkroken min når jeg ser film, noen til å varme sengen med meg...

 

 

trist, trist og atter trist liv....

[Firesky]

Men 2 av tingene vil jeg forandre på... Røyking og lyging.

Jeg vil fortelle faren min at jeg røyker, men finner ingen god måte å gjøre dette på...

Noen ideer?

7728576[/snapback]

Lurer på det samme, jeg er også lei av å lyve til mutteren...

Har liksom ikke lyst til å fortelle det heller... er så redd reaksjonene :\

[Skogli]

Jeg sendte nettopp en melding til fattern... Klare bare ikke å si det til han muntlig..

 

Han har enda ikke svart meg... Tipper pulsen min ligger på langt over anbefalte...

[L4r5]

Jeg sendte nettopp en melding til fattern... Klare bare ikke å si det til han muntlig..

 

Han har enda ikke svart meg... Tipper pulsen min ligger på langt over anbefalte...

7728673[/snapback]

Bare slapp av... Tror ikke han "slår hånden" av deg... Uansett så er det en mulighet for at han allerede vet det. Foreldre vet mye mer enn man tror. Trodde lenge at fattern ikke visste at jeg røyka. Til jeg fikk han brisen en gang hehe. Selv om jeg vet at han vet jeg røyker så greier jeg fortsatt ikke å tenne sigaretten foran han. Ganske patetisk ikke sant? Snart 26 år å greier ikke røyke foran faren min

[mushi]

Jaja. Det kan umulig gå værre med dere enn meg, når det gjelder røyking. Den uendelige kranglingen om det, var det som førte til at jeg flytta ut (sammen med masse annet). Brukte bare huset som soveplass de to siste åra jeg bodde der.

 

Konstant masing, truing og kranglig hver dag er ikke morsomt. Foreldrene dine går rundt og kaller deg dum og uvitende fordi du ikke klarer å ta ansvar for ditt eget liv. Fatter har skjønt det nå som lillesøs også røyker. Han bryr seg ikke om at hun røyker, så lenge det ikke skjer når han er hjemme. Hun holder på som hun gjorde før, bare at fatter veit om det. Vil tror dette er sånn de fleste foreldre takler det.

 

Har du foreldre som røyker selv, er det en helt annen historie.

Endret 15. januar 2007 av mushi

[Skogli]

Bare slapp av... Tror ikke han "slår hånden" av deg... Uansett så er det en mulighet for at han allerede vet det. Foreldre vet mye mer enn man tror. Trodde lenge at fattern ikke visste at jeg røyka. Til jeg fikk han brisen en gang hehe. Selv om jeg vet at han vet jeg røyker så greier jeg fortsatt ikke å tenne sigaretten foran han. Ganske patetisk ikke sant? Snart 26 år å greier ikke røyke foran faren min

7728923[/snapback]

Han var helt rolig og sa at det hjelper ikke at han kjefter og smeller...

Han var skuffet, men ville hjelpe meg med røykeslutt. Han kjøper den røykeboka til meg i morgen og sender den i posten. Hvis ikke den hjelper så skal vi finne andre måter å slutte på.

 

 

Foreløbig har jeg mistet de 20-30 000 kr som jeg kunne ha fått, men jeg kan få dem hvis jeg klarer å slutte med røykingen.

 

mushi: Fattern, som jeg snakket med, har røykt, men har klart å sluttet.

Moren min vet det ikke enda, og hun røyker...

[Equilibrium]

Edit: det går unna når man har for mye fritid

7726773[/snapback]

Har ingen egne erfaringer med dette, men det du sier høres ganske kjipt ut.

Siden du fikk så bra kontakt med jenta, så må det vel være håp i å forandre seg sosialt? Hun likte jo deg!

Å være mye alene er kjipt, er det en del selv, siden jeg slutta i lærlingjobben jeg hadde, og som for tiden er utkikk etter ny jobb. Tenker bare alt for mye på ting!! Ekstremt annoying.

Men hva med å starte å trene? begynne å trene på et treningssenter virker, tro meg. Jo sterkere du blir, jo mer selvtillit får du, ikke minst får folk respekt og ikke tør å tulle med deg!

[Snø]

Ble akkurat slutt med kjæresten min i dag. Har vært sammen med ham siden august. Det verste er at jeg ikke føler meg sinna, lei meg eller noen ting... bare tomt. Har hatt en normal dag sånn sett, har jeg klart å komme meg over ham allerede?

[Gjest member-101642]

Edit: det går unna når man har for mye fritid

7726773[/snapback]

Har ingen egne erfaringer med dette, men det du sier høres ganske kjipt ut.

Siden du fikk så bra kontakt med jenta, så må det vel være håp i å forandre seg sosialt? Hun likte jo deg!

Å være mye alene er kjipt, er det en del selv, siden jeg slutta i lærlingjobben jeg hadde, og som for tiden er utkikk etter ny jobb. Tenker bare alt for mye på ting!! Ekstremt annoying.

Men hva med å starte å trene? begynne å trene på et treningssenter virker, tro meg. Jo sterkere du blir, jo mer selvtillit får du, ikke minst får folk respekt og ikke tør å tulle med deg!

7730274[/snapback]

 

Har avtalt med en vennine at vi skal begynne å trene i løpet av januar. Ser frem til å få litt muskler på kroppen, og ikke minst en grunn til å komme meg ut. Er usikker på om jeg er sterk nok til å realisere planene. Er redd for å skuffe henne også, og miste enda flere.

Endret 15. januar 2007 av member-101642