Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[kompakk]

Jeg beklager for at dette ble vel langt, men jeg må bare få det ut. Som dere kanskje legger merke til, så er dette min første post på dette forumet. Jeg har egentlig aldri turt å poste her, i frykt for å bli avvist og stemplet som idiot. Dette tok meg flere timer å skrive, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har forhåndsvist dette innlegget før jeg postet det.

 

Jeg er en ekstremt sky person. Alltid vert den stille gutten i hjørnet, med få venner, eller ingen i det hele tatt. For øyeblikket er det ingen jeg regner som venner (jeg er 19 år) , og de vennene jeg en gang hadde, har enten flyttet eller "moved on". Jeg har mange ganger hatt muligheten til å snakke med vennene jeg engang hadde, men jeg har ikke turt. Å ta iniativ og snakke med folk er det aller verste jeg vet om. Det er ren tortur for meg, og jeg prøver å unngå det mest mulig. Jeg vet aldri helt hva jeg skal si, og av og til får jeg "flashbacks" av sosiale situasjoner (samtaler) som har gått skeis. Det går hundrevis av tanker gjennom hodet for hver eneste ting jeg gjør med andre tilstede, og det plager livet av meg. Tanker som: "Skal jeg si hei eller god dag?", "Hvordan skal jeg se på personen?", "Hva kan jeg si til han/henne uten å oppføre meg som en idiot?" Hvis jeg vet at jeg må snakke med en person på forhånd, tenker jeg ut hva som skjer viss jeg sier ditt eller datt, og prøver å finne den "rette" samtalen. Men det går sjelden slik jeg vil.

 

Jeg trodde lenge at jeg var bare veldig sky, og at jeg ikke lidde av noe mentalt. Men så oppdaget jeg en artikkel på Wikipedia om sosial angst (Social Anxiety Disorder), og det traff meg dypt. Jeg kunne identifisere meg med det meste som stod der, og jeg tror at den teksten har forandret mitt syn på meg selv. Selv om det naturligvis ikke er hyggelig å vite at man kanskje lider av noe mentalt, så er det en viss trygghet i å vite at det er noe galt med meg, og at det kanskje kan kureres. Dette, mellom annet, har gitt meg et lite håp om at ting skal bli bedre, og har gitt meg motet til å poste denne posten. Dette høres sikkert rart ut for dere, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

 

Men jeg er redd for at livet mitt ikke vil forandre seg stort. Jeg er på en måte fornøyd med å være alene, selv om dette har betydd at jeg aldri har vert på en fest, aldri hatt en kjæreste, aldri kysset noen og aldri drukket alkohol/røyket. Jeg har ikke turt å gjøre disse tingene, i frykt for at folk skal si negative ting om meg, eller i det hele tatt tenke negative tanker om meg. Jeg har vert livredd for at ting skulle gå galt, og jeg er fortsatt det. Derfor holder jeg meg helst for meg selv slik at jeg unngår slike vanskelige situasjoner, og det er noe jeg gjør helt bevisst. Kommer det noen mot meg på gaten, prøver jeg å unngå å se direkte på folk (ser rett ned i veien) , og krysser kanskje gaten for å unngå det pinlige "gå-forbi-folk-uten-å-se-ut-som-en-idiot"-momentet. Jeg vet at dette ikke er normalt, men jeg klarer rett og slett ikke å smile til folk og se dem i øynene. Det blir fort vanskelig for meg, og jeg får panikk. Det er jo ikke så rart at jeg ikke har noen venner når jeg avviser de som kanskje vil bli venn med meg, med mitt kroppspråk. Jeg har prøvd online-spill og slikt, men jeg kommer ikke i kontakt med folk der heller. Jeg er minst like alene i et spill beregnet for klaner og guilds, som jeg er i det virkelige liv. Jeg er i ekstase når jeg ser at noen skriver til meg på chat/forum, men altfor mange ganger vet jeg ikke hva jeg skal si, og logger av uten å ha svart personen. Dette er også noe jeg går rundt og tenker på. "Hva om jeg hadde svart den personen, hva hadde skjedd da?"

 

Jeg har lest mange av innleggene her, og jeg forstår at det er mange som har det mye værre, på andre plan. Jeg har vert heldig nok med at jeg ikke har mistet noen nære familievenner og venner (som jeg ikke har). Jeg har tenkt på selvmord og slikt, men jeg har heldigvis ikke kommet så langt at jeg vil avslutte livet mitt. Jeg har fortsatt et lite håp om at ting kan bli bedre, men jeg forstår at jeg må gjøre noe selv for at dette skal skje. Men hver dag tenker jeg at jeg kan forandre livet mitt i morgen, eller neste uke. Men det blir aldri gjort noe med det.

Endret 6. januar 2007 av kompakk

[Seether]

Kjenner meg godt igjen i det første du skriver kompakk. Du har lov til å ha det kjipt selv om andre har det verre btw.

 

Det er sikkert ikke lett for deg å føle at du ikke har noen, men du må for all del ikke gi opp håpet om at det skal kunne forandre seg. Hvi du bare overgir deg til depping vil du kun grave deg lengre ned og bli mer sky overfor folk. Du sa at du hadde lest en artikkel om sosial angst. Sto det noe der om hvordan du kunne jobbe med dette?

 

Vil anbefale deg å rett og slett tvinge deg selv til å delta. Uansett hva det er. Begynn med noe lite. Som f.eks å greie å gå forbi noen uten å tenke på hvordan de ser på deg. Når du har fått kontroll på det så prøver du på noe litt hardere. Vet at det er lettere sagt enn gjort..

 

Kanskje en psykolog som virkelig har peiling på sånt kan hjelpe deg. De har gjerne bedre råd for hvordan du skal greie å overvinne angsten.

 

Er uansett bare å legge meg til på msn eller noe hvis du trenger noe å snakke med. Vet hvordan du har det. Har hatt det slik selv. Folk er skumle..

Endret 6. januar 2007 av Seether

[Sensurert]

ja for faem! dumpet ikke dorthe deg fordi du var lav henrik? latterlig.....

7654714[/snapback]

 

Joo, LOL!

 

"Han er lavere enn meg så det er litt kjett"

[Kadmium]

*snip*

7654750[/snapback]

 

Jeg må bare få si tusen takk for at du skrev denne posten, så jeg selv slapp å gjøre det.

Dette er virkelig en nøyaktig beskrivelse av meg og min situasjon. Vit at du ikke er alene.

 

De som har sosial fobi, prøver å redusere faren for at andre skal synes de er dumme. Tvinges de til å stille i sosiale situasjoner, kan noen snakke uopphørlig uten pauser, eller de klamrer seg til glasset når de er i selskap. Andre prøver å gjøre seg usynlige, er vikende i blikket og gjemmer seg bak sitt lange hår.

 

Nå vet jeg hvorfor jeg aldri klipper meg lenger. Må lese mer om dette temaet.

Endret 6. januar 2007 av Kadmium

[~Joakim~]

Noe som jeg vet kan hjelpe, selv om det kan virke veldig vanskelig, vil være å få seg en jobb der man møter mange mennesker daglig. Ellers vil jeg anbefale deg til nesten å tvinge deg selv til å innlede en samtale, gjerne med en helt tilfeldig person på bussen o.l. Det eneste som hjelper er trening.

 

Andre ting du kan gjøre er å gjerne kjøpe deg noen nye klær, klippe deg, begynne og trene osv. Dette kan hjelpe på selvtillitten og følgelig gjøre det lettere å innlede/opprettholde en samtale. Lykke til!

[Agres]

Kompakk, nå ser du i hvert fall at du ikke er alene. Prøv å ta kontakt med noen av de som svarer deg her og føler det på samme, så har du noen å prate med. Husk at det kun er en psykisk sperre som stopper deg fra det, og at det egentlig ikke er noen reell grunn til å ikke gjøre det. Lykke til

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Min epost er agr3z @ hotmail . com om du vil ha noen å prate med på msn.

[Firesky]

snipp

7654750[/snapback]

Kjenner meg veldig mye igjen i dette du skriver, har hvert slik jeg også de siste par årene, kanskje ikke i like stor grad, men kjenner meg iallefall veldig godt igjen i det du skriver.

 

Vil anbefale deg å rett og slett tvinge deg selv til å delta. Uansett hva det er. Begynn med noe lite. Som f.eks å greie å gå forbi noen uten å tenke på hvordan de ser på deg. Når du har fått kontroll på det så prøver du på noe litt hardere. Vet at det er lettere sagt enn gjort..

 

Kanskje en psykolog som virkelig har peiling på sånt kan hjelpe deg. De har gjerne bedre råd for hvordan du skal greie å overvinne angsten.

7654798[/snapback]

 

Jeg gikk til psykolog pga det sosiale, det var ca det samme rådet jeg fikk der, psykologen er (slik jeg ser det) bare en person som dytter meg inn i slike situasjoner for at jeg skal utfordre meg selv

 

Jeg syntes ikke det har hjulpet stort, men det er kanskje pga jeg ikke har gått der så enormt lenge osv.

Eneste som kanskje har hjulpet litt er at han skal altid få meg til å analysere situasjonene og finne ut hva jeg tenker osv, det har på en måte fått meg til å innse at det gjør ikke noe om man sier noe feil osv.

 

De som har sosial fobi, prøver å redusere faren for at andre skal synes de er dumme. Tvinges de til å stille i sosiale situasjoner, kan noen snakke uopphørlig uten pauser, eller de klamrer seg til glasset når de er i selskap. Andre prøver å gjøre seg usynlige, er vikende i blikket og gjemmer seg bak sitt lange hår.

 

Nå vet jeg hvorfor jeg aldri klipper meg lenger. Må lese mer om dette temaet.

7654923[/snapback]

Og nå vet jeg hvorfor jeg alltid må holde i kaffekoppen når jeg er ute med venner på kafe.

 

EDIT:

En ting jeg har litt lyst til å spørre dere andre som også sliter med dette, er det slik at dere også er livredde for å vise hvem dere er? personligheten osv.

Endret 6. januar 2007 av Firesky

[mushi]

EDIT:

En ting jeg har litt lyst til å spørre dere andre som også sliter med dette, er det slik at dere også er livredde for å vise hvem dere er? personligheten osv.

7655506[/snapback]

Ja. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg er engang.

 

Er jeg sammen med vennene mine uten kjæresten min, har jeg en helt annenpersonlighet enn hvis han er med. Er han ikke med er jeg veldig snill og stille, men prøver å ta oppmerksomheten av en eller annen grunn. Er han der blir jeg veldig delaktig i alt som skjer, og veldig "gira". Jeg snakker høyere og høyere og banner mer etterhvert som jeg blir mer og mer ukomfortabel og nervøs. Er jeg med noen jeg ikke kjenner har jeg så mye angst at jeg nesten stryker med. Får ikke ut et ord engang fordi alt snurper seg sammen.

På nettet er jeg en annen person igjen. Noe som er felles for "alle" personlighetene mine er at jeg alltid er blodig ærlig, og aldri ljuger, men sier ting rett ut, noe som fører til at jeg har relativt få venner, fordi alle synes jeg er frekk Kan faen ikke noe for det. Jeg er en person man må venne seg til.

 

Hvem jeg er innest inne, er jeg ikke sikker på. Det virker som det forandrer seg hver uke. *sukk*

[kompakk]

Etter at jeg skrev den forrige posten, gikk det flere tanker gjennom hodet mitt og jeg fikk en trang til å slette det jeg hadde skrevet, for jeg var redd for responsen jeg kunne få på den. Men etter å ha lest svarene deres har jeg blitt positivt overrasket. Flere av dere har til og med villet hjelpe meg videre, eller det er det jeg ihvertfall liker å tro. Det kommer som et lite sjokk på meg, og jeg kan ikke garantere at jeg kommer til å ta videre kontakt med dere. Dette kom så uventet på meg. Men tusen takk til dere som har svart, det betyr mye for meg.

 

Det er egoistisk av meg å si dette, men det hjelper en god del for meg å se at det er andre som sliter med denne sosiale angsten. For all del, jeg ønsker ingen i verden denne "lidelsen", men det føles bra å tenke at jeg ikke er helt alene om dette.

 

Du sa at du hadde lest en artikkel om sosial angst. Sto det noe der om hvordan du kunne jobbe med dette?

http://en.wikipedia.org/wiki/Social_anxiety_disorder

Jeg er litt redd for å gå på medisiner for at livet skal bli bedre, for jeg er redd for at jeg kan bli helt avhengig av piller for å fungere i hverdagen. Dessuten er det en del bivirkninger knyttet til dette. Jeg har lest at folk som har brukt medisiner, har brukt dem lenge uten at de har funket, men så har de våknet opp en dag som et helt nytt menneske. Det høres veldig sykt ut, men om det stemmer, så får jeg angst bare av å tenke på å gå over i en så stor forandring på en dag.

 

Det blir jo også nevnt noe andre behandlinger, men problemet er at jeg klarer ikke å bestille en time hos legen/psykolog og forklare dette for han. Jeg har tenkt i månender på å bestille den timen og få gjort noe med det, men jeg feiger ut hver gang. Det er så vanskelig å snakke om dette, føler jeg.

 

Noe som jeg vet kan hjelpe, selv om det kan virke veldig vanskelig, vil være å få seg en jobb der man møter mange mennesker daglig. Ellers vil jeg anbefale deg til nesten å tvinge deg selv til å innlede en samtale, gjerne med en helt tilfeldig person på bussen o.l. Det eneste som hjelper er trening.

Jeg har allerede en jobb som krever at jeg må ta telefoner og snakke med folk, men siden jeg er så avvisende, så er jeg mye alene på jobben. Det føles mange ganger som om de andre på jobb prøver å unngå meg, og de gir meg aldri utfordringer. Jeg får bare drittjobben, og jeg vet at dette har mye med at jeg ikke klarer å ta iniativ selv. Men det føles så altfor vanskelig å få gjort noe med det.

 

En ting jeg har litt lyst til å spørre dere andre som også sliter med dette, er det slik at dere også er livredde for å vise hvem dere er? personligheten osv.

Jeg har det ihvertfall slik. Når folk spør hvordan jeg har det, sier jeg at jeg har det bra, selv om dette ikke stemmer.

[mushi]

Jeg har det ihvertfall slik. Når folk spør hvordan jeg har det, sier jeg at jeg har det bra, selv om dette ikke stemmer. 

7656156[/snapback]

Huff. Det der kjenner jeg meg godt igjen i. Det kommer bare ut selv om jeg hadde planer om å si noe annet. Som en telefonsvarer elns.

 

Jeg vil bare si at du høres ut som en snill og smart gutt. Jeg veit ikke helt hva jeg skal si til deg som råd, fordi jeg har det samme selv, men jeg takler det ikke på en bra måte, og veit ikke helt hva jeg skal gjøre selv. Første skritt er å få bestillt legetime. Det er gjennom legen du får deg psyk, men desverre er ventetiden lang. Jeg venta i 7 mnd, men du kan fint vente både lengre og kortere.

Noe som kan fungere er at du sier til foreldrene dine at du tror du har en sykdom diabetes, herpes, narkolepsi etc. Er mange å velge mellom. Si til dem at du vil bestille en legetime og få det sjekka ut. Du må jo ikke bruke timen til det du sier du skal. Få foreldrene dine til å bestille timen for deg, og problemet er løst

Endret 6. januar 2007 av mushi

[vStyle]

Kjenner meg igjen i det kompakk skriver. Hadde nesten skrevet helt det samme. Noe av det som også frustrerer meg er at vi har så mange muntlige presentasjoner på skolen foran 10-20+ folk, som kan vare fra et par minutter til et kvarter, nesten hver uke. Er et sant helvete hvis man har sosial angst. :\

[mushi]

Du kan få fritak eller få holde fremvisning bare foran læreren hvis du tar mot til deg og snakker med en lærer/rådgiver/pp-tjenesten om problemet ditt. Men på den andre siden vil ikke problemet ditt bli noe bedre, så det er en avgjøreslse du må ta selv.

[error123]

Har i grunn hatt det rimelig jævlig i det siste. Det begynte med at en jeg kjente, som var bror til ein god venn av meg døde i ein ulykke.

Gjekk på skulen dagen etterpå og fekk høre at ein annan venn av meg hadde mista mor si i jula, dette førte nesten selvfølgelig til at eg ble skikkelig deppa. Men som dei seier ulykker kommer skjelden alene. Dagen etter på skulen fant eg ut at kanskje min beste venn hadde sendt ut eit langt selvmordsbrev til sine nærmeste venner (ja han skal ha sendt det til meg også men eg har ikkje fått det, sannsynligvis grunnet overivrig spam filter) bare takket rask reaksjon frå ein annan venn av meg fant foreldrene han og fekk stoppa han. Eg fekk sjokk og viste ikkje kva eg skulle gjere, han var den siste eg trudde hadde det dårlig... Nei har vert den verste uka eg noen gang har vert borti... Sitter her og veit ikkje kva eg skal gjøre har ikkje fått snakka med den eine vennen som mista bror sin og heller ikkje fått snakka skikkelig med han siste her, alt eg har hørt om han har eg hørt frå nokon andre:( Skulle så gjerne snakket med han seriøst på to namns hånd. Er det ein tid vennene skal hjelpe kvarandre så må det vel vere nå? Men er litt redd for korleis han vil reagere, siden han ikkje har snakka til meg om det, og er ikkje sikker på om han veit at eg veit det heller, siden det har blitt haldt veldig hemmelig. For ei uke:( Det endte ikkje der heller han kjem ikkje til å vere på skulen frammover og kjem sannsynligvis til å flytte til ein annan skule. Er skikkelig deppa nå

Endret 6. januar 2007 av error123

[Insomniatic]

Har i grunn hatt det rimelig jævlig i det siste. Det begynte med at en jeg kjente, som var bror til ein god venn av meg døde i ein ulykke.

Gjekk på skulen dagen etterpå og fekk høre at ein annan venn av meg hadde mista mor si i jula, dette førte nesten selvfølgelig til at eg ble skikkelig deppa. Men som dei seier ulykker kommer skjelden alene. Dagen etter på skulen fant eg ut at kanskje min beste venn hadde sendt ut eit langt selvmordsbrev til sine nærmeste venner (ja han skal ha sendt det til meg også men eg har ikkje fått det, sannsynligvis grunnet overivrig spam filter) bare takket rask reaksjon frå ein annan venn av meg fant foreldrene han og fekk stoppa han. Eg fekk sjokk og viste ikkje kva eg skulle gjere, han var den siste eg trudde hadde det dårlig... Nei har vert den verste uka eg noen gang har vert borti... Sitter her og veit ikkje kva eg skal gjøre har ikkje fått snakka med den eine vennen som mista bror sin og heller ikkje fått snakka skikkelig med han siste her, alt eg har hørt om han har eg hørt frå nokon andre:( Skulle så gjerne snakket med han seriøst på to namns hånd. Er det ein tid vennene skal hjelpe kvarandre så må det vel vere nå? Men er litt redd for korleis han vil reagere, siden han ikkje har snakka til meg om det, og er ikkje sikker på om han veit at eg veit det heller, siden det har blitt haldt veldig hemmelig. For ei uke:( Det endte ikkje der heller han kjem ikkje til å vere på skulen frammover og kjem sannsynligvis til å flytte til ein annan skule. Er skikkelig deppa nå

7661347[/snapback]

Faen det der må suge big time

[Gjest Slettet+6132]

@kompakk: jeg kjenner meg igjen i de postene du har hatt ovenfor, på noen punkter skulle en tro du snakka om meg... Men jeg har egentlig aldri tenkt over at jeg muligens har sosial angst. Men når jeg tenker etter så stemmer "symptomene" på slik angst til tider godt med meg. Tro jeg må få sjekket det ut nærmere

 

Selv har jeg egentlig alltid slitt med selvbildet osv. Trolig på grunn av sterk mobbing da jeg var yngre, tror det har ødelagt meg helt på den sosiale fronten. Jeg har riktignok endel gode venner, og det er jeg glad for, men jeg har aldri hatt dame. Og jeg merker godt at jeg er redd for og ta kontakt med folk, har til tider vært vanskelig og gjøre dagligdagse ting som å gå i butikken osv.

Har også til tider slitt med selvmordstanker, på det værste var det hver eneste dag en ellern annen tanke på hvordan jeg kunne ende livet mitt, noe som virkelig tar på. Heldigvis er det bedre nå, ser litt lysere på livet nå, har begynt på ny skole og jeg trives godt der.

Synd at jeg må til en ny skole til neste år, siden de ikke har den linjen på skolen min (IKT driftsfag) noe som etter all sannsynlighet betyr at jeg må flytte ut, noe som for meg er en medalje med to sider:

 

På en side blir det godt å flytte ut, komme seg til et nytt sted, få større plass og kablet internett

(jeg kan endelig gå over til linux når jeg får det, det trådløse vil ikke funke under linux)

 

Men på en annen side så blir det veldig vanskelig å flytte ut, for jeg vet at hvis jeg flytter ut og bor alene så blir det til at jeg blir sittende inne å sture, noe jeg vet ikke er godt for meg, for slikt kan få meg skikkelig ned.

 

Heldigvis så skal jeg prøve å få flyttet sammen med en venn av meg (danielsn her på forumet) som skal gå på samme linjen (riktignok i dokka, et godt stykke unna drøbak) Men jeg er villig til å flytte såpass langt. Tror det blir bra, hvis bare foreldra mine lar meg flytte ut da... Men jeg kan da sikkert klare å overtale de til det...

 

 

Godt å få det ut, føler meg litt lettere til sinns nå

[Equilibrium]

Glem denne, posten sugde.

Endret 8. januar 2007 av Equilibrium

[TanglewoodD]

Vel , ikke nok med at personen Equilibrium har i avatren sin suger til å spille filmer, som i feks Cammando, men jeg sendte noe mailer til Databutikken.com for å sende tilbake den jævla Zen Microen min, men neida, garantien har faen meg gått ut

 

ZEN MICRO ER NOE JÆVLA SKRAP

[danno_O]

Liverpool mitt Livepool...

[Equilibrium]

Vel , ikke nok med at personen Equilibrium har i avatren sin suger til å spille filmer, som i feks Cammando, men jeg sendte noe mailer til Databutikken.com for å sende tilbake den jævla Zen Microen min, men neida, garantien har faen meg gått ut

 

ZEN MICRO ER NOE JÆVLA SKRAP

7684376[/snapback]

Arnold eier!

Men zen micro suger ja, men jeg sendte inn min før garantien røk.

[Killer_DT]

Jeg er tom for penger, så studielånet på 16k er såååårt ventet på fredag.

MEN vi har fått beskjed om at vi skal få faktura tilsent med semesteravgiften når vi skal betale den. Dette stod det også på websidene til skolen. Lånekassen betaler ikke ut lånet før denne er betalt.

Jeg er tom for penger, og da mener jeg 100% tom. Har stjælt brød fra naboen t.o.m.

SÅ finner vi igår ut at man må inn på studweb.no for å få ut fakturaen som burde vært betalt for en uke siden. MEN studweb.no var tatt ned for vedlikehold.

Siden kom opp igjen idag. MEN ingen i klassen har fått pin kode til å logge seg inn på. Så jeg trykker send pinkode på epost. MEN den sender på en epost som er intergrert i "Its Learning" som ingen i klassen har fått tilgang til!

Så jeg solgte laptopen min for å få penger til semesteravgiften på 420kr + buss kort som jeg trenger for å komme meg til skolen på 600kr. MEN ka faen, Nordea har fokka til visaen min, så hvis ikke det går an å betale busskortet med nettbank så må jeg snike meg på bussn....

Så nå klikker det snart for meg, jeg er sulten.

 

Hater Studweb.no, hater studentskipsnaden i Bergen, hater HiB, hater Nordea.