Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Seether]

Er deppa for tiden. Blir godt når ferien er over..

Endret 2. januar 2007 av Seether

[TomWhittaker]

Trur eg nettopp kasta vekk den (lille) sjansen eg hadde på drømmedama. Juleferien virka som eit perfekt tidspunkt å møte ho igjen på, ho hadde ei julegåve å gi meg også. Men fekk aldri sett ho. Litt på grunn av jobb og generelt travel juletid ellers, mykje på grunn av at eg ikkje turde, sjølv om eg har kjent ho i snart fire år. No er det eigentleg nesten fire månadar til neste gong ho kjem heim, og ho er ikkje typen som forblir singel så lenge. :\

[Ascubal]

Måtte nettopp knuse hjertet til ei jente som var forelska i meg, fordi jeg var ikke klar for noe enda.. Det er fryktelig og se noen grine, selv om det er over webcam

[Gjest medlem-105082]

Måtte nettopp knuse hjertet til ei jente som var forelska i meg, fordi jeg var ikke klar for noe enda.. Det er fryktelig og se noen grine, selv om det er over webcam 

7628957[/snapback]

 

Har selv vært med på mange situasjoner, hvor jeg har måtte sett på personer som griner forran webcam. Det verste er at man ikke kan hjelpe personen, som å være med personen å prate ansikt til ansikt med personen. Eneste man kan er å sitte å se på personen som griner og skrive over msn, noe som jeg ikke tror hjelper en dritt.

[Ascubal]

Man får en helt forferdelig følelse av det der, føler meg som verdens ondeste skapning pga det der

 

Og så har jo jeg blitt glad i vedkommende også, så det svir jo litt ekstra..

[Backspace_89]

skole igjen om par dager... gruer meg egentlig, fordi jeg synes det er så vanskelig.

sliter for tiden av forskjellige grunner, og at skolen begynner igjen og at vi snart får karakterene for forrige semester hjelper ikke. spesiellt siden jeg vet det kommer til å bli liv i heimen pga karakterene mine kommer til å ligge hakket over bunnen.

har vel slitt siste halvåret med det noen vil kalle "lett sosial angst", noe som også har ført til høyt fravær, og det blir ikke akkurat hyggelig her hjemme når de får vite det... har ikke lyst til å snakke med noen egentlig når jeg sliter, stenger heller alt inne og håper på det beste...

[SemikolonP]

Måtte nettopp knuse hjertet til ei jente som var forelska i meg, fordi jeg var ikke klar for noe enda.. Det er fryktelig og se noen grine, selv om det er over webcam 

7628957[/snapback]

Hvorfor måtte/gjorde du det?

[Ascubal]

Fordi jeg likte ikke hu på samme måten.. Og når hun spør meg om hva jeg føler så kan jeg vel ikke akkurat lyge og gi hu forhåpninger heller..

[Herpeederpee]

skole igjen om par dager... gruer meg egentlig, fordi jeg synes det er så vanskelig.

sliter for tiden av forskjellige grunner, og at skolen begynner igjen og at vi snart får karakterene for forrige semester hjelper ikke. spesiellt siden jeg vet det kommer til å bli liv i heimen pga karakterene mine kommer til å ligge hakket over bunnen.

har vel slitt siste halvåret med det noen vil kalle "lett sosial angst", noe som også har ført til høyt fravær, og det blir ikke akkurat hyggelig her hjemme når de får vite det... har ikke lyst til å snakke med noen egentlig når jeg sliter, stenger heller alt inne og håper på det beste...

7629112[/snapback]

 

Kjenner meg igjen her... Fikk 2 i matte til tentamen blandt annet, og mattekarakterene er noe foreldrene mine blir jævlig forbanna over hvis de blir lave, ikke minst utrolig skuffet... Jeg har prøvd å forstå matte, både med og uten hjelp fra mattelærer/andre, men det er så mye jeg ikke skjønner. Torde ikke å fortelle at jeg hadde fått 2 før juleferien, vet at det bare hadde ødelagt hele ferien. Har ikke akkurat planer om å fortelle dem om det med det første heller for å si det sånn... Er ikke så mye å deppe over, men det jeg virkelig har å deppe over ønsker jeg egentlig ikke å fortelle her på forumet.. Kanskje en annen gang...

 

Sorry for eventuelle leifer.

[Big SturL]

Noen ganger får jeg problemer med å prate, jeg liksom bare sitter der finner ikke på noe å si. Får ofte komentarer om at jeg er stille og at de vil jeg skal prate mer, men jeg får det liksom ikke til, finner ikke på noe å si.

 

Sånn idag, vi var noen kompiser som satt å drakk, stakk ut og klokka nærmet seg 1. Ikke nokk med at jeg var stille hele kvelden, jeg var bare der sa nesten ikke noe, prøvde å snakke så mye som mulig men kom aldri på noe fornuftig å si, eller noe å prate om. Og når klokken ble 1 ringer moren min å maser på at jeg må komme hjem, alle andre får være mye lenger ute, mens moren min er helt paranoid å har sittet oppe halve natta bare får å vente på meg til tross for at hun har jobb neste dag. Mens jeg har

fri et par dager til og ser ikke helt problemet med å være ute litt lenger, så kommer hun i bilen å henter meg , og er møkk sur, sier jeg må holde meg til innetider og at jeg tøyer grenser og jeg er dum og hun kommer med all slags påstander om hvor dårlig jeg er til alt. Hva er den hun vil a? At jeg skal legge meg klokka 10 og aldri være litt sosial om kveldene? Jeg skjønner at hun kanskje er redd for meg, men er så jævla irriterenes når hun altid skal passe på meg som en liten unge, jeg er tross alt snart 18 år. Og av hun er det ikke snakk om at jeg skal drikke alkohol, mange andre får ei flaske øl iblandt for å kose seg på julaften f.eks, slik er det aldri her, du må vente til du blir 18! Det er ikke lov for deg å drikke sier hun. Er hun så trangsynt, de fleste på over 16 år drikker, og det burde hun skjønne. Og jeg som både drikker å røyker har litt problemer med å skjule det, røykinga kan jeg godt skjønne men alkoholen burde jo være greit. Nå kommer sikkert dere til å si at det ikke er noe vits å drikke eller feste, men for meg som har venner som drikker ofte er det ikke slik. Skal jeg liksom sitte hjemme da, hver gang alle venna min er ute å har det gøy. Synes det er jævlig kjipt og føler meg lei meg nå, både fordi morra mi er så overfølsom og fordi jeg føler meg som en jævla tilbakestående unge som ikke klarer å prate med andre mennesker.

 

Men var ihvertfall godt å få det ut, noen som har vært i noen lignende situasjoner? Isåfall hvordan taklet dere det?

7622581[/snapback]

Haha tmz, måtte bare le litt inni meg. Kjenner utrolig mange som har det slik, men kan aldri si at jeg har hatt det sånn though. Men har du prøvd dette før: STEP UP? Hva KAN moradi -egentlig- gjøre. Ut av egen erfaring, -lite-. Har hatt min fair share av krangler med mor, men det har aldri blitt noe mer alvorlig enn hull i veggen og blodige knokler (NEI, gjorde ikke det nei, jeg slo et bilde elns).

[Hamsterino]

Noen her som har problemer med å være glad i lenger perioder av gangen? Altså, ikke være deppa, ha et generelt greit syn på livet, men fremdeles ikke klare å føle glede. Tror det er en slags bivirkning etter 1,5 år med dyp depresjon.

 

Det som er artig med sinnstemningen min siden 2004 er jo at jeg mener jeg veit at livet suger og aldri kan bli noe bra, andre mennesker er generelt sett idiotiske drittsekker (mener ikke å fornærme noen, bare en nøytral observasjon. Som sagt, jeg har problemer med å føle noe) osv. Men det som er morsomt er at jeg liker det. Jeg føler meg bedre enn alle andre, som en slags martyr dømt til et evig liv med forbannelse. Og det er litt kult, men samtidig litt surt. Tror jeg skal bli forfatter i tillegg til advokat, folk må vite at jeg er bedre enn dem.

[Big SturL]

så lenge en har tro på seg selv så er jo det helt klart viktigst. me > rest.

[Hamsterino]

Men alt dette med å ikke føle noe begynner å bekymre meg. Kanskje jeg blir en seriemorder, sånn som Dexter. Egentlig litt rart hvor mye jeg identifiserer meg med anti-helter, men det tror jeg de fleste gjør.

[Big SturL]

men, om jeg tør spørre, foruten å sitte her på hw, hva annet gjør du om dagene?

[Hamsterino]

Sitter faktisk sjelden på HW, sjekker bare litt på filmforumet.

Lite egentlig, spiller litt spill, ser på serier og filmer. Av og til leser jeg. Problemet er at jeg sjelden blir veldig glad av å gjøre det. Det blir bare en måte å koble alt annet av på. Det meste jeg mener er "genialt" eller veldig bra liker jeg bare fordi jeg får en slags intellektuell stimuli av det (det der hørtes skikkelig pompøst ut, men er beste måten å beskrive det på).

[Big SturL]

Det med intellektuell stimuli kan jeg faktisk identifisere meg i. Ser på meg selv som en nokså oppvakt person, men føler det er sjeldent jeg får bevist det...

 

Dette med depresjon har jo også vært aktuelt for meg, om du kan kalle det depresjon. Tunge tider i alle fall. Akkurat nå har jeg det nokså greit. Har vært sammen med ei 5-6 mnd, har jobb i klesbutikk, gjør det greit på skolen osv osv. Men heller ikke jeg kan si at jeg blir så ufattelig glad for noe av det jeg gjør på. Er utrolig mange timer av mitt liv som har gått med til "kuking", som jeg selv kaller det. Sitter på datan og spiller kabal, skriver her på HW, runker til porr, går og ser om jeg finner noe digg i skapet. Bare mye unødvending piss egentlig...

 

Men, har begynt å trappe ned på databruken. Slutta med CS, slutta å kjøpe hardware og slutta å poste her hver dag. Har gitt en kamerat i oppdrag å lage et treningsprogram til meg, så jeg har, som du gjetter, tenkt å begynne å trene. Ikke så mye for å være i form, men mer fordi jeg har lyst på noe å gjøre.

 

Men nå skriver jeg mye kjipt og uinteressant om meg selv. Uten å virke altfor intim og gay, kan ikke du skrive mer om din situasjon? Synes det var interessant lesestoff.

[Fat_ASS]

huff æ e så deprimert som æ ikke har vært på lenge!! hate mæ sjøl for at æ lar mæ bli d igjen!! har slitt me deprisjon i nesten 3 år, å endelig nu når d har gått bedre så går plutselig alt t helvette!! hadde bestemt mæ sjøl for aldri å tillate mæ sjøl å oppleve sånt igjen, men nu gjør æ d.! hate mæ sjøl for d!! hater!

[Hamsterino]

Men nå skriver jeg mye kjipt og uinteressant om meg selv. Uten å virke altfor intim og gay, kan ikke du skrive mer om din situasjon? Synes det var interessant lesestoff.

 

Okey, jeg kan beskrive litt av det jeg tror forårsaket det. 15. juni 2004 døde faren klokka 16:02, han døde av kreft og vi fikk 5 dagers forvarsel. Og det gikk egentlig greit for meg. Det var av og til jeg ble veldig lei meg, men jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde akseptert at han skulle dø og at jeg var glad for tiden vi hadde hatt sammen. Men jeg hadde en snikende følelse, og har det fremdeles, at jeg ikke var så glad i han. Det er, i følge andre, helt forferdelig å si, men jeg er ikke sikker. Han var ikke slem mot meg eller noe sånt, han var en helt gjennomsnittlig "være glad i sønnene sine"-pappa, og lærte meg mye, men jeg hadde ikke en stor følelsesmessig reaksjon da han døde. Det kom i bølger, og bølgene var ikke så store. Og jeg tok det som en bekreftelse på ting jeg hadde følt i en stund. Pappa var kul, og kommer til å være idolet mitt resten av livet, men jeg hadde et ganske distansert forhold til han.

 

30. april 2004 ble jeg sammen med Connie, ei jente fra Finnmark, under en tur til Polen. Selv er jeg fra Oslo-området. Det ble da et langdistanseforhold, og hun kom hit en tur om sommeren. Vi slo opp i desember og hadde et slags av og på forhold til sommeren 2005, da jeg sa stopp og at jeg ikke var sikker på om jeg var glad i hun lenger etter at hun hadde slått opp med meg flere ganger. Forholdet hadde i løpet av det ene året hatt en stor påkjenning på meg. Hver gang hun slo opp fikk jeg en stor knekk. Når alt var ferdig var alt jeg sto igjen med et negativt og kynisk syn på verden og menneskene rundt meg, og det har holdt seg til i dag. I tillegg har jeg store problemer med å stole på mennesker generelt, spesielt jenter. Jeg er også for det meste stille, eller er anti-sosial og sur. Med anti-sosial mener jeg at jeg for det meste ikke respekterer mennesker, bare gjør det overfladisk på den måten jeg er oppdratt å gjøre det fordi da kan jeg i hvertfall få snakke med andre og ikke være alene og kjede meg. Også er det jo den sjansen at jeg finner en eller ei som jeg kan ha en givende samtale med. Men hva er en givende samtale annet enn at noen andre som man tror er på likt nivå eller bedre enn deg gir deg positiv oppmerksomhet? Det er sånne ting og annet som jeg har filosofert rundt mens jeg har vært alene de to siste årene.

 

Men ja, jeg har blitt kynisk, bitter og sliten. Livstrøtt kaller man det kanskje. Liker det ordet forresten. Men ikke suicidal, det er ikke i min natur å gi opp. Jeg har gitt opp, bare ikke så andre kan se det. Samfunnet krever at jeg ikke skal vise svakheter, så det unngår jeg. Jeg tror jeg har blitt sånn som en slags forsvarsmekanisme, men nå har det blitt en del av personligheten min. Jeg har endret meg så mange ganger tidligere, jeg har slåss mot oddsen, slåss mot depresjoner, slåss mot alt, men jeg orker ikke lenger. Man kan sammenlikne meg med en gammel hund som bare orker å ligge og sove, men som fremdeles logrer når maten blir satt ut.

 

Det eneste jeg egentlig gjør, er å få tiden til å gå mens jeg forbereder en fremtid der jeg vil være annerledes, der jeg har endret på ting, der jeg er glad igjen. Enda jeg ikke orker mer. Jeg er 18 år gammel og føler meg så annerledes fra alle rundt meg, fordi jeg vet at jeg har opplevd så mye mer enn dem. Jeg har blitt mobbet flere år i strekk, jeg har vært dum, jeg har vært smart, jeg har vært snill og slem, populær og upopulær. Og jeg føler at jeg har funnet sannheten, og den suger. Jeg ser på film, serier og leser bøker for å finne en mening, sånn som Proust sin protagonist gjorde. Men jeg ender bare opp med å oppleve ting jeg har opplevd før igjen og igjen.

Det verste er at jeg er 18 år, og har så mye tid igjen, og jeg veit at den tiden ikke kommer til å bli noe bra. Men det aller verste er at jeg tar så sjelden feil.

Som sagt, jeg føler meg som en martyr dømt til evig forbannelse etter et kort glimt med uendelig glede.

 

EDIT: Der har dere meg i et nøtteskall folkens. Bare kommenter hvis dere finner noe interessant.

Endret 3. januar 2007 av Thrusthamster

[Fat_ASS]

mange ganger skulle æ ønske æ va gammel å hadd opplevd alt æ trengte å opplev i livet, så æ kunne bare slappe av å sånn halveis avslutte d....:/ mange elsker å være ung, men ikke æ alltid...

[Hamsterino]

Å være ung er jo når man skal oppleve det meste som er bra og dårlig for så å bli den man skal bli resten av livet, det er i allfall det jeg har inntrykk av. Men når man får alt det dårlige på en gang kan det bli for mye.

Vi får håpe på at det blir bedre.