Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Heilage]

I starten ja. Til slutt tar det deg.

7412635[/snapback]

 

Pessimist. Alle unge mennesker sliter med noe, men hvor mange voksne mennesker ser du nå innlagt på psykiatriske klinikker eller med andre store problemer? Andelen er relativt liten...

7413357[/snapback]

 

Jeg tror du undervurderer min tankegang. Jeg er nærmest gladkristen nå i forhold til hva jeg var for to år siden.

[Mirann]

Åhh..jeg trenger noen som kan gi meg en klem og si at alt går bra og ting ordner seg.. *Trist og lei for tiden*

[Demonfudge]

Åhh..jeg trenger noen som kan gi meg en klem og si at alt går bra og ting ordner seg.. *Trist og lei for tiden*

7417014[/snapback]

 

*trøste*

 

 

Det går bra til slutt vettu.

 

Føler det på samme måte selv jeg nå.

[brd]

Åhh..jeg trenger noen som kan gi meg en klem og si at alt går bra og ting ordner seg.. *Trist og lei for tiden*

7417014[/snapback]

 

I need one too

[Mirann]

*trøste*

 

 

Det går bra til slutt vettu.

 

Føler det på samme måte selv jeg nå.

7417038[/snapback]

Takk for trøste. *Trøste tilbake*

 

I need one too

7417063[/snapback]

*Trøsteklem*

[Empire of the Sub]

Tror jeg har dårlig karma.

 

Mange damer som liker meg, men jeg syntes alle er stygge.

Alle damene jeg liker, syntes jeg er stygg.

Har overtråkket foten på fotballtrening 3 ganger på rad nå.

Har fått meg jobb, gjør det elendig.

Skolen går til helvete.

Lei av livet, kanskje ?

[SupremeX]

Faen... Ei venninne av muttern døde på fredag. Hun var to år eldre enn mamma, og hun døde bare helt plutselig av hjertestans eller noe. Hvorfor skjer det? Vil mamma dø snart? Og hva med pappa, som er ti år eldre enn mamma? Som har dårlig hjerte? Døden er skumle greier, som innhenter deg fortere enn du aner... Og jeg som har så mye jeg skulle sagt, men aldri får ut...

 

Og en annen ting, hva skjer med kjærestebølgen? Av alle jeg kjenner har i hvert fall 2/3 kjæreste... Min beste venninne fikk seg kjæreste for 3-4 mnd siden, og jeg har ikke snakket med henne siden. Hvorfor skjer aldri dette med meg? Hva faen gjør jeg galt?

 

Hmm.. Eneste lyspunktet for tiden er at det snart er juleferie... Som jeg sannsynligvis kommer til å deppe i stykker, som vanlig. Jaja, though life.

 

[Niqābninja]

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne kollapse.

Få et fysisk breakdown til å matche nivået psyken ligger på for tia. At noen andre kan kommandere meg til å ta det med ro. Noen med litt autoritet i voksenverdenen. Jeg orker snart ikke mer. Og jeg har ikke tid til anna enn å fortsette å pushe på. Jeg må ta meg tid til å sova, ffs.

Jeg har egentlig ikke tid til sånt. Jeg blir bare frustrert og klarer ikke gjøre noe ordentlig lenger. Skal skola virkelig kreve så mye? Krever den så mye av alle andre?

 

Jeg har bare lyst til å gi opp.

 

Jeg stresser over shit hele tia, prøver jobbe, men er for dum til å få til noe i det hele tatt. Jeg klarer ingenting lenger.

Endret 5. desember 2006 av bazukh

[Muggkaare]

DRÆÆÆÆÆP MEG!!!!!!

[Ascubal]

Begynner og bli sånn smått lei av og til..

 

-Fattern vil ikke ha kontakt med meg mere.

-Familie er et fremmedord.

-Noen venner går med og har gått med selvmordstanker.

-Økonomisk krise nå som samboeren til muttern flytter ut, dvs jeg må betale med MINE egne penger for at vi i det hele tatt skal ha et hus og bo i..

-Samboern til muttern stikker av med pc og skjerm, som igjen gjør at jeg må ut med enda mere penger..

-Har bare lærlingejobb = Lite lønn

-Bilen sier snart takk for seg..

-Dama er borte hele jula, på motsatt side av verden

-Ingen og feire jula med.

 

 

Måtte bare få det ut..

Endret 5. desember 2006 av Equirinox

[Demonfudge]

Faen... Ei venninne av muttern døde på fredag. Hun var to år eldre enn mamma, og hun døde bare helt plutselig av hjertestans eller noe. Hvorfor skjer det? Vil mamma dø snart? Og hva med pappa, som er ti år eldre enn mamma? Som har dårlig hjerte? Døden er skumle greier, som innhenter deg fortere enn du aner... Og jeg som har så mye jeg skulle sagt, men aldri får ut... 

7427143[/snapback]

Døden blir hva du gjør det til. Eller hvordan du tror døden er.

 

For min del så frykter jeg ikke døden. Jeg tror det finnes et liv etter døden, en annen måte å leve på. Noen mener at avdøde personer er der som en type vakter, som passer på deg. Det høres sannsynligvis teit ut for de fleste, men det er også en betryggende tanke. Jeg kan godt innrømme at jeg ofte "prater" med fattern. For meg så virker det betryggende å tro at han passer på meg.

 

Jeg tviler på at foreldrene dine kommer til å dø i den nærmeste tiden. Men, alle rundt dem har et ansvar for at de tar var på seg selv. Og de har selv det største ansvaret. Ikke bare med tanke på seg selv, men de som er rundt dem. En persons død skaper mye forvirring og mye tristhet.

 

Og en annen ting, hva skjer med kjærestebølgen? Av alle jeg kjenner har i hvert fall 2/3 kjæreste... Min beste venninne fikk seg kjæreste for 3-4 mnd siden, og jeg har ikke snakket med henne siden. Hvorfor skjer aldri dette med meg? Hva faen gjør jeg galt?

 

Sånn har jeg det også. Bortsett fra at jeg ikke har en eneste venninne da.

Men det kan fort bli frustrerende å se kameratene være som gladkristne ungdommer på Jesus-leir. Også er det det med at de kutter kontakten helt. Det er vel kanskje det som er kjipest.

 

Man kan veldig gjerne ha kontakt med omverdenen selv om man har funnet et menneske man er glad i.

Endret 5. desember 2006 av DemonFudge

[Snorre]

Åhh..jeg trenger noen som kan gi meg en klem og si at alt går bra og ting ordner seg.. *Trist og lei for tiden*

7417014[/snapback]

Alt skal gå så bra vet du. Du får komme på diskusjon.no-treffet i Bergen den 27. desember, så kan du få noen ekte oppmuntrende ord av meg!

[WarpX]

Døden blir hva du gjør det til. Eller hvordan du tror døden er.

Døden er slik det var før man ble født. Men med en del erfaringer rikere, dvs. at de med mange problemer faktisk har lært noe av dem. Muligens en fattig trøst da, menneh...

[Christian86]

Trenger noe tips på en spesiell situasjon.

 

En vennine sliter med diverse problemer, for å nevne noen;

 

- mistenkes å ha spiseforstyrrelse. Veldig opptatt av vekt og utseende, spiser veldig lite i forhold til normalt.

- utrolig lavt selvbilde og urealistisk bilde av sine evner (hun kan ikke noe sier hun, alt er galt når hun gjør det)

- tidligere selvskader

- påstår å ha prøvd selvmord i en viss grad (kan diskuteres om det var forsøk, men uansett)

 

- stressende familieomgivelser på begge steder

- skilte foreldre

 

 

og sist; hun nekter å ta imot hjelp fra hjelpeapparatet. Jeg ber henne kontakte helsesøster, men hun er sta. og straks det gir seg over en periode tror hun alt er bra og blir mer sta igjen.

 

i tillegg kommer en evne til å legge overveldende skyld på seg slev for ting som går galt, eller der noe er galt.

Endret 6. desember 2006 av Christian86

[Snorre]

Det du ikke bør gjrøe er å mase for mye om at hun bør oppsøke helsetjenester. Ikke det at jeg er en ekspert, men det virker som at mange i slike situasjoner bryter kontakten/isolerer seg fra dem som i stor grad prøver å overtale dem til å gå til helsetjeneste. Så ikke snakk for mye om helsetjeneste. Bruk helelr tiden på å snakke med hun, gjerne om positive ting. Snakk også en del om problemene hun har og spør litt hvorfor hun har det vondt. Prøv å være der for henne og vær vennlig og snill. Om du greier å komplmentere det hun gjør, uten at det blir overdrevet, kan dette hjelpe på selvbildet.

 

Kontakt foreldre/verge og forklar situasjonen. Dersom de ikke er villige til å gjøre noe, kontakter du selvhelsetjeneste, eventuelt et støtteapparat, og forklar situasjonen for dem. Men for all del, ikke mas på jenten om hjelpeapparater, helsetjeneste og psykologer. Da vil hun kanskje få intrykk av at du synes hun er psykisk syk, noe hun er, som hun kanskje egentlig ikke vil innse. Det hun trenger er gode venner som støtter opp om henne og som gir et klart budskap om at hun er likt, og ikke må skade seg selv.

 

Edit: La til et avsnitt.

 

Det er forøvrig slett ikke unormalt at mennesker med depresjoner, angst, og som er psykisk syke på grunn av forskjellige hendelser i oppveksten som skillsmisse, dødsfall, mishandling og annet legger skylden på seg selv. Kanskje tenker de at det var deres skyld at foreldrene skilte seg. Kanskje tror de at de selv er skyld i en av foreldrenes død. Det er aldri lett å vite hvorfor noen er depressive, og driver selvskading. Dog er selvskading en metode på å få ut psykisk smerte gjennom fysisk smerte, men også i enkelte tilfeller måter å straffe seg selv på.

 

Snorre

Endret 6. desember 2006 av Orresnei

[Christian86]

Det du ikke bør gjrøe er å mase for mye om at hun bør oppsøke helsetjenester. Ikke det at jeg er en ekspert, men det virker som at mange i slike situasjoner bryter kontakten/isolerer seg fra dem som i stor grad prøver å overtale dem til å gå til helsetjeneste. Så ikke snakk for mye om helsetjeneste. Bruk helelr tiden på å snakke med hun, gjerne om positive ting. Snakk også en del om problemene hun har og spør litt hvorfor hun har det vondt. Prøv å være der for henne og vær vennlig og snill. Om du greier å komplmentere det hun gjør, uten at det blir overdrevet, kan dette hjelpe på selvbildet.

 

Kontakt foreldre/verge og forklar situasjonen. Dersom de ikke er villige til å gjøre noe, kontakter du selvhelsetjeneste, eventuelt et støtteapparat, og forklar situasjonen for dem. Men for all del, ikke mas på jenten om hjelpeapparater, helsetjeneste og psykologer. Da vil hun kanskje få intrykk av at du synes hun er psykisk syk, noe hun er, som hun kanskje egentlig ikke vil innse. Det hun trenger er gode venner som støtter opp om henne og som gir et klart budskap om at hun er likt, og ikke må skade seg selv.

7436504[/snapback]

 

Er vel i praksis det jeg gjør. Problemet er at jeg blir oppgitt når hun setter seg på bakbena og ikke vil gjøre noe med problemene.

Inntrykket er at hun ikke vil vedgå at dette er noe som må gjøres noe med.

 

bah...

 

ps! i teorien er det faktisk meg som er skyld i at helsetjenesten i kommunen hennes er klar over henne. Hun har alle forutsetninger for å få hjelp, men tar dem ikke.

Endret 6. desember 2006 av Christian86

[Olsenhower]

Det er strengt tatt ikke så mye du kan gjøre hvis hun setter seg på bakbenene og nekter å høre på deg. Er hun også 20 år gammel? Du kan jo ikke akkurat tvinge henne avgårde til helsesøster eller hva det nå er, heller.

[Killerquo]

Hmm, kinkig situasjon. For øyeblikket står det et scenario i hodet mitt som sier: "Jeg veit du kommer til å hate meg for dette en stund, men jeg er sikker på ting vil bli bedre. Sett deg og hør på meg, la meg prate ut, når jeg er ferdig kan du svare meg." *fortell om det du veit hun bør gjøre, og at du vil hjelpe henne hele veien, noe jeg går ut ifra at du vil. Har ikke peiling på hvordan det er å bli med til en psykolog og delta i samtalen, men spør hva hun vil, og tilby deg å bli med for å vente. Vis at du bryr deg ved handling, ikke bare ord.*

 

Dette kan trolig føre til sinne, men forhåpentligvis får det øynene hennes opp. Jeg er ikke flink på sånne ting, men for at noe skal skje, krever det handling...

[L4r5]

Ræva dag i dag.

Begynte med at jeg glemte busskortet, så jeg måtte springe hjem igjen og hente det. Rakk seff ikke bussen.

Hadde praktisk prøve på kurset i dag. Kom 20 minutter for sent.

Gikk helt ræva. Da jeg så oppgave-arket så tenkte jeg "Yes! Det er jo dette jeg kan best i denne modulen!" Men etterhvert som jeg begynte på oppgava så virka det som jeg glemte mer og mer. Kunne ikke huske selv det mest grunnleggende. Brukte mer tid enn det jeg egentlig hadde til rådighet, men lærern gav meg heldigvis litt ekstra tid. Ikke at det hjalp det minste da.

Det mest irriterende er nok at da jeg var ferdig og på vei hjem så huska jeg alt hvordan jeg egentlig skulle ha gjort det! Er så jævlig typisk meg...

Hadde jeg sitti aleine hjemme og gjort det så hadde jeg ikke hatt noe problem med det, men kall det en "prøve" og gi meg en tidsfrist og jeg glemmer alt! Blir så forbanna på det huet mitt at det er helt sykt! HVORFOR kan jeg ikke huske tinga når jeg må!?!? Det hjelper jo ingenting å huske det på bussen hjem!

[Christian86]

Det er strengt tatt ikke så mye du kan gjøre hvis hun setter seg på bakbenene og nekter å høre på deg. Er hun også 20 år gammel? Du kan jo ikke akkurat tvinge henne avgårde til helsesøster eller hva det nå er, heller.

7436534[/snapback]

 

nope, hun er 16. Vi har funnet ut at hun skal si ifra om det blir verre, det virker nemlig at så lenge hun i det minste har meg som bryr seg så er hun temmelig lykkelig

Skal dra på shopping sammen til lørdag, gleder meg litt