Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Heilage]

Broren min er ti år og har lyst til å ta livet av seg.

Han hadde sagt til mamma i går at han hadde lyst til å gjøre som broren til ****, en som vi kjenner. Og det var en som tok livet av seg tidligere i år.

Han vet antakelig ikke hva det innebærer, og det er jo like skremmende at han da går og tenker på sånt.

Han mistrives på skolen, vil ikke gjøre lekser, og friker ut på mamma og stefaren min flere ganger i uka. For et par mnd. siden stod han ute i regnet i en halvtime for å bli syk. Han kan også finne på å slå, sparke og dytte og bli veldig fysisk av seg. Til vanlig er han en veldig rolig, snill og søt unge. Alle vennene mine liker han godt.

Jeg føler meg totalt maktesløs. Hva gjør man med sånt? 

7033680[/snapback]

 

Hmm. Har han tillit til deg?

[Notatblokk]

Vel, jeg tror han ser ganske greit opp til meg. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått han til å få ting ordentlig ut, eller fikse noe på en eller annen måte. Vi har kontakt med PP-tjenesten og psykolog derfra, så det ender sikkert med at han må begynne å gå der.

Han sier at han føler at ingen er glad i han, at han ikke har venner, hater skolen og sånt.

[Heilage]

Vel, jeg tror han ser ganske greit opp til meg. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått han til å få ting ordentlig ut, eller fikse noe på en eller annen måte. Vi har kontakt med PP-tjenesten og psykolog derfra, så det ender sikkert med at han må begynne å gå der.

Han sier at han føler at ingen er glad i han, at han ikke har venner, hater skolen og sånt.

7033725[/snapback]

 

Høres ut som meg når jeg var liten.

 

Et råd fra en med erfaring, skaff hjelp, og vis omsorg.

[Snorre]

Vel, du er vel ikke alene om å kjenne deg igjen i den beskrivelsen der. Var riktig nok aldri involvert med PP-tjeneste eller psykolog! Å ikke ha venner når man er liten er vondt. Det beste du kan gjøre er å vise masse omsorg samt å prøve å snakke med ham. Psykolog hjelper nok det også.

Endret 9. oktober 2006 av Orresnei

[Notatblokk]

Jeg skal hvertfall gjøre alt hva jeg kan.

[Veronica]

Jeg tror jeg har mistet en venn.

[j--]

Jeg tror jeg har mistet en venn.

7035188[/snapback]

Mistet, som i "ikke venn lenger", eller som i "borte for alltid"? Trist er det uansett..

[Killerquo]

Jeg tror jeg har mistet en venn.

7035188[/snapback]

Det høres ikke bra ut.

 

Fortell.

[DNA]

Broren min er ti år og har lyst til å ta livet av seg.

Han hadde sagt til mamma i går at han hadde lyst til å gjøre som broren til ****, en som vi kjenner. Og det var en som tok livet av seg tidligere i år.

Han vet antakelig ikke hva det innebærer, og det er jo like skremmende at han da går og tenker på sånt.

Han mistrives på skolen, vil ikke gjøre lekser, og friker ut på mamma og stefaren min flere ganger i uka. For et par mnd. siden stod han ute i regnet i en halvtime for å bli syk. Han kan også finne på å slå, sparke og dytte og bli veldig fysisk av seg. Til vanlig er han en veldig rolig, snill og søt unge. Alle vennene mine liker han godt.

Jeg føler meg totalt maktesløs. Hva gjør man med sånt? 

7033680[/snapback]

Du burde forklare til han hva selvmord innebærer og at det ikke de enkleste veier er de beste selv om det kan se ut som den letteste. Å få han til psykatiker osv kan "freake" han ut litt og han blir lysten til å ta selvmord øker. Han kunne jo blitt flyttet over til en annen skole hvor han kunne fått flere venner?

[Veronica]

Jeg sier ikke mer.

 

Personen det gjelder vet selv hvem han er.

[ttd]

Hvorfor poster du her hvis du ikke vil fortelle om det? Prøver du å gi skyldfølelse til noen?

[Veronica]

Hvorfor poster du her hvis du ikke vil fortelle om det? Prøver du å gi skyldfølelse til noen?

7035297[/snapback]

Nei, prøver bare å vise at det var ikke meningen at det ble som det ble.

[St-Cruz]

Jeg kan ikke anbefale deg å miste en venn, legg deg heller flat om dere har kranglet, du kommer til å angre på det. Tro meg!

 

Ser jeg bort i fra Så går egentlig livet ganske så bra (usj der logget hun på msn )

Endret 9. oktober 2006 av St-Cruz

[J@cob]

Han kunne jo blitt flyttet over til en annen skole hvor han kunne fått flere venner?

7035244[/snapback]

 

Bad idea indeed.

 

Tingen som kan skje da, er at barna på den nye skolen begynner å stikke spørsmål som, "hvorfor flyttet du?", sjansen er og stor, for at de kjenner noen fra den andre skolen, som igjen kan sette ut rykter, noe som kommer til å ødelegge det ytterligere for han.

 

Jau, snakker av delvis egen erfaring.

[Firesky]

Broren min er ti år og har lyst til å ta livet av seg.

Han hadde sagt til mamma i går at han hadde lyst til å gjøre som broren til ****, en som vi kjenner. Og det var en som tok livet av seg tidligere i år.

Han vet antakelig ikke hva det innebærer, og det er jo like skremmende at han da går og tenker på sånt.

Han mistrives på skolen, vil ikke gjøre lekser, og friker ut på mamma og stefaren min flere ganger i uka. For et par mnd. siden stod han ute i regnet i en halvtime for å bli syk. Han kan også finne på å slå, sparke og dytte og bli veldig fysisk av seg. Til vanlig er han en veldig rolig, snill og søt unge. Alle vennene mine liker han godt.

Jeg føler meg totalt maktesløs. Hva gjør man med sånt? 

7033680[/snapback]

Høres ut som meg da jeg var 12-13 år, ting gikk til helvete og jeg byttet skole slik som nevnt, det er IKKE å anbefale etter min egen erfaring, det gjorde ting bare værre.

Hvis han har tillit til deg så anbefaler jeg at du setter deg ned med han å prøver å snakke om det med han og vise at det faktisk er folk som bryr seg.

Å ikke la han gjøre samme tabbe som meg å isolere seg, det ødelegger mye på den sosiale delen.

 

bah *prøve å glemme gamle minner*

[Tmz]

Har kommet meg over en tung periode som innebar mye mobbing og utestenging. Det er vel noen år siden nå, men for meg har det tatt lang tid å komme over det å bygge opp selvtilliten. Da sårer det veldig når tilfedige personer på gata begynner å le av deg og slenge kommentarer om hvor stygg en er. Uff føler meg ganske på bånn nå, har ikke hatt kjæreste på 3 år, føler meg stygg og uatraktiv. Det føles liksom som om ingen er inntresert i meg, har venner og alt det der men bare et fåtall av de er jenter. Nå skal det sies at jeg ikke har tatt mye inisiativ selv, men er liksom ikke så lett.

 

Har vel gått 3 år uten en eneste komentar eller noe, men så kommer det i tillegg fra ukjente personer, og det er nesten verre. Så til dere som mobber og slenger kommentarer: Ikke gjør det! Dere aner ikke hvor mye det sårer.

[Ascubal]

Har vært igjennom akkurat det samme.. Fra barneskolen til første året på videregående var jeg utstøtt og mobba, nesten ingen venner osv.. Det bryter virkelig ned en person.. Hadde ingen kjærester heller i denne perioden.. Nå sliter jeg i tillegg med å komme over et lengre forhold..

 

 

Føler med deg Tmz

[Firesky]

Føler med dere, for 6-7 år siden da foreldrene mine skilte seg ble det til at jeg flytta å bytta skole, det endte opp uten venner osv å ble mye mobba.

Nå flere år etterpå sliter jeg enda sosialt å har enda ikke hatt noe kjæreste osv.

Jeg sier som Tmz, det er liksom ikke så lett å ta inisiativ selv heller.

[Hashtægg]

Nå skal jeg deppe litt...

Har matteprøve imorra, æsj.. er så drit

Også masse andre dritt prøver til uka og innleveringer. Drit.

Får jo ikke tid til noe annet enn skole, og jeg går jo bare 1. året på vga..som nettopp har starta... Om det blir værre enn detta så, æsj..

[applemania]

Har begynt på antidepressiva igjen, og jeg synes det hele er vanskelig å innrømme. Føler liksom at når en tar piller for depresjon så er man så stakkarslig.