Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[potetgullmannen]

vell han logga på nå kl 3 på natta og er knust.. han hadde kysset henne og angret for sin egen skyld og jenta og han ble enige oma t de ikke burde se hverandre lenger snakker fortsatt med han

Endret 27. august 2006 av potetgullmannen

[potetgullmannen]

endelig fått svar på alle minse spørsmål og kan slappe av igjen han skulle aldri holde noe fra mge igjen

[supertine]

endelig fått svar på alle minse spørsmål og kan slappe av igjen han skulle aldri holde noe fra mge igjen

6749803[/snapback]

 

høres bra ut.. good!

[potetgullmannen]

føler ordentlig lykke første gang siden jenta kom hjem fra usa har hele tiden bært en klump i brystet men nå er den helt borte

Endret 27. august 2006 av potetgullmannen

[ArmenMinAU]

ArmenMinAU: Please...du aner faen ikke hva du parter om en gang så plz stfu..no offence...

Jeg skrev sannsynligvis for jeg vet jo ikke, men det var en teori.

 

Du kom jo her fordi du lurte på hva du skulle gjøre.

[Christian86]

ArmenMinAU: Please...du aner faen ikke hva du parter om en gang så plz stfu..no offence...

Jeg skrev sannsynligvis for jeg vet jo ikke, men det var en teori.

 

Du kom jo her fordi du lurte på hva du skulle gjøre.

6750673[/snapback]

 

 

da burde du ikke snakke om det i et slikt tema. Voldtekt er ikke et sted du synser om hva du tror og ikke tror, ei heller skriver at hun sansynligvis ville det. Da ber du om at andre skal reagere mot deg.

Endret 27. august 2006 av Christian86

[Niqābninja]

Jeg trenger foreldre.

Jeg har to par, men allikevel lider jeg av mangel.

[aspstein]

Har de ikke tatt vare på deg?

 

Eller har du ikke noe nært forhold til noen av dem?

[Niqābninja]

Mamma oppfører seg som en tenåring, stefaren min er som regel borte, eller sint på meg (jeg lever enda, vettu).

Allikevel er det stefar som ordner det meste i huset, handler inn mat, lager mat ol.

Nå, når han er på hytta, er kjøleslapet nesten tomt, og mamma rømmer opp til han. >.<

Jeg klarer å fikse meg sjøl, men hva med søskna på 12 og 6?

 

Pappa er for opptatt med å gjøre opp for alle åra han aldri var der, og stemor holder seg stort sett i skyggen, men hu er nok den som er mest forelder for meg.

Hu er nok den som er mest skikka som forelder óg.

 

Føkka opplegg.

[aspstein]

Hørtes ikke helt greit ut nei.

 

Du har ikke vurdert å flytte hjemmefra?

[Niqābninja]

Jo, i flere år. Siden mamma kasta meg ut første gangen. (barnevernet fortsetter bare sende meg tilbake)

Men jeg har ikke råa. Får ikke stipend fordi stefaren min tjener for mye, barnebidraget te pappa går til mamma og flytter jeg til pappa må jeg bytte skole(og det er ikke noe jeg hadde takla veldig bra, akkurat).

Og rådgiver er ikke akkurat veldig hjelpsom.

Hu "dama mi" på barnevernsopplegget kjenner mamma for godt til å i det hele tatt tro på meg(jada, mamma er veldig flink med fasader).

Bare blæ.

Det ordner seg, bare ikke ennå.

[Heilage]

Bazukh, that's some fucked up shit. *klemme*

 

Håper du får kommet deg vekk, høres ut som om du trenger det.

[ArmenMinAU]

ArmenMinAU: Please...du aner faen ikke hva du parter om en gang så plz stfu..no offence...

Jeg skrev sannsynligvis for jeg vet jo ikke, men det var en teori.

 

Du kom jo her fordi du lurte på hva du skulle gjøre.

6750673[/snapback]

 

 

da burde du ikke snakke om det i et slikt tema. Voldtekt er ikke et sted du synser om hva du tror og ikke tror, ei heller skriver at hun sansynligvis ville det. Da ber du om at andre skal reagere mot deg.

6750722[/snapback]

Jeg skrev det jeg trodde og da får du bare tro noe annet hvis du vil.

[Fredrik]

Er det ikke mulig å anmelde barnevernet for å ikke gjøre jobben sin skikkelig, Bazukh?

[Ohaio]

Leser mye trist på disse sider. Blir nesten pinlig å komme med en egen beretning om hvor fælt jeg selv mener jeg har det. Men det er vel derfor denne tråden eksisterer.

Blir jo gjerne bedre når man snakker om ting uansett.

 

Jeg føler meg helt elendig i hvert fall. Alt er nå fullstendig på trynet! I løpet av en sommerferie og noen uker har livet mitt tatt en vending fra toppen til bunnen. Opplever kvalme og magesmerter som rammer daglig, uten grunn. Tror det er fordi jeg bekymrer meg så meget. Det verste er at jeg har ingen andre enn meg selv å takke..

Vet ikke hvor jeg går lenger. Er redd for at ting aldri blir bedre.

Jeg var for en gangs skyld lykkelig, men arroganse og uvitenhet innhentet meg.

Først var det kjærlighetssorg. Hun dro fra meg! Jeg elsker henne så meget høyt.

Men hun dro fra meg. Og jeg kan ikke klandre henne for det.

 

Hun var snill, søt, intelligent, mild, kjærlig, og vakker som solen. Den enste jenta som jeg tror har sett noe i meg. Den eneste jenta som har vært interessert. Den eneste som har trodd på meg. Den eneste som oppdaget meg. Blant en mengde med mennesker forsvinner jeg som et spøkelse. Men hun så meg hele tiden. Også så lykkelig som hun gjorde meg. Jeg burde forsvart henne uansett. Jeg burde holdt fast på henne, om det så betydde min undergang.

Men som sagt. Arroganse og dumskap gjorde meg blind. Jeg sviktet henne. Av alle mennesker jeg kunne såre… Lenge trodde jeg at hun var den dumme. Lenge trodde jeg at hun var den som kom til å angre, ligge våken om kvelden, og savne meg. Hehe. Tragisk. Jeg skulle begynne på ny skole. Få nye venner, og kanskje til og med en ny kjæreste. Hun droppet videregående i år, og skulle sitte hjemme og sture.

Den ”I don’t really need her” type mentaliteten.

 

Sist jeg snakket med henne ble ting ganske voldsomt. Hun ble sur.

Hun ville ikke lenger ha meg i sitt liv. ’Greit nok’, tenkte jeg. Men endte likevel opp med å skrive en fem siders unnskyldning og å sende blomster på døra hennes. Men som ventet, fikk jeg aldri et svar. Nå sitter jeg i den kinkige situasjonen at jeg ikke kan kontakte henne i det hele tatt. Selv en tekstmelding ville nå være et tegn på at jeg absolutt aldri gir opp. Og jeg ønsker ikke å være den ekle ekskjæresten som plager henne. Eller som aldri kan gi slipp på fortiden.

 

Hadde jeg i hvert fall trivdes på min nye skole.. Da hadde jeg kanskje kunnet glemme henne. Men det faktum at de to siste ukene har vært absolutt redselsfulle, bare forsterker mitt savn! Vet ikke om det er de andre elvene eller meg. Jeg liker nesten ingen i klassen min. Nesten bare bortskjemte og barnslige, sosser! Mennesker som i en alder av 17 år, fortsatt tror på popularitets hierarkiet. Mennesker som dømmer deg fra første stund! Ok, ok. Nå overdriver jeg. De er normale ungdommer. Alle var svært høflige i begynnelsen. Og de så ut til å like meg også. Men etter hvert som tiden gikk.. jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg mistet motivasjonen. Det å bli kjent med nye folk kan være vanskelig og stressende. Etter hvert orket jeg ikke være hyggelig og pratsom lenger. Ville bare trekke meg tilbake og sutre over ekskjæresten min. Jeg ble plutselig veldig sjenert og innadvent. Nå er det nesten litt for sent. Vi er liksom forbi den bli kjent perioden. Og de fleste har slått seg til ro. Jeg er alene. Vandrer rundt på skolen i alene. Sitter alene i timen. Går alene i friminuttene. Og prater veldig lite i løpet av skoledagen. Dette var problemer jeg hadde på ungdomskolen. Men nå har jeg falt tilbake. Klarer ikke fokusere på noe lenger. Bare drømmer om eksen min. Drømmer om at hun vil ta meg tilbake. Og hver gang noen minner meg det faktum at jeg nå er helt alene, blir jeg deprimert som faen. Stirrer mye ut i tomluften. Har sluttet med rock, pop og hip hop. Nå går det kun i triste melodier fra Tchaikovsky og Chopin. Føler at jeg er i ferd med å fremmedgjøre meg selv i verden. Vikeligheten glir liksom lenger og lenger vekk. Og samtidig som alt raser sammen. Så ønsker jeg, jeg har så lyst til å ringe henne! Bare for å høre stemmen hennes igjen. Bare for å høre hvordan det går. Er hun fortsatt sur på meg? Tenker hun på meg? Kanskje kan vi bli venner igjen. Vet ikke hvordan jeg skal få motivasjon til noe som helst, uten henne.

Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke ta kontakt med henne igjen. Det ville være galt.

Jeg er desperat etter noe meningsfylt i livet mitt. En kvinne og kanskje barn, eller en jobb!

[Jarmo]

*----------------------------------------------------------------------------------->

Jeg er desperat etter noe meningsfylt i livet mitt. En kvinne og kanskje barn, eller en jobb!

6773667[/snapback]

 

Da har du satt et mål for deg, opp med hoved og jobb videre med saken...

[mushi]

Skal til legen i mårra. Vil ikke. Vil ikke.

 

*drekke litt*

 

Håper tankekjøret gir seg snart, ellers går det galt igjen. Har så utrolig mye dårlig samvittighet for alt og ingenting.

 

EDIT:

 

Alt jeg tar på visner vekk og dør; trekker seg unna. Alle vil vekk - det samme vil jeg. Jeg fortjener å bli forlatt og ensom, alt jeg gjør er feil og jeg bryr meg ikke om andre. Jeg må begynne å ta hensyn til folk rundt meg. Jeg bare tar og tar; for så å skyve alle vekk. Ingen får noe igjen fra meg. Jeg er en som tar - ikke en som gir. Jeg er egoistisk og selvsentrert og må forandre meg. Dette kan ikke fortsette lengre. Får dårlig samvittighet når jeg skriver her fordi jeg tar opp tråden med de dumme problemene mine som aldri tar slutt eller løser seg. Jeg vil bare vekk for godt. Sitte alene med angsten og tankene. La de spise meg opp innenfra og ta knekken på meg. Få en slutt på alt dette. Jeg klarer jo ikke være glad i en uke engang uten å falle helt sammen. Dette har vært den lykkeligste uka mi på 4 mnd tror jeg, og den kunne fortsatt sånn ut helga hadde ikke jeg føkka alt opp. Jeg må skjerpe meg og ta hensyn, så andre også kan få ha det bra. Jeg er så ubrukelig og alt bare faller ned i avgrunnen sammen med meg.

 

EDIT2:

 

Jeg sitter bare å tenker og tenker. Fordyper meg i tankene. Ønsker dem velkommen. Er befriende på en syk måte. De hjelper meg videre og jeg føler jeg har noe å leve for selv om de trekker meg nedover i rekordfart. Jeg har bare oversett og tilsidesatt alle unntatt en kompis denne uka. Samvittigheten tar knekken på meg og jeg klarer ikke snu det rundt, si undsyld eller prøve å gjøre noe med det. Viker unna konflikter og prøver å komme meg lengst mulig vekk fra "ekte" mennesker og mer og mer inn i meg. Der det er trygt for alle andre enn megselv.

Endret 30. august 2006 av mushi

[Con]

Sliter med mye det samme her Mushi..

Sitter bare og lar tankene sakte men sikkert ta knekken på meg... Sliter fortsatt med bruddet med damen. Savner henne noe sykt... Jeg elsker henne virkelig enda!!

Har mye annet jeg må ordne opp i også. Så ikke missforstå, det er ikke bare kjærlighetssorgen som tar meg her!

Ting går bare ikke min vei.!

Jeg ønsker ofte at jeg var en av de som var født med den berømte "sølvskjeen" i munnen, eller med ett tallent for ett eller annet.

Jeg er alltid den som får folk til å le, men som inni meg ikke har det noe bra i det hele tatt. Det er tungt å bære rundt på ett slikt skall!

Jeg er den som ble mobbet på skolen, men som i dag er ett slags naturlig midtpungt på alle fester, og for det meste ellers.

Men nå er forsvarssystemet nede. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det på plass igjenn...

[Newt32]

Denne er til alle som sitter mye med PC og TV:

 

(Litt ironisk at denne tråden er laget på internett. Har egentlig ikke helt skjønnt poenget med den. Jeg tror at å sitte å plappre i denne tråden gjør alt verre.)

Det finnes mange undersøkelser som viser at PC og TV er deprimerende. Flere unge i dag sitter alt for mye foran PC og TV. Det anbefales at man ikke skal sitte foran PC mer enn to timer hver dag.

Kom deg ut i frisk luft, kom deg på fjellet, gå en lang tur, dra på telttur på fjellet, spis frukt, spis regelmessig, få deg nok søvn, snakk med andre folk... Vi er dyr, og dyr skal være ute, vi er ikke skapt til å sitte inne foran PC'en eller TV'en. Det ligger noe i den friske luften ute som gjør at man blir glad. Du tenker kanskje at du ikke har lyst til å gå fra PCen, men prøv, det blir mye bedre når du har vært vekke fra den en god stund. Jeg har prøvd dette, og det funker for meg

[Gjest Yoshi]

Zeromac vil av en merkelig grunn ikke snakke med meg lenger. Jeg er på randen til selvskading nå!