Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[medlem-90636]

*snipp*

6305462[/snapback]

 

*poke*

6305474[/snapback]

 

Awh, søte katten! Det hjalp faktisk litt...

 

Nå må jeg finne ut hvordan jeg skal skrape fram penger til en ekstra flybillett hjem, siden jeg må ha ferien adskilt og nekter å sitte i stavanger i ferien min....

Det kan bli vanskelig , siden jeg takket være "feriepenger" bare fikk halv lønn denne mnd...

 

Jeg klarer ikke å se noe som helst positivt i dette

[Peppep]

Huff. Kjente ei som var i lignende situasjon, hun slet for å si det sånn. Men hun fikk det bedre etterhvert ved hjelp av psykolog.

Det er en av tingene som bekymrer meg... hun har gått til psykolog ganske lenge (er vel over et år nå), uten at det tilsynelatende har blitt noe verre. Forhåpentligvis har det forhindret at det har blitt verre, men. Hun har prøvd å få flere timer med psykologen, men de har visst ikke ressurser til det.

 

Teite foreldre. Er de klar over hvor alvorlig dette er?

Litt av problemet er nettopp foreldrene, at de ikke har søttet henne etc. Så da er det ikke så lett å fortelle dem hva som er i veien, annet enn at hun sliter og vil bort. Det er ikke akkurat mange 17-åringer som har midler til å bo hjemmefra uten støtte.

 

Du er ingen fagperson, det er det ingen som forventer at du er. Men du er en venn, og det kan ingen psykolog erstatte. Å bare være der for henne og støtte henne kan bety mer enn du aner for de som sliter. Og det er jo bra at du prøver å hjelpe!

Prøver selvfølgelig å være der for henne, men så er det jo det gjentakende... føler at jeg svikter når jeg ikke har mulighet til å være med henne etc.

 

 

Nei, det er ikke rart at du blir dårlig av dette.

Jeg tror det er veldig lurt å bruke psykologen sin til det man skal, spesielt hvis man sliter veldig mye. Venner og familie har ikke samme kunnskaper som en psykolog. Ikke at venner kan gjøre vondt verre altså, men jeg tror den syke sliter ut vennene sine.

La psykologen ta seg av de tunge problemene hennes. Vær en venn, muntre henne opp og ta henne med ut.

Men når man får snakket med psykolog kanskje en eller to ganger i løpet av en måned, så må man vel få snakket ut innimellom (aner ikke hvor ofte det er vanlig å ha psykologsamtaler). Sliter med at jeg aldri vet hva jeg skal si når hun er fortvilet og forteller om hvorfor hun har det vanskelig. Føler at det jeg kommer med alltid er like intetsigende og så videre.

[darkness|]

Du kan jo flytte hjem, men reise tilbake for å ta fagprøven.

[darkness|]

Huff. Kjente ei som var i lignende situasjon, hun slet for å si det sånn. Men hun fikk det bedre etterhvert ved hjelp av psykolog.

Det er en av tingene som bekymrer meg... hun har gått til psykolog ganske lenge (er vel over et år nå), uten at det tilsynelatende har blitt noe verre. Forhåpentligvis har det forhindret at det har blitt verre, men. Hun har prøvd å få flere timer med psykologen, men de har visst ikke ressurser til det.

 

Teite foreldre. Er de klar over hvor alvorlig dette er?

Litt av problemet er nettopp foreldrene, at de ikke har søttet henne etc. Så da er det ikke så lett å fortelle dem hva som er i veien, annet enn at hun sliter og vil bort. Det er ikke akkurat mange 17-åringer som har midler til å bo hjemmefra uten støtte.

 

Du er ingen fagperson, det er det ingen som forventer at du er. Men du er en venn, og det kan ingen psykolog erstatte. Å bare være der for henne og støtte henne kan bety mer enn du aner for de som sliter. Og det er jo bra at du prøver å hjelpe!

Prøver selvfølgelig å være der for henne, men så er det jo det gjentakende... føler at jeg svikter når jeg ikke har mulighet til å være med henne etc.

 

 

Nei, det er ikke rart at du blir dårlig av dette.

Jeg tror det er veldig lurt å bruke psykologen sin til det man skal, spesielt hvis man sliter veldig mye. Venner og familie har ikke samme kunnskaper som en psykolog. Ikke at venner kan gjøre vondt verre altså, men jeg tror den syke sliter ut vennene sine.

La psykologen ta seg av de tunge problemene hennes. Vær en venn, muntre henne opp og ta henne med ut.

Men når man får snakket med psykolog kanskje en eller to ganger i løpet av en måned, så må man vel få snakket ut innimellom (aner ikke hvor ofte det er vanlig å ha psykologsamtaler). Sliter med at jeg aldri vet hva jeg skal si når hun er fortvilet og forteller om hvorfor hun har det vanskelig. Føler at det jeg kommer med alltid er like intetsigende og så videre.

6305825[/snapback]

 

PPT kan gi støtte til mindreårige slik at man kan få bo borte.

[mushi]

 

PPT kan gi støtte til mindreårige slik at man kan få bo borte.

6305890[/snapback]

Dette er det nye regler på, så det er ikke vits å søke engang hvis ikke du blir banka eller missbrukt hjemme. Må være en extrem situasjon før du får det.

[Andyax]

Jeg og kjæresten krangler. Åååå, gud, jeg hater dette. Er så redd for at hun kommer til å hate meg, eller miste følelsene sine for meg. 

6303543[/snapback]

 

Kjipt Håper det ordner seg.

 

Du forresten. Jeg så deg på Lørdag, utrolig nok. Du gikk nerrover Karl Johan klokka elleve en lørdag. Det var Sommerfestival i Oslo og jeg gikk rundt der for å ta bilder til neste års katalog til sommerfestivalen. Da så jeg deg spassere forbi. Nesten helt sikker. Du gikk med blå t-skjorte og du var høy! Var det deg?

6305194[/snapback]

 

Jeg tror det kanskje ordner seg. I alle fall litt

 

Jeg var i Oslo på lørdag, og jeg var sannsynligvis på Kar Johan kl 11. Jeg hadde da ikke blå t-skjorte, men derimot en grønn en

Og hvordan i alle dager kan du kjenne meg igjen IRL?

6305435[/snapback]

 

Jeg skjennte deg igjen fordi jeg har lest det emnet du lagde angående ny frisyre

hehe, utrolig at jeg så deg uansett...

 

For å være litt on-topic. Jeg håper alle som føler seg deppet, greier å kjempe seg igjenom det, og prøve å holde ut til noe positivt skjer. Man vet aldri når det skjer. Det er vel sunt å gråte, når man føler for det. Ikke hold igjen

[medlem-90636]

Du kan jo flytte hjem, men reise tilbake for å ta fagprøven.

6305871[/snapback]

 

Om jeg slutter får jeg ikke ta fagprøven...

 

Jeg har ikke vært så langt nede før, begynner å tute bare jeg hører en sang på radioen eller noen spør meg om det går bra...

 

Om jeg viste dette for 2,5 år siden hadde jeg ALDRI så mye som sett på den annonsen hvor de søkte etter lærlinger

[Mirann]

Livet suger. Jeg hater jobben min, huseieren min, byen jeg bor i og alt annet det er å hate.

 

Når jeg trodde jeg skulle kunne flytte hjem for godt 28.juli fant jeg i dag ut at fagprøven min ikke blir før i midten av August 

 

Kan noen vekke meg fra marerittet mitt 

6305462[/snapback]

Kjære søte snille deg! *Trøste*

 

 

Bor kjæresten din der enda?

Skjer supermasse i Stavanger om sommeren. Fult av liv i byen, festivaler og kongevær! Kan dere ikke ta turen til sentrum og bare nyte litt livet sammen?

[magnuslar]

*Problemer med ferien*

6303393[/snapback]

 

Det er kanskje ett rart forslag, men å begynne å trene, spise sunt? Jeg vet jo ikke om du gjør det allerede, men om du ikke gjør det så er det noe flott å meningsfylt å bedrive tiden med. I tillegg gir det overskudd, og å se resultater kan gi motivasjon og selvtillit du kan bruke i andre sammenhenger

 

Det virker iallefall for meg!

Endret 14. juni 2006 av magnuslar

[Heilage]

Æsj. Skikkelig deppa nå. Og uendelig ensom.

[curtiis]

huff, influensa skitt. Ja ja, noe posetivt kommer seg til fysioterapi på mandag å får hjelp med muskelskaden. Og når den e bort så blir det meste bra igjen håper jeg, bare jeg får begynne å trene så er alt borte og bra igjen.

[MadsFN]

fant akkurat ut at den jeg ELSKER liker en annen..

[Ustedalen]

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Jeg har vært forelsket i denne jenta i over 8 måneder, og for en måned siden fikk jeg henne, utrolig nok. Hun er utrolig fantastisk, søt, deilig, perfekt. Hun gjør med glad bare jeg ser henne, og lukten av henne er helt utrolig. Jeg tenker på henne konstant hele tiden. Men det er selvsagt noen problemer:

 

Hun er sjenert! ALT for sjenert. Når vi er i nærheten av andre folk, nekter hun å kysse meg, og det eneste som beviser at vi er kjærester er at jeg til tider får holde rundt henne. Hun kommer aldri til meg og holder rundt meg. Synes dette er utrolig sårende, i å med at vi er 17 år, og burde oppføre oss som skikkelige kjærester, men istedenfor virker det som hun er flau over meg. Jeg lurer på hva som er galt med meg?

 

Og hun er alltid opptatt! På tre uker har vi vært sammen alene en gang. Resten av gangene er vi med folk, og da blir hun plutselig ikke kjæresten min lenger. Er det rart jeg blir såret?

Hver eneste gang jeg spør om vi kan finne på noe, sier hun at hun skal noe annet, eller at hun må spørre moren sin om hun har noen planer. Hva er det for noe? Må hun spørre moren sin hver eneste gang hun skal lage en avtale med moren sin?

Ta f.eks lørdagen for to uker siden. Jeg inviterte henne opp, og sa at det var viktig at hun kom. Hun sa hun skulle kanskje til faren sin, men det var ikke sikkert.

Greit nok, tenkte jeg, og satset på det beste. Jeg hadde planlagt en skikkelig romantisk kveld, der jeg hadde fått kastet ut foreldrene mine.

- Jeg skulle ta ho med ut å spise på en ganske bra resturant.

- Hjemme hadde jeg et avsidesliggende rom, der jeg hadde noen puter på gulvet, omdekket av telys i en stor hjerteform. På putene lå det roser, og jeg hadde masasjeolje siden hun liker å bli massert.

I løpet av uken sier hun det er ikke sikkert at hun skal til Risør, siden moren var ganske allergisk. Dette hørtes jo enda bedre ut i mine ører, og jeg gikk til innkjøp av masasjeolje. På fredagen sa jeg at jeg måtte få beskjed om hun kunne komme eller ikke, noe som hun sa var greit. Jeg fikk ingen melding den kvelden, men fikk en melding kl. 15 på lørdagen der hun fortalte at hun ikke kunne. Veldig irriterende siden jeg hadde mast en hel uke om at jeg måtte vite det. Men men, hun hadde sikkert reist til Risør allikevel tenkte jeg. Derimot fikk jeg vite noen dager senere at hun IKKE hadde reist til Risør, og hun var bare hjemme med moren sin og på besøk hos noen andre.

Hun tar selv heller aldri kontakt for å finne på om vi vil finne på noe!

Er det virkelig rart jeg blir lei meg og skikkelig såret?

 

Mens vi krangelt i går, snakket jeg også med en vennine av hun, og hun fortalte meg at kjærsten min var virkelig lei seg i går kveld, og at hun var utrolig glad i meg. Det er jo flott å høre, men hun klarer jo aldri å bevise det

 

Hva skal jeg gjøre?

Endret 14. juni 2006 av Ustedalen

[bortevekk]

Ustedalen: Dere har vært sammen en måned da! Første måneden kommer det som regel en del overraskelser man ikke hadde sett for seg skulle komme! Og hvor godt kjenner du henne egentlig? Dere skal jo bruke litt tid på det også, det å kjenne hverandre på godt og vondt!

 

Og det med at hun ikke vil kysse eller holde hånd offentlig er bare å venne seg til...Er bare noen som er slik! Er nok ikke fordi hun er flau over deg, absolut ikke!

Endret 14. juni 2006 av Hanne:)

[Ustedalen]

Vi har vært sammen i en måned, ja. Allikevel er vi nesten aldri sammen alene, og når vi er med andre vil hun ikke gjøre en eneste ting. Nå vil jeg ikke en gang at vi skal være med andre, siden hun ikke oppfører seg som kjæresten min i det hele tatt. Jeg vil jo forbeholde meg retten å kysse min egen kjæreste, eller faktisk vise at jeg er kjæresten hennes. Jeg vil ikke ha en kjæreste som ikke vil gjøre noe som helst

Vi kjenner hverandre ganske godt, i å med at vi klarte å bli bestevenner før vi ble sammen.

 

Si f.eks her, jeg drar til Lofoten på neste torsdag (er der i to uker), og vil være med henne så mye som mulig da. Men hun kan ikke annet enn søndag og mandag, noe som irriter meg kollosalt! Jeg blir rett å slett utrolig såret

[Andeby]

Jeg blir rett og slet deppa av å lese om alle di andre deppa folka hær:P

[F.Mackey]

Man har ikke eierett over kjæresten sin, har ikke hun tid så har ikke hun tid, men hun burde jo selvfølgelig prøve å legge av mest mulig tid. Og seriøst, akksepter at hun ikke vil kysse og slikt public, er veldig mange som ikke vil det.

[:utakt]

No woman, no cry.

[Ustedalen]

Jeg sier ikke at jeg ikke har eierett over kjæresten min, men hun har jo aldri tid jo.

Kan nevne enda ett eksempel.. I morgen skal hun egentlig til Drammen, noe som jeg har blitt fortalt. Altså, jeg kunne ikke være med henne. Derimot spurte ho en annen kamerat om de skulle bade, og at hun kanskje kunne være med hvis hun ikke skulle til Drammen. Jeg skulle aldri få høre noe om det?

[SideburnsKongen]

har finni ut at jeg har det egentlig jæ*li bra, ser her liksom..

Jeg klager om en vond finger elns liksom..