Skogli Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 (endret) Hjort som du har lov til å skyte? 5994806[/snapback] Mhm. Hjort som jeg kan skyte hvis jeg er har lov av grunneier/Jaktløyve (familien kjøpe) og har "jakt-lappen" Men nok OT nå. Endret 27. april 2006 av Skogli Lenke til kommentar
TLZ Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 (endret) desverre vet jeg ikke selv engang.... men hvis det er noe kunne gjort utenom å mase på psykolog så tar jeg gjerne imot tips 5998723[/snapback] Det er legen du må mase på. Jeg synes du skal snakke med enten moren din, en venn eller noen å få dem til å hjelpe deg med å mase på legen for å få tak i psykolog. Jeg vet selv at slikt ikke er lett, selv om jeg selv som ville ha tak i psykolog så var er jeg glad jeg hadde foreldre(og da særlig ei mor som kjenner godt til hvordan helsevesneet fungerer) hele tiden "pushet" dem. Det beste tipset jeg kan gjøre utenom å ta kontakt med psykolog er at du virkelig bestemmer deg for på beseire og/eller takle dette problemet og ikke la det vinne over deg. VIRKELIG bestemme deg for det. Tror det dette som har hjulpet meg mest. Du kan også prøve å forstå deg selv. Hva er det som foresaker at du får nedturer? Kan du hindre dette? Er det noe som får deg opppover når du sliter? Hva er i så fall det? Hvilke teknikker kan du bruker for å klare deg bedre. Osv osv... Må også neven at en psykolog er ikke en som bare sitter der og "fikser" deg. Han hjelper deg å fikse deg selv, psykolog er indirekte hjelp. I gjennom samtaler så kan han hjelpe deg å forstå deg selv, gi deg selvinnsikt som kan hjelpe deg. Hvis en har psykiske problemer så er selvinnsikt uhyre verdifult. Prøv å opparbeide dette hvis du kan. Å holde røyking skjult er nok ikke en god ide nei. Absolutt en fordel å ikke holde det skjult vil jeg si, da slipper du å være redd. Endret 27. april 2006 av TLZ Lenke til kommentar
J@cob Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Hjort som du har lov til å skyte? 5994806[/snapback] Mhm. Hjort som jeg kan skyte hvis jeg er har lov av grunneier/Jaktløyve (familien kjøpe) og har "jakt-lappen" Men nok OT nå. 5999406[/snapback] Ot ot Ot, snikskyting av hjort er vell en av de tingen som gjør meg mest deprimert for tiden, men vis du vill så kan vi mer en gjerne fortsette diskusjonen via pm, som f.eks hvem du kjøper løyve av osv On Topic: Kan noen med lette ord, forklare meg hva salgs konsekvenser det man får når man får diagnosen "Mild schizofreni"? Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 takk for hjelp TLZ og Seether, har tenkt litt på dette med å finne meg selv osv... man lærer mye bra i patrolling, den siste episoden (s02e04) fikk jeg den ideen med å prøve å finne meg, tror jeg trenger det... som han sier i den episoden, det er ikke verdens undergang om man stryker på skolen eller mister jobben elns... var kansje ikke nøyaktig det han sa men noe alla det... tror jeg skal begynne å ta skolen mindre seriøst... har en følese at det er skolen som tar livet av meg... hadde egentlig planlagt å gå siste året på skole til høsten, men i det siste har jeg lurt på om jeg skal ta et friår og heller jobbe elns... føler jeg trenger det... er bare å holde ut et par mnd til så er det ferie ;=) Lenke til kommentar
TLZ Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Eh. Vil neppe tro å drite i skolen er noen løsning. Du skal ikke la det kontrolere livet ditt fulstendig... uansett. Utdanning er viktig. Utdanning skal vitterlig meg ikke være SÅÅÅ vanskelig. Jeg har selv perioder hvor jeg er deprimert og perioder hvor jeg går bedre. Jeg har forklart dette for læreren og får litt tilpasner derretter. Men å gå inn i deg selv så mente jeg ikke nødvendigvis å finne deg selv(å finne ut hva en skal være osv). Jeg mente atud skal finne ut hvordan dette psykiske problemet virker på deg og hvordan du kan takle det bedre. (Men hvis du først graver i deg selv så kommer det opp mye på veien... så ikke bli overasket om du ender opp med selvinnsikt.) Lenke til kommentar
Seether Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Enig med TLZ der altså. Løsningen er aldri å droppe alt ansvaret du har. Om du stresser med skolen nå, så vil det ikke gjøre livet lettere å jobbe en stund for og så måtte gå tilbake. Velkjent frase: du kan ikke rømme fra problemene dine.. Det du sliter med vil være der om du er på jobb, hjemme eller på skolen. Det beste for deg er å finne bedre ut av problemene dine og få hjelp av noen som er kvalifisert. Tenk over de rådene du fikk fra TLZ. Tror de kan hjelpe deg mye Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 huff, ja.. dere har vel rett... jeg har jo selvfølgelig lyst til å bli ferdig med utdanningen, men hvis skolen bli like ille som i år så vet jeg ikke om je kan klare et helt år til men ja... det stemmer dok det at jeg sansynligvis kommer til å slite med det samme på jobb istedet... men det var et lokalt firma her som ønsket en eller to personer fra klassen og jobbe for dem i et år å sammtidig få ferdig utdanningen der istedet for å sitte på skolebenken... da ville det bli mer jobbing ig littegranne skole innimellom osv, blir vel bare litt raportskriving osv som leveres til skolen elns... jeg syntes det kunne høres ut som noe for meg, skal iallefall sjekke opp i det TLZ finne problemene, joa.. de er mange, men tror jeg skulle klare og finne ut hva jeg burde gjøre hvis jeg graver dypt nok... en ting jeg må forandre på iallefall er å bli mer sosial, klarer nesten ikke holde på de få vennene jeg har jeg gikk faktisk på besøk til en kamerat i dag sikkert 2-3 uker siden sist jeg var på besøk hos en kompis Lenke til kommentar
Skilpadde Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Visste dere at hver dag i løpet av de siste 8 årene har det gjennomsnittlig blitt drept i overkant av 1300 mennesker hver dag i Kongo? Ja, 1300 mennesker. Ingen skriveleif der. Lenke til kommentar
mushi Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Det ble nevnt på forrige side at hvis du konser deg masse om en ting i en periode, og så blir veldig depressiv så har du tendenser til å være manisk depressiv. Er det sant? Jeg er utrolig konsa på forskjellige emner/ting gjevnlig. Da får jeg ikke sove/konsentrert meg på noe som helts annet. Det er det eneste jeg tenker på og jeg MÅ finne alt jeg kan om info om det og lære meg alt. Det kan være alt fra en spesiell hunderase til blomster og bedrift starting. Jeg har nå ikke vært på skolen på en uke fordi jeg er inne i en sånn fase. Den begynte å dabbe av i går mårres og i gårkveld og i hele dag har jeg vært veeeeldig depressiv og småsinna hele dagen. Lenke til kommentar
Seether Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Leste om en som var manisk depressiv en gang. Og den personen hadde noen sånne symptomer..men jeg er ikke noe psykolog..langt ifra. Men du bør komme deg til en psykolog for å se hva som er gale. Kanskje du har tvangstanker? who knows. Lenke til kommentar
Snublefot Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 Leste om en som var manisk depressiv en gang. Og den personen hadde noen sånne symptomer..men jeg er ikke noe psykolog..langt ifra. Men du bør komme deg til en psykolog for å se hva som er gale. Kanskje du har tvangstanker? who knows. 6001592[/snapback] Jeg er enig med søsteren min her... En time oss en psykolog kan jo ikke skade Lenke til kommentar
McBitch Skrevet 27. april 2006 Del Skrevet 27. april 2006 hmm når jeg tenker meg om så lurer jeg litt på om det kan hende at det er pga røyking...for 2 år siden gjorde jeg det dumme valget å begynte å røyke, da bodde jeg på hybel å kunne ta meg en sigg når enn jeg ville... men nå som jeg bor hjemme så røyker jeg mest bare på skolen pga mutteren vet ikke jeg røyker og jeg rett og slett tør ikke fortelle henne om det osv og det er en liten sammen heng der tror jeg, siden dt er bare når jeg er hjemme at jeg føler meg jævli... men det kan oxo være pga at jeg ikke ser folk når jeg sitter her hjemme... hva tror dere? huff, må nesten ta fatt i meg selv å fortelle det... hu komemr jo til å få vite det før eller side uanz 5998828[/snapback] Når du er hjemme, eller når du er aleine begynner du å tenke, det får du rett og slett ikke tid til når du er med noen. Normalt å deppe mer når du er aleine. Lenke til kommentar
Ernie Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 (endret) Hva skal man si? Klokka er 3:30, jeg burde vært i senga for lenge siden og drømt søtt om et eller annet. I stedet har jeg sittet oppe og halv-deppet. Ja, halvt faktisk ... Sett på 5 episoder av Veronica Mars i strekk. Herlig serie egentlig, en serie som faktisk er "meg", eller det er iallfall det jeg liker å tro. "Hun" er veldig meg og "hun" er veldig "henne" (i dobbelt betydning ...). Jess, ganske patetiske å vil ha en rollekarakter sånn, men "hun" er trossalt personlighetsmessig alt for lik det jeg vil ha. Uannsett, mentalt inni meg foregår det en helt annen serie. En serie med meg og henne. Jaaaa, nå er jeg iallfall ganske patetisk her, men la meg nå utdype litt her. Jeg er faktisk litt mer på landjorda enn som så ... tror jeg da Greia er at jeg lengter etter et liv. Selvsagt, jeg har jo et nå osv., men det er ikke noe liv. Det er liksom bare stå opp, gå på høgskolen, "følge med" på noen forelesninger, stikke hjem, gjøre et eller annet på PCen, legge seg og så stå opp igjen. Det er ikke hva jeg kaller liv, det er kjedsomhet. Jeg vil ha utfordring, noe med spenning, gøy, gøy med andre. Det er liv det (æsj, sjokolade uten drikke er tørt. Vann eller øl tro? Blæææ ... vann *hate drikker med alkohol selv om jeg "lengter"*). Være sosial, faktisk gjøre noe mer enn å bare sitte her og være et idiotisk nerd. Dog faktisk et hyggelig nerd som faktisk vist nok er litt småsøt av og til, iallfall ifølge noen. Uannsett, poenget er jeg er ikke sosial, eller det blir å fremstille det feil. Jeg ER sosial, jeg KAN være sosial og jeg KLARER å være sosial. Alikevel er jeg ikke sosial nok. Forsåvidt så tror jeg nok jeg veit litt hvorfor. Akkurat nå lever jeg ikke et liv, jeg bare lever for å komme til sommeren 2007, komme under kniven, bli kvitt alle bekymringer og starte fresh i Narvik, eller nesten fresh da ... Ny fadderuke, nye personer og ny runde med "bli kjent"-opplegg, og da skal jeg ikke feile så grusomt som her. Jeg var såååå close unna et nettverk med venner. 4 okey personer, 2 av dem er svært sosiale folk som gjør masse rare ting. Ja, også har vi alltids den herlige og pinlige episoden med ei viss rålekker jente. Faen, hvordan er det mulig å feile så grundig? Hu var interessert i et eller annet, enten forhold eller vennskap, og jeg som vanlig klarer å fucke det opp. Tror jeg ikke engang skal starte med hvordan jeg fucket opp med den første jenta jeg forelska meg i som også var forelska i meg? Eller jo, jeg skal. Hvordan er det mulig å fucke noe så åpenbart opp? Jeg mener, jeg var keen på henne, hun var keen på meg, vi viste begge det. Ingenting skjedde. Hvordan i helvete er det mulig? *sukk* Jeg klarer alltid å rote ting til ... (*grøss* avsnitt, bitch, avsnitt ... Ingen gidder å lese en gigantisk blokk med tekst *legge inn noen avsnitt over*) Jaja, det var "first love". Sist jeg sjekke var hu forlova og selv om det er noen år siden nå og jeg var midt i tenårene hvor man egentlig har veldig ustabile forelskelser har jeg fortsatt følelser for henne, eller rettere sagt veit jeg at jeg kan falle for henne om jeg ser henne igjen. Det er liksom bare noe jeg veit. Det er like sikkert som at jeg liker Sophia Bush og Alessandra Ambrosio. Men altså, hva skal jeg frem til her egentlig? Jo, jeg flykta unna problemet. Jeg var redd. Her har jeg ei som er forelska i meg, i MEG. Den stygge personen meg har noen klart å forelske seg i, og hu er heeeeeeeeit som faen (i mine øyne riktignok ... ). Den gangen klarte jeg bare ikke å fatte det. Det var rett og slett skremmende, men alikevel deilig. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å enten spørre eller bare gjøre det åpenbare, kysse henne. Jeg hadde til og med sjansen og greier, men da måtte jeg jo selvsagt løpe unna redd som en kylling. Vel, jeg tror jeg har lært. Om ei jeg liker sier kyss meg nå, så er det faktisk en reel sjanse for at jeg gjør det. Uhmm ... hvor var det jeg egentlig skulle hen nå tro? Jo, jeg fucket det opp med den andre store kjærligheten, men hva kan man gjøre? Utseendemessig kan det bare ikke bli bedre. Mørke øyne, mørkt hår, litt høyere enn meg og noe så utrolig heit (igjen, i mine øyne). Det er vel trygt å si at jeg ble pissredd av det. Noe så prefekt burde ikke finnes. Det burde ikke være mulig å falle for noe SÅ drastisk og heftig, men det er nå det. Min forløpige "the one" og jeg unytter ikke det what so ever. Ser hele tiden henne rundt meg straks jeg ser noen med cirka samme kroppsbyggning og med omtrent det samme mørke håret. Tror en del har litt rare tanker om meg sånn sett, men hva kan man gjøre? Hormonene går løpsk bare av synet av noen jeg tror er henne selv om jeg ikke liker de jeg tror er henne Anyway, jeg vil bort herfra. Jeg har forspilt muligheten med henne, jeg vil ikke se henne mer. Eller, nei slutt å lyv nå. Jeg vil se henne, men bare hvis jeg får igang en samtale med henne, og det skjer aldri. Så da må jeg jo bort, vekk ... langt vekk og få meg et liv, et liv hvor jeg kan være meg selv og være sosial, jeg og har funnet min Veronica Mars. Faktisk gå ut på byen og ha det gøy. Ikke drikke riktignok, bare gå på byen og ha det gøy med folk. Alt jeg trenger er bare en ene nye starten. Jeg kan, jeg klarer, jeg vil, jeg bare har ikke muligheten ... Jeg tror egentlig det håpet er det eneste som har stoppet meg fra å faktisk ta livet av meg. Jeg har våpen, jeg har kuler, men det har bare blitt med tanken. Dessuten, våpnet og kulene passer ikke samme uannsett ... Kanskje likegreit, jeg klamrer meg fast til håpet om noe litt bedre enn det her. Hvem trenger våpen og kuler når man har håp? Vel, vel, det her var ganske ærlig, usensurert og rett ut fra Ernies hjerne. Nå skal den hjernen få seg litt velfortjent søvn. Kanskje ikke så dumt når klokka er 4:30 ... Edit: og de som har lest alt det her. Love ya Endret 28. april 2006 av Ernie Lenke til kommentar
darkness| Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 huff, ja..dere har vel rett... jeg har jo selvfølgelig lyst til å bli ferdig med utdanningen, men hvis skolen bli like ille som i år så vet jeg ikke om je kan klare et helt år til men ja... det stemmer dok det at jeg sansynligvis kommer til å slite med det samme på jobb istedet... men det var et lokalt firma her som ønsket en eller to personer fra klassen og jobbe for dem i et år å sammtidig få ferdig utdanningen der istedet for å sitte på skolebenken... da ville det bli mer jobbing ig littegranne skole innimellom osv, blir vel bare litt raportskriving osv som leveres til skolen elns... jeg syntes det kunne høres ut som noe for meg, skal iallefall sjekke opp i det TLZ finne problemene, joa.. de er mange, men tror jeg skulle klare og finne ut hva jeg burde gjøre hvis jeg graver dypt nok... en ting jeg må forandre på iallefall er å bli mer sosial, klarer nesten ikke holde på de få vennene jeg har jeg gikk faktisk på besøk til en kamerat i dag sikkert 2-3 uker siden sist jeg var på besøk hos en kompis 6001239[/snapback] En ting som er viktig, er å sette seg mål i livet. Du trenger ikke nødvendigvis alltid ta den vanskligste og kjappeste veien, men å ha noe å se frem til, noe å hige etter, kan gjøre hverdagen enklere. Du sier du har det vanskelig på skolen, og at du har lyst til å drite i skolen. Jeg ser at andre gir deg råd om å fortsette. Etter min mening må det finnes en mellomvei: Du gjør deg ferdig i år, skaffer deg en jobb, jobber et år og går så tilbake til skolen igjen året etter. Det som da er viktig er at du faktisk skaffer deg en jobb, og at du faktisk begynner på skolen igjen. Ikke slutt på skolen før du har fått deg en jobb! Enda viktigere er at du beholder kontakten med vennene dine, og er sosial selv om du ikke går på skolen lenger. Det hjelper ikke å stenge seg inne. Skaff deg som sagt mål. Det trenger ikke være verdens største mål. Det kan være det å få tatt deg en tur til Tusenfryd med gode venner i sommer, det kan være å gå ut og treffe nye mennesker, gjøre noe fint for en du er glad i, få deg en utdannelse, få deg en jobb du trives i, bli bedre i noe du liker å gjøre, mestre noe du sliter litt med nå. Det er viktig å ha noe å se frem til. Angående det med røykingen. I stedet for å fortelle det til moren din, så foreslår jeg at du slutter å røyke. Jeg tror forøvrig ikke at det er det som er grunnen til at du er deprimert. Hva som faktisk er grunnen, det er ikke godt å si - men kanskje du kan begynne å føre en blogg for hver gang du føler deg nedfor. Skriv ned hva du føler og når følelsen dukket opp. Det kan kanskje hjelpe deg på vei til å finne ut fellestrekk for hver gang du er deprimert. Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 Skaff deg som sagt mål. Det trenger ikke være verdens største mål. Det kan være det å få tatt deg en tur til Tusenfryd med gode venner i sommer, det kan være å gå ut og treffe nye mennesker, gjøre noe fint for en du er glad i, få deg en utdannelse, få deg en jobb du trives i, bli bedre i noe du liker å gjøre, mestre noe du sliter litt med nå. Det er viktig å ha noe å se frem til. jeg har tenkt litt på å få endringer i hverdagen, men er så vanskelig å snakke med folk osv, føler meg altid så utenfor på en måte Angående det med røykingen. I stedet for å fortelle det til moren din, så foreslår jeg at du slutter å røyke. Jeg tror forøvrig ikke at det er det som er grunnen til at du er deprimert. Hva som faktisk er grunnen, det er ikke godt å si - men kanskje du kan begynne å føre en blogg for hver gang du føler deg nedfor. Skriv ned hva du føler og når følelsen dukket opp. Det kan kanskje hjelpe deg på vei til å finne ut fellestrekk for hver gang du er deprimert. 6002334[/snapback] ang røyking, jeg har prøvd å slutte å det er ikke så lett som det er sagt desverre men tror heller jeg skal si fra til mor mi... tror det vil hjelpe for meg... nå flytter jeg sansyligvis på hybel til høsten (hvis jeg skal gå siste året på skole) så skal se om ting blir bedre da Lenke til kommentar
TLZ Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 (endret) Manisk depressiv er ganske ekstreme greier. Jeg kan ikke si om dere har det eller ikke, men nevner i hvert fall at det finnes en mildere "versjon" av denne diagnosen som er noe annet. Og får å gjøre bildet enda mer kompleks, det er også de som påstår at det er et personlighetstrekk ved slike ting at det kun ikke er noe mer enn det. (Jeg er ingen psykolog, så rett meg hvis jeg tar feil.) Firesky: Hvis du har venner, hold på de for alt de er verdt. Tro meg når jeg sier dette: det kan være veldig vanskelig å bli sosial igjen når man først har blitt usosial. Så prøv alt du kan, selv om du ikke er i humør til det så press deg til å være med dem. Å være med folk er positivt og kan ofte gi et humørløft. En ting til, ting skjer ikke av seg selv. Du kan ikke bare flytte et sted og så skjer ting av seg selv. Du må ta iniativ, ta kontroll over livet ditt. Funker ikke å være lat her. Du må ta et krafttak, og ja... det er godt mulig at det kan være jævlig vanskelig. Men du må gjøre det Virker forresten dom som har sosial angst. Jeg ber deg igjen å ta kontakt med psykolog. FÅ DET GJORT! Ernie: Hvis det er noen trøst, du er i hvert fall ikke alene. Om å ha det vanskelig altså, men du er nok ikke alene om å like Veronica Mars heller. Vil også tro at det ikke er særlig uvanlig å se for seg situasjoner med folk man møter i filmer osv. Selv jeg nesten ekstrem der, hvis jeg leser en bok, ser en film, osv... så dukker det før eller siden samme historien med en vri opp i hodet mitt, der jeg er med. Jeg sliter også litt med det med liv, det er ikke slik at jeg ikke har et liv i det hele tatt men at mye mangler. Jeg har vanskelig for å ta kontakt med folk, men jeg vil ikke tro at det er kun det som er grunnen. Folkene rundt meg er greie, men jeg finner ingen likesinnede her, ingen av "min type". Jeg er fullstendig overbevist om at det finnes et miljø(sannsynligvis i mer sentrale strøk) der det er miljø som jeg kan føle meg mer hjemme. Dette handler om å finne sitt "hjem". Hvis en ikke er så gjennomsnittlig og litt sær så kan dette være vanskeligere enn det er for andre, men likevel fult mulig. (Men igjen må jeg legge til at ting ordner seg ikke automatisk av å flytte til et visst sted, selv om det absolutt kan hjelpe.) Du er ikke patetisk, du har hatt det vanskelig. Herregud, du har en psykisk diagnose! Ingen som går rundt og kaller folk som ikke står på ski fordi de har brukket forten for patetiske? Det med kjærlighet er ikke lett nei. Jeg er litt trøtt i dag så jeg vet ikke helt om jeg forstod hele teksten din, men uansett: Hvis det er noen i nærheten så ta kontakt, bli kjent. Hva har du å tape? Hvis vedkommende ikke liker deg så er de ikke din type uansett. Bra at du har håp. Er det håp er det potensial for mye mer enn du bare kan ane. Det er ditt ansvar å gripe dette potensialet. En ting jeg vil anbefale til alle som sliter med konsentrasjon, en eller annen type angst eller annen psykisk greie: Få dere søvn! Sett opp en streng men realistisk soverutine som gjør at du får søvnen du trenger. Jeg merker på kort tid at alt generelt blir bedre av det, det er ingen vidunderkur men det hjelper (for meg i hvert fall). Endret 28. april 2006 av TLZ Lenke til kommentar
Firesky Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 Firesky: Hvis du har venner, hold på de for alt de er verdt. Tro meg når jeg sier dette: det kan være veldig vanskelig å bli sosial igjen når man først har blitt usosial. Så prøv alt du kan, selv om du ikke er i humør til det så press deg til å være med dem. Å være med folk er positivt og kan ofte gi et humørløft. En ting til, ting skjer ikke av seg selv. Du kan ikke bare flytte et sted og så skjer ting av seg selv. Du må ta iniativ, ta kontroll over livet ditt. Funker ikke å være lat her. Du må ta et krafttak, og ja... det er godt mulig at det kan være jævlig vanskelig. Men du må gjøre det Virker forresten dom som har sosial angst. Jeg ber deg igjen å ta kontakt med psykolog. FÅ DET GJORT! 6003131[/snapback] jeg pressa meg selv til å ta en tur til en kamerat i går da tror det må være minst 3 uker siden sist jeg gikk til en venn jeg må få opp det sosiale igjen ja, jeg har lovet meg selv å ikke sitte inne denne helgen, spurte et par kamerater om de ville gjøre noe i helga... har ikke fått svar enda men tror det var snakk om noe rollespill elns jeg er ikke så stor fan av rollespill men tror jeg skal ta en labbe tur ned uansett ang dette med flytting, jeg kommer ikke til å flytte langt. bare til nabobyen pga skole... er ikke mer en 45 minutter med buss å det går jo en hver halvtime... å et busskort skulle jeg altid klare å presse inn i budsjettet ang dette med søvn, jeg har altid så lenge jeg kan huske hatt søvnproblemer.. ustabil døgnrytme osv... som regel blir jeg liggende til 2 tiden før jeg sovner og står opp igjen klokka 5 men i det siste har den ustabile døgnrytmen begynt å ta helt av, kan legge meg klokka 21 den ene dagen å 18 neste dag og 2 dagen etter det igjen... er litt surt med ustabil døgnrytme men i det minste får jeg iallefall en del søvn Lenke til kommentar
Ernie Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 (endret) Ernie: Hvis det er noen trøst, du er i hvert fall ikke alene. Om å ha det vanskelig altså, men du er nok ikke alene om å like Veronica Mars heller. Vil også tro at det ikke er særlig uvanlig å se for seg situasjoner med folk man møter i filmer osv. Selv jeg nesten ekstrem der, hvis jeg leser en bok, ser en film, osv... så dukker det før eller siden samme historien med en vri opp i hodet mitt, der jeg er med. 6003131[/snapback] Nei, er det noe jeg har funnet ut ser det at man aldri er alene samme hva man sliter med, og det er alltid noe som har det verre Uannsett, tror det er ganske vanlig greie at man lever seg såpass godt inn, bare veit ikke helt om andre skjønner det Jeg sliter også litt med det med liv, det er ikke slik at jeg ikke har et liv i det hele tatt men at mye mangler. Jeg har vanskelig for å ta kontakt med folk, men jeg vil ikke tro at det er kun det som er grunnen. Folkene rundt meg er greie, men jeg finner ingen likesinnede her, ingen av "min type". Jeg er fullstendig overbevist om at det finnes et miljø(sannsynligvis i mer sentrale strøk) der det er miljø som jeg kan føle meg mer hjemme. Dette handler om å finne sitt "hjem". Hvis en ikke er så gjennomsnittlig og litt sær så kan dette være vanskeligere enn det er for andre, men likevel fult mulig. (Men igjen må jeg legge til at ting ordner seg ikke automatisk av å flytte til et visst sted, selv om det absolutt kan hjelpe.) 6003131[/snapback] I bunn og grunn så sier vel både du og jeg at vi vil ha noen "instant fun"-personer, noen som man har det gøy med uten å tenke seg stort om. Samtidig noen man kan stole på og er trygg på. Greia er bare det at jeg til en viss grad kanskje hadde 2 slike personer. Du er ikke patetisk, du har hatt det vanskelig. Herregud, du har en psykisk diagnose! Ingen som går rundt og kaller folk som ikke står på ski fordi de har brukket forten for patetiske? 6003131[/snapback] Det med kjærlighet er ikke lett nei. Jeg er litt trøtt i dag så jeg vet ikke helt om jeg forstod hele teksten din, men uansett: Hvis det er noen i nærheten så ta kontakt, bli kjent. Hva har du å tape? Hvis vedkommende ikke liker deg så er de ikke din type uansett. 6003131[/snapback] Det er ei i nærheten ja, og jeg har ingenting å tape på det. Eller jeg taper bare litt humør, men da kommer jeg i det minste videre. Problemet er bare å finne henne. Jeg veit hu går på høgskolen, men det er omtrent alt også. Skal heldigvis ta en del fag til høsten så da er det jo mulig jeg støter borti henne en eller annen gang. Bra at du har håp. Er det håp er det potensial for mye mer enn du bare kan ane. Det er ditt ansvar å gripe dette potensialet. 6003131[/snapback] Håp er utrolig viktig, det gir potensial som du sier. Endret 28. april 2006 av Ernie Lenke til kommentar
Edmund Blackadder Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 Lurer på om jeg har en psykisk sykdom eller noe sånt. Du vet når man var liten og ble tatt for noe, og så fikk du mye kjeft.. Da har du sånn ekkel følelse ikke sant? Jeg kan få slikt nå. Og problemet er at jeg kan få det av småting som jeg ikke burde bry meg om. Hvis det er en diskusjon eller noe sånt hvor han går på personalangrep eller noe sånn, så får jeg denne følelsen. Nesten som om jeg ikke tålte en fjær. Hvis det er noen som skjæller meg ut, så klarer jeg ikke å skyve deg vekk fra meg eller glemme det uansett hvor urimelig han var og hva han sa.. Kort versjon: Jeg klarer ikke å gi blaffen. Lenke til kommentar
Ernie Skrevet 28. april 2006 Del Skrevet 28. april 2006 Jeg vil nå si det ikke høres ut som noe galt. En ekkel følelse får vi vel alle når noen sier noe vi ikke liker å høre Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg