Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Heilage]

Det kommer nok ei ny ei.

 

Etter min erfaring gjør det alltid det. Ei som er bedre, mer fantastisk og vakrere enn noe du har sett før.

5812016[/snapback]

He he.Får håpe det.

 

På "festen" i går kom kjæresten til en kamerat bort til meg og sa hu ville spleise meg med en av hennes venniner, eller noe slikt, husker ikke helt. Hadde noe innanbords.

5812020[/snapback]

 

Vel, i starten av slikt er det alltid koslig å bli spleisa. Få nye kontakter, gå litt videre. Trenger ikke å rote eller noe. Bare en prat med noen du aldri har snakket med før. Kan føre til mye bra både for deg og det du tenker om å være singel igjen.

[SupremeX]

Nå fikk jeg faenmeg 2- i matte igjen! Helvetes dritfag, viser seg at jeg stryker i det og. Kjempeflott, takk til den praktidioten som fant ut at matte skulle inkluderes i læreplanen for videregående.

5767168[/snapback]

Flere av oss ja. Hadde prøve på torsdag, tror det gikk rett til helvete, for å si det mildt. Hva skjer egentlig når man stryker i et fag?

 

Btw, hvis noen husker det (neppe), så fikk hun jeg var litt forelska i seg type nylig. Men den siste måneden har jeg fått kontakt med venninna hennes, som er utrolig søt osv. Så har egentlig alt vært helt topp, til jeg spurte henne hva hun skulle da hun kom hjem fra Drammen i går. "Muligens være sammen med xxxx".

Jeg kan ha sett slik ut i det jeg leste det:

På en gang.

 

På fredag hadde jeg det fint, i dag har jeg det.. Vel, ikke så bra. Hvorfor skal det alltid skjære seg for meg? Og nå, på toppen av alt, fikk en av mine beste kompiser seg nylig kjæreste, og i dag når han satt å fortalte alt de hadde gjort sammen, kjente jeg at alle sluser for knust-hjerte-følelsen åpnet seg. Dette er bedritent jævlig.

 

Jaja

 

edit: Faen så uoversiktlig jeg skriver.

Endret 25. mars 2006 av SupremeX

[FrenChie]

Hvis du styker i et fag på vgs får du sekundært vitnemål, og du må ta faget opp igjen.

[Skogli]

Vel, i starten av slikt er det alltid koslig å bli spleisa. Få nye kontakter, gå litt videre. Trenger ikke å rote eller noe. Bare en prat med noen du aldri har snakket med før. Kan føre til mye bra både for deg og det du tenker om å være singel igjen.

5812066[/snapback]

Får håpe det funker for meg da. Siden jeg er sjenert og stamme som en liten jævel.

[Heilage]

Vel, i starten av slikt er det alltid koslig å bli spleisa. Få nye kontakter, gå litt videre. Trenger ikke å rote eller noe. Bare en prat med noen du aldri har snakket med før. Kan føre til mye bra både for deg og det du tenker om å være singel igjen.

5812066[/snapback]

Får håpe det funker for meg da. Siden jeg er sjenert og stamme som en liten jævel.

5812317[/snapback]

 

Da kan du øve deg på de du ikke har sjangse på og ikke vil ha.

[Skogli]

Da kan du øve deg på de du ikke har sjangse på og ikke vil ha.

5812324[/snapback]

He he. Kanksje.

[SupremeX]

Hvis du styker i et fag på vgs får du sekundært vitnemål, og du må ta faget opp igjen.

5812277[/snapback]

Det med sekundært vitnemål visste jeg, men ta faget opp igjen? Etter man er ferdig med VGS?

[Demonfudge]

Hvis du styker i et fag på vgs får du sekundært vitnemål, og du må ta faget opp igjen.

5812277[/snapback]

Det med sekundært vitnemål visste jeg, men ta faget opp igjen? Etter man er ferdig med VGS?

5812366[/snapback]

 

Jepp. Kan ta det opp igjen neste skoleår. Jeg må ta gym og naturfag om igjen.

[SKAÐI]

Nå fikk jeg faenmeg 2- i matte igjen! Helvetes dritfag, viser seg at jeg stryker i det og. Kjempeflott, takk til den praktidioten som fant ut at matte skulle inkluderes i læreplanen for videregående.

5767168[/snapback]

Flere av oss ja. Hadde prøve på torsdag, tror det gikk rett til helvete, for å si det mildt. Hva skjer egentlig når man stryker i et fag?

 

Btw, hvis noen husker det (neppe), så fikk hun jeg var litt forelska i seg type nylig. Men den siste måneden har jeg fått kontakt med venninna hennes, som er utrolig søt osv. Så har egentlig alt vært helt topp, til jeg spurte henne hva hun skulle da hun kom hjem fra Drammen i går. "Muligens være sammen med xxxx".

Jeg kan ha sett slik ut i det jeg leste det:

På en gang.

 

På fredag hadde jeg det fint, i dag har jeg det.. Vel, ikke så bra. Hvorfor skal det alltid skjære seg for meg? Og nå, på toppen av alt, fikk en av mine beste kompiser seg nylig kjæreste, og i dag når han satt å fortalte alt de hadde gjort sammen, kjente jeg at alle sluser for knust-hjerte-følelsen åpnet seg. Dette er bedritent jævlig.

 

Jaja

 

edit: Faen så uoversiktlig jeg skriver.

5812141[/snapback]

Du må ta det opp igjen ellers vil ikke vitne målet ditt bli godkjent, ja helvettes matte drit

[SupremeX]

Hvis du styker i et fag på vgs får du sekundært vitnemål, og du må ta faget opp igjen.

5812277[/snapback]

Det med sekundært vitnemål visste jeg, men ta faget opp igjen? Etter man er ferdig med VGS?

5812366[/snapback]

Jepp. Kan ta det opp igjen neste skoleår. Jeg må ta gym og naturfag om igjen.

5812394[/snapback]

Aha. Du kommer altså bare til de timene? Men jeg går jo enda bare GK, må jeg vente helt til jeg har fullført VK2 for å ta fagene jeg strøk i på GK? Skjønte ikke helt.

[g@bb@]

Har holdt en del tinge inne nå, ting som har skjedd, så jeg sprekker bobblen og får det ut:

 

 

 

Det hele begynte da min lesbiske mor fikk en kjæreste, Mona. Denne personen, som ofte ble addresert som "han" Mona var verre enn djevelen selv. Det ble fort klart at hun likte verken meg eller min bror. Min bror var litt smartere enn meg, og flyttet til min far.

Imens fortsatte terroren med Mona hjemme hos oss. Hun var en av de konservative personene som mener at unger skal sees og ikke høres, helst ike eksistere.

Hun ble sur, eller nærmere forbannet da jeg kom hjem og spurte om det var middag. Jeg forsto fort at det ikke ble et spørsmål om det var mat, men heller et spørsmål om jeg kunne få mat. Dette gikk utover mine kamerater som ble med meg hjem. De sa direkte til meg at de ikke likte henne. Noe jeg forsto veldig godt.

 

Hjemme hos meg røykte de inne. Jeg ble stadig møt av en røygvegg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg ble vondt i øynene som man kunne tenke seg og jeg gikk til legen for å sjekke hva det var. Jeg mistet kontakt med min mor, og vi ble ikke særlig fortrolige med hverandre etter hun ble sammen med denne Mona. Jeg ble stadig kontrolert for å passe på at jeg gjorde det jeg skulle å ikke gjorde noe annet. Hvis jeg glemte oppvasken en gang, da var det et 1-times langt foredrag om vor vanskelig hun hadde det og bla-bla. Dette var ikke min mor som fortalte, men Mona. Moren min ble mer å mer utenfor. Jeg prøvde gang på gang å fortelle henne det, men det var nytteløst, siden jeg bare var en liten unge som tok feil, uansett hva jeg gjorde. Jeg ble vant med den stadige oppfølgningen av oppvask, rydding, å vaske klær vær dag, å ikke tulle bort tiden med kamerater. Jeg trodde dette var normal for unger, å ta ansvar i en alder at 12-13 år. Jeg ble stadig opplært i alle salgs straffer jeg kunne få hvis jeg gjorde noe galt. Å få 6-er i hvert fag, var selvfølgelig en selvfølge for alle.. Jeg ble vandt med at alle problemene som skjedde hjemme, var min feil, og bare min.

 

Trodde jeg. Jeg snaket med noen venner om hvordan de hadde det hjemme, og da forsto jeg at jeg hadde en ganske streng oppvekst. Jeg trodde dette var normalt for unger i 9-10 års alderen. Noe jeg ikke hadde så mye imot egentlig. Men så begynte jeg å se rundt meg, se hva som var forskjellen på meg å andre. Jeg merket at jeg ble mer og mer kontrolert av denne Mona, og jeg begynte å frykte henne. Ettersom jeg ble litt eldre, prøvde jeg igjen å snakke med min mor om dette. Hun nektet å høre, å mente at jeg burde ta ansvar selv. Jeg begynte å sette mer å mer pris på de stundene jeg fikk alene, og kunne slappe av, uten å være redd for å bli skjelt ut av en eller annen grunn. Jeg gjorde det greit nok på skolen, men fikk sjeldent noe igjen. Dette fikk jeg heller ikke hjemme. Jeg begynnte å skulke skolen, fordi jeg ikke følte jeg hørte hjemme der. Jeg hadde mye å tenke på siden jeg trodde at alt jeg gjorde var feil noe som igjen resulterte i mer utskjellning og til tider, fysisk straff. Hun slo kanskje ikke hardt, men jeg følte de var rettet mot meg, i ren hat av min eksistens. Jeg begynte da å tenke på å flytte ut, men siden jeg bare var 14 år, kom det ikke på tale, og min far har ikke verdens største leilighet.

Jeg ble mer å mer innesluttet og snakket sjeldent med venner utenom skoletiden. Jeg har en dårlig håndskrift, noe som resulterte i timesvis med skrivning med læreren. Jeg spurte min mor om jeg kunne få en bærbar pc, men det var hvis ingen vits. Jeg måtte lære meg å skrive fint. Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde en lesbisk mor. Dette gikk videre til ren mobbing å jeg taklet ikke ting så godt som jeg gjorde. Jeg tok ordene til meg og innså at de hadde rett.

 

Jeg gjorde mitt beste, men fikk sjeldent høre noe bra igjen. Jeg kunne ikke lengre snakke til min mor, men en kamerat sin mor begynte å vise interesse for hvordan jeg hadde det. Jeg satte pris på denne godheten fordi jeg aldri hadde fått forståelse før. Jeg følte jeg kunne snakke fra hjerte til hun, og ikke det man forventet jeg skulle si. Det endte opp med at vi snakket alvorlig om dette og vi sa ifra til min mor om dette. Jeg tenkte at nå kunne hun endelig ta til fornuft og se litt på hvordan hun hadde påvirket oppveksten min. Der tok jeg grundig feil.. Den samtalen der endte opp med at jeg ikke fikk gå ut, jeg var selvopptatt og egoistisk. Jeg ble skjelt ut nesten daglig av min mor p.g.a denne samtalen.

Etter dette forsto jeg at det ikke nyttet å snakke med min mor om dette, så jeg ga opp. Jeg fant ut standar svar på alle spørsmål og ble mer å mer innesluttet. Jeg snakket av og til med venner om det, men gjorde ingenting med det.

 

Men heldigvis slo de opp. Mona var ute av mitt liv! For godt.

Ting begynte å bli bedre. Skolen gikk bra og jeg ble mer sosial. Jeg fikk kjærest og jeg trodde jeg kunne glemme det som hadde skjedd...

Men jeg var ikke så heldig. Først begynte min mor å bli mer å mer lik Mona. Jeg måtte gjøre ting rett, å komme hjem da og da. Ikke på tale om jeg kunne ta ansvar for mitt eget liv eller noe slikt. Jeg ble møtt av en kaldt vegg da jeg kom hjem, og ble mer å mer redd for å gå hjem. jeg kunne heller sitte i byen i 2-3 timer fordi jeg ikke ville hjem, fordi jeg visste hva som ventet der. Et langt foredrag om dop, alkohol og vold.

Jeg merket at jeg satte igjen mer pris på den lille stunden jeg hadde da jeg hadde lagt meg. Jeg kunne ta på headsett og flykte inn i en verden av musikk og alt annet enn familie å problemer å tenke på.

 

Min mor forbedret seg litt, men vendte stadig tilbake til det lignende nazi-regjerings metoden. Jeg kunne gjøre det jeg hadde lyst til, sålenge hun syns det var greit. Dette skjedde nå nylig, altså da jeg var 17 år. Jeg hadde da levd med Mona siden jeg var 8-9 år gammel. Heldigvis var kjæresten der for meg å støttet meg til en viss grad. Hun begynte også å bli mer å mer lik Mona og min mor. Dette tok jeg opp, men det var vist det siste jeg skulle gjort.

 

Jeg ble nesten daglig skjelt ut av henne også, og hun lovet dyrt å hellig at hun skulle forbedre seg. Men etter halvannet år, klarte jeg ikke mer. Jeg nesten bare eksploderte av sinne. Jeg skrek aldri men valgte å lide for meg selv siden jeg var vandt med det. Jeg gjorde en del dumme ting med meg selv og fant på dumme unnskyldninger for å dekke over det. Men fant fort ut at arrene er minner om ting som skjedde da, og alltid vil ha skjedd. Jeg klarte å slutte, sålenge jeg ikke ble skjelt ut, eller behandlet som ingenting. Hvis jeg sa ifra om dette, fikk jeg bare den samme leksa om igjen, å om igjen. Den får jeg enda, selv om jeg prøver å unngå det.

 

Jeg merker at nå i det siste kommer dette tilbake igjen. Jeg merker at jeg ikke er verdt noe hjemme, at jeg ikke har rett til noe. Jeg har prøvd gang på gang å fortelle dette til min mor, men det nytter ikke. Etter en barndom med utskjellning og stygge ting som skjer, har jeg gitt opp å prøve å snakke med henne.

 

Jeg begynner å få orden på livet mitt nå. Har akkurat flyttet ut til min far og bor her en stund.

 

Det er vanskelig for meg å åpne meg til andre personer og derfor har jeg problemer med å snakke med andre om det.

Men det føltes herlig å endelig få det ut.

Endret 5. april 2006 av g@bb@

[Lolliken]

Steike g@bb@ den oppveksten der høres ut som et sant helvete. Men det er fint å høre at du begynner å få selvtilliten tilbake. Håper du kan få tilliten til andre personer tilbake igjen.

 

Har en kompis som hadde et lignende problem med moren sin. Kjefting og smelling, skriking og hyling uansett hva som skjedde. Han flyttet ut til sin far. Og etter 3 - 4 år flyttet de sammen igjen, og nå er de som verdens beste perle venner. Håper du kan få til noe lignede som han.

 

Lykke til ihvertfall.

[Heilage]

Wow g@bb@, man blir litt ordfattig når man leser sånt. Jeg er glad for å høre at det går bedre med deg. Du høres ut som en sterk person, og jeg regner med at når du får dissee årene litt på avstand, så kan du legge dem "fra deg" og gå videre.

 

 

Lurer på om jeg noen gang klarer å få ut alt på den måten...

Endret 26. mars 2006 av Marley

[Ernie]

g@bb@: Jeg er sjokkert her. Jeg forventer ikke at du skulle gjort noe særlig med situasjonen, men at ingen andre klarer å se at noe er vanvittig galt og sender en bekymingsmelding til barnevernet er kort sagt sjokkerende. Det her er, slik det virker som, overhode ikke en akseptabel oppvekst. Jeg kan f.eks. nevne at et hvert barn rundt denne Mona vil i stor grad kunne bli så påvirket at man får sosialfobi av det. Jeg anbefaler seg på det sterkeste å oppsøke psykolog, for det her vil du virkelig ha godt av å snakke ut om.

[Qwseyvnd]

Slikt skjer, du savner nok å ha noen å prate med, det gjør du vel med venner.

Ikke finn en pulevenn, ikke så lurt.

[g@bb@]

Vel, kunne egentli sagt i fra til barnevernet, men tingen er, at både Mona og moren min jobber der..

[Ernie]

Vel, kunne egentli sagt i fra til barnevernet, men tingen er, at både Mona og moren min jobber der..

5814232[/snapback]

Hvordan er det mulig?

 

Edit: Personer som jobber hos BV forventer jeg bør kunne prestere bedre enn det der. Har ikke ord for hvor skandaløst det her er. Slikt trodde jeg ikke var mulig i Norge.

Endret 26. mars 2006 av Ernie

[Forumforumforum]

Vel, kunne egentli sagt i fra til barnevernet, men tingen er, at både Mona og moren min jobber der..

5814232[/snapback]

 

 

hvordan kan de ha vært sånn da de jobber der ? ikke bra

[g@bb@]

Er helt enig, det burde ikke gå an.. Mona jobber på Lindøy så hvit jeg vet, og moren min er en eller annen psykolog høyt oppe i en eller annen rar stilling.

 

Men,men begynner å få ting litt på avstand nå. Er ikke like deprimert som jeg desverre var før..

[Ernie]

Er helt enig, det burde ikke gå an.. Mona jobber på Lindøy så hvit jeg vet, og moren min er en eller annen psykolog høyt oppe i en eller annen rar stilling.

5814294[/snapback]

Hva f... sier jeg bare. Skremmende å høre at personer som skal vite en del om barneoppdragelse i realiteten selv mislykkes så til de grader.