Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[LarsP]

Kognitiv kommer av ordet "kognisjon" - intellektuell prosess som gjør at iaktakelser blir bevisste og fører til forståelse, tanker og resonnement.

[howzer]

Noen tips til å "sprite" opp forholdet, alt unten sex.... Hun er under 16 

5157818[/snapback]

Du er bare 16 selv? Da har det nok ikke noe å si - i allefall hvis hun er over 14. "Jevnbyrdig i alder utvikling" eller noe slikt heter det som unntak til den seksuelle lavalder, og vi vet jo alle at jenter som regel utvikles raskere enn gutter i tillegg.

[Goophy]

Tror nok neppe det er noen fare for at hun iler til politiet og anmelder deg om dere har sex.

[SkummelType]

En ting. vet at dette er en tråd for og komme med positive innlegg. Men ikke gjør det værre for han med og kødde med at dama hans har hjerteproblemer. Seriøst, det må være skikkelig drit. Vet litt ossen det føles og ha ei jente som du vet at har noen problemer som ikke kan fikses\ er vanskelige og fikse. Skjønner dere ikke at gutten sliter nå a? Gi han litt støtte, ikke mobb han. var ikke derfor han kom hit.

 

Dere trenger ikke håne meg for at jeg stopper moroa deres, men tenk over det dere skriver først.

 

mvh TnN

[ArmenMinAU]

Whatever...her er jeg:

Trøtt/deprimert hele dagen.

Flere ulykkelige "forelskelser"/klarer ikke å snakke skikkelig med jentene.

Ingen hører hva jeg sier/blir utstøtt.

Klarer ikke å være meg selv slik jeg er hjemme og blandt godt kjente.

Går GK og klassen har alt begynnt å bli godt kjent og besøker hverandre på fritiden, noe jeg også gjorde i begynnelsen, men en dag plutselig mistet jeg all lyst og følte jeg hadde god kontroll, trodde jeg var kul.

Var en skikkelig festløve i begynnelsen av GK, noe som jeg ikke hadde vært før (gikk ikke på fester). Nå er jeg bare slapp uansett hva som skjer.

Klarer ikke å slå meg ut.

Snakker/tenkte sakte.

Blir utstøtt pga. en liten misforståelse av en klassevenn (var beste vennen i klassen, men plutselig var han sint på meg).

0 livslyst, 0 interesser.

0 orden på noe i livet mitt.

Mistet nesten alt av den ektremt gode selvtilliten jeg engang hadde.

Har hatt selvmordstanker tidligere men er over det stadiet da jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre noe SÅ dratisk.

Evnen min til å forsvare meg er så ektremt dårlig at det er latterlig, og det vet jeg selv, men det kombineres også med mine problemer med å prate når jeg blir nervøs.

Ble kåret til morroklump i 10 ende, nå er jeg stilleklump. Læreren tror "at jeg egentlig er en ganske rolig gutt i forhold til de andre."

Læreren tok meg med inn på kontoret en dag og sa at jeg er ikke den samme gutten jeg var da jeg startet på skolen.

Gamle klassekammerater fra ungdomskolen kommer å plager meg til tider.

Når jeg prater snakker jeg med en falsk, irriterende, prøve-å-være-kul-stemme. Klarer ikke å slappe av mens jeg prater. Blir jeg en smule nervøs eller sjenert snakker jeg altfor fort og utydelig noe som fører til et veldig stort kommunikasjonsproblem for meg.

Når jeg møter gamle gode venner fra ungdomskolen er jeg helt, trøtt, deppa, slapp, forvirret, u name it. De lurer på hva som har skjedde med meg.

Skolelei.

Regner hele tida.

Depresjon som faen.

Har ingenting å leve for.

Nå er jeg i semi-greit humør. Hadde jeg vært i ekstremt dårlig deppe humør som da jeg kommer hjem fra skolen f.eks hadde jeg klart å fortalt det som virkelig plaget meg og alt mye bedre.

Amen.

5155575[/snapback]

[SkummelType]

Se det på den lyse siden, du HAR et sosialt liv, du HAR gode venner fra ungdomskolen. Ikke se så tungt på ting, begynn og rydd opp en plass så kommer du deg videre. Vi er her for og hjelpe

[SkummelType]

Hmm, vi skal ha innleverings oppgave i norsken nå, så tenkte denne historien jeg har skrevet kan få dere til og tenke over deres egen situasjon. Den er ikke rettlest\korrekturlest enda så det er en del skrive feil. Men og det kan gjøres så Enjoy

 

 

----

 

Outsideren

Det var ikke lett. Hadde aldri vært lett eller, hele tiden var den der. Den ekle følelsen av skam. Vondt og smertefullt, som en skikkelig verkebyll som sprenger og sprenger. Men skammen var ikke det værste. Det værste er at du bare vet det selv og ingen kommer til og tro deg.
 Hun var altid så blir før. Smilte bredt med det hvitpolerte gliset og lo godt sammen med de andre. Var en i gjengen. Trodde hun, men var hun virkelig det? En i gjengen? Hun gråt ikke før, hadde aldri grått, det var for pingler. Sa hun, men ingen visste hvem hun egentlig var. Alle trodde hun bodde i et fint hvit hus litt utenfor bydelen sammen med foreldrene.  Men ingen er som det ser ut for. Alle har hatt en oppvekst, om ikke god, så har alle hatt det. Ingen viste noe om oppveksten hennes. Aldri hatt bursdagsselskap eller noen med hjem. Ingen sa noe på det, det er slik hun er sa de. Litt hemmelighets full. Men kanskje litt vel hemmelighetsfull? Hvis du så godt etter på henne kunne du se det, at det var noe som plaget henne. Men ingen så etter, de gadd ikke. Folk begynte og bli lei det brede smilet og den stae holdningen. De skulle bare visst. “Utenpå er vi alle like, men inni er vi forskjellige” heter det i en sang. Hun var blitt forskjellig. 
 Etter at de hadde hatt sommerferie møtte hun ikke opp på skolen første dagen. Ikke andre dagen heller. Hva hadde skjedd? Ingen som visste. Ingen hadde sett henne i sommerferien. Eller visste hvor hun bodde en gang. Ingen brydde seg nå. 
 Dagene hadde gått, tre dager, fire. Hun kom ikke på skolen. Så en dag dukket hun opp. Men hun var ikke den samme. Ingen kjente henne igjen. Da hun kom inn døren litt skelven og bustete, sa ikke hei engang. Hun hadde alltid hilst på folk før. Lukta ikke godt. Lukta billig tobakk. Men ingen turte og spørre henne hva hun hadde gjort i ferien,  men alle kunne se det. Se at hun ikke var den samme. 
 Det startet i gymtimen. Før hadde ingen sagt noe når de skiftet alle hadde bare byttet om og løpt opp til timen, henne også. Men ikke nå, hun var ikke i garderoben. Hun hadde vært flink i gym. Lå ann til en sterk 5’er før sommerferien. Hennes problem tenkte de. De visste ikke hva som egentlig var grunnen, de skulle bare turt, turt og spørre. Tatt kontakt.
 Men så skjedde det. Fredagen etter skolestart, -Hei!, hadde hun sagt jenta som ingen ville være venn med, Mette, spinkel og stille av seg.  Spurte og de skulle finne på noe etter skolen. Hun svarte ikke. Bare så på henne. Ingen hadde sagt noe til henne etter ferien. Hun maktet ikke svare stort. Hadde mest lyst til og gråte. Men hun kunne ikke gjøre noe. Hun måtte være sterk. Men det hjalp ikke stort. Mette hadde fulgt etter henne hjem fra skolen. “Hjem” hun skulle ønske hun hadde hatt det. Når Mette så etter skolen, på veien hjem spurte om det hadde hendt noe. Da knakk hun. Knakk sammen ved siden av Mette. Gråt. Mette hadde aldri kunnet trodd dette. Hva hadde skjedd med denne jenta?
 Hun forklarte alt. En lang historie. Det hele hadde begynnt på starten av sommerferien. Hun hadde kommet hjem og funnet moren død. Moren hadde mistet jobben og hadde tatt sitt eget liv. Hun hadde ingen far. Moren hadde forklart det for henne. Hvor faren var. Da hun ble 15. Voldtekt hadde moren sagt og brast i gråt. Hun var et voldtekts offer. Og hennes datter hadde hun måttet tatt vare på så godt hun kunne. Ikke lett. Men det var ikke det værste. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hadde bare ligget i senga etter hun kom hjem den dagen. Hadde ikke turt og gått ned. Hadde ingen og snakke med. Ingen skikkelige venner. Men en dag hadde noe brutt seg inn i huset de hadde funnet jenta utmagret, kald og nesten livløs under dynen. Huset luktet forferdelig. Hun hadde ikke rikket moren etter hun hadde funnet henne. Bare grått. Nå var redningen der. Men hun hadde ingen foreldre eller noen som kunne ta vare på henne. Så kom det værste, fosterhjem. Strenge krav. Men jenta ville ikke høre på dem. Hun hadde ikke lyst til og bo sammen med dem. 
 Det toppet seg en dag som foster moren dro bort sammen med en vennine. Hun var blitt igjen alene med fosterfaren. Uff, dette var vondt for henne. Han hadde slått henne, en gang først. Så mange ganger. Han voldtok henne om kvelden, låste henne inne om dagen og hun spiste nesten ikke. Helt til en dag da hun greide og bryte seg ut. Det klikka for henne. Fostermoren hadde funnet fosterfaren på senga på jentarommet, naken og blodig. Ihjelslått med nattbordet. Hun hadde løpt lenge den dagen. Stukket av. Langt unna. De fant henne da hun prøvde og stjele seg mat på en butikk. Hun ble fraktet på Politistasjonen og der fikk de vite alt. De ville sikte henne for drap på fosterfaren men da hun fortalte historiene om voldtekten og innestengningen lot de det være. Hun var for ung også. Dette hadde jo skremt livet av henne. Hun hadde jo ingen og vende seg til. Hun særverte en historie om at hun kunne bo hos en vennine. Men det var jo bare løgn. Ingen hun kunne stole på. En tapt sjel. 
 Hun møtte henne da hun skulle stjele seg mat hun så at hun puttet juicekartongen i veska og skolebrødet i lomma. Hun sa ikke noe. Men tilbød seg og betale. Først hadde hun ikke villet svare men så forklarte damen at hun så hun trengte hjelp. Dette hadde vært et stort løft for henne. Hun ble med damen hjem. Hun var blitt enke i sommerferien hun også. Mannen hadde stukket av med en anne dame og overlatt hun hjemme. Hun fikk vite alt av henne om voldtekten og moren som tok livet sitt. Hun forstod jenta. Visste hvordan det var. Hun tok vare på henne, ga henne livet tilbake. Ga henne en seng og sove i. Sko å gå i og så hadde de begge dratt til adopsjons kontoret en dag. Hun adopterte henne og hun hadde fått en mor. Noen og være gla i.
 Men bet brant. Inne i henne skammen og lengselen etter livet hun hadde hatt før. Alt hadde skjedd så fort. 
 Mette hadde ikke sagt noe hele tiden mens hun hadde fortalt, bare sittet ved henne og strøket henne på holdet. Holdt henne. Hun skjønnte det nå, hvordan den snille og glade jenta hadde blitt til et vrak, rett og slett et vrak. Ingen vei tilbake nå. Mette satt der bare så ut i luften. Hun lurte på hva Mette tenkte på. Hun sa at hun håpet at dem ville skjønne det nå, hvorfor hun ikke var i gymmen. Det var skammen. Skammen over og ha blitt voldtatt. Den ekle følelsen av at du ikke kan stole på noen. Men hun forstod at Mette kunne hun stole på.
 Hun hadde det bra nå. Etter at Mette hadde fått vite om historien hennes hadde hun aldri skuffet henne. Hun var alltid der for henne. Skolen gikk bedre og skammfølelesen ble mindre etterhvert. Men det som alltid plaget henne var at hun aldri hadde turt og ta kontakt. Mette var bestevennen hun aldri hadde hatt. Skolen gikk bedre. Men de viste ikke hva hun hadde gått igjennom. 
 Men så kom dagene. Dager med lite tro på livet. Dager hun gjorde dumme ting. Drakk seg full. Kuttet seg opp med kniv. Det hendte oftere og oftere. Så en dag endte idyllen brått. Jenta som hadde vært så tvilsom men hadde reist seg opp hadde falt med et plask. Det var Mette som fant henne. Men hun forstod. Smerten hun hadde hatt. Det ble for mye. Hun hadde falt tilbake der hun hadde vært. Skammen tok henne sa hun til Mette. Hun følte seg så skitten. Men Mette fikk henne på andre tanker igjen. Det hele var ganske vanskelig. Hun kunne plutselig få det for seg og kutte seg opp eller hoppe utfor. Mette ble reddere og reddere. Ingen kunne redde denne jenta. Hun var tapt. Tapt i et liv mellom Hat og skyldfølelse. Savnet var stekest over moren hennes. Hun hadde ikke fått sagt farvell. Moren hadde bare blitt revet bort fra henne. Hun var alene. Det var bare Mette og adopsjonsmoren som hold henne i live. 

Men det gikk. Julie lever… 

 

Og ja, ikke heng meg for den dårlige overskriften, vi ble bedt om og ha den

 

Mvh TnN

[Dotten]

Et par poster fjernet. Anbefaler sterkt enkelte å følge hva Tnn skrev ovenfor, se å holde dere for god til å gjøre narr av andres lidelser. Selv om det er ment som en spøk, så treffer den særdeles dårlig.

 

For å ta av moderatorhatten og komme med et råd;

 

Hun er under 16, og du er 16? Vel, ettersom du spesifikk ber om råd som ikke innebefatter sex(Virker som enkelte ikke helt fikk det med seg ) så bør tenke over om du trives i hennes selskap. En fin ting er å være uten henne noen dager, du merker fort om du savner henne eller ikke. Å føre en samtale med henne om det som plager deg er heller ikke dumt, det kan løse mye. Har dere ikke kommunikasjon så er det dødfødt.

Endret 15. november 2005 av Dotten

[ArmenMinAU]

Se det på den lyse siden, du HAR et sosialt liv, du HAR gode venner fra ungdomskolen. Ikke se så tungt på ting, begynn og rydd opp en plass så kommer du deg videre. Vi er her for og hjelpe

5160448[/snapback]

Jeg har kanskje venner, men klarer omtrent aldri å ta initiativ til noe. Har tenkt å fikse opp litt her. Må skaffe meg nye klær, rydde og style rommet.

[SimDaDim]

En voldsom historie Tnn! Du treffer veldig godt med den. Hjerteskjærende å lese, men dog så sant som det kan få blitt. Den dagen en åpner seg for deg må du være klar til å ta imot. Du må være slik Mette var. Det kommer nok en slik betroelse til alle en gang i livet. Kanskje ikke så alvorlig som denne, men noe kommer. Og da må man være forberett. Det virker kanskje som en kjempebyrde å få vite om noe slikt, men det kan faktisk redde liv!

 

Og til den som sitter inne med noe. Selv om du føler at du kan takle dette selv, ha litt tiltro til andre også. I denne historien har ikke Julie noen venner å betro seg til, men somoftest så er det noen som bryr seg. Snakk med dem eller den! En du stoler på. Må ikke være en god venn, eller en godt bekjent, bare du stoler på den personen. Idet du deler det så er det en enorm lettelse. Nå har du en du kan komme til med alle problemene. Du slipper å ta egene avgjørelser på ting, du får masse råd, og positiv oppbacking. Det er ikke nødvendig å vente så lente som til at dette er siste utvei med å gjøre det. Såfort det er noe som er så stort at du føler at du ikke klarer å takle det selv, og heller ikke tør å snakke med noen om det; få det ut før det tar livet av deg!

[SkummelType]

Var liksom meninga det da, at den skulle være litt alvorlig ikke alle dem idiotiske fortellingene og ole som ble hengt på knaggen og snødukket (dåg dette er også forferdelig) Men liksom. Hadde så lyst til og skrive noe med mening for og vise norsklærern at jeg ikke er så jevlig lat som alle skal ha det til!

 

Mvh TnN

Endret 15. november 2005 av Tnn

[Jonas]

Jepp, det finnes anti-depresive midler for sosialfobi. Disse virker på det serotonerge system i hjernen (ikke spør meg hva det er ) og vil ha en meget god effekt vist nok. De er feilaktig kjent som "lykkepiller". Ingen friske blir ekstra lykkelige over de. Personer med psykiske problemer derimot ...

5158763[/snapback]

Hvordan får man tak i slike?

Holder det med en annbefaling fra skolelegen og litt lommepenger eller må man gå til psykolog sammen med .. mamma ... ?

[LarsP]

Hvordan får man tak i slike?

5161105[/snapback]

 

Du må nok til en psykiater for å få skrevet ut slike preparat.

[Ernie]

Hvordan får man tak i slike?

5161105[/snapback]

 

Du må nok til en psykiater for å få skrevet ut slike preparat.

5161149[/snapback]

Funker med fastlege også da, men uannsett gis de ikke ut med mindre man faktisk har en grunn til det. (Kognitiv) terapi før piller.

Edit: Er du over 16, Jonas, så kan du gå til lege etc. uten at foreldre trenger eller har rett til å vite det

Edit2: Etter en kjap titt i profilen så ser jeg du er 15 år. Hvis du bare MÅ holde det unna mamma ++ så venter du til februar.

Endret 16. november 2005 av Ernie

[LarsP]

Funker med fastlege også da, men uannsett gis de ikke ut med mindre man faktisk har en grunn til det.

5161328[/snapback]

Nettopp, og en fastlege vil ikke skrive ut noe som helst før du har vært til en psykolog/psykiater.

[Ernie]

Funker med fastlege også da, men uannsett gis de ikke ut med mindre man faktisk har en grunn til det.

5161328[/snapback]

Nettopp, og en fastlege vil ikke skrive ut noe som helst før du har vært til en psykolog/psykiater.

5161468[/snapback]

Ikke nødvendigvis. Piller gis ikke alene. Er det er svært alvorlig tilfelle har jeg ingen tvil om at en lege gir piller samt henviser til psykolog. Fastlegen gjør faktisk noen vurderinger også. Endret 16. november 2005 av Ernie

[LarsP]

Nuvel, en lege er ikke utdannet til å ta beslutninger bygget på menneskers psykiske problemer. Han skal helbrede det fysiske.

 

Det er trossalt en grunn til at vi har psykiatere her i landet.

[Ernie]

Nuvel, en lege er ikke utdannet til å ta beslutninger bygget på menneskers psykiske problemer. Han skal helbrede det fysiske.

 

Det er trossalt en grunn til at vi har psykiatere her i landet.

5161861[/snapback]

Du har rett i det, men de skal faktisk ta en besluttning om en person trenger psykolog eller ei. Nei, de er ingen eksperter innen psykologi, men de må faktisk foreta noen vurderinger alikevel.

[LarsP]

Du har rett i det, men de skal faktisk ta en besluttning om en person trenger psykolog eller ei. Nei, de er ingen eksperter innen psykologi, men de må faktisk foreta noen vurderinger alikevel.

5161910[/snapback]

 

Selvsagt, men jeg tviler på at noen leger skriver ut tunge medikamenter før de eller pasienten har rådført seg med enten en psykolog eller en psykiater.

 

Men, dette er vel ganske så offtopic, så jeg tipper vi slår en strek her.

[Jonas]

Funker med fastlege også da, men uannsett gis de ikke ut med mindre man faktisk har en grunn til det. (Kognitiv) terapi før piller.

Edit: Er du over 16, Jonas, så kan du gå til lege etc. uten at foreldre trenger eller har rett til å vite det

Edit2: Etter en kjap titt i profilen så ser jeg du er 15 år. Hvis du bare MÅ holde det unna mamma ++ så venter du til februar.

5161328[/snapback]

Ja, jeg blir 16 i februar, så jeg får vel bare vente da..

Men hvordan kommer jeg i kontakt med fastlegen min? Er slikt gratis? Når jeg tenker meg om vet jeg jo egentlig ikke hvem fastlegen min er en gang.. Jeg vet jo ingen ting om dette, er det meningen at jeg skal det?!