jostein_ Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 Tanken på hva jeg skal gjøre nå som jeg er ferdig med videregående gjør meg en smule neffor. And the lonely nights.. *sigh* Lenke til kommentar
Gjakmarrja Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 Pfft eg e jente og blir minst like glad om en fyr (dvs kjæresten min) sier noe fint til meg. En dårlig dag kan plutselig bli bra om kjæresten min sender en koslig melding Og jenter e like ofte ulykkelig forelsket..tror ikke det e store forskjellene på gutter og jenter egentlig.. 5137721[/snapback] MEN det går begge veier... så viss du faktisk liker noen... og du får liksom... ikke gjort noe med det.. kan dagen bli verre.. eller ikke direkte verre.. bare veldig svart hvit og "down right" depping... u vet liksom ikke ka du føler for en person.. men du vet det er noe og det er spesielt og veldig rar følelse.. du klarer ikke å sette fingeren på..du e liksom veldig glad et øyeblikk og på gråten det neste.... tar tid før den følelsen dør ut.. Eg ble direkt forbanna i dag.. satt i kø på vei til skolen.. så hørte eg på den derre James Blunt - You're Beautiful også når han kom til: "But its time to face the truth, i will never be with you"... Eg tenkte... då.. på en spesiell person... eg ble jævlig sur og lei meg.. knakk cd`n. Var ikke så lurt det.. men fikk bare skikkelig.... slag i magen.. måtte anstrenge meg... hadde lyst til å la tårene trille..... men.. Lenke til kommentar
Sidious Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 Har framføring på tirsdag...er redd for det. Har alltid vært redd for fremføringer, men må bare få det unnagjort. Ellers...er enig i at en tekstmelding fra den man elsker kan gjøre mirakler på en grå dag Lenke til kommentar
Gjakmarrja Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 Har alltid vært redd for fremføringer, men må bare få det unnagjort. 5138476[/snapback] Ja... fremføring er helt jævlig... hørte på folk i klassen... i dag... Mini-talk snakke om ka de vil i 3 min foran klassen uten notater... Jævlig hakkete og nervøse stemmer... Selv... det går fint viss jeg har et "manus" og holde meg til. Jeg vet ikke anngående en sms fra en eg elsker.... men eg vet at ord fra en eg liksom ja... tenker mye på for tiden.. jævlig stress og beskrive følelsene.. betyr MYE FOR MEG.. Lenke til kommentar
Christian86 Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 fremføringer er ikke så ille når en virkelig tenker på det. Husker fra gk at jeg var skit redd og tilbaketrukket...så dukket politiet opp på skolen og alt ble anerledes *lang historie* beste øyeblikk var muntlig eksamen og siste fremføring i klassen. Jeg stod i begge tilfeller 45 minutter foran klassen (alene begge gangene...kunne ikke fordra lathansene i klassen) og snakket. Brukte ikke manus i det hele tatt triks som ofte hjelper er å bruke pp til fremvisning av stoffet, og lær deg det du skal si. For glemmer du noe så har du gjemt små ting i powerpoint som minner deg på det for å ungå å le osv, så ALDRI se inn i øynene på venner eller personer som kan sette deg i en slik situasjon. la blikket gå over hele rommet, da viser du læreren at du søker kontakt med de som hører på deg det gir også veldig uttelling om du greier deg uten manus. De som konstant bruker det blir nok trukket for det Lenke til kommentar
brd Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 (endret) Hadde nettop ei framføring nå. Vi hadde om Portugal og eg snakka i 5 min utan manus mens kompisen min snakka i 2 min med manus. Men Christian har rett, IKKJE se venner inn i øynene, det er viktig!. EDIT : Leif Endret 11. november 2005 av izoren Lenke til kommentar
Christian86 Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 husker internasjonal dag. Var komitee ansvarlig i elevrådsstyret, så jeg var delvis ansvarlig. Plutselig (uten beskjed før) blir jeg bedt om å gå til Polen rommet for å hjelpe. Jeg endte opp med å snakke i haugevis uten å ha forberedt meg. Hun som var der var mildt talt overrasket. Hovedregelen min var kort og greit; ingen fra klassen fikk se meg i øynene og ikke hun jeg likte. Gjorde jeg det løp jeg en veldig stor risk. Lenke til kommentar
smeboe Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 Hadde nettop ei framføring nå.Vi hadde om Portugal og eg snakka i 5 min utan manus mens kompisen min snakka i 2 min med manus. Men Christian har rett, IKKJE se venner inn i øynene, det er viktig!. EDIT : Leif 5139984[/snapback] Problemet mitt er å begrense meg. Jeg klarer ikke å si noe kort, jeg må bake det ut i det uendelige. Og jeg mener det er viktig å ha glimt i øyet og et smil på lur, og kanskje dra en vits midt inne i foredraget. Da vil iallefall de andre elevene følge med på hva du sier. Lage en artig vri er alltid bra.. Men, når det er sagt, så er dette deppetråden, og vi har fått nok pepper fordi deppinga sklir ut tidligere, så la oss ikke gjøre det igjen. Personlig er jeg så rusa på livet for tiden at jeg ikke klarer å deppe ordentlig... Lenke til kommentar
wewwen Skrevet 11. november 2005 Rapporter Del Skrevet 11. november 2005 Vel, vi hadde framføring om 2 land i geografi. vi skulle ha ca 5 min. Jeg brukte hele timen og fikk 5/6 Lenke til kommentar
Ernie Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Vel, hadde eeeeegentlig ikke tenkt å poste det her (la det ut et annet sted), men skitt au. Bare må få det litt ut... og for en gangsskyld få ting ut korrekt og i en sammenheng. I 1998, 12 år gammel, mistet jeg halve min identitet. Pappa døde av kreft den sommeren. Han hadde da fått tykktarmskreft året før, eller det var iallfall da det ble diagnosert. Det var til og med spredning til lever og tynntarm. Man trodde at det var såkalt polypose, kort sagt arvelig tykktarmskreft. Ingen kunne si noe eksakt ... Uannsett, han ble operert. Alt så lovende ut. Jeg hadde fortsatt en oppegående pappa. Gikk til og med en lang skitur med han neste påske. I overgangen våren-sommer 1998 ble det oppdaget mer spredning. Han ble satt på cellegift, men det var ikke nok. Midt på sommeren fant man ut at det var spredning til hjernen. Han var sengeliggende og overhode ikke den pappaen jeg var vant med. Han ble gradvis svakere, måtte stadig ha mer og mer hjelp. Riktig nok sa han iallfall han ikke hadde smerter. Folkene på sykehuset skylte på cellegiften, men etter litt pushing fra mamma ble det fortatt div. undersøkelser. Man fant uopererbar hjernekreft. Eneste behandling var stråling. Køen var på 4 uker. 2 uker ut i køen var det brått slutt. Ufattelig nok var jeg på andre siden av Norge da. Jeg var på ferie. "Vi" fattet ikke alvoret i situasjonen. Jeg savnet ikke han så mye da, jeg gråt en gang over det, så aldri noen psykolog eller noe rundt det hele. Nå, 7 år etterpå, kommer savnet for alvor, men nå klarer jeg ikke å gråte. Nå er det hele innesperret i meg ... og det verste av alt er at jeg arvet genet. Dvs. jeg får tykktarmskreft om jeg ikke fjerner tykktarmen ... Kort og greit så takler jeg det ikke. Jeg klarer ikke å akseptere situasjonen og ender opp med depresjoner. Kanskje det aller, aller, verste med alt sammen er at dette er første andre gang jeg skriver så utfyllende om det ... Dette er første andre gang jeg sier noe utdypende om hva jeg føler om det ... Lenke til kommentar
Christian86 Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 tja, det er ofte slik at straks noe vondt skjer så kan en distansere seg. Prøver å det vekk og tro at det ikke er slik. Noen ville vel kalt det en forsvarsmekanisme i kroppen Bakdelen ved distanseringen er at man aldri helt blir ferdig med det. Lenke til kommentar
SimDaDim Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Det gode er at du er såppas bevisst på det. Du er nå forbredt på hva det er snakk om. Ikke det at du kanskje kan dø av det, men du vet hva det går ut på hvis det skulle ramme deg også. Det med din far høres forferdelig trist ut. Jeg aner ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg hadde mistet min far, selv i dag når jeg er 17. Men jeg syntes det er lurt av deg å bare få det ut. Pleier ofte å hjelpe. Særlig nå som du har gått og holdt det inni deg så lenge. Slike ting tærer på deg. Bare å få alt sammen ut, og bli "kjent" med hva du selv føler og tenker om det. Etter at den triste perioden er over(varer kanskje alt fra et par uker til noen måneder), så tror jeg du vil være et veldig mye bedre menneske. Du vokser på dette! Alt som ikke dreper, gjør deg sterkere! Stå på! Få det ut! Selv har jeg pleid å snakke med jentevenner om slike litt vanskelige ting. De er ofte mye mer vant til å snakke med veninner om slik, og de vet hvordan dette psykiske fungerer mye bedre enn oss gutta. Snakk med ei du stoler på, og som ikke vil fortelle det videre. Lenke til kommentar
Gjakmarrja Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 (endret) Utrolig fremgang.. jeg har aldri følt meg så vel før. Ja, jeg føler meg på topp. Følelesmessig, har en jente som okuperer tankene mine og jeg har fått en helt ny motivasjon på alt liksom... Jeg gruer meg ikke til sesjon lenger, jeg gruer meg ikke til å gå på skolen. Det er en så utrolig følelse, jeg føler at jeg kunne løpt i flere timer i iskaldt snøvær. Helt utrolig, kjærlige ord fra en du virkelig setter pris på betyr utrolig mye. Jeg tror ikke hun selv en gang vet hvor mye det hun sier betyr for meg, jeg har fått livsgnisten igjen.... *gledes tårer* Endret 12. november 2005 av chills Lenke til kommentar
Ernie Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 chills: Gledelig å høre at du har en aldri så liten opptur Stå på! Få det ut! Selv har jeg pleid å snakke med jentevenner om slike litt vanskelige ting. De er ofte mye mer vant til å snakke med veninner om slik, og de vet hvordan dette psykiske fungerer mye bedre enn oss gutta. Snakk med ei du stoler på, og som ikke vil fortelle det videre. 5141971[/snapback] Ja, har iallfall veldig lyst til å gjøre det, men jeg aner liksom ikke helt hvem jeg skal velge å stole så mye på ... Lenke til kommentar
Gjakmarrja Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Jepp... opptur.. men det er spesiellt.. denne gangen.. jeg kan liksom snakke med en jente om det eg føler for hun.. å du skulle visst.. nesten litt sånn som signaturen til anette.. people ask me why i love her, but thats okay, i dont want them to understand because then they would love here to... Lenke til kommentar
LarsP Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Jeg her hos kjæresten min nå... Det er flott... Hun sier hun elsker meg selv om hun er på jobb!!.. Men, dessverre må jeg dra... Hjem tror jeg. Søsteren min trenger hjelp... selv om det holder meg vekke fra kjæresten min... jeg blir sint!! Skal ned å besøke henne på jobb før jeg drar... håper det vil være koselig... Lenke til kommentar
Gjest Slettet+19283741 Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Så hvorfor hjelpe henne? Lenke til kommentar
Gjest Slettet+19283741 Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Og jenter e like ofte ulykkelig forelsket..tror ikke det e store forskjellene på gutter og jenter egentlig.. 5137721[/snapback] Mhm Noen som er livredde for fremføringer foran klassen? 5137872[/snapback] Ja, men det er vel kanskje ingen bombe at jeg er det Hvordan det skal gå med fremføring av hovedoppgaven i 2007 aner jeg ikke. 5137914[/snapback] Går vel sikkert bra Du får heller tenke på hvor deilig det er når du er ferdig med fremføringen Lenke til kommentar
smeboe Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Jeg her hos kjæresten min nå... Det er flott... Hun sier hun elsker meg selv om hun er på jobb!!.. Men, dessverre må jeg dra... Hjem tror jeg. Søsteren min trenger hjelp... selv om det holder meg vekke fra kjæresten min... jeg blir sint!! Skal ned å besøke henne på jobb før jeg drar... håper det vil være koselig... 5142732[/snapback] Nye takter fra vår kjære sarkasmemester? Virker som om du er helt nyforelsket igjen... Lenke til kommentar
Skogli Skrevet 12. november 2005 Rapporter Del Skrevet 12. november 2005 Jaja, tar opp igjen problemet mitt angående min dame Nå er jeg sammen med henne, og jeg trur ikke hun prøver å lure meg. Trur heller det er kameraten min som enten vil ha henne eller at han vil at jeg skal ta meg mer tid til han isteden for kjæresten min. Det er vertfall det jeg håper Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg