Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Eline]

Morfar dør nok snart har jeg fått vite nå.

Ikke gøy, men sånn er livet.

[howzer]

Morfar dør nok snart har jeg fått vite nå.

Ikke gøy, men sånn er livet.

Kjipt. Ligger han på sykehus? Det er jo greit hvis han kan dø med de nærmeste rundt seg da.

[CMOTDibbler]

Har du snakket med henne om det ? Venner ?

Hun var forelsket i meg også for litt over et halvt år siden. Jeg vet hun er veldig glad i meg og ikke vil såre meg, så hun tror kanskje ikke jeg har følelser for henne lengre. Jeg skal vente på den rette anledningen til å minne henne på det.

Endret 28. juli 2005 av CMOTDibbler

[Eline]

Morfar dør nok snart har jeg fått vite nå.

Ikke gøy, men sånn er livet.

Kjipt. Ligger han på sykehus? Det er jo greit hvis han kan dø med de nærmeste rundt seg da.

Ja, ligger på sykehus nå..

Mamma, mormor og tanten min er der nå.

[wewwen]

Morfar dør nok snart har jeg fått vite nå.

Ikke gøy, men sånn er livet.

Kjipt. Ligger han på sykehus? Det er jo greit hvis han kan dø med de nærmeste rundt seg da.

Ja, ligger på sykehus nå..

Mamma, mormor og tanten min er der nå.

har vært gjennom nesten det samme var onkelen min (som var veldig nær) døde av kreft, han hadde kreften lenge, og hadde store smerter

[howzer]

Kjedelig å miste bestefar... Men det er godt å ha familien rundt seg, og hvis han har noen hos seg når han dør så hjelper det litt - at noen var med ham i hans siste øyeblikk.

 

Min bestefar kom akkurat på sykehuset etter å ha blitt funnet i dårlig forfatning hjemme, men døde bare minutter etter at han ble lagt inn. Da var mamma der, og det er fint å vite at han ikke var alene. Hun hadde kontakt med ham til siste slutt.

[Jimstar]

Er det ikke damer er det "venner"

Jeg har nå sluttet å drikke alcohol, ihvertfall i større mengder drikker kun 1 til 2 øl vis jeg skal ut. Grunn er : Var ute for 3 helger siden, å jeg får såkalt "blackout" når jeg drikker sprit. Og da blir jeg tydelig vis amper. Vi var vel 5 "kompiser" som var ute, å tydelig vis hadde en av kompisene mine fått meg til å drikke sprit. Som de vet at jeg ikke tåler. Dermed sa alt pang, en fyr hadde kommet bort til meg å bort til meg å begynnt å bråke, det helle sluttet med at de var 4 stk mot 1, de såkalte "kompisene" stakk av, å en sto å så på. Endte med 2 brukkne ribben +div skrubb sår. Så nå sitter jeg uten kompiser og er helt a-sosial. De har prøvd å ringe meg men jeg vil ikke ta telefonen, de har til og med hvert på døren min hjemme. Men jeg lokket ikke opp. Vil bare være i lag med dama å sønnen min. Vil ikke ute å drikke lengere, er litt redd. . Jeg har et dårlig rykte på meg angående at jeg skal "banke" alle i fylla, men prøver å gjøre noe med det.

Jeg har bare lyst til å forsvinne noen ganger. Bare langt bort fra alt.

stakar Jeg antar at det går bedre med dama da siden du kan være hjemme. snakk med vennene dine davel, hvis du hadde blackout og ikke har snakka med dem, så kan det jo hende de har en god grunn til å ha backa unna.

[Ernie]

Morfar dør nok snart har jeg fått vite nå.

Ikke gøy, men sånn er livet.

Slikt er direkte kjipt. Vite at en person snart kommer til å dø. Minner meg litt om da pappa døde. Han lå på Hamar Sykehus og jeg var i Bergen. Sovnet stille inn en morgen. Verste er at jeg i halvsøvne "viste" at han var død, jeg følte det på meg Ble vekket av bestmor som fortalte nyheten. Resten av dagen husker jeg ikke stort av. Veit bare at det bar direkte til østlandet med meg. Hater hele greia, spesielt det at jeg dro mens han var innlagt. "Vi" var liksom blitt så vant til greia, og jeg og brodern trengte litt ferie. Halveis inn i den så døde han.

 

Jaja, akkurat nå har jeg det mildt sagt forjævelig. Bor heeeelt alene i et bofellesskap. Er ingen andre som har flyttet inn der enda. Det betyr at jeg har drøyt 50+kvm fellesareal for meg selv pluss ca 25kvm privalt areal, ja og ingen nettlinje da. Oversatt til noe de fleste forstår, jeg er 100% isolert fra resten av verden. Ingen sosial kontakt what so ever hvis vi ser bort fra turer til butikken. Det tærer på å leve slikt. Er jo ikke eneste grunnen til at jeg er langt nede. Anyway, forsøkt å få ting litt ut, forsøke å gråte litt, men nei. Klarer det ikke ... Lengste jeg kom var en knøttliten klump i halsen, og følelsen av å være i ferd med å kunne klare det, men alikevel milevis unna. Endte med en lang periode på senga hvor jeg bare slappet av.

 

Tror egentlig ikke jeg klarer å forklare hvordan jeg føler meg nå. Ikke så mange som bryr seg om meg heller. Ingen som spør meg hvordan JEG har det (Aner folk hvor mye enkle ting som det å si "Hvordan har du det?" kan redde dagen?). Ingen (rettelse: ingen untatt en) som gidder å ta kontakt på noen som helst måte. Alle liksom antar jeg har det ok. All isolasjonen og tiden uten sosial kontakt begynner virkelig å tære på. Gikk hardt utover en potetgullpose idag. Ble helt plutselig totalt sur over ingenting og gikk løs på den stakkars posen. Det var godt, men herlighet, hva er det som skjer? Hvorfor begynner jeg å gjøre slikt egentlig? Hvorfor har humøret plutselig blitt en eller annen slags sinuskurve? Svaret ligger vel i at jeg nå snart har hatt 3mnd med ferie og så og si null sosialkontakt i hele den perioden. Tror det eneste som gjør at jeg faktisk sitter og skriver dette innlegget og ikke ligger begravet i jorda er det faktum at jeg ser et potensial, en mulighet til å faktisk klare å komme meg opp igjen.

Endret 28. juli 2005 av Ernie.

[flodhest]

Beklager at jeg kanskje ikke har noe konstruktivt å komme med, Ernie, men jeg synes det er trist å lese hvordan du har det. Ikke gi opp, det ordner seg alltid, gjør ting du trives med, tenk positive tanker, prøv å sett pris på det du har, og ikke tenk for mye på hva du ikke har. Uansett er jeg sikker på at det dukker opp noe som vil få deg gladere en eller annen gang, det gjør det alltid.

 

Hold ut, og gled deg til dagen da det dukker opp noe som gjør deg glad igjen.

[Ernie]

Beklager at jeg kanskje ikke har noe konstruktivt å komme med, Ernie, men jeg synes det er trist å lese hvordan du har det.  Ikke gi opp, det ordner seg alltid, gjør ting du trives med, tenk positive tanker, prøv å sett pris på det du har, og ikke tenk for mye på hva du ikke har. Uansett er jeg sikker på at det dukker opp noe som vil få deg gladere en eller annen gang, det gjør det alltid.

 

Hold ut, og gled deg til dagen da det dukker opp noe som gjør deg glad igjen.

Konstruktivt nok å bare svar skal jeg si deg.

Anyway, gleder meg sinnsykt til den dagen hvor jeg merker at ting løsner opp og pila for alvor peker opp. Det dukker vel opp en eller annen som kan klare å endre ting drastisk. F.eks en jente jeg kan bli glad i Kan godt nøye meg med en jentevenn også

[chokke]

det du sier der med sosial kontakt ligner meg ernie ...

 

har hatt ferie i 1 mnd bare, men har likevel snakka med kun en person utenom på dataen... og bortsett fra familien. har enda t skjorte skille på kroppen. Har sittet her på rommet og råtna i 1 mnd kort og godt og kun vært litt ute, mesteparten var "nødvendighet"

[Fredrik]

Morfar dør nok snart har jeg fått vite nå.

Ikke gøy, men sånn er livet.

Kjipt. Ligger han på sykehus? Det er jo greit hvis han kan dø med de nærmeste rundt seg da.

Ja, ligger på sykehus nå..

Mamma, mormor og tanten min er der nå.

 

Han døde nå..

Hvil i Fred, morfar..

 

Eline, 2005

Endret 28. juli 2005 av fredrikrb

[flodhest]

Nei, uff...

 

Kondolerer.

[Ernie]

Kondolerer

[howzer]

Triste greier

 

Kondolerer.

[wewwen]

Ernie. : hvordan har du det i dag?

[Ernie]

Ernie. : hvordan har du det i dag?

Hehe ... Bedre enn i går i det minste. Prøver i det minste å fokusere på de positive tingene som skjer, selv om det ikke er så mange av de.

[EskildO]

Kondolerer Eline..

 

Det er ihvertfall noe Ernie, ting blir sikkert og ordne seg!

[FrenChie]

Hadde aldri trodd at jeg skulle skrive i denne tråden, men idag er det vell min tur.. Vet ikke om jeg takler det her mer, har vært fri for angst i 2år, etter 5år med konstant slit for å komme ut av det. Men, nå, etter en sommer som liksom skulle være fantastisk, dro jeg til frankrike, og angsten kom tilbake for fult. Har opplevd ting jeg aldri skulle ha opplevd. Jeg gir nesten opp, jeg vet at det vil ta år før dette går over, hvis jeg ikke havner på et sinnsykehus før det... Orker ikke det her..

[J@cob]

Kondolerer Eline.... tenk på alle de hyggelige stundene dere har hatt sammen, det gjorde jeg når min morfar døde, og det hjalp.....