Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Eplefe]

Mpf, jeg har så vondt i hodet. Det bråker inni det, og det er som om noen skriker meg direkte i øret. Skjærende smerte som ikke vil forsvinne. Jeg føler at alle ser på meg, og jeg vet de ser på meg. Jeg vil ikke bli likt, jeg vil bare at de skal la meg være i fred. >_<

[Gjest ståle]

Man må bare tvinge seg og si til seg selv at det ikke er farlig.

Man blir tullete av og føle det slik, har det slik selv.

Får ikke jobbet, har ikke sosialt liv og hele den forbanna suppa der.

 

 

Men du sier bivirkninger av medisin, har du gått på noe lenge og bare kuttet ut?

Eller gått på en type veldig lenge?

Har gått på en type i litt over en måned, først nå på litt høyere dose merker jeg bivirkninger.

[tom waits for alice]

Jeg har slettet et par innlegg som kommenterte alvoret (eller snarere mangelen på samme) i en annen brukers post.

 

Geir

[TheWankership]

Livet mitt er så stusselig nå. Arbeidsledig i 4 måneder og går på jobbklubb, fy faen er barnehage for voksne. ALdri noen damer på fritida og aldri noe morro lenger

[Catkin]

Det er deprimerende og slitsomt å stå fast.

[Moff]

Det er deprimerende og slitsomt å stå fast.

 

Hvordan kan du bli fri da?

[Catkin]

Det er deprimerende og slitsomt å stå fast.

 

Hvordan kan du bli fri da?

Må ta tak i det psykiske først, så kan jeg begynne på det fysiske. Trening, kosthold osv. Men alt jeg har prøvd hittil har feilet, og jeg kommer ikke noe sted. Kan ikke si at jeg har gitt opp, og at jeg ikke prøver. For det gjør jeg virkelig. Men det krever så utrolig mye av meg. Jeg er tom for energi, føler meg mye dårlig og vil bare sove bort hele dagen. Alt føles håpløst.

[Christiαno]

Fikk nettopp vite at mormor har fått hjernesvulst, og at hun har på det meste et år igjen å leve. Jeg går rundt og tenker at hun er den siste i hele verden som fortjente dette.

 

Jeg måtte bare skrive det ned et eller annet sted, jeg tror ikke det helt har gått opp for meg ennå.

[Gjest Sleepless]

Jeg er aldri bra nok for noen. Aldri. Ikke engang for meg selv. Hva er vitsen? Prøver man å forandre det, faller man tilbake i samme spor. Jeg vil ikke leve sånn. Jeg vil ikke leve i det hele tatt. Alt dreier seg om bekymringer. Alt dreier seg om hvor håpløst det er. Bølgedaler er greit, men gleden varer kun en dag. Eller en time. Jeg vil forsvinne.

[b-real]

Fikk nettopp vite at mormor har fått hjernesvulst, og at hun har på det meste et år igjen å leve. Jeg går rundt og tenker at hun er den siste i hele verden som fortjente dette.

 

Jeg måtte bare skrive det ned et eller annet sted, jeg tror ikke det helt har gått opp for meg ennå.

Bruk iallefall den tiden du har med henne så godt du kan så du ikke sitter igjen med det at du ikke har gjort noe med henne eller noe du ikke fikk sagt til henne.

 

Jeg er aldri bra nok for noen. Aldri. Ikke engang for meg selv. Hva er vitsen? Prøver man å forandre det, faller man tilbake i samme spor. Jeg vil ikke leve sånn. Jeg vil ikke leve i det hele tatt. Alt dreier seg om bekymringer. Alt dreier seg om hvor håpløst det er. Bølgedaler er greit, men gleden varer kun en dag. Eller en time. Jeg vil forsvinne.

Få de timene til å vare lengre. Vær egoistisk. Gjør det som gjør DEG glad.

[Dimitrij]

Har de siste månedene slitt med kviser osv, og nå har ansiktet gått til å bli ganske rødt med ganske store kviseutslett(er forøvrig 22 og ikke hatt store kviseproblemer før). Er ganske sikker på at jeg har fått rosacea i ansikt og har bestilt legetime, men jeg bor i utlandet for tiden og har ikke legetime før midten av april.

 

Er egentlig ganske deprimerende når noe skjer med ansiktet. Jeg holder meg for tiden for det meste innendørs, og føler meg skikkelig heselig. Det lave humøret gjør også at jeg sliter med å få gjort noe skolearbeid og bare det å snakke med de jeg bor i samme studentleilighet kan være ganske krevende.

 

Er jo ekstra deprimerende når man ser andre sitte utenfor her i solveggen...

 

Setter ihvertfall pris på forumet hvor man kan gi utrykk for slike ting

Endret 20. mars 2010 av Dimitrij

[Christiαno]

Fikk nettopp vite at mormor har fått hjernesvulst, og at hun har på det meste et år igjen å leve. Jeg går rundt og tenker at hun er den siste i hele verden som fortjente dette.

 

Jeg måtte bare skrive det ned et eller annet sted, jeg tror ikke det helt har gått opp for meg ennå.

Bruk iallefall den tiden du har med henne så godt du kan så du ikke sitter igjen med det at du ikke har gjort noe med henne eller noe du ikke fikk sagt til henne

 

Jeg tror at jeg har fått sagt det aller viktigste til henne, det blir nok noen tunge måneder i møte for min del, og alle andre rundt henne.

 

Hun har liksom alltid vært en person som tar vare på seg selv, selvom hun er ganske gammel. Å se henne i den tilstanden hun er i nå, at hun trenger hjelp til alt mulig, gjør et ganske sterkt sterkt inntrykk på meg.

[IcedInsanity]

Sånn er det med meg også med foreldrene mine, de er ikke så gamle enda da, men sålenge årene går, så tenker eg på hvor mye eg gruer meg til de blir så gamle at de ikke kan ta vare på seg selv lenger, at de må bo på hjem osv osv, så eg prøver å få hver dag eg er med de til å telle mest mulig Vil ikke angre på noe eg ikke fikk sagt eller noe eg ikke fikk gjort når det er for sent.

Endret 20. mars 2010 av LunaticFanatic

[Christiαno]

Nei det er viktig å bruke den tida man har, plutselig er den borte.

 

Men i mitt tilfelle kom det så plutselig med mormor. Det var faktisk bare en måned siden hun lagde en god middag til meg og hele familien min, og hun har sin egen bolig. Gamlehjem har aldri vært et alternativ for henne, hun klarte fint å ta være på seg selv, selv om hun er 81 år gammel. Alle trodde hun skulle bli godt over 90 ihvertfall.

[J@cob]

Det er bare å ta vare på den gode tiden dere hadde sammen, har sammen, og fortsatt kan få sammen. Deppingen er det best å ta siden. Nyt de dagene som er igjen

 

Det er i hvert fall hva jeg hadde gjort om jeg hadde hatt sjansen til å trykke på 'reset', knappen. Mistet hele bunten av besteforeldre alt for tidlig. Det er så mange ting jeg gjerne skulle ha sagt til dem, spurt dem om og gjort med dem. Huff...

Endret 21. mars 2010 av J@cob

[Christiαno]

Deppingen er det vanskelig å holde igjen, hun er en viktig del av livet mitt. Og livet mitt kommer til å forandres helt når hun går bort, som er ganske tøft å tenke på.

 

Men ja som du sa, å bruke tiden godt er noe jeg definitivt skal gjøre. Takk for alle tipsene forresten, det hjelper ganske mye.

[Hansoen]

Fikk nettopp vite at mormor har fått hjernesvulst, og at hun har på det meste et år igjen å leve. Jeg går rundt og tenker at hun er den siste i hele verden som fortjente dette.

 

Jeg måtte bare skrive det ned et eller annet sted, jeg tror ikke det helt har gått opp for meg ennå.

Bruk iallefall den tiden du har med henne så godt du kan så du ikke sitter igjen med det at du ikke har gjort noe med henne eller noe du ikke fikk sagt til henne

 

Jeg tror at jeg har fått sagt det aller viktigste til henne, det blir nok noen tunge måneder i møte for min del, og alle andre rundt henne.

 

Hun har liksom alltid vært en person som tar vare på seg selv, selvom hun er ganske gammel. Å se henne i den tilstanden hun er i nå, at hun trenger hjelp til alt mulig, gjør et ganske sterkt sterkt inntrykk på meg.

 

Vet akkurat hvordan det er å se noen bli så, vel, hjelpesløse. Gikk litt mer gradvis med min Bestemor, men det var fortsatt forferdelig å se på. Det var sånn at det nesten var en lettelse når hun gikk bort, visste liksom at det var bedre for henne..

[Gjest ulykkelig]

Vi møttes ikke som venner, vi møttes på en fest og det ble fort en flørtene tone mellom oss og litt roting den kvelden, vi holdt på en liten stund før hun begynte å bli veldig frem og tilbake. Dreiv å sa hun ville ringe eksen osv, når jeg spurte hva som var galt og om hun kanskje bare ville være venner sa hun at hun var usikker, fordi det skjedde så mye rundt henne akkurat da. Jeg ga henne tid til å tenke, og etter noen dager fikk jeg servert noe jeg så på som en stor hvit løgn. Hun var ikke klar for noe forhold, hun var ennå ikke over eksen sin, hun ville ikke binde seg så ung osvosv.

 

Jeg likte henne utrolig godt, så synes selvfølgelig ikke det var noe kult. Men vi fortsatte som venner, og det var fortsatt en veldig flørtene tone mellom oss, så jeg var hele tiden i tvil om at hun kanskje likte meg alikevel.

 

Jeg kan si jeg føler meg litt brukt, litt tråkket på og at dette ikke akkurat var noen selvtillitboost, hun hadde nettopp blitt dumpet av eksen sin og jeg føler da naturligvis at det som var mellom oss var kun fordi hun trengte noen å trøste seg på og få tankene på andre ting.

Jeg følte liksom at alt var i boks, og jeg var så glad som jeg ikke hadde vært på lenge, mens vi holdt på var jeg faktisk i tvil på om jeg kom til å falle for henne, men jeg likte henne ihvertfall utrolig godt, men hun drepte hele greia og jeg føler at jeg ikke er bra nok. Etter å ha blitt dumpet så skjønte jeg jo selvfølgelig at jeg faktisk hadde følelser for henne og at jeg faktisk ville ha henne. Man vet ikke hva man har før man mister det?

 

Vi endte ihvertfall opp som bestevenner, hun ville henge med meg hele tiden, hun flørtet med meg så jeg så vel et lite håp, men turte ikke gjøre noe pga det som hadde skjedd tidligere. De gangene jeg har prøvd forsiktig har jeg blitt avvist. Men jeg ser jo det nå på gutter jeg vet hun liker at de gjerne blir avvist både 1,2 og 3 ganger før hun slepper dem til.

 

Etterhvert klarte jeg å godta at det ikke kom til å bli noe mellom oss, det var fortsatt meg og hun som delte alt og alltid var sammen og jeg var tilfreds med det, hun satte vennskapet vårt utrolig høyt noe som fikk meg til å føle meg verdsatt av henne. Dette førte naturligvis til at kontakten med andre venner ble dårligere, og nå i seinere tid så virker det som om jeg og hun også glir fra hverandre. Ifølge hun er jeg fortsatt den beste vennen hennes og hun setter meg forran alt.

 

Men det er ikke meg hun ringer hele tiden lenger, det er ikke slik at hvis det skjer noe kult og jeg ikke kan så finner hun på noe med meg istedet, det er ikke meg hun holder seg sammen med å kødder sammen på fester ol lenger. Hun kan dra ut med andre venner uten å tenke på å ringe meg. Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente det, men alikevel.

 

Måtte bare få det ut.. Er veldig få personer jeg klaffer ordentlig bra sammen med, jeg har ganske mange venner, men er kun noen veldig få jeg faktisk nyter å være med og ikke kun er tidsfordriv, som jeg kan gjøre alt med og prate om alt slags mulig i all evighet, og hun var en av disse.

 

Om en stund så mister vi kontakt, jeg sitter igjen med venner jeg egentlig ikke bryr meg om, en økonomi som nesten kvalifiserer seg til luksusfella, og en jobb jeg kjeder livet av meg på. Er ikke det at livet mitt er så helt for jævli, men jeg klarer ikke verdsette det jeg har og er ikke fornøyd og derfor ikke lykkelig... Jeg prøver å snakke med andre venner, andre jenter, men jeg får rett og slett ikke noe ut av det, samtalene intresserer meg ikke noe særlig og eneste grunnen til at jeg gidder er fordi jeg føler meg bittelitt bedre når jeg prater med noen.

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Alt går til helvete.

[Gjest meg]

Fikk diagnosen Asperger i dag, føler meg ganske jævlig. Meg?