Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Raudridder]

Arf, å hoppe i det, elleri kke hoppe i det. Greit nok, snakk om en ukes tur til Japan (!!), som mamma spanderer. Enda klarer jeg å overbevise meg selv om å ikke dra.. Mest pga studiene, og at det er obligatorisk oppmøte og jeg henger langt nok etter som det er og vil ta igjen det.

Det jeg egentlig vil høre er 'dra, dra nå, ta sjansen og opplev litt istedet for å råtne her hjemme'. Det er slik jeg er, jeg må på en måte la alle rundt meg vite hvorfor jeg handler som jeg gjør. Dette oppfattes som unnskyldninger fra min side selv om jeg kun søker forståelse og aksept, ikke sympati. Jeg trenger en sjel til, en som kan si 'drit i hva de mener, gjør hva du vil', ikke den usikre jeg går rundt med nå som kun stiller spørsmål 'vil folk mene rart om deg om du gjør slik?', 'Hva om du besøker helsetjenesten, dak an de andre gjøre narr av deg fordi du er svak' osv osv osv. Som om jeg motarbeider meg selv, dag ut og dag inn. Overbeviser meg selv om hva som er fornuftig og ikke. Alt utsettes, til siste slutt. Klarer nok ikke å skaffe meg sommerjobb pga min egen håpløshet om ikke noe annet. Joda, søke nå? Pøh, det kan vente til i morgen, har jo god tid.. Riiight.

 

Selv vet jeg ikke helt hva jeg driver med om dagene, annet enn å eksistere..

 

Sikkert artig med Japan. Om jeg hadde dratt dit alene ville jeg nok knapt turt å snakke med folk dog, altså japanere. Vanskelig å leve livet andre steder hvis man kommer til kort på den "normale arenaen", if you will.

 

Jeg ar funnet ut at jeg ikke liker mennesker, så det er helt greit å være alene. Trives i eget selskap.

 

Forresten - tror dere at man kan få jobb hvis man mangler 20 studiepoeng (dvs har 160) av en IT-grad, eller er det totalt fuckings umulig?

[Cortinarius rubellus]

Nåe man kan klare og få jobb bare med grunnskolen i ryggen, så burde du klare det:)

Men igjen så spørs det på hva krav man har da.

[Raudridder]

Tja, jeg tenker at 20 studiepoeng, hvis de andre karakterene er gode, ikke burde være avgjørende.

Livet er generelt kjipt.

[Laserbeam]

Alle vi "sosiale taperne" skulle ha bodd i et felles sted så kunne vi ha sluppet å spise alene, være alene, funnet på ting sammen

Får jeg høre et amen?

Tviler på at jeg faktisk hadde tørt det, pga angsten min

[kanin333]

Har ikke matlyst for tiden... Og i dag føler jeg meg tung i kroppen og absolutt ingen konsentrasjonsevne.

[Catkin]

Jeg trives like godt alene som med venner, jeg. Men det er jo greit å ha valgmuligheter.

[Deadringer]

Jepp. Best med tre alternativer istede for ett eller to riktignok.

[Alastor]

Dette er som nevnt flere ganger før ikke en tråd hvor "enkle løsninger" presenteres, ei heller er det tillatt å komme med kyniske og nedlatende innlegg. 1 innlegg + kommentarer er slettet fra tråden.

[Gjest Usosial gutt]

Nå er jeg lei. I løpet av de siste fire årene har jeg ikke hatt den minste glede av å leve. Livsgløden jeg hadde som barn er borte, og håper virkelig dette bedrer seg med tiden.

 

Bestevennen jeg vokste opp sammen med har jeg lenger ingen kontakt med - da han av en eller annen grunn sluttet kontakten da jeg begynte på ungdomsskolen. Dette tok jeg svært tungt da jeg aldri har opplevd en slik glede av å være sammen med en person før. Vi stod hverandre veldig nære, og plutselig var det slutt. Etter dette har det bare gått nedover.

 

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen, og hadde ytterst få venner. Faktisk ingen jeg satt stor pris på. Jeg ble ikke annet enn en målskive for de "kule" og "tøffe" guttene i klassen.

 

Selvtilliten ble dårligere og dårligere, noe som har resultert i at jeg ikke har hatt noen kjæreste - og ser heller ikke ut som om jeg kommer til å få det heller (negativ tanke, jeg vet) - noe som har gjort at den ene vennen jeg noen ganger tilbringer fritiden med ofte kaller meg homo. Når sant skal sies tror jeg han har en mangel på sosial intelligens.

 

Nå går jeg på VGS, og har jo noen jeg er med der, men ikke som jeg er med på fritiden. Sitter hjemme alene hele tiden, og får ulike problemer som gjør at jeg ikke kan gjøre som jeg vil - bla. syn, og luftveisinfeksjoner. Dette er vel små bagatller, men når man har sett for seg en fremtid som krever god fysikk, er dette bagateller jeg vil se på som store.

 

Måtte bare få det ut, og av en eller annen grunn er det ikke mobbingen jeg har tatt meg størst nær av, men å miste den ene vennen jeg hadde.

 

Hilsen usosial gutt som prøver å jobbe med selvtilliten hver eneste dag.

[Puke Nukem]

Alle vi "sosiale taperne" skulle ha bodd i et felles sted så kunne vi ha sluppet å spise alene, være alene, funnet på ting sammen

Får jeg høre et amen?

Tviler på at jeg faktisk hadde tørt det, pga angsten min

 

 

Her er ikke spørsmålet hva du vil, men hva alle vi andre vil

[L4r5]

Alle vi "sosiale taperne" skulle ha bodd i et felles sted så kunne vi ha sluppet å spise alene, være alene, funnet på ting sammen

Psyk?

[lain]

I dag holdt det meste på å gå galt. Merker jeg er så sykt sliten i kroppen nå, men også urolig, må prøve å sove igjen snart, pån igjen 07.

Merker jeg hadde en liten knekk, men kom meg igjennom det, som føltes greit, men kjenner lysten til å bare gi opp og gi etter er i bakhodet.

Er så rart, jeg takler fint å ha ansvaret for en ny kunde skal komme opp, men når det gjelder min egen fremtidige karriere, faller ingenting på plass.

Tror dette blir ei lang uke, håper morgen dagen blir bedre i det minste, har alt for mye jeg må få gjort.

[-Léon-]

Det er vel artig å tro at karma faktis eksisterer.

Gjør man gode ting vil gode ting skje med deg.

Haha.

 

Skjer det fullstendig motsatte, jo mer hyggeli og snill, "godhjertet", jo mer rævkjørt blir eg.

Bilen min virker som har en forbannelse over seg.

Begynte vel med da jeg skulle ha den innom NAF før jeg kjøpte bilen, mens jeg var der inne så ble min "gamle" bil påkjørt når den stod på parkeringsplassen.

Etter jeg hadde kjøpt og hentet bilen, da jeg kjørte til jobben fikk jeg steinsprut på ruten, da måtte jeg ut med 2000,- i egenandel.

En liten stund etter så går det hull eller noe faens dritt i spylervesktanken, der forsvant noen lapper.

Venstre brense henger, lukter svidd til tider, kviner o.l.

Uheldig å skrape felgene.

Stadig feil med varselys for motorelektronikk og noe annet. Vært på Snap Drive, de slettet feilen, kom tilbake idag. Yay.

 

Jeg er snill med å ikke kreve tilbake penger jeg har "lånt" vekk, jeg spanter for mye, snart er tre kredittkort maxxed (btw de er max på kanskje 20 000,- each, yahahaha)

 

Får ikke sove, for mye å tenke på. Penger penger penger, så jævla sliten.

Rævkjør meg så hardt som overhode mulig karma.

Ja, hva er neste liksom. Tauebilen min eller få den stjelt mens jeg er på jobb?

 

Hat hat hat hat haaatt!!!

 

Sovet kanskje 1 time kanskje 2. Skal på jobb nå eller drar ca fem. Jobbe til halv ett om ikke lengre hvis en annen kanskje blir syk.

Endret 9. mars 2010 av Léon_

[SpeekoN]

Livet er vel en gåte uten like, nå som jeg har all grunn til å være optimistisk, glad, og generelt lykkelig, klarer jeg så absolutt ikke å bli kvitt vonde og deprimerende tanker.

 

Jeg har fått en ny og bedre selvtillit, samt att jeg føler meg som jeg gjorde i hele fjor, da jeg ikke kunne stå skikkelig opp uten å påføre meg selv skade.

 

Selv om viktige personer snakker til meg på en positiv måte, og gir utrykk for att de faktisk liker meg, eller personen som de ser jeg er, så føler jeg et sterkt hat mot meg selv, både av andre og meg selv.

 

For ikke lenge siden, så fikk jeg ett tilbakeslag, og kuttet meg selv.

Resten av dagen, og dagen etter, følte jeg meg som en ny person som kunne gjøre alt, mens nedturen av "beruselsen" var som vanlig veldig vond å gå igjennom. Tanken på att jeg fortsatt, etter over ett år med arr, skjuler dette for venner og familie, gjør meg kvalm. Samtidlig som jeg ikke klarer å si ifra.

 

Jeg er vel redd for å bli avist og sett ned på.

Eller bli sett på som en egoistisk taper som ikke klarer å verdsette alt det gode jeg har.

Eller kanskje bare er jeg feig?

 

Jeg har lenge sagt til meg selv at snart, veldig snart, må jeg oppsøke en Psykolog, eller noen som er utdannet til å få andre til å føle seg bedre.

Men en stikkende følelse i hodet får meg til å utsette det, gang på gang.

 

Familien er sterkt preget av tradisjoner og respekt, og ting skal aller helst være som det blir sagt.

Å innrømme for Mor, Far, og resten av slekten att jeg har vært alvorlig deprimert i en svært lang periode, blir som å knuse alles syn på familien, og rive ned alt de har bygd opp.

 

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært best om jeg hadde bare tatt livet av meg selv.

Så hadde verden hatt én mindre feil å passe på.

[Raudridder]

Jeg sliter med å takle romkameraten. Jeg får seriøse problemer med å sove hvis ikke alt er spotless og rent, mens han er den andre siden av skåla. Tvangstanker er kjipe.

[Mephistopheles]

Det er vel artig å tro at karma faktis eksisterer.

Gjør man gode ting vil gode ting skje med deg.

Haha.

 

Skjer det fullstendig motsatte, jo mer hyggeli og snill, "godhjertet", jo mer rævkjørt blir eg.

 

QFT!

 

Har vore ein motivator og støtte til eksen i alle dei 4 åra me var saman. Høyrer med til historia at eksen er ein smule psyk, pga oppvekst hjå alkoholisert far og deprimert, hinsides diagnose mor. Dei verste bølgedalane hennar kunne eg nok takla betre, men jamt over har eg gjort ein god jobb. Det meiner ho sjølv, terapeuten hennar som kom inn i biletet på mitt initiativ, eldsteguten, eks-svigerfar... kort sagt alle. Så til problemet, og grunnen til posten.

 

Eg har brote forholdet, grunna at eg ikkje har meir å gje. Men eg viss på at ho kjem til å verte dregen ned att, både psykososialt og økonomisk når eg finn meg leilighet og flyttar ut. Ho er av typen som lener seg på andre i alle situasjonar, og når eg no tek avgarde, kven har ho att? Heldigvis har me lågterskeltilbod på DPS her i distriktet, vurderer nok ein telefon dit, for å få lufta ut litt. Herregud for noko drit det er å vera vaksen.

[Gjest savn]

Føler meg skikkelig idiot nå. Noen ganger tenker jeg mer på det enn andre, skjønner ikke hvorfor alt plutselig skal komme tilbake nå. Får ikke til å slutte å gråte, får ikke sove, vil egentlig bare skrike og ja... Tenker på at jeg kunne gjort mye mer. Jeg savner dem/det sånn, alt og alle jeg har mistet. Av forskjellige grunner. Jeg kunne gjort noe, men jeg var for lamma i depresjonen og sjokket, tror jeg. Men jeg skulle bare ønske jeg fikk se de en gang til, en siste gang. Det virker bare helt absurd om jeg nevner det til noen nå.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake og si skikkelig farvell til han som plutselig gikk fra frisk spøkefugl til en tynn gammel mann i sykesengen som jeg nesten ikke kjente igjen. jeg fikk jo aldri sagt noe. Og tviler på at det gir meg noe særlig å gå på graven heller... fikk aldri tatt farvel. Var bare redd, trodde ikke han skulle dø fra oss så fort. Savner han enda.. Angrer som faen.

[Gjest Crawl]

Jeg har lyst til å sluke i meg alle pillene jeg kommer over. Jeg har ingen tro på fremtiden. Jeg har ingen tro på meg selv. Har jeg en grei dag, blir den revet i fillebiter uansett. Jeg vil bare få fred, men det finnes ingen løsning. Ingen kan hjelpe meg. Jeg har prøvd, så jeg vet hvor nytteløst det er.

[Hansoen]

I det siste har livet faktisk svingt litt oppover. Klarer å komme meg ut, begynt å lese pensum og tilåmed fått meg "jobb" på studentpuben. Utrolig sosialt og jeg kjenner det hjelper på å motvirke den sosiale angsten som satt så hardt i for en stund tilbake. Har også bestemt meg for å begynne å trene etter påske(nei, ikke utsetting, men det er da jeg får tilgang til treningstøyet). Føler det går lettere å komme i kontakt med folk etc og å jobbe på studentpuben gjør at jeg kan delta på interne fester der og sånn, og det hjelper på. Virker som om livet kanskje har en lysere side, var i tvil om dette for bare 1 måned siden, men kanskje det er håp allikevell.

[LasH]

Huff, en jente som er fra samme plass som meg ble funnet død idag mårres. Hun hadde tatt selvmord, og var kun 1 år yngre en meg (dvs hun var født i 92). Utrolig trist.