Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gavekort]

Jeg er 17år, blir 18 til høsten. Jeg har allerede funnet noen jeg liker, men jeg tør ikke å gjøre annet enn å avstandsbeundre henne.

 

Jeg er veldig "picky" når det kommer til damer, men jeg ender stort sett opp med personer jeg ikke kan fordra uansett. Med unntak av hun jeg liker, som jeg har likt i... nesten 3år uten å kunne kalle meg bekjent engang.

 

Men det er et helt annet kapittel og det er ikke det jeg skal sutre over.

[kanin333]

Jeg er 17år, blir 18 til høsten. Jeg har allerede funnet noen jeg liker, men jeg tør ikke å gjøre annet enn å avstandsbeundre henne.

 

Jeg er veldig "picky" når det kommer til damer, men jeg ender stort sett opp med personer jeg ikke kan fordra uansett. Med unntak av hun jeg liker, som jeg har likt i... nesten 3år uten å kunne kalle meg bekjent engang.

 

Men det er et helt annet kapittel og det er ikke det jeg skal sutre over.

Jeg fikk min første kjæreste da jeg var 17 år.

 

Synes du skal prøve å snakke med henne en dag. Bare hopp i det, så går det bra.

[Gavekort]

Du aner ikke hvor mye jeg har lyst til å hoppe i det! Det er ikke så lett, det er tvert imot.

 

Jeg eier ikke selvtillit.

[Goldshoten]

Nå renner det svarte over for meg! Jeg fant ut at jeg "ikke lever for idag, men i morgen" som det heter i ordtakene og i Ozzy-sanger.

 

Føler meg utestengt fra alt sosiale, alle fester... Alt! Jeg har lagt et hat over alle mine "virkelige" venner og dem jeg faktisk liker å omgås med bor enten i andre enden av Rogaland eller så har jeg aldri møtt dem IRL.

At jeg er depressiv har jeg funnet ut for lenge siden, men det er først nå som jeg har gitt opp at det blir galt. Skal ikke jeg ha "den beste tiden i mitt liv" på min alder? Her sitter jeg og ikke gjør noe annet enn å surmule og halvsove på skolen for å bruke helgen og fritiden min på å surfe 5 jævla nettsider og sove! Jeg orker ikke å spille engang

Jeg vil ikke jobbe, jeg vil ikke på skolen. Jeg har prøvd meg i arbeidslivet og jeg hatet alt med det, jeg hater å stå opp tidlig, jeg hater arbeidslinjen min. Jeg drømmer om å bli ingeniør innen data, men jeg føler ikke at jeg kommer til å klare det lenger. Jeg føler meg så smart ellers, men ikke noe flink på skolen!

Sist men ikke minst har jeg jævlig med kjærlighetssorg og eier ikke mot til å si hei til jenta engang! Alle andre jeg kjenner kunne jeg sagt hva som helst til, men jeg tør knapt å tenke på henne!

Beklager at dere må høre på meg diskusjon.no, men det må ut! Dere kan godt stemple meg som en sosial taper, uansett hvor utadvendt jeg later som jeg er i virkeligheten!

 

Noen som vil bytte liv?

 

Kom med det! Er derfor denne tråden eksisterer. Du er overhodet ingen sosial taper. Det er fryktelig mange som har det sånn, og det er liksom noe som bare kan skje.

 

Det er synd at du opplever det slik. Venner skal være noe kjært, men det er ikke alltid tilfelle, eller så er de for langt unna. Hvordan skal man takle sånt, når man ikke kan flytte etter (enda)? "Livskvaliteten er hva du gjør den til", blir det sagt av mange. Forsåvidt sant, for kun du kan følge din egen lykke, men dessverre er det ofte noen humper i veien for oss alle. Å leve for morgendagen i tråd med troen på at det vil bli bedre, er derfor en positiv ting.

 

Det fins mange tips og triks for å bli bedre i sosial sammenheng, men det er ikke alltid det frister like mye heller. Jeg er ikke en veldig sosial fyr, og har aldri vært det heller. Trives greit med det, men jeg merker ensomheten for tiden. Virker som det er mange i den båten her på forumet.

 

Slikt smitter også ofte over på andre ting, som ved at det blir til surmuling. Ting kan virke meningsløse, og det kan friste å gi opp, men ikke gjør det. Prøv å få energi, bli dataingeniør! Ikke tving deg selv til å tenke eller føle noe, men ikke gi opp. Det virker nok fristende, men har du et mål, så følg det målet. Gjør det du har lyst til. At du føler deg smart, er bra. Det vitner om selvtillit, og ikke alle gjør det like bra på skolen, selv om de er smarte. Kanskje er det også noe som passer deg som du ikke har oppdaget enda. Du kan absolutt lykkes, men lite kommer gratis her i livet.

 

Det konvensjonelle arbeidslivet passer heller ikke for alle, og mistrives du, så bør du ikke skamme deg over det. At du deler dine følelser i denne tråden, vitner om enda en god egenskap hos deg.

 

Ang. kjærlighetssorg så er det noe forbanna herk. Det er ofte roten til mye annet vondt også, og det er et onde du bør bli kvitt fortest mulig. Er det snakk om brudd, eller er du håpløst forelsket?

 

Få, om ingen liv, er perfekte. Tror ikke et bytte med mitt liv ville vært så utrolig gunstig heller, men istedenfor å bytte liv med noen, hvorfor ikke stå sammen og hjelpe hverandre i stedet? Tro det eller ei, men jeg forstår deg godt. Virker som at flere andre her gjør det også, ved at en del også opplever mye av det samme. Men et dårlig skritt betyr ikke at det neste ikke vil være bra.

 

Håper ting blir bedre for deg.

[Gavekort]

Veldig hjelpende og gode ord, så jeg vil takke deg goldshoten, Kanin og SLI som tar seg tid til å hjelpe.

 

(Edit: Wow, mange innlegg jeg ikke har sett. Leser dem nå)

 

Vennene mine er dessverre veldig dårlige etter mine meninger. Jeg har noen venner jeg liker å være med, men de bor som sagt enten i andre enden av Rogaland, Norge eller er vanskelige å få med på noe utenom skoletid.

Jeg har mine humper, men grunnen til at jeg begynner å gi etter er fordi det går mer i nedoverbakke enn humpete (for å snakke i metaforer).

Jeg vil gjerne øke livskvaliteten min, men jeg orker ingenting lenger og blir mer eller mindre utstøtt fra helgemoro og lignende, det er ihvertfall slik jeg føler det. Jeg har mer eller mindre fobi mot mennesker, noe som kommer av dårlig erfaring.

 

Jeg har massevis av energi til å bli ingeniør, men når jeg ser karakterer stupe og hvor tett jeg bli i hodet hver gang vi jobber med noe, så mister jeg motivasjonen fort. Men jeg gir ikke opp der ihvertfall, jeg gleder meg til å begynne på VG3.

 

Tilbake til kjærlighetssorgen så er det vel trolig den som ligger i bunnen av all denne depresjonen. Selvtillitten min er som sagt veldig lav, så der kommer jeg veldig lite avgårde. Det er snakk om forelskelse, så det er mulig å vende på flisa.

Endret 6. mars 2010 av Gavekort

[Gavekort]

Gavekort: Å bytte liv med meg hadde nok gitt en svært liten virkning av den ene grunn at jeg kjenner meg veldig godt igjen. Skulle gjerne sittet med en løsning, men den eneste løsningen jeg har er å lære seg å leve med det... Har sittet isolert, hjemme på fritiden min i noen år nå så jeg tenker ikke noe særlig over det lenger. Mine høydepunkter gjennom uka består i å sove og se om det har skjedd noe spennede (surfe på differse nyhetssider). Men, irritasjonen er borte og jeg er i det hele tatt blitt ganske likegyldig... Antagelig ikke svaret du ville ha ;p

 

Utrolig kjipt ja, likevel føler jeg at det er det eneste jeg kan gjøre uten å bli helt bohem i huet!

 

*Gi et liv til Gavekort*

 

Takk for livet! Glemte å takke deg!

[Gjest gjest]

Jeg har så lyst på jobb, men samtidig ikke. Jeg vil få betalt for å stå opp tidlig, tvinge meg gjennom dagen med masse folk jeg ellers aldri ville hatt noe med å gjøre, putte på meg den masken. Er så lei av skolebenken, vgs, all den dritten, heldigvis er det siste året. Men jeg skjønner ikke at noen velger å studere i årevis etter vgs, selv om ja jeg vet at vgs og studentlivet etterpå er forskjellig.

Skal søke læreplass, føler meg egetnlig motivert, men selvtillitten er forsvunnet. Jeg aner ikke hvordan jeg skal "selge meg" og få noen til å tro at jeg er god nok, når jeg ikke en gang tror det selv. Føler det blir så høye forventninger, pluss jeg har høyt fravær (vel ikke så mye i år, siden ting har bedret seg) pga. sosialangst og annet tull de andre årene som har gjort at det har blitt vanskelig for meg å gå på skolen. Har jo legeerklæring på dette, men det gjør meg vel ikke mere fristende fordi. De tenker vel bare at jeg ikke takler stress-situasjoner, at jeg ikke er kvalifisert, osv. I tillegg har jeg minimalt med arbeidserfaring, dvs. sommerjobb to år, en hvor jeg egentlig bare hjalp til for å være grei, ble lovt betaling men det skjedde ikke, og en annen der jeg faktisk hadde en "skikkelig" jobb noen uker.

Har greie referanser, lærere som jeg føler er på min side. Jeg har lest alle slags tips om hvordan skrive søknad og cv, hvilke spørsmål jeg kan komme til å møte (hjelp!) og slikt. Det er bare at jeg er så dårlig til å "backe meg selv opp". Jeg hater ikke meg selv i nærheten av like mye som før, men har fortsatt problemer med å skulle utstråle selvtillit osv.

Vet ikke egentlig hva jeg vil her, jeg må bare ha det ut, for jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg ikke får meg læreplass. Vil ikke jobbe et random sted med noe som ikke interesserer meg. Vil føle at jeg gjør noe som er viktig for meg, nemlig først og fremst å få fagbrev.

[Ohhmyyyy]

^ Oi, du høres virkelig deppa ut. Men jeg tror nok at når du først kommer deg ut i arbeidslivet og får en jobb du trives med, vil det være lett som en lek å stå opp om morgenen. Du kommer til å være lykkelig og stolt over å tjene dine egne penger, og du møter nok noen surkpromper, men også noen flotte folk! Cheer up, dette skal liksom være den lykkeligste delen av livet (ungdomstiden). Å slapp av, fravær er det ikke så mye stress om lengre, spesielt ikke hvis du har legeerklæring på det.

 

Ops, dette skulle hvis være deppetråden.. Må vel skrive noe deprimerende.. Damn, jeg må betale regninger i morgen:(

[Gjest gjest]

Takk for raskt og oppmuntrende svar. Høres sikkert ut som jeg overdriver, men jeg er bare virkelig lei skolebenken og alt rundt det. Sånn ellers så har jeg en fin hverdag, så har kanksje ikke så mye å klage på.

Har forresten tenkt på samme måte som du sier (prøver jo å tenke positivt), at det blir bedre når jeg endelig kommer meg ut i arbeidslivet, får litt erfaringer og slikt. Er bare det at jeg tror det blir så vanskelig bare det å først få begynt. At ingen vil ansette meg fordi de tenker at jeg ikke kan klare det, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å motbevise det...

[Haawy]

Jeg failer i livet. Faen.

[Eplefe]

Hva har skjedd?

[Haawy]

Virker bare som om jeg har tatt helt feil valg fram til nå.

 

Jeg setter meg aldri inn for å gjøre noe skikkelig, det blir bare halvveis gjort. Alt av hobbyer og slikt har jeg sluttet med. De sosiale antennene mine virker som om de krymper for hver dag. Jeg husker jeg hadde mange flere venner som jeg var med før, men jeg mista kontakten med dem. Skole går også strake veien nedover. Og jeg skal liksom fortsette i 3. klasse etter dette utvekslingsåret.

 

Etter sommeren skal familien flytte til Brasil og jeg har sagt at jeg vil bli igjen i Norge for å fullføre VGS... Er redd for at det også er helt feil valg.

 

Jaja, det er i hvert fall greit å få det ut.

[Eplefe]

Kanskje det beste for deg er å være "hjemme" litt etter et år i argentina? Det er i hvert fall et valg jeg synes virker fornuftig.

[Laserbeam]

Gnålern, få noen til å ta med mat til rommet ditt?

 

Hadde en jente på folkehøyskolen som og slet noe enormt med sosial angst. De første to måndene måtte noen ta med mat til hennes rom. Så turte hun og bevege seg opp til matsalen, men ikke å gå opp til ''hovedbordet'' der all maten stod, så en venn hentet maten ned til henne

 

Hun turte aldri å hente maten selv. Det å måtte gå forran en 70 elever fristet vel ikke kan jeg tro. Men hun ble med på mer og mer utover året Veldig søt jente faktisk

 

Jeg har en venn som kunne ha tatt med mat til meg, men jeg vil ikke virke for masete. Men han fikk meg ihvertfall med en tur på butikken, så jeg fikk kjøpt litt mat der, så jeg har ihvertfall spist litt, men nå vil foreldrene mine ha meg hjem igjen, siden jeg ikke kan sitte aleine, isolert, hele dagen. Og de vil tydeligvis at jeg burde bli lagt inn på DPS igjen, selv så veit jeg ikke enda. Jeg har samtaler 2-3 ganger i uka med folk fra DPS der hvor jeg går på FHS.

[kj_]

Når vi er inne på mat, så tenkte jeg i dag for en gangs skyld at jeg skulle prøve å lage meg et ordentlig måltid. Stekte meg svin indrefilet og okse ytre, og lagde en god biffsnadder med tilbehør.. men slik som livet mitt har utviklet seg, så satt jeg alene og spiste alt.. Dekke på ordentlig tok jeg meg tid til også, men alene satt jeg.. Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel, der jeg ikke verken vil gå ut i helger eller på hverdager føler jeg begynner å utvikle en mild form for sosial angst .. og ikke vet jeg hva jeg skal gjøre

Endret 6. mars 2010 av kimj_

[b-real]

Lage god mat til seg selv er ikke så koselig som å dele god mat med andre.

Inviter noen på middag neste gang

[Catkin]

Det er ikke lett å endre tankemønster eller livsstil. Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det, eller om jeg i det hele tatt vil. Det er som å bli spist levende. Bit for bit.

[trespiser]

Jeg sitter her helg inn og helg ut... Av personlige grunner så velger jeg å være alene i helgene. Jeg har blitt lei av alle spillene mine og jeg syns det meste har blitt kjedelig. Det blir utrolig mye sløsing av tid. Kunne tenkt meg å vært sosial med gode venner men de jeg har skal alltid på fylla eller noe annet som jeg ikke har penger til. Og fylla har jeg fått nok av. Så derfor blir jeg ensom og dritt lei. Og min bosituasjon gjør at jeg aldri kan ha besøk. Jeg føler at alt jeg gjør har blitt helt meningsløst fordi jeg vil oppleve ting sammen med andre og gjøre noe konstruktivt........................................................................................................................................... ja, jeg kjeder meg...............................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................................

[Laserbeam]

Når vi er inne på mat, så tenkte jeg i dag for en gangs skyld at jeg skulle prøve å lage meg et ordentlig måltid. Stekte meg svin indrefilet og okse ytre, og lagde en god biffsnadder med tilbehør.. men slik som livet mitt har utviklet seg, så satt jeg alene og spiste alt.. Dekke på ordentlig tok jeg meg tid til også, men alene satt jeg.. Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel, der jeg ikke verken vil gå ut i helger eller på hverdager føler jeg begynner å utvikle en mild form for sosial angst .. og ikke vet jeg hva jeg skal gjøre

Du får ihvertfall spist ordentlig middag, men jeg spiser bare et par polarbrød med sjokade om dagen. Jeg har et par venner til jeg kunne ha spurt om å komme med mat til meg, men jeg tviler på at de faktisk gidder.

[trespiser]

Når vi er inne på mat, så tenkte jeg i dag for en gangs skyld at jeg skulle prøve å lage meg et ordentlig måltid. Stekte meg svin indrefilet og okse ytre, og lagde en god biffsnadder med tilbehør.. men slik som livet mitt har utviklet seg, så satt jeg alene og spiste alt.. Dekke på ordentlig tok jeg meg tid til også, men alene satt jeg.. Føler jeg har kommet inn i en ond sirkel, der jeg ikke verken vil gå ut i helger eller på hverdager føler jeg begynner å utvikle en mild form for sosial angst .. og ikke vet jeg hva jeg skal gjøre

Du får ihvertfall spist ordentlig middag, men jeg spiser bare et par polarbrød med sjokade om dagen. Jeg har et par venner til jeg kunne ha spurt om å komme med mat til meg, men jeg tviler på at de faktisk gidder.

JEG VIL GJØRE DET... JEG VEIT GODT HVORDAN DERE HAR DET!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!