Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest tasss]

Jeg har nettopp spilt vekk 1800 av mine 2000kr på nettpoker. De pengene er alt jeg har hele resten av månden.

 

Absolutt alt jeg har av penger til overs går til gambling. Og jeg taper like jævlig hver gang.

Har prøvd å slutte et par ganger, men det er relativt håpløst. Klarer meg en måndes tid før jeg sprekker og blåser av det meste jeg har til overs.

 

Har dog ingen gjeld.. Og jeg betaler alltid regningene først! Men jeg har ikke hatt en krone til overs på ca 2 år.

 

dum er jeg. yup. og litt deppa. fordi jeg er blakk. og dum.

 

 

Og litt for smart siden absolutt ingen irl vet at jeg gambler så mye. Merkelig nok. Litt for flink til å sno meg unna =/

[b-real]

Vil ikke akkurat si at du vinner noe på at det er ingen som vet om det.

 

Lesestoff: http://www.ung.no/spill/1668_Behandling_for_spilleavhengighet.html

[Laserbeam]

Jeg går på en folkehøgskole, og der er det felles måltider. Men siden jeg sliter med endel med sosial angst, og ikke tør å møte store folkemengder, så går jeg ikke i matsalen for å spise, så jeg får maks 1 måltid om dagen (hvis jeg er heldig), så jeg spiser lite. Foreldrene mine er tydeligvis bekymret for meg fordi jeg ikke spiser noe, og fordi jeg bare isolerer meg på rommet mitt. I dag har jeg ikke spist noe, og regner ikke med at jeg kommer til å spise noe imorra heller. Men hva skal jeg si til foreldrene mine? De veit alt om de sosiale problemene mine, men dem sier at det bare er å prøve å gå i matsalen hvis jeg har noen med meg. Jeg har prøvd å forklare til dem at det ikke er så enkelt, når jeg føler at alle stirrer på meg. Jeg regner med at de ikke er bra i lengden å bare sitte for seg selv, innestengt på et rom?

[Gjest Gjest]

Gnålern, få noen til å ta med mat til rommet ditt?

 

Hadde en jente på folkehøyskolen som og slet noe enormt med sosial angst. De første to måndene måtte noen ta med mat til hennes rom. Så turte hun og bevege seg opp til matsalen, men ikke å gå opp til ''hovedbordet'' der all maten stod, så en venn hentet maten ned til henne

 

Hun turte aldri å hente maten selv. Det å måtte gå forran en 70 elever fristet vel ikke kan jeg tro. Men hun ble med på mer og mer utover året Veldig søt jente faktisk

[Gjest Slettet-NIoHlfL]

Vi har slitt med noe misbruk av gjeste-funksjonen denne kvelden/natta, hedligvis tar det oss bare noen få sekunder å fjerne disse innleggene, kommentarer på disse innleggene er også fjernet. Skulle det komme flere slike innlegg, setter vi stor pris på rapportene dere sender inn.

 

(Ikke kommenter dette innlegget i tråden, reaksjoner på moderering taes via PM)

[Snublefot]

Gnålern, få noen til å ta med mat til rommet ditt?

 

Hadde en jente på folkehøyskolen som og slet noe enormt med sosial angst. De første to måndene måtte noen ta med mat til hennes rom. Så turte hun og bevege seg opp til matsalen, men ikke å gå opp til ''hovedbordet'' der all maten stod, så en venn hentet maten ned til henne

 

Hun turte aldri å hente maten selv. Det å måtte gå forran en 70 elever fristet vel ikke kan jeg tro. Men hun ble med på mer og mer utover året Veldig søt jente faktisk

 

Snille og forståelsefulle venner hun hadde da i det minste. Hjelper på det

[Penance]

Jeg tok abort på torsdag og sliter litt med valget innimellom. Jeg vil egentlig ikke ha barn, og jeg føler det ikke passer å få barn nå heller, men jeg og samboeren er voksne, har et stabilt forhold og alt er tilrettelagt på den måten. Mamma vil så gjerne bli bestemor og har faktisk vært ufølsom nok til å pushe meg til å beholde barnet selv om jeg hele tiden har sagt klart fra om at jeg ikke vil ha barn nå. Først ble jeg bare sint når hun pushet, men nå sitter jeg å lurer på om jeg burde beholdt barnet - sånn fordi vi faktisk har muligheten/ting er tilrettelagt? Jeg vil ikke ha barn, men har skyldfølelse fordi jeg tok abort når vi er rustet til å få barn nå. Jeg fant også ut av graviditeten tidlig, så jeg måtte gå gravid (hadde masse plager, så jeg klarte ikke la være tenke på det ett sekund) i 5 uker før jeg fikk tatt abort. Det er tungt å gå gravid så lenge, å vente på å ta abort, uten å kunne gjøre noe. Etter noen uker tok jeg ofte meg selv i å plutselig sitte der med en hånd på magen, sånn som gravide som gleder seg til barnet kommer gjør.

 

Dessuten var hele aborten et helvete, horrible smerter - både fysisk og psykisk. Måtte få morfinsprøyter pga smertene og da ble jeg jo så rusa og høy at jeg ikke klarte å la være å le. Skammer meg, sitter der med et fårete glis og ler når jeg tar abort. Er så pinlig at jeg nesten ikke tør skrive det her engang.

 

Beklager, dette ble wall of txt. Men godt å få det ut - har ikke sagt ett pip om dette til noen. Vil ikke heller.

[China Burger]

Jeg tok abort på torsdag og sliter litt med valget innimellom. Jeg vil egentlig ikke ha barn, og jeg føler det ikke passer å få barn nå heller, men jeg og samboeren er voksne, har et stabilt forhold og alt er tilrettelagt på den måten. Mamma vil så gjerne bli bestemor og har faktisk vært ufølsom nok til å pushe meg til å beholde barnet selv om jeg hele tiden har sagt klart fra om at jeg ikke vil ha barn nå. Først ble jeg bare sint når hun pushet, men nå sitter jeg å lurer på om jeg burde beholdt barnet - sånn fordi vi faktisk har muligheten/ting er tilrettelagt? Jeg vil ikke ha barn, men har skyldfølelse fordi jeg tok abort når vi er rustet til å få barn nå. Jeg fant også ut av graviditeten tidlig, så jeg måtte gå gravid (hadde masse plager, så jeg klarte ikke la være tenke på det ett sekund) i 5 uker før jeg fikk tatt abort. Det er tungt å gå gravid så lenge, å vente på å ta abort, uten å kunne gjøre noe. Etter noen uker tok jeg ofte meg selv i å plutselig sitte der med en hånd på magen, sånn som gravide som gleder seg til barnet kommer gjør.

 

Dessuten var hele aborten et helvete, horrible smerter - både fysisk og psykisk. Måtte få morfinsprøyter pga smertene og da ble jeg jo så rusa og høy at jeg ikke klarte å la være å le. Skammer meg, sitter der med et fårete glis og ler når jeg tar abort. Er så pinlig at jeg nesten ikke tør skrive det her engang.

 

Beklager, dette ble wall of txt. Men godt å få det ut - har ikke sagt ett pip om dette til noen. Vil ikke heller.

 

 

Vel vet dessverre ikke om dette er noen trøst - men du er iallefall ikke alene om å slite etter abort.

 

Sliter fem år etter abort (Aftenposten)

En av tre tar abort (Nettavisen)

 

Jeg kjenner en dame som tok abort, hun angret etterpå og ble abortmotstander. Hun er sikkert ikke den eneste.

Endret 2. mars 2010 av IDF

[b-real]

Dessuten var hele aborten et helvete, horrible smerter - både fysisk og psykisk. Måtte få morfinsprøyter pga smertene og da ble jeg jo så rusa og høy at jeg ikke klarte å la være å le. Skammer meg, sitter der med et fårete glis og ler når jeg tar abort. Er så pinlig at jeg nesten ikke tør skrive det her engang.

Morfin gjør noe med en og folk reagerer så forskjellig og din reaksjon var latter. Latter kan være en helt vanlig reaksjon på noe som man egentlig syns er ubehagelig at man ikke helt vet hva man skal gjøre eller si så jeg syns du ikke skal klandre deg selv for det at du lo i det hele tatt under inngrepet.

At du tok deg til magen, hva så? Der blir jo pumpet full av hormoner når dere først blir gravid for at dere skal merke det (og av andre grunner selvsagt da..) men det gjør da ingen ting, er helt naturlig.

 

Om valget ditt var riktig eller ikke vet jeg ikke. Er det noe du og din samboer ble enige om å gjøre?

 

 

[Gjest Sliten]

 

Jeg skjønner at du kan føle deg desperat, det å føle at man ikke kommer seg fremover er tungt. Men hvordan ser de rundt deg på saken? Selv om du føler det ikke er noen bedring, evt forverring, så kan det føles anderledes for de som står på utsiden og ser inn. Når man sitter dypt i ting, kan det være vanskelig å se objektivt på ting over tid, man merker gjerne ikke små forandringer ifra dag til dag.

 

Har du tatt det opp med psykologen din? Er sikkert flere ting du kan prøve, gruppeterapi f.eks.

 

Hvor lenge har du trent? Og spiser du bra? Mer energi kommer ikke i løpet av natten.

 

Det å fylle dagen med positive ting, er gjerne for å kunne legge seg med en god følelse, at man har vært sosial f.eks, at man har gjort noe gøy, og vite at man orker det, at man kan gjøre det igjen, om ikke dagen etter, så kanskje om 2 dager.

I stedet for som hos mange, at man legger seg etter en dritt dag, og blir liggende å tenke på hvordan neste dag mest sannsynlig kommer til å bli helt lik. Blir fort en veldig tung og ond sirkel.

 

Og er klar over at det ikke bare er å tenke positive tanker så ordner alt seg, men tingen for mange vil være å prøve å få en balanse mellom det positive og negative.

 

 

 

Det er egentlig ikke så mange som gjør seg opp noen særlig mening om min eventuelle framgang. Familien min bor i en annen by, og for dem er depresjon bare noe uforståelig som nærmest er kurert det øyeblikket man klarer å jobbe fullt og bevege seg ut blant mennesker. Venner har jeg vært nødt til å innse at jeg ikke har her jeg bor, da de jeg trodde var det rimelig kjapt sluttet å ta kontakt etter jeg innrømmet depresjonen.

 

Trening har jeg drevet med jevnlig hele livet - bortsett fra fjoråret da jeg hadde min største nedtur hittil. Mat har jeg alltid vært ganske flink med, igjen med fjoråret som unntak. Den bedringen jeg selv merker, er i forhold til at jeg nå klarer å jobbe litt, og at jeg får laget meg middag hver dag. Men dette betyr jo ikke at psyken min er noe bedre.

 

Det å fylle dagene med positive opplevelser virker som regel alltid mot sin hensikt, da det ender opp med bare å fungere som distraksjon (som jeg har nevnt tidligere..). Straks aktiviteten avsluttes - hva den nu enn måtte ha vært - så er jeg like langt nede som før, eller dypere. Det som burde være positive opplevelser er det egentlig aldri, da jeg ikke i det hele tatt klarer å føle at jeg får noe igjen for det.

 

Det er mye negative skriverier av meg nå, men jeg prøver bare så godt jeg kan å forklare hvor jeg står. Uansett hva jeg prøver å gjøre,så er det rett og slett ingen kobling mellom fysikken og psyken.

[Gjest Insider]

Jeg går på en folkehøgskole, og der er det felles måltider. Men siden jeg sliter med endel med sosial angst, og ikke tør å møte store folkemengder, så går jeg ikke i matsalen for å spise, så jeg får maks 1 måltid om dagen (hvis jeg er heldig), så jeg spiser lite. Foreldrene mine er tydeligvis bekymret for meg fordi jeg ikke spiser noe, og fordi jeg bare isolerer meg på rommet mitt. I dag har jeg ikke spist noe, og regner ikke med at jeg kommer til å spise noe imorra heller. Men hva skal jeg si til foreldrene mine? De veit alt om de sosiale problemene mine, men dem sier at det bare er å prøve å gå i matsalen hvis jeg har noen med meg. Jeg har prøvd å forklare til dem at det ikke er så enkelt, når jeg føler at alle stirrer på meg. Jeg regner med at de ikke er bra i lengden å bare sitte for seg selv, innestengt på et rom?

Kan du ikke få en lærer til å gå opp med mat til deg? Jobben til lærerne er jo til en viss grad å passe på elevene. De kan jo ikke la deg sulte ihjel heller

[Skagen]

Gjestefunksjonen skal ikke brukes for å klage på utestengelser man har pådratt seg, eller misbrukes til å sjikanere andre forumbrukere. Klager på utestengelser sendes pr. epost til [email protected]. Ett innlegg er slettet.

 

(Vennligst ikke kommenter dette innlegget. Reaksjoner på moderering gjøres pr. PM/melding eller epost)

[MB2]

Etter så mye tull med svigerfamilien håpa jeg ting skulle komme på plass, men nå har tjompen blitt depresiv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Sliter selv med psyken, og tross en god dag, er jeg nå skikkelig lei meg. Føler at hans humør har smittet meg i stede for at mitt humør har smittet over på han. Han er ute og handler nå. Forsåvidt deilig med litt tid for meg selv, men han gikk uten noe hadetkyss. Humørsvingningene hans er helt sinnsyke, og jeg må jobbe skikkelig hardt for å ikke la meg bli provosert og bare la han være. Prøver så godt jeg kan for å gjøre han glad, men alt blir feil uansett hva jeg sier... Hva skal jeg gjøre??

[b-real]

Etter så mye tull med svigerfamilien håpa jeg ting skulle komme på plass, men nå har tjompen blitt depresiv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Sliter selv med psyken, og tross en god dag, er jeg nå skikkelig lei meg. Føler at hans humør har smittet meg i stede for at mitt humør har smittet over på han. Han er ute og handler nå. Forsåvidt deilig med litt tid for meg selv, men han gikk uten noe hadetkyss. Humørsvingningene hans er helt sinnsyke, og jeg må jobbe skikkelig hardt for å ikke la meg bli provosert og bare la han være. Prøver så godt jeg kan for å gjøre han glad, men alt blir feil uansett hva jeg sier... Hva skal jeg gjøre??

Nei hva du skal gjøre er ikke lett å si,når en er så på hevede tær at man tolker alt som blir sagt en 2-3 ganger så er det vanskelig å snakke til hverandre..

 

Dere har ikke noe mulighet til å komme dere bort bare dere to i en helg eller noe? Gjort noe som bryter rutinene av den lite trivelige hverdagen det ser ut til at dere har?

[kanin333]

Etter så mye tull med svigerfamilien håpa jeg ting skulle komme på plass, men nå har tjompen blitt depresiv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Sliter selv med psyken, og tross en god dag, er jeg nå skikkelig lei meg. Føler at hans humør har smittet meg i stede for at mitt humør har smittet over på han. Han er ute og handler nå. Forsåvidt deilig med litt tid for meg selv, men han gikk uten noe hadetkyss. Humørsvingningene hans er helt sinnsyke, og jeg må jobbe skikkelig hardt for å ikke la meg bli provosert og bare la han være. Prøver så godt jeg kan for å gjøre han glad, men alt blir feil uansett hva jeg sier... Hva skal jeg gjøre??

Hvis han sliter med depresjoner bør han gå til psykolog. Virker som han trenger noen å snakke med.

[b-real]

Virker som de begge sliter begge to så kanskje noen form for rådgivning?

[MB2]

Jeg går allerede til psykolog og tjompen har søkt nå, så regner med at det går bra snart. Samlivet er ikke alltid lett, men i forhold til psykene våre og visse problemer med familie har vi det bra. Er bare uteforsående problemer som til tider tar overhånd. Vi bor også i en veldig liten leilihet der ingen av oss har mulighet til å gå inn i ett annet rom, så vi er jo sammen veldig mye. Klart det kan ha litt å si på forholdet. Men vi er nå på leting etter ett større sted, så det tror jeg blir veldig bra. Jeg er bare uvant med humørsvingningene hans, og vet ikke hvordan jeg skal takle dem...

Vil forsåvidt ikke si at vi har en lite trivelig hverdag, den er bare litt mer utfordrende enn andres til tider.

[Gjest gutt_17]

Hei. Er en gutt på 17 år.

 

Er det noe galt med meg når mine eneste høydepunkter om dagen er å se på en serie (Prison Break nå for tiden) og spise mens jeg ser på det? Jeg går verken på skole, trener eller er med venner. Sitter inne på rommet mitt hele dagen, utenom når jeg er med muttern en tur på butikken.

 

Føler jeg selv er inne i "ventemodus", da jeg ikke begynner på skole før til høsten, ikke kan trene og være med venner før jeg har gått mye opp i vekt (har spiseforstyrrelse og er undervektig), men på bedringens vei.

 

Slik består dagen min av for tiden:

 

10.00-12.00: Stå opp, kle på seg, sjekke nyheter på nettet etc..

12.00-13.00: Butikken med muttern for å kjøpe frokost

13.00-15.30: Se på serier (Prison Break) og spise (spiser faktisk konstant hele tiden her).

15.30-02.00: Være på nettet, spille PS3 - kun avbrutt av noen episoder av en serie og spising.

 

Har egentlig helt gitt opp hele situasjonen. Jeg spiser og spiser for å gå opp i vekt, slikt at jeg får lov av legene å trene igjen (og være med venner). Skal veie meg igjen i morgen, men jeg kan vedde for at jeg har gått opp sikkert 5 kg siden forrige gang jeg veide meg (2 uker siden). Er jo egentlig positivt det, at jeg går opp i vekt, men det er måten det skjer på jeg ikke liker. Jeg spiser meg opp i vekt, men jeg vil trene meg opp i vekt, slikt at jeg ikke bare legger på meg fett... Men "planen" er å gå opp til 70-75 kg slikt at jeg kan trene igjen kjappest mulig, for så å "stramme" opp kroppen igjen...

 

Sikkert uforstålig innlegg, men...

[Inaktivbruker_101125]

Hei, jeg har det ganske så likt som deg (høydepunkt er f.eks. å spille et spill/se en film/dra hjem for å bruke PC-en osv.)

Hvis du føler det er et problem, så bør du kanskje gjøre noe med det. Siden du ikke spesifiserer dette som et direkte problem (heller skriver du "er det noe galt med meg") bør du kanskje reflektere over det.

Jeg føler det ikke som et problem, for meg er det helt greit. Men hvis du føler det som et problem; slik at du ikke trives i hverdagen og så videre, bør du kanskje gjøre noe med det.

Endret 4. mars 2010 av The Prophet

[Gjest gutt_17]

Akkurat nå får jeg faktisk ikke lov til annet enn å sitte på rævva, faktisk. Jeg får verken lov til å trene eller dra til kamerater før jeg har gått opp i vekt, så er jo ikke så mye jeg kan få gjort!

 

Sier seg selv at jeg ikke gidder detta her lenger, da jeg har spist så mye at jeg har gått opp 5 kg på 2 uker.