Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Mephistopheles]

Kom over ein artikkel om eit syndrom ved namn NLD i helga. Føler den løyser mange gåter på kva eg har hatt med å gjera (Ex) dei siste åra...

 

NLD i Magasinet

 

Kanskje det er andre som kjenner seg att?

[Gjest Guest_gru_*]

faen er så lei av å grue meg til hver skoledag, får jo ikke fred! er det angst? :S

[Sitronsaft]

Hva er det du gruer deg til? Arbeidet? Menneskene? Det å stå opp? Turen til skolen?

[Pubé]

Blir du plaga på skolen? Få venner?

[Saft Suse]

Det er ikke alltid så enkelt som å "få venner".

 

Jeg slet, og sliter forsåvidt litt fremdeles, med blant annet en fæl sosial angst gjennom tenårene. Jeg klarte knapt se mine egne foreldre i øynene når vi snakket til hverandre, og da kan man jo tenke seg hvordan jeg hadde det blant andre folk. Jeg ble til en som ingen gadd å bruke tid til å bli kjent med. Jeg kan personlig skrive under på at det er ikke en tilstand noen fortjener.

 

Opphavet til problemene mine er den samme gamle fienden i skolegården; Mobbing.

 

Jeg sier bare i fra her... Det skal ikke mye til. Noen få dårlig planlagte ord mot en person som allerede er nede er alt som skal til for å skape depresjoner hos personen som kan ta lang tid å lege. Såklart, i klasserommet er det moro for "tøffingene" å plage en nedfor person, for det er de som virkelig viser at de tar skade av det. Det er synd at det skal være sånn.

 

 

Uansett, for å ha en smålig happy ending på denne posten kan jeg ærlig talt si at uten de årene med ensomhet, som ga meg mye tid til å gruble og tenke, hadde jeg nok ikke vært i nærheten av like intelligent og logisk begavet i dag. Nå mangler bare en utdanning og å få kvittet meg med angsten for godt, så kan jeg godte meg over å ha kommet ut av mobbingen mye bedre enn mobberne gjorde.

[Gjest Guest_123456_*]

Jeg sier bare i fra her... Det skal ikke mye til. Noen få dårlig planlagte ord mot en person som allerede er nede er alt som skal til for å skape depresjoner hos personen som kan ta lang tid å lege. Såklart, i klasserommet er det moro for "tøffingene" å plage en nedfor person, for det er de som virkelig viser at de tar skade av det. Det er synd at det skal være sånn.

 

Mener du å si at mobbing for lenge siden kan ha noe å gjøre med depresjoner i nåtiden? sånn at du er deprimert uten å egentlig vite helt hvorfor?

[Alvorlig]

Jeg kan virkelig det å rote livet mitt til.

En av bagatellene om dagen som bare fikk det hele til å tippe over var oppførselen til moderatorene (iallefall admin) på paranormal.no - men det er ikke noe unntak fra resten av den bedritne perioden jeg går gjennom.

 

Det virker som om det går mot lysere tider iblant, men noen ganger møter virkeligheten meg i døra igjen - gang på gang - og sier "Nei, nei"...

 

I virkeligheten er det verre. Her klarer jeg å rote til hverdagen såpass at andres liv også plutselig får en vending. Det er jo på en måte hyggelig, siden jeg har vært alene en stund nå, men alle bånd blir brutt med tiden tydeligvis, og når det først er nye bånd - ja, så blir det sånn rotete bånd som jeg ikke kan eller klarer å bli trygg på.

 

Virkelig slitsom fyr jeg må være, altså.

[Raudridder]

Det er ikke alltid så enkelt som å "få venner".

 

Jeg slet, og sliter forsåvidt litt fremdeles, med blant annet en fæl sosial angst gjennom tenårene. Jeg klarte knapt se mine egne foreldre i øynene når vi snakket til hverandre, og da kan man jo tenke seg hvordan jeg hadde det blant andre folk. Jeg ble til en som ingen gadd å bruke tid til å bli kjent med. Jeg kan personlig skrive under på at det er ikke en tilstand noen fortjener.

 

Opphavet til problemene mine er den samme gamle fienden i skolegården; Mobbing.

 

Jeg sier bare i fra her... Det skal ikke mye til. Noen få dårlig planlagte ord mot en person som allerede er nede er alt som skal til for å skape depresjoner hos personen som kan ta lang tid å lege. Såklart, i klasserommet er det moro for "tøffingene" å plage en nedfor person, for det er de som virkelig viser at de tar skade av det. Det er synd at det skal være sånn.

 

 

Uansett, for å ha en smålig happy ending på denne posten kan jeg ærlig talt si at uten de årene med ensomhet, som ga meg mye tid til å gruble og tenke, hadde jeg nok ikke vært i nærheten av like intelligent og logisk begavet i dag. Nå mangler bare en utdanning og å få kvittet meg med angsten for godt, så kan jeg godte meg over å ha kommet ut av mobbingen mye bedre enn mobberne gjorde.

 

Han skrev ikke "skaff venner", men "har du -få- venner?".

[Gjest Golden brown]

Jeg vet ikke hva som er virkelig lenger. Ingen ser det, så kanskje det bare er noe jeg innbiller meg. Det må det nesten være, så jeg kan trygt fortsette. Jeg kan aldri være det jeg ønsker, uansett, så stoppe kan jeg vertfall ikke. Verden er bare et eneste stort, sort hull. Den sluker deg med all dritten sin. Lesser det på deg, og sørger for at du ikke klarer å resie deg igjen. Hva er vitsen? Hva er vitsen med å leve når hverdagen min er slik som den er? Jeg kommer meg ikke ut av det, og jeg vet ikke engang om jeg egentlig vil.

[Gjest Guest_gru_*]

Hva er det du gruer deg til? Arbeidet? Menneskene? Det å stå opp? Turen til skolen?

Egentlig alt, først er det for jævlig å stå opp, kjempe stor klump i magen gruer meg veldig.

 

Turen til skolen går greit, men arbeidet er slitsomt, føler meg dum. Menneskene liker jeg heller ikke, har vel "få" venner ja.

 

Når jeg kommer hjem er jeg helt utslitt har bare lyst til å sove, og når jeg våkner så gruer jeg meg resten av dagen.

[Gjest Gjestemannen]

For tre dager siden brakk jeg beinet på snowboard litt over en uke siden. Etter det har jeg følt meg pil råtten. Jeg trener 4-6 ganger i uka og dette var egentlig en ganske stor nedtur i seg selv. Men det er igrunn ikke det som er det egentlige problemet, selv om disse depressive følelsene først oppstod etter at det skjedde. Jeg har en teori om at all treningen har dopet hodet mitt med endorfiner og vært såpass bra i seg selv at jeg på sett og vis har blitt distrahert fra mine egentlige problemer.

 

Det føles nærmest som at jeg har havnet i en eksistensiell krise. Nesten alt har mistet mening. At ting er meningsløse har jeg egentlig lenge hatt en følelse av, men ikke så sterkt som nå. Noen ting er det kanskje mening i, som vennskap, kjærlighet o.l. Men jeg har alltid vært en person som tenker mye, og nå føles det ut som alle mine tanker er verdiløse. Spesielt statsvitenskapsstudiene virker nå veldig meningsløse. Det føles nesten som at all samfunnsvitenskapelig innsikt bare er til for å vise hvor ille tingenes tilstand egentlig er, uten at man får noen verktøy til å gjøre noe med det. Jeg føler meg gammel, kynisk og nummen i en alder av 22. Men det går seg kanskje til.

[MB2]

Holder på å miste vettet. Nå har hele svigerfamilien snudd seg mot meg, og det er ikke bare en kald skulder. Her er det meldinger på face, mobil og msn der de forteller meg hvor fæl jeg er mot mannen min og hvordan jeg skal få kjenne det på kroppen om jeg ikke skjærper meg... Dette har holdt på en god stund nå og jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre nå. Det "værste" er at både svigerforeldre og svigersøster har flyttet inn i de to nærmeste husa og jeg ser dem til enhver tid. Føler heller ikke at mannen min tar dette på alvor og sier bare at "det er sånn de er" og at jeg bare må akseptere det. Hva i hel**** skal jeg gjøre??

[Professional]

Er vel ikke så vanskelig å be de dra til helvete.

[MB2]

Er vel ikke så vanskelig å be de dra til helvete.

 

Nja, har vel indirekte gjort det. Heldigvis er de så dumme at de ikke tok den. Og jeg bør nok unngå å direkte fortelle dem å dra dit, siden jeg da mest sannsynlig mister mannen min...

[Deadringer]

Om han dumper deg fordi han får beskjed om å gjøre det av familien sin burde du ikke være sammen med han fra starten av.

[MB2]

Nei, han dumper meg ikke selv om han har fått beskjed fra familien, men hvis jeg ber familien dra til helvette tror jeg nok det kommer til å bli ett problem...

[Sitronsaft]

Det mest åpenbare slik jeg ser det; snakk med mannen din. Fortell ham akkurat det du har fortalt oss. Han burde stå på din side i denne saken.

[MB2]

Det mest åpenbare slik jeg ser det; snakk med mannen din. Fortell ham akkurat det du har fortalt oss. Han burde stå på din side i denne saken.

 

Jeg er helt enig om at han burde stått på min side i denne saken, men det gjør han ikke. Alt han sier er at de menneskene er så kjipe og at det bare er å akseptere det... Er virkelig ikke lett å finne en løsning på denne saken...

[Pilkern]

Sitter her å føler meg så utrolig deppa.

 

De siste par ukene har alt bare føltes helt jævlig. Hele livet mitt er uoversiktlig og jeg føler at jeg ikke har kontroll på noe. Det nærmer seg at jeg må søke på universitet/høgskole, og sannsynligvis blir det militærtjeneste før det. Alt er så ukjent og skremmende. Har begynt å fått kontakt med ei utrolig søt jente i paralellklassen min, men siden vi går forskjellige veier om et halvt års tid gidder jeg liksom ikke å prøve, siden det sannsynligvis vil være dødfødt. Dette irriterer meg også så grensesløst og jeg tenker på hun hele tiden.

 

Har vært en uke alene hjemme nå hvor foreldrene mine har vært borte. Denne uken har jeg bare slappet av, laget god middag hver dag, hørt på musikk å gått på ski, og bare prøvd å tenke positivt og at det kommer til å ordne seg. Men likevel blir jeg så frustrert når jeg tenker på denne jenta, og at framtiden min og livet mitt generelt er så rotete og framtiden virker så skummel.

 

Har alltid vært en glad gutt, klassens morroklomp, laget liv og røre rundt meg til alle døgnets tider, men de siste ukene har jeg bare mistet dette overskuddet og bare holdt meg i bakgrunnen hvis dere skjønner hva jeg mener. Orker liksom ikke å være den samme gamle humørsprederen.

 

Ser selvfølgelig fram til å komme inn i militæret og etterpå studere, men blir så redd av tanken på at alt blir nytt og forandret.

 

Ble ikke noen ordentlige spørsmål her ser jeg, følte bare at jeg måtte få ut litt frustrasjon og få tankene mine ned på «papiret».

[svelemoe]

Fekk nettopp beskjeden om at farmor er død. Den første eg har kjent som ha dødd, bortsett frå oldemor når eg var 2 år. Vi har vel ikkje besøkt henne så mykje på sjukehuset som vi burde i det siste..

Det føles merkelig. Eg er trist, men griner ikkje. Det kjem ikkje tårer.