Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[kanin333]

Du har full mulighet til å bytte psykolog.

[Gjest Guest_sas_*]

Du har full mulighet til å bytte psykolog.

det er et lite problem siden jeg har vært hos han en stund og føler at han har "makt", siden han vet så mye :S og han skjønner sikkert at han feilet i å konvertere meg hvem vet hva han gjør da?

[b-real]

Du har full mulighet til å bytte psykolog.

det er et lite problem siden jeg har vært hos han en stund og føler at han har "makt", siden han vet så mye :S og han skjønner sikkert at han feilet i å konvertere meg hvem vet hva han gjør da?

Du oppsummerer vel kanskje egentlig relgion i sin helhet..MAKT..

Det er en skam at en skal være nødt å sitte der å bli preket til noe som en psykolog skal holde langt unna terapi.

[kanin333]

Synes du skal prøve å skaffe deg en ny psykolog med en gang, og kanskje si ifra til legen/der du ble henvist fra om at han ikke oppfører seg ordentlig.

[Gjest a rotten egg.]

Jeg tror jeg må være tidenes dårligste venn akkurat nå.

 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal støtte noen som akkurat mistet en god venn. Først av alt fordi jeg alltid har vært veldig dårlig på å takle død. Og nå i tillegg til at alt jeg klarer tenke på er at min venn lett kan lide samme skjebne om noen måneder.

[Hansoen]

Ok, nå har jeg et problem. I det siste har jeg prøvd å komme over jenta jeg likte(og liker)(dette er samme jenta som jeg fortalte om på nyttårsaften etc for de som leste det.) Vil veldig gjerne komme over henne fordi jeg ikke vil miste henne som venn når jeg er rimelig sikker på at det ikke er sjans for at det kan skje noe mer. Problemet er at hver gang jeg snakker med henne, ser henne, smilet hennes(Klisjee...) så får jeg denne følelsen som ingen andre gir meg. Det suger hardt, jeg veit ikke hva jeg skal gjøre... Har tenkt på distance og alt det der, men det er heller ikke så lett da vi har et fag sammen på universitetet og føler det blir teit og litt slemt hvis jeg bare sier til henne "jeg vil ikke sitte med deg". What to do, what to do...

[Cortinarius rubellus]

Hans: Virker kanskje som et dårlig råd, men here i go:

Du må bruke tid, slik som jeg oppfatter det så er du litt i sorg-prosessen fremdelees.

OG hvis ei jente har satt seg hardt i hjertet så tar det tid.

Hjelper ikke en dritt og høre dette sikkert, men jeg syns du ihvertfall er tøff.

Du møter opp selv om du vet du må møte henne osv.

[Gjest Guest_sint_*]

Hva kan jeg gjøre når jeg føler jeg mister all kontroll? Har sterke tanker om hevn, jeg er redd for at jeg kommer til å bli lovløs.

[Deadringer]

Ok, nå har jeg et problem. I det siste har jeg prøvd å komme over jenta jeg likte(og liker)(dette er samme jenta som jeg fortalte om på nyttårsaften etc for de som leste det.) Vil veldig gjerne komme over henne fordi jeg ikke vil miste henne som venn når jeg er rimelig sikker på at det ikke er sjans for at det kan skje noe mer. Problemet er at hver gang jeg snakker med henne, ser henne, smilet hennes(Klisjee...) så får jeg denne følelsen som ingen andre gir meg. Det suger hardt, jeg veit ikke hva jeg skal gjøre... Har tenkt på distance og alt det der, men det er heller ikke så lett da vi har et fag sammen på universitetet og føler det blir teit og litt slemt hvis jeg bare sier til henne "jeg vil ikke sitte med deg". What to do, what to do...

Det smarteste følelsesmessig er å kutte kontakt med henne fram til følelsene dine er borte eller permanent. Det er pain i starten, men in the long run langt bedre enn å torturere seg selv ved å være rundt henne og prate med henne.

[Mechablast]

Hva kan jeg gjøre når jeg føler jeg mister all kontroll? Har sterke tanker om hevn, jeg er redd for at jeg kommer til å bli lovløs.

 

 

Du risikerer at det slår tilbake på deg selv om du gjør noe du burde la være, aner ikke hva denne saken gjelder men.

[Alvorlig]

Hva skal jeg gjøre for å bli interessant nok for at noen i det hele tatt skal gidde å ha noe med meg å gjøre?

[-Léon-]

Man blir vel 'interessant' med en gang man ikke helt går inn for det, mener ikke prøv å finn interessante emner. Bare si det du føler for og ikke bry deg så mye om det du sier er spennende eller ei.

Da begynner du sikkert å slappe mer av i en samtale osv.

 

Kanskje ikke det beste rådet, men det er hvertfall slik jeg ser på problemstillingen du kom med.

Endret 28. januar 2010 av Léon_

[Jimstar]

Nå klikker det snart fullstendig for meg. Jeg har gått på krykker i over ti uker nå, de siste seks av disse fordi operasjon. Opererte ut masse brusk, og siden kroppen bare klarer å produsere svekling-fiberbrusk så kommer jeg antageligvis aldri til å kunne skate igjen. Til tross sitter jeg flere timer daglig å ser på yndlingsskatere gjøre alt det jeg aldri får gjøre mer. Fysioterapauten min bruker ord som "på sikt" og "anbefaler", men mener vel egentlig "aldri mer". Jeg er 19 år, og må begrense livet mitt på en måte jeg aldri hadde forventet. Denne skaden kunne ventet noen år syns jeg. Det er til dags dato ingen operasjonener eller inngrep som kan gjøre alt godt igjen, men kanskje om noen år... I tilegg har jeg øreverk som har ført til 4 legebesøk, 1000kroner minus og masse drittmedisiner som ikke hjelper noen verdens ting. En skulle tro en stakkar hadde nok med en så omfattende skade, men til slutt er det øreverk som fratar meg all gjenstående glede.

 

Hvis det finnes en gud, noe jeg absolutt ikke tror, så straffer han meg nå...

[Nøbe]

Hva skal jeg gjøre for å bli interessant nok for at noen i det hele tatt skal gidde å ha noe med meg å gjøre?

eeeeerrrhhh.. gjelder meg ogsA... damn i all

[Raudridder]

Nå klikker det snart fullstendig for meg. Jeg har gått på krykker i over ti uker nå, de siste seks av disse fordi operasjon. Opererte ut masse brusk, og siden kroppen bare klarer å produsere svekling-fiberbrusk så kommer jeg antageligvis aldri til å kunne skate igjen. Til tross sitter jeg flere timer daglig å ser på yndlingsskatere gjøre alt det jeg aldri får gjøre mer. Fysioterapauten min bruker ord som "på sikt" og "anbefaler", men mener vel egentlig "aldri mer". Jeg er 19 år, og må begrense livet mitt på en måte jeg aldri hadde forventet. Denne skaden kunne ventet noen år syns jeg. Det er til dags dato ingen operasjonener eller inngrep som kan gjøre alt godt igjen, men kanskje om noen år... I tilegg har jeg øreverk som har ført til 4 legebesøk, 1000kroner minus og masse drittmedisiner som ikke hjelper noen verdens ting. En skulle tro en stakkar hadde nok med en så omfattende skade, men til slutt er det øreverk som fratar meg all gjenstående glede.

 

Hvis det finnes en gud, noe jeg absolutt ikke tror, så straffer han meg nå...

 

Ikke for å være slem, men det kunne vært atskillig verre. Jeg har også slitt med en skade, RSI, over lang tid, og det påvirker alle tankeprosesser etter hvert. Man lever liksom ikke slik man vil. Vil tro også du sliter med en følelse av ufrihet og begrensning.

[Jimstar]

Det er en av tankene som egentlig hjelper, så jeg skal ikke svare surt på det (at det kunne vært verre)... Jeg prøvde å google RSI, men fant ikke noe bra, hva er skaden du sliter med?

Jeg er egentlig ganske tilpasningsdyktig, men ja det er begrensning på høyt nivå. Jobber til daglig i barnehage, og pleide å dra direkte fra jobb til skating, til styrketrening. Litt av en overgang

Endret 28. januar 2010 av Jimstar

[Dark Fire]

Hva skal jeg gjøre for å bli interessant nok for at noen i det hele tatt skal gidde å ha noe med meg å gjøre?

For meg, virker du så interessant at jeg ikke tør å ha med deg å gjøre.

Du oppsummerte en så perfekt versjon i din forrige post, av.. mange viktige poenger som jeg tror folk ikke klarer å se i øynene, som perfekt oppsummerer min filosofi og hva jeg vil fortelle verden; hva vi må gjøre; å våkne til, å finne meningen med livene våres. Du ble født for å dø! Finn ut hva du vil gjøre i mellomtiden! Om jeg får lov til å presse det litt lengre: finn ut det du kom hit for å gjøre; kanskje vet du det innerst inne allerede. Jeg tar gjerne kontakt med deg om du vil, selv om jeg har på følelsen at det ikke er det du mente.

 

Ok, nå har jeg et problem. I det siste har jeg prøvd å komme over jenta jeg likte(og liker)(dette er samme jenta som jeg fortalte om på nyttårsaften etc for de som leste det.) Vil veldig gjerne komme over henne fordi jeg ikke vil miste henne som venn når jeg er rimelig sikker på at det ikke er sjans for at det kan skje noe mer. Problemet er at hver gang jeg snakker med henne, ser henne, smilet hennes(Klisjee...) så får jeg denne følelsen som ingen andre gir meg. Det suger hardt, jeg veit ikke hva jeg skal gjøre... Har tenkt på distance og alt det der, men det er heller ikke så lett da vi har et fag sammen på universitetet og føler det blir teit og litt slemt hvis jeg bare sier til henne "jeg vil ikke sitte med deg". What to do, what to do...

Kanskje vet hun det allerede Jenter er faktisk veldig sånn. De spiser av den nervøse, irritererte, triste kjærlighetsorgen du har for henne. Ikke fordi de nødvendigvis er slemme, men fordi det hjelper til med at forholdet til slutt fungerer... Nå føler jeg meg plutselig som en religiøs leder.

Edit: Jeg skal ikke vie meg ut på å fortelle hvodan jenter fungerer, men dette er altså min erfaring og psyko-analysering på det, med en miks av håp og drømmer jeg har, om en jente jeg selv savner.

En personlig historie jeg ikke kommer til å dele, men jeg lærte noe snodig: tankene jeg hadde om henne var "mutual", hun tok meg veldig seriøst flere år senere (barndomskjærlighet).

 

 

Generelt (til alle): for meg, er denne en virkelig inspirerende tråd. I mitt liv, lever jeg med folk i benektelse, som for enhver kron og mynt vil skjule sine svakheter, og til slutt ender man opp med å tvile, sakte men sikkert. 1 sekund tok det, så var jeg tilbake til en sikkerhet over min ideologi. (SLOSS FOR DERES LIV, DET ER EN KRIG DER UTE, OG DERE ER MÅLET!) - sorry caps, det var nødvendig.

Endret 29. januar 2010 av Dark Fire

[Gjest deppy]

Hei, har kommet i en kjip situasjon her..

 

For rundt 2 uker siden fikk jeg diagnosen Moderat Depresjon, og ble derfor sykemeldt i tillegg, da jobben egentlig bare tynger meg enda mer ned.. Jeg fikk også beskjed om å gjøre ting jeg likte å gjøre, som holdt humøret litt oppe.

 

Så jeg har derfor hatt så mye besøk som mulig, av nære venner vel å merke. Sosiale tilstelninger styrer jeg litt unna, da jeg har veldig lett for å bli stille og trekke meg unna.

 

Per i dag har jeg følgende symptomer sakset fra NHI:

 

Depressivt stemningsleie

Interesse- og gledesløshet (Gjelder kun enkelte ting)

Energitap eller økt trettbarhet

 

Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet

Redusert selvfølelse og selvtillit

Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse

Triste og pessimistiske tanker om fremtiden

Søvnforstyrrelse (bruker lang tid på å sove)

Redusert eller endret appetitt (eier ikke matlyst lengre)

 

 

 

 

Dette er symptomer jeg har hatt veldig lenge, men de har blitt mye sterkere i det siste, særlig etter et samlivsbrudd for ca 1 mnd siden..

 

Har nå kommet meg mer eller mindre over bruddet, og småflørting er igjen litt aktuelt. Det holder humøret litt oppe ihvertfall.

 

Skal til legen igjen på mandag og snakke mer om dette her.. Lurer på hva hun vil anbefale meg videre? Og om jeg evnt blir sykemeldt videre.

 

 

Jeg begynte også snakke med ei som har bipolar lidelse (aner ikke om det er I eller II det er snakk om). Da jeg begynte å snakke med hun var hun det hun kalte "hysterisk" og samtidig som hun hadde hatt litt vel mye å drikke som følge av en veldig dårlig dag.. Vel, etter at vi prata endel over msn så fikk jeg henne rolig igjen, og hun sa det hjalp veldig å snakke med meg.

 

Vi snakka så om endel ting som har skjedd igjennom tidene, og vi ser ut til å ha veldig mye felles, men tanke på endel av barndommen ihvertfall.. Jeg følte meg for første gang på lenge "nyttig" da jeg fikk vite at jeg hadde hjulpet hun

 

Nå snakker vi endel på sms/msn/skype og bla bla..

 

Men så tenker jeg, burde jeg holde på med dette for mye? Da jeg selv sliter psykisk for tida.. Men samtidig er det ingen ting som gleder meg mer enn at jeg kan hjelpe andre.

 

Vi satt i går å snakket på skype sammen i nesten 3 timer, og hun sa hun hadde at hun hadde ikke flirt og smilt så mye på et år eller lignende. Skal innrømme at jeg selv hadde det ganske godt, verden forsvant for en tid, jeg grubla ikke over alt som plager meg..

 

Så...jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gjøre dette her.. Jeg blir råda til å ikke gjøre noe mer ut av med denne jenta, fordi jeg selv er svak for tida.. Men samtidig så er det og hjelpe denne jenta også noe jeg veldig gjerne vil, og det gjør meg glad og se at det hjelper hun.

 

 

Hva burde jeg gjøre? Tips mottaes med takk

[Gjest Slettet-aNZFa3]

Får du behandling mens du går på denne skolen? Hvis du får det, så kan du jo ta det litt med ro, før du prøver et siste forsøk på å få det bedre?

Jeg får behandling får det ja. Jeg får besøk fra dps til uka, så får se hvordan det går da. Tror jeg også skal snakke med læreren min om å trappe ned de sosiale sammenhengene som er obligatoriske. Jeg har allerede fått fritak fra kor, og håper også at jeg kan få fritak fra de obligatoriske elevkveldene som alltid har no form for intime leker.

Høres ut som en god idé,

 

Ønsker deg lykke til!

Jeg snakke med dem fra dps nå på torsdagen, jeg ble spurt om hva som hjalp sist gang, og det var innleggelse på DPS, så en liten vurdering av ny innleggelse skal bli gjort. Siden det ikke var noe helt spesielt som hadde skjedd så skal jeg snakke med en spesialist på mandag. Får se hvordan det går da.

[Datasmurf]

Sikkert ikke noe major å komme med her, men jeg føler meg svært vonbroten akkurat nå.

Har tatt kinnskjegget. For første gang på flere år. Hver gang jeg har barbert meg, har det alltid vært igjen en centimeter kinnskjegg. Nå tok jeg alt.

Jeg har også fjernet alle armbandene mine. To av dem hadde vært der siden 2005. Jeg har ikke sett nederste del av underarmene mine på noen år, fordi de har vært dekt av armband. Dette føles helt jævlig.

Jeg har vært SVÆRT knyttet til armbandene, til det punktet hvor jeg ble krakilsk da jeg ble innlagt på sykehuset for noen år siden og de ville fjerne et par av dem for å sette på en venflon.

Men nå måtte jeg fjerne de, ellers kunne jeg fått blodforgiftning ifg. ene legen som så på et mindre pent sår som hadde dannet seg under noen av dem.

 

Og skjegget er generelt kjedelig å ta, fordi da må jeg vise legg på polet og i butikken igjen.