Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Dr-Holm]

Om man er dypt nede eller "litt" nede så tror jeg det kan være veldig vanskelig for venner å se forskjellen. De fleste venner støtter en nok så godt de kan, uten å vite hvor stort problem deres venn egentlig har. Det å lokke med lettere perioder kan som du sier virke skuffende om de ikke kommer.

 

Personen med problemet er da nødt til å kontakte en psykolog eller få annen profesjonell hjelp som vet hva de driver med. Jeg tror også grunnen til at mange bruker "det blir bedre"-utsagnet fordi de fleste som har det litt tungt, har det i perioder.

 

Da eks-kjæresten min gjorde det slutt i sommer og ble sammen med kameraten min, jeg fikk svineinfluensa, og hadde mistet jobben et par uker tidligere, føltes livet helt ræva. Det værste jeg viste var kvelden, når jeg skulle legge meg. Da ble jeg gjerne liggende i flere timer å tenke, og dette gjorde at jeg sank lenger og lenger ned. Etterhvert kom jeg inn på selvmordstanker.

 

Det som reddet meg var at ei veninne satt oppe på MSN og snakket med meg på kvelden, og hørte på alt jeg hadde på hjertet. Hun støttet meg veldig, og hørte på meg. I mitt tilfelle holdt dette, og var nok en periode der jeg sleit. Poenget er at da skal det ikke så mye til for å komme ut av det. Men om jeg hadde vært mye, mye lenger nede over lenger tid, måtte jeg hatt profesjonell hjelp.

 

Men det kan ikke alltid folk se på vennene sine... Og da tror man, som sagt, at det holder med å fortelle at det blir bedre.

 

 

Mvh. "Dr-Holm".

[Gjest Gjest]

Dere som er deprimerte, har dere noe perspektiv på hvorfor dere er det?

 

Selv dro jeg på meg en alvorlig depresjon i høst, hvor jeg til slutt var så langt nede et menneske kan komme. Jeg vet, at hadde jeg gitt meg selv to–tre dager til der jeg var, hadde jeg avsluttet livet mitt.

 

Som menneske har jeg behov jeg er nødt til å få dekket for å oppnå selvtilfredshet og følelsen av lykke. Dekkes ikke disse behovene, vil det emosjonelle etter hvert skrangle mer og mer. Løsningen var å kartlegge problemet, gripe det ved roten, og få mine behov dekket igjen.

 

Dette skjer ikke av seg selv, og man er nødt til å gjøre en innsats.

[Gjest Guest_Jente_*]

Det blir bedre ja.. Har dessverre ingen tro på dette lenger. Det er kommet så langt at jeg nesten ikke engang ønsker å oppleve noen form for opptur. For slike varer aldri lenge nok til å gi noe reellt håp om bedring, er som om verden bare erter meg, viser meg hvordan det kan være, samtidig som den gjør det klart at *jeg* aldri vil få det sånn. Og etter en uke eller to med forholdsvis gode dager så skjer det noe som sørger for å dytte meg lengst mulig ned i gjørma igjen. Og så tar det et par år før det samme skjer om igjen.

Har nesten bestemt meg for å ta mitt eget liv neste gang en slik "opptur" kommer, så jeg slipper det helvetet jeg vet følger.

 

Jeg er på absolutt siste forsøk nå, føles det som. Har en psykolog jeg går til en gang i uken, har en fastlege som har vært meget hjelpsom, men hva betyr det egentlig? Om de klarer stable meg på beina, så gjelder likevel den sannheten at livet rett og slett er meningsløst.

(Og for dem som måtte lure: Ja, jeg forsøker ta tak i ting selv, om det kanskje ikke virker sånn her. Men alle forsøk på jevnlig trening, sosialisering, kosthold, dyrking av egne interesser osv osv har bare skapt en ennå sterkere følelse av håpløshet)

[Gjest Guest_fortapt_*]

Dere som er deprimerte, har dere noe perspektiv på hvorfor dere er det?

 

Selv dro jeg på meg en alvorlig depresjon i høst, hvor jeg til slutt var så langt nede et menneske kan komme. Jeg vet, at hadde jeg gitt meg selv to–tre dager til der jeg var, hadde jeg avsluttet livet mitt.

 

Som menneske har jeg behov jeg er nødt til å få dekket for å oppnå selvtilfredshet og følelsen av lykke. Dekkes ikke disse behovene, vil det emosjonelle etter hvert skrangle mer og mer. Løsningen var å kartlegge problemet, gripe det ved roten, og få mine behov dekket igjen.

 

Dette skjer ikke av seg selv, og man er nødt til å gjøre en innsats.

Tro meg, jeg har gravd dypt som bare faen for å finne roten, jeg har kommet fram til at problemet er at hjernen min kan se fremtiden. Jeg vet meget godt at jeg er en mislykket person, og at jeg kommer til å ende opp som alkoholiker, sosialklient og/eller kriminell.

 

Alt annet jeg har gravd i har gitt 0 resultat, det har bare gitt meg en midlertidig glede å tro at "andre ting" var problemet.

[Gjest Guest_fortapt_*]

Det blir bedre ja.. Har dessverre ingen tro på dette lenger. Det er kommet så langt at jeg nesten ikke engang ønsker å oppleve noen form for opptur. For slike varer aldri lenge nok til å gi noe reellt håp om bedring, er som om verden bare erter meg, viser meg hvordan det kan være, samtidig som den gjør det klart at *jeg* aldri vil få det sånn. Og etter en uke eller to med forholdsvis gode dager så skjer det noe som sørger for å dytte meg lengst mulig ned i gjørma igjen. Og så tar det et par år før det samme skjer om igjen.

Har nesten bestemt meg for å ta mitt eget liv neste gang en slik "opptur" kommer, så jeg slipper det helvetet jeg vet følger.

 

Jeg er på absolutt siste forsøk nå, føles det som. Har en psykolog jeg går til en gang i uken, har en fastlege som har vært meget hjelpsom, men hva betyr det egentlig? Om de klarer stable meg på beina, så gjelder likevel den sannheten at livet rett og slett er meningsløst.

(Og for dem som måtte lure: Ja, jeg forsøker ta tak i ting selv, om det kanskje ikke virker sånn her. Men alle forsøk på jevnlig trening, sosialisering, kosthold, dyrking av egne interesser osv osv har bare skapt en ennå sterkere følelse av håpløshet)

Føler med deg jeg, bare at jeg er 10 år yngre. Du bare bekrefter mine teorier, om at alt jeg gjør er å utsette selvmordet (jatte med psykolog osv). Jeg tror at hjernen min er alt for oppegående for psykologer som tror de vet noe...

[SidVicious]

Det blir bedre ja.. Har dessverre ingen tro på dette lenger. Det er kommet så langt at jeg nesten ikke engang ønsker å oppleve noen form for opptur. For slike varer aldri lenge nok til å gi noe reellt håp om bedring, er som om verden bare erter meg, viser meg hvordan det kan være, samtidig som den gjør det klart at *jeg* aldri vil få det sånn. Og etter en uke eller to med forholdsvis gode dager så skjer det noe som sørger for å dytte meg lengst mulig ned i gjørma igjen. Og så tar det et par år før det samme skjer om igjen.

Har nesten bestemt meg for å ta mitt eget liv neste gang en slik "opptur" kommer, så jeg slipper det helvetet jeg vet følger.

 

Jeg er på absolutt siste forsøk nå, føles det som. Har en psykolog jeg går til en gang i uken, har en fastlege som har vært meget hjelpsom, men hva betyr det egentlig? Om de klarer stable meg på beina, så gjelder likevel den sannheten at livet rett og slett er meningsløst.

(Og for dem som måtte lure: Ja, jeg forsøker ta tak i ting selv, om det kanskje ikke virker sånn her. Men alle forsøk på jevnlig trening, sosialisering, kosthold, dyrking av egne interesser osv osv har bare skapt en ennå sterkere følelse av håpløshet)

Føler med deg jeg, bare at jeg er 10 år yngre. Du bare bekrefter mine teorier, om at alt jeg gjør er å utsette selvmordet (jatte med psykolog osv). Jeg tror at hjernen min er alt for oppegående for psykologer som tror de vet noe...

 

Er der jeg også. Alt i verden er bare en reminder om hvordan jeg aldri kommer til å få det!

[Heroin]

Det blir bedre ja.. Har dessverre ingen tro på dette lenger. Det er kommet så langt at jeg nesten ikke engang ønsker å oppleve noen form for opptur. For slike varer aldri lenge nok til å gi noe reellt håp om bedring, er som om verden bare erter meg, viser meg hvordan det kan være, samtidig som den gjør det klart at *jeg* aldri vil få det sånn. Og etter en uke eller to med forholdsvis gode dager så skjer det noe som sørger for å dytte meg lengst mulig ned i gjørma igjen. Og så tar det et par år før det samme skjer om igjen.

Har nesten bestemt meg for å ta mitt eget liv neste gang en slik "opptur" kommer, så jeg slipper det helvetet jeg vet følger.

 

Jeg er på absolutt siste forsøk nå, føles det som. Har en psykolog jeg går til en gang i uken, har en fastlege som har vært meget hjelpsom, men hva betyr det egentlig? Om de klarer stable meg på beina, så gjelder likevel den sannheten at livet rett og slett er meningsløst.

(Og for dem som måtte lure: Ja, jeg forsøker ta tak i ting selv, om det kanskje ikke virker sånn her. Men alle forsøk på jevnlig trening, sosialisering, kosthold, dyrking av egne interesser osv osv har bare skapt en ennå sterkere følelse av håpløshet)

 

Hva er det nøyaktig du har problemer med, og hva er det du vil oppnå? Man kan ta tak i generelle depresjoner med tiltak du nevnte, noe de fleste gjør, men jeg opplever selv at det er gjerne noen få spesifike ting som skaper et helvete, og det er kanskje der skippertaket er nødvendig.

[Gjest Guest_Jente_*]

Jeg aner ikke hva jeg skal kunne ta tak i... Ser for meg at min eneste mulighet for å leve et liv som virker bedre enn døden vil være ved å isolere meg selv fullstendig fra alt og alle, skape min egen lille fantasiverden og slippe forholde meg til virkeligheten.. Men dette er jo noe som ikke lar seg gjennomføre.

Jeg passer rett og slett ikke inn, jeg sliter med å omgås mennesker på den måten at jeg hele tiden - og da mener jeg absolutt hele tiden - tenker gjennom hva jeg skal si, analyserer situasjonen, ordene andre sier, kroppspråk osv osv. Dette gjelder til og med sammen med min nærmeste familie, jeg har rett og slett ikke noe "sted" hvor jeg kan slappe av og samle krefter.

Og jeg klarer rett og slett ikke se for meg noe som skulle kunne gjøre dette livet verdt å leve. Det føles kun som skuespill, alt jeg gjør.

Men er takknemlig for alt av svar!! og eventuelle forslag på hvordan ting kan bli bedre.. Skremmer meg rett og slett å ha kommet til det punktet at jeg ikke lenger bryr meg om jeg noen gang blir bra eller ikke :/

[Szmekken]

Hvordan er hverdagen din? Er du i jobb? Har du et sosialt nettverk? Hvordan ser en dag ut?

Endret 3. januar 2010 av Jorchi

[Gjest Guest_Jente_*]

Jeg er i jobb ja, selv om jeg har vært gjennom et halvt år som 100% sykemeldt, og deretter 5 mnd som deltidssykemeldt. Ville jobbe, i perioder, litt fordi det er forventet at man skal det, men klarte ikke sove, klarte ikke konsentrere meg, klarte ikke spise.. Legen min nektet meg å jobbe før jeg hadde fast psykologtilbud.

Nå skal jeg starte i full jobb igjen på tirsdag, se hvordan det går.

 

Har forsåvidt et nettverk, men er stort sett slik at jeg selv må ta initiativet om jeg vil treffe dem nå for tiden. Før jeg innrømmet mine problemer overfor bekjente og prøvde leve som om alt var ok, ble jeg alltid kontaktet når det skjedde ting. Men etter jeg innså at byturer og sammenkomster med masse mennesker bare gjorde meg verre, var det ingen som tok kontakt lenger, annet enn for å høre om det ikke var på tide at jeg ble med på fest.

De er forsåvidt greie alle sammen, ingen som snakker nedsettende eller no sånt, men de har strukket seg til å si at det er bare for meg å ta kontakt om jeg skulle ønske det, og så blir det med det.

Tidvis sterk sosial angst og telefonangst gjør det meget vanskelig for meg å oppsøke dem, noe jeg har forsøkt å forklare, samtidig som jeg pent har spurt om de kan sende meg en mld eller noe om de skal ut på kafé eller andre "enkle" ting.

Til syvende og sist blir det til at jeg stort sett velger å være alene, fordi det å skulle være sammen med slike mennesker får meg til å føle at jeg trenger meg på..

 

Men kort oppsummert, så var en normal dag (fram til sykemeldingen, og mest sannsynlig fra nå og framover) omtrent som dette:

- Tvinge seg opp om morgenen og dra på jobb (kan nevne at jeg har en rimelig sosial jobb, alltids noen å prate med/ta en kaffe med o.l.)

- Lage meg noe å spise (selv om jeg begynner å bli lei av bare å lage mat til meg selv)

- Trening/Kino/Kafé eller lignende

- Litt sofasløving før jeg gjør et forsøk på å sove

 

Jeg har vært gjennom det meste av ulike hverdager, fra supersosiale til totalt isolerte og det midt imellom. Jeg har brukt all min tid på studier/jobb, eller all min tid på trening, forsøkt balansere det hele, blitt kjent med nye mennesker, meldt meg på nye ting, lært meg til å initiere kontakt tross det at jeg er meget sjenert... Føles som jeg har gjort det meste av hva jeg selv kan gjøre, uten at jeg finner noen måte å leve på som føles riktig.

 

Nå ble dette et lengere innlegg enn hva jeg opprinnelig tenkte, men det får gå.. Er bare kommet til et punkt der jeg ikke lenger aner hva jeg skal gjøre. Jeg vet jeg ikke skal legge alt i hendene på min psykolog, men det er dessverre nesten sånn det er blitt. Jeg fikk tilbudet først i august 09 så har ikke gått der lenge, men til gjengjeld er jeg nå så gjennomsliten at jeg ikke klarer ta tak i noe selv.

Vet ikke egentlig hva jeg ønsker å oppnå med disse skriveriene mine, kanskje bare lette litt på trykket.. Kanskje er der også et ørlite håp om å høre at andre har slitt "hele livet" men likevel har kommet seg gjennom det..

[Cortinarius rubellus]

Jeg har slitt hele livet mitt, er litt lei av og si det på en måte for jeg poengterer for meg selv at jeg er et vandrende problem, men samtidig så lever jeg.

Jeg har det bedritent 99,9% av tiden. Men prøver og se frem til den siste prosenten som får meg til og føle godt i en kort periode, som kan vare alt ifra 1 minutt til litt lengre.

Men aldri en hel dag, er ufattelig mange år siden jeg har hatt det.

De som kjenner meg her inne vet hvilken bakgrunn jeg har så jeg tar ikke den biten, men kan si at det med og ta livet av seg sitter godt plantet i meg.

Siden jeg sliter av flere diagnoser.

Og det er bedritent og ha det slik, er lei av det og generelt hater jeg livet.

Men det er en ting jeg aldri klarer og miste....det er håpet.

JEg vet jeg har den delen med og ta livet mitt så hvis alt går til helvette så kan jeg alltids gjøre det. Har vært på bunnen på dop og kommet meg opp igjen, har vært mishandlet i mange år og klarer og leve et liv ( normalt vil jeg ikke kalle det, men det er nå et liv ) og jeg klarer på en eller annen måte og ha et forhold til ei dame.

Derfor gir jeg ikke opp, før jeg sier til noen her inne at det er bare og gi opp så skal personen ha en syk god grunn.Og det er UTROLIG VIKTIG at du har en plass du kan trekke deg tilbake til og være alene, i fred..slippe de forbanna menneskene som "forstår", men samtidig ikke forstår en døtt.

 

Jeg er ufør pga. diagnosene mine, og jeg gjør det jeg kan for og prøve for og få et liv som de fleste her inne kaller normalt.

Et ord jeg ikek vet hva er, siden jeg aldri har opplevd det "normale"

Husker første julen sammen med "sviger"-familien..satt der som et spørsmålstegn over den kjærligheten de viste.

Jeg ser på fedre\mødre som personer som gjør ting med deg som de fleste ikke vil hære om engang.

 

Så ja, jeg følewr med deg i det du skriver.

Råd kan jeg ikke gi...er en av grunnene til at jeg har sluttet og skrive her inne.

Jeg kan gi masse gode råd, men jeg klarer faen ikke og hjelpe meg selv.

Håper av hele mitrt hjerte at du finner en måte og "takle" livet på.

Det er det eneste målet mitt, finne en måte så jeg kan få et liv jeg ihvertfall kan leve. Men samtidig så syns jeg det er urettferdig.

For jeg har blitt pålagt masse dritt av andre som har ødelagt deler av meg. De har et bra liv...mens jeg må jobbe ræva av meg bare for og komme igjennom en dag.

 

Dette ble sikkelig blandet innlegg.

Men poenget var gjest-jente at du er ikke alene.

OG det hjelper og få det ut, skrive det under gjest er også veldig smart siden man risikerer at det kommer en eller annen idiot og bruker det imot deg her på forumet.

Endret 3. januar 2010 av Amanita Muscaria

[Szmekken]

...

 

 

 

Hva føler du at mangler? Eventuelt, hva føler du at må fjernes fra bildet, før du kan få det bedre? Har du gjort deg opp noen mening om ting du savner, og ser for deg at vil bedre situasjonen din?

[No14]

@fluesopp: til å hate livet er du utrolig positiv! I den forstand at du ser at det er håp og at du klarer å skrive et innlegg som så inn i helvete får opp øynene mine! Det med å ha en sykt god grunn for å ikke gi opp er noe alle bør tenke på. Det finnes alltid en grunn for å ikke gi opp, det tar kanskje litt tid for å finne det, finne meninga med livet, men det er der! Man plasserer liksom alt det vonde på en vektskål, og håpet og det som får deg til å kjempe på den andre. Problemet mitt er at jeg ikke så annet enn det vonde og da ble den vektskålen j"#"!g skeiv.

 

Har bestemt meg for å søke profesjonell hjelp til uka. Håper det hjelper for nå ser det meste rimelig svart ut!

[Heroin]

Jeg er i jobb ja, selv om jeg har vært gjennom et halvt år som 100% sykemeldt, og deretter 5 mnd som deltidssykemeldt. Ville jobbe, i perioder, litt fordi det er forventet at man skal det, men klarte ikke sove, klarte ikke konsentrere meg, klarte ikke spise.. Legen min nektet meg å jobbe før jeg hadde fast psykologtilbud.

Nå skal jeg starte i full jobb igjen på tirsdag, se hvordan det går.

 

Har forsåvidt et nettverk, men er stort sett slik at jeg selv må ta initiativet om jeg vil treffe dem nå for tiden. Før jeg innrømmet mine problemer overfor bekjente og prøvde leve som om alt var ok, ble jeg alltid kontaktet når det skjedde ting. Men etter jeg innså at byturer og sammenkomster med masse mennesker bare gjorde meg verre, var det ingen som tok kontakt lenger, annet enn for å høre om det ikke var på tide at jeg ble med på fest.

De er forsåvidt greie alle sammen, ingen som snakker nedsettende eller no sånt, men de har strukket seg til å si at det er bare for meg å ta kontakt om jeg skulle ønske det, og så blir det med det.

Tidvis sterk sosial angst og telefonangst gjør det meget vanskelig for meg å oppsøke dem, noe jeg har forsøkt å forklare, samtidig som jeg pent har spurt om de kan sende meg en mld eller noe om de skal ut på kafé eller andre "enkle" ting.

Til syvende og sist blir det til at jeg stort sett velger å være alene, fordi det å skulle være sammen med slike mennesker får meg til å føle at jeg trenger meg på..

 

Men kort oppsummert, så var en normal dag (fram til sykemeldingen, og mest sannsynlig fra nå og framover) omtrent som dette:

- Tvinge seg opp om morgenen og dra på jobb (kan nevne at jeg har en rimelig sosial jobb, alltids noen å prate med/ta en kaffe med o.l.)

- Lage meg noe å spise (selv om jeg begynner å bli lei av bare å lage mat til meg selv)

- Trening/Kino/Kafé eller lignende

- Litt sofasløving før jeg gjør et forsøk på å sove

 

Jeg har vært gjennom det meste av ulike hverdager, fra supersosiale til totalt isolerte og det midt imellom. Jeg har brukt all min tid på studier/jobb, eller all min tid på trening, forsøkt balansere det hele, blitt kjent med nye mennesker, meldt meg på nye ting, lært meg til å initiere kontakt tross det at jeg er meget sjenert... Føles som jeg har gjort det meste av hva jeg selv kan gjøre, uten at jeg finner noen måte å leve på som føles riktig.

 

Nå ble dette et lengere innlegg enn hva jeg opprinnelig tenkte, men det får gå.. Er bare kommet til et punkt der jeg ikke lenger aner hva jeg skal gjøre. Jeg vet jeg ikke skal legge alt i hendene på min psykolog, men det er dessverre nesten sånn det er blitt. Jeg fikk tilbudet først i august 09 så har ikke gått der lenge, men til gjengjeld er jeg nå så gjennomsliten at jeg ikke klarer ta tak i noe selv.

Vet ikke egentlig hva jeg ønsker å oppnå med disse skriveriene mine, kanskje bare lette litt på trykket.. Kanskje er der også et ørlite håp om å høre at andre har slitt "hele livet" men likevel har kommet seg gjennom det..

 

Om du analyserer så mye så må du ikke glemme å analysere empatisk også. Ikke tenk bare negativt om deg selv. For andre kan det være vanskelig å gjenkjenne seg i situasjonen din, og selv om noen muligens har lyst på å hjelpe deg så kanskje de opplever at det i seg selv er vanskelig. Om du tar kontakt med dine nærmeste og forklarer situasjonen slik du gjør her, så letter du betydelig på trykket for deg selv, og om de faktisk er nære så vil de ønske å hjelpe, og ved å muligens bedre forstå situasjonen din så blir det også enklere for dem med faktisk det å hjelpe.

 

Det virker ikke som om du har direkte problemer med å omgås folk, du virker bare usikker på deg selv og at du føler du rett og slett ikke passer inn. Hva kunne i så fall vært annerledes? Hva vil du og hva ser du etter, og hva gjør at du ikke passer inn? Det verste for deg i ethvert tilfelle er å stenge det inne. Psykolog kan hjelpe på motivasjonen, men det er i bunn og grunn du som må gjøre noe med det. Om du vil prate om det, med venner, anonymt via forum o.l, så mangler det bare å ta det initiativ (hvilket du tydeligvis allerede har gjort), og av og til er det å prate åpent om det det beste og enkleste du kan gjøre.

 

Et tips fra egen erfaring, som du sikkert har hørt før, er bare å hoppe i det i blant. Om du er sjenert så er det positivt du innser det og at du vet det skaper et problem for deg, men for å kvitte seg med problemet, uavhengig av hvor vanskelig det er i begynnelsen, så må man rett og slett bare konfrontere det. Om det går skeis så ikke se på det som et nederlag, snarere enn et modig forsøk og en eventuell lærerik opplevelse.

[Cortinarius rubellus]

@fluesopp: til å hate livet er du utrolig positiv! I den forstand at du ser at det er håp og at du klarer å skrive et innlegg som så inn i helvete får opp øynene mine! Det med å ha en sykt god grunn for å ikke gi opp er noe alle bør tenke på. Det finnes alltid en grunn for å ikke gi opp, det tar kanskje litt tid for å finne det, finne meninga med livet, men det er der! Man plasserer liksom alt det vonde på en vektskål, og håpet og det som får deg til å kjempe på den andre. Problemet mitt er at jeg ikke så annet enn det vonde og da ble den vektskålen j"#"!g skeiv.

 

Har bestemt meg for å søke profesjonell hjelp til uka. Håper det hjelper for nå ser det meste rimelig svart ut!

 

Godt og høre at du likte innlegget, tusen takk:)

Håper den hjelpen du finner\får hjelper, og hvis det ikke gjør det så finnes det alltid noe annet du kan prøve.

Og når man bare ser svart så er det jævlig vansklig og tro det finnes noe lyst.

 

Lykke til med hva du enn skal på, håper du får det du trenger.

For det fortjener du.

[No14]

Takk for det!

[Gjest Guest_jippi_*]

Hei.

 

Jeg var hos fastlegen nå før jul og venter på psykologtime. Men problemet er at jeg gruer meg til å gå til psykolog fordi jeg tenker at jeg kanskje bare er håpløs og at det ikke er noe de kan gjøre med meg. Jeg har ikke fortalt til foreldrene mine at jeg skal der heller, fordi jeg tror at de ikke kommer til å ta meg seriøst og kjefte på meg osv. (er 22 år, men bor hjemme) Og så er jeg redd for at psykologen skal misforstå ting, altså at jeg sitter der dritnervøs og svarer på spørsmål uten å tenke. Har noen/har noen hatt det på samme måten?

[Gjest Guest_Jente_*]

Ser det er skrevet endel siden mitt forrige innlegg. Uten å lete meg fram til hvem som har sagt hva så vil jeg bare få takke for at folk tar seg tid til å svare, og til å la meg få lufte alle disse idiotiske tankene som aldri forlater meg.

 

For å prøve og svare på noen spm som har dukket opp, så kan jeg vel starte med å si at jeg føler jeg virkelig har strukket meg langt i å prøve å forklare for mine "venner" hvordan situasjonen er, hva jeg synes er vanskelig, og hva de eventuelt kunne bidratt med (som å gi lyd fra seg når det er snakk om kaféturer o.l.). Jeg vet rett og slett ikke hva mer jeg skal gjøre for å få kontakt med dem, og samtidig kunne være meg selv.

Jeg oppfatter det som om alle aksepterer at jeg sliter.. så lenge de ikke trenger å forholde seg til det på noen som helst måte. De sier selv, de få gangene vi treffes, at de skulle vært flinkere til å ta kontakt, og jeg svarer at det ville vært veldig veldig koselig, da jeg selv kan bruke flere timer på å manne meg opp til å sende en enkel mld (for tenk om de ikke svarer...), og deretter tør jeg som regel ikke prøve igjen på lenge om jeg ikke hører noe.

Idiotisk tankegang, jeg vet, men den er nå der likevel. Jeg jobber med saken, men det ville jo vært hyggelig med litt hjelp av mine "venner"..

 

Så var det dette med hva jeg føler mangler i livet mitt, og hva jeg gjerne skulle vært foruten..

Vanskelig å gi noe skikkelig svar.. Noe jeg likevel kan si sikkert at jeg føler jeg mangler er generell forståelse for at ikke alle passer (eller noen gang vil passe) inn i et A4 liv. Jeg ønsker ikke å defineres for tydelig, da for meg er dette bare unødvendig grensesetting. Jeg ønsker aksept for at jeg skifter stil og væremåte fra dag til dag, alt etter som hvordan jeg føler meg innvendig. Jeg ønsker å kunne leke i snøen, som et barn, uten å bli sett på som oppmerksomhetssøkende eller gal.

Kort sagt - jeg ønsker muligheten til bare å få være, intet mer, intet mindre. Om det gir noe mening..

 

Til slutt (for jeg tror faktisk jeg skal forsøke å sove snart..) Jeg klarer likevel ikke gi helt opp ennå. Pga min familie. Jeg ønsker ikke såre dem på noen måte.. Er det ikke for ille når det eneste som står mellom eksistensen og døden er tanken på at man kan såre andre? Skal ut å fly i morgen. Regner med det vil bli nok en tur der jeg sitter og håper på kræsj..

[Cortinarius rubellus]

Hei.

 

Jeg var hos fastlegen nå før jul og venter på psykologtime. Men problemet er at jeg gruer meg til å gå til psykolog fordi jeg tenker at jeg kanskje bare er håpløs og at det ikke er noe de kan gjøre med meg. Jeg har ikke fortalt til foreldrene mine at jeg skal der heller, fordi jeg tror at de ikke kommer til å ta meg seriøst og kjefte på meg osv. (er 22 år, men bor hjemme) Og så er jeg redd for at psykologen skal misforstå ting, altså at jeg sitter der dritnervøs og svarer på spørsmål uten å tenke. Har noen/har noen hatt det på samme måten?

 

Slapp av;) sagt med en positiv mening.

Psykologen dømmer ikke deg osv., er ganske vanlig og være nervøs.

Har kommet ut av tellinga på hvor mange ganger jeg har møtt opp slik som du skal og jeg er like nervøs hver gang. Rister som en hund som jokker.

Prøv og tenk slik som dette: Personen du skal til er der for og hjelpe DEG, du skal ikke gifte deg med personen, ikke være venn...bare få hjelp.

Veldig satt på spissen, men poenget er at hvis en psykolog er usikker på hva du mener så spør personen til han\hun forstår det du mener pluss de er utdannet til det.

Prøv og slapp av er det beste tipset mitt, og hvis du begynner og prate så bare la det flyte og gå.

Kanskje dårlig forklart dette, men det er ihvertfall ganske normalt og være nervøs.

[Snublefot]

Vet ikke hva som svir mest, at han later som han ringer fordi han vil høre hvordan det går med meg. Eller at han ikke vil være med å betale for behandlingen lengre.