No14 Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Blandes det med godt arbeidsmiljø kan det være terapi! Lenke til kommentar
BathildaBagshot Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Det tviler jeg ikke på Har du litt å låne meg? Lenke til kommentar
Gjest nav Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Det tviler jeg ikke på Har du litt å låne meg? lev på trygda så slepper du å tenke...utnytt velferdssamfunnet mens du kan Lenke til kommentar
Gjest dep Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Er det greit at jeg går ute om nettene? Jeg er veldig deprimert og har fått høre at jeg burde gå tur om dagen for å få lys...men saken er den at jeg liker mørket. Det er stille og fredelig, jeg kan slappe av og nyte det å gå tur om natten. Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Det tviler jeg ikke på Har du litt å låne meg? lev på trygda så slepper du å tenke...utnytt velferdssamfunnet mens du kan Ja, et virklig godt tips...not Rehabiliteringspenger pluss en eller annen form for hjelp. hjelper ikke og sitte hjemme og bare få penger. Kommer en dag de sier nei. Lenke til kommentar
Jann - Ove Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Er det greit at jeg går ute om nettene? Jeg er veldig deprimert og har fått høre at jeg burde gå tur om dagen for å få lys...men saken er den at jeg liker mørket. Det er stille og fredelig, jeg kan slappe av og nyte det å gå tur om natten. Om alternativet er å bare sitte inne, ja. Både dagslys og fysisk aktivitet er viktig, men du behøver ikke kombinere de. Men pass på at du får nok dagslys ellers - om du sover bort halve dagen, og alt av dagslys så vil det påvirke humøret. Påvirker sesongene depresjonen din i stor grad kan det være en ide å prøve å maksimere mengden dagslys, evt. investere i fullspektrum-belysning og/eller lysterapi-utstyr. Lenke til kommentar
Gjest Gjestfaen Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Jeg har gjort en avtale med et konge forlag om at de vil gi ut boken min. Jeg har lest en blogg skrevet av min tidligere "nemesis", nå venn, som hadde dedikert den til meg. Den var full av rosende ord. Bare koselige setninger. "XXX er magisk. Måten han formulerer seg på gjør at hele verdenen bare virker helt fantastisk. Jeg elsker å prate med han. Noe jeg fikk gjort lenge på nyttårsaften". Jeg burde føle meg dritglad. Jeg er ikke blakk lenger. Jeg er ikke tom for røyk. Jeg har hatt en fantastisk perm - med masse besøk av forskjellige venner. Jeg har vært full like mange dager som jeg har vært edru, noe jeg ikke ser på som videre negativt. Alikevel klarer jeg bare å tenke på eksen. Faen fitte. Det er to år siden jeg dumpet henne. Siden jeg dumpet henne. Når jeg angret var det allerede for sent. Hun hadde funnet seg en ny. En av mine beste venner. Som kuttet all kontakt med meg da - bare pga. noen småspydige kommentarer fra meg. Jeg har prøvd å få henne ut av tankene. Jeg har kastet meg over andre jenter - uten følelesmessigt hell. Jeg får lyst til å slå hodet i veggen. Kjerringa var jo gal. Etter meg. Perfekt. Vakker. Smart. Omtenksom. Empatisk. Morsom. Faen fitte. Hvorfor dumpet jeg henne? Fordi en av mine beste venner var håpløst forelsket i henne. Det stemte liksom ikke. Og hva skjer? Han blir sammen med henne. Han blir sammen med henne. Jeg slå opp med henne for han. Jeg gikk gjennom den jævligste hendelsen i mitt liv siden fjere klasse og noen prøvde å korsfeste meg. Jeg så på jenten jeg satte høyere enn alt gråte forran meg. Uten at jeg kunne trøste henne. Jeg prøvde. Selvsagt, men hun var jo faen ikke dum. Hun forsto at det bare var tomme ord. Nå hater han meg. Nå hater hun meg. Jeg har ikke sett henne på over ett år - og da var det bare et tilfeldig møte. Jeg var drita full. Hun var edru. Faen meg smart nok til å ikke drikke. Hun var edru og sto forran meg. Jeg bare stirret på henne. Hun var så vakker. Akkurat slik jeg husket henne. Hadde faen meg på seg øredobbene jeg ga henne til julaften for to år siden òg. Det eneste jeg klarte å si var: "Jeg har ingenting å si til deg. Ingenting", før jeg snublet videre, havnet i en verbal slosskamp med en idiot, og kom meg til helvete hjem der jeg kabba på dassen og spydde ut flere timer med elendighet. Uten at det hjalp. I dag er det to år siden jeg dumpet henne. Jeg har fortsatt ikke glemt henne. Minnet kommer til å forsvinne etter hvert. Selvsagt. Jeg gleder meg til det. Jeg gleder meg til jeg finner en annen jente som kan gi meg tilsvarende lykke og hun bare blir en fordums skygge av min forpulte fortid. en fordums skygge av min egen infantile dumhet. Inntil det får jeg bare fortsette med å savne henne. Lenke til kommentar
Gjest AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 faen i helvete så deppa jeg er nå, skulle ønske jeg hadde ei hagle Lenke til kommentar
Gjest member-101642 Skrevet 2. januar 2010 Del Skrevet 2. januar 2010 Slike tanker tror jeg de fleste tenker av og til. Da er det bare å ta tiden til hjelp, og la det hele passere. Etter hvert innser man at det bare kan gå oppover. Lenke til kommentar
L4r5 Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Jeg er veldig glad jeg ikke har hagle når jeg føler meg sånn. Kunne fort gjort ting man ikke ville gjort ellers. Lenke til kommentar
Gjest AAAAAAAAAAAAAAAAA Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Slike tanker tror jeg de fleste tenker av og til. Da er det bare å ta tiden til hjelp, og la det hele passere. Etter hvert innser man at det bare kan gå oppover. har faen meg vært sånn i 4 måneder nå, der jeg har vært nesten helt nede, jeg har innsett at alt er håpløst Lenke til kommentar
Gjest member-101642 Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Plutselig kan det snu, men man må som oftest jobbe litt for det. Det har flere av skribentene i denne tråden fått erfare. Lenke til kommentar
Gjest AAAAAAAAAAAAAAAAA Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Plutselig kan det snu, men man må som oftest jobbe litt for det. Det har flere av skribentene i denne tråden fått erfare. lett for deg å si, har vært innom psykiatrien den siste tiden og har bare blitt sterkere i min tro på at jeg er håpløs Lenke til kommentar
Gjest member-101642 Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 (endret) Jeg har vært der selv, og vet godt hvordan det føles. Alle kan få et bedre liv, men ting tar tid. Hva kommer problemene dine av? Endret 3. januar 2010 av member-101642 Lenke til kommentar
Gjest AAAAAAAAAAAAAAAAA Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Jeg har vært der selv, og vet godt hvordan det føles. Alle kan få et bedre liv, men ting tar tid. Hva kommer problemene dine av? Sosial angst, alvorlig depresjon, selvmordsforsøk, innleggelse, forelsket i min terapaut, kjærlighetssorg, samlet til et enormt problem som jeg ikke lenger vet hva jeg kan gjøre med. Lenke til kommentar
IcedInsanity Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Jeg er veldig glad jeg ikke har hagle når jeg føler meg sånn. Kunne fort gjort ting man ikke ville gjort ellers. Enig i den der, mange ganger eg hadde brukt avtrekkeren OM eg hadde hatt hagel/ pistol whatever..men HVER eneste gang når "downperioden" er over så priser eg meg sjeleglad for at eg ikke hadde tilgang til våpen.... Lenke til kommentar
coraz Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Jeg er veldig glad jeg ikke har hagle når jeg føler meg sånn. Kunne fort gjort ting man ikke ville gjort ellers. Enig i den der, mange ganger eg hadde brukt avtrekkeren OM eg hadde hatt hagel/ pistol whatever..men HVER eneste gang når "downperioden" er over så priser eg meg sjeleglad for at eg ikke hadde tilgang til våpen.... Hva føler du på når du tenker på å gjøre det? Er det sinne, høpløshet, frihet eller noe annet? Jeg synes det er godt å reise til ett annet sted når jeg har det sånn, det kan hjelpe, reis til venner, eller hotell i en by eller på et lite sted, godt å ha litt andre inntrykk.. Men jeg veit hvor ille det føles. Keep strong! Lenke til kommentar
Gjest hgjjgjgh Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 er skikkelig irritert og engstelig nå så får ikke sove, klarer ikke konsentrere meg om å gjøre en dritt, ikke se en film en gang... er så drit... Lenke til kommentar
Gjest Guest_Jente_* Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Mange skriver om at man må holde ut, se fram mot lysere tider, hvor godt det er når nedturene går over osv.. Er det virkelig så få som går rundt og bare ønsker døden HELE TIDEN?? Jeg har hadd selvmordstanker (og planer), sosial angst, søvnproblemer, alvorlige depresjoner og generelt fysisk ubehag som resultat av dette i over ti år. Er 27 nå, og kan fortsatt ikke huske å ha opplevd en eneste dag der jeg ikke har ønsket å dø.. Hver dag er en kamp for å holde tilbake tårer, stressnivået er så høyt at jeg konstant går rundt med en følelse av å kveles, og jeg kan heller ikke huske sist søvn gjorde meg noe uthvilt. Det virker så enkelt å skulle oppmuntre folk med å lokke med lettere perioder, men hva når de aldri kommer?? Lenke til kommentar
IcedInsanity Skrevet 3. januar 2010 Del Skrevet 3. januar 2010 Er bare så "enkelt" at de kommer tilslutt. Høres døvt ut eg vet, har hatt det tungt selv i lang lang tid, men det begynner å gå bedre nå, så eg VET at lysere tider kommer, man må bare ikke gi opp. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg