Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Llandari]

Det som begynner å tære på meg nå er at min bestemor i en alder av 76 prater om døden hele tiden.

Nå som hun er enke(hennes mann gikk bort September 2008) så prater hun hele tiden om at hun skal dø, og at hun ikke har så lenge igjen å leve. Det irriterer også å høre om dette gang på gang rundt Julemiddagen.

 

Hvorfor er gamle slik? Kan de ikke nyte den tiden hun har igjen og leve?

 

Ville bare si at jeg føler med deg, altså bestemoren min på 83 år er på samme måten.

 

Sånn har min bestemor vært i snart 10 år. Jeg er mildt sagt dritt lei av å høre henne avslutte alle samtaler med: "Hvis jeg lever til da". Alle i familien vet at hun er gammel og mye syk, og hun trenger ikke nevne det hver bidige gang hun ser oss, bare for at vi skal synes synd på henne.

[Snublefot]

Det som begynner å tære på meg nå er at min bestemor i en alder av 76 prater om døden hele tiden.

Nå som hun er enke(hennes mann gikk bort September 2008) så prater hun hele tiden om at hun skal dø, og at hun ikke har så lenge igjen å leve. Det irriterer også å høre om dette gang på gang rundt Julemiddagen.

 

Hvorfor er gamle slik? Kan de ikke nyte den tiden hun har igjen og leve?

 

Svært mange eldre/syke vil prate om døden og hvilke følelser og tanker de har rundt sin egen bortgang. Dessverre så lar mange være siden dette ofte er trist for familiemedlemmer. Eller så får de beskjed om å være positiv. Noe jeg egentlig finner litt trist. Selvsagt om man er deprimert osv så er det ikke bra å dvele ved temaet. Men tror mange kunne vært litt flinkere å spurt seg selv om hvem man unngår å prate om døden for.

 

Men selvsagt, jeg vet ikke hvordan din bestemors situasjon er. Under julemiddagen er vel heller ikke verdens beste tidspunkt.

[Gjest F**** up]

Takk for alle gode innleg, det hjelper en del, jeg føler det samme som smågal sier at hun ikke kan gjøre noe sånt hvis hu egentlig elsket meg, selv om det er fylla som har skylda, og det gjør meg så jævlig irritert og stor grunn til å slå opp med hu, men en annet ting er også at det er ikke lett å slå opp med noen som har hvert så viktig del av livet mitt i 2 år, så jeg vil ikke være veldig rask nå og gjøre en feil, så jeg tar og snakker med hun når jeg er mer rolig og slappet av, selv om det blir litt vanskelig. Så hvis hun ikke har noe god forklaring så F**K hu, selv om hun "bare" klina er det veldig stor sak for meg, sånn jeg føler i hvertfall. Men jeg skal følge rådet alastor...

[CypheroN]

Ville bare si at jeg føler med deg, altså bestemoren min på 83 år er på samme måten.

Min farmor var også slik, men hun døde i Oktober og det var vel deilig for henne. Hun var veldig gammel da; pappa var hennes yngste sønn. Hun ble 87.

[No14]

Møtte veggen så det holdt nå i jula! Har det rimelig kjipt nå. Vurderer å få profesjonell hjelp selv om jeg alltid har ment at jeg skal klare å løse ting selv. Men har helt klart nådd bunnen nå. Hvordan funker det hvis jeg går til legen, får jeg henvisning til en hjernekrymper? evt hvor lang tid tar det før jeg får snakke med noen?

[Cortinarius rubellus]

Legen sender henvisning og så skal du få et brev tilbake, tid varierer veldig mye.

Legen min har sendt 8 henvisninger nå og har ikke fått hjelp ennå. Og det sto ganske klart i de henvisningene at det burde gå kjapt pga. visse årsaker, men det er ikke vanlig at det jeg opplever nå skjer.

[No14]

Takker for svar fluesopp! Håper det går fort hvis jeg først bestemmer meg for å gå til legen. Det er nå jeg trenger hjelp og jeg er ikke noe klar for å vente lenge når jeg først har tatt skrittet med å oppsøke lege. Er ikke noe glad i leger i utgangspunktet heller.

[Nie]

Legen sender henvisning og så skal du få et brev tilbake, tid varierer veldig mye.

Legen min har sendt 8 henvisninger nå og har ikke fått hjelp ennå. Og det sto ganske klart i de henvisningene at det burde gå kjapt pga. visse årsaker, men det er ikke vanlig at det jeg opplever nå skjer.

Be legen din plukke opp telefonen, plukke frem den verste "bivirkningen" og kjefte. Funket for meg i alle fall, om nå enn det ikke var psykisk.

"Eg har ei gravid dama her så ikkje får sova, og henvisningen e sendt, og no e da gått 3 veke!"

Jeg fikk time dagen etter. ^^

 

Edit: Der høres det ut som om jeg hadde søvnproblemer, stemmer ikke, da hadde jeg fått beskjed om å gå hjem og prøve hardere. Det var bare en bivirkning. 8D

Endret 1. januar 2010 av Nie

[Gjest Slettet+5132]

Ville bare si at jeg føler med deg, altså bestemoren min på 83 år er på samme måten.

Min farmor var også slik, men hun døde i Oktober og det var vel deilig for henne. Hun var veldig gammel da; pappa var hennes yngste sønn. Hun ble 87.

Min har vel "bare" vært sånn i to år, siden bestefar døde. Jeg vet ikke hvorfor hun sier det, hun er egentlig ikke den typen som sitter og synes synd på seg selv.

[kanin333]

Mine besteforeldre snakker om slike ting indirekte, for eksempel om fuglene som har det så fint, men tenk hvis den ene fuglen dør. Tror de er veldig redde for å miste hverandre, siden de ikke vet om noe liv uten hverandre. I tillegg er begge syke, og har mye vondter som de også liker å klage over.

[MB2]

Møtte veggen så det holdt nå i jula! Har det rimelig kjipt nå. Vurderer å få profesjonell hjelp selv om jeg alltid har ment at jeg skal klare å løse ting selv. Men har helt klart nådd bunnen nå. Hvordan funker det hvis jeg går til legen, får jeg henvisning til en hjernekrymper? evt hvor lang tid tar det før jeg får snakke med noen?

 

 

Sist jeg søkte om hjelp fikk jeg det innen 2 uker. Men det var på en spesialisert poliklinik (feil stavet, men vet ikke hvordan det skrives). De 2-3 gangene før der har det tatt lengre tid. Men jeg er enig med de over - bare mas deg rød, så skjønner de snart hvor viktig det er at du får hjelp. Lykke til!!

[Gjest caskd]

Den raskeste måten å få profesjonell hjelp på, er å si at du skal ta livet ditt, jeg vil tro at de aller fleste leger vil få deg innlagt eller i allefall et poliklinisk tilbud ganske kjapt. Trist ja, men slik er det.

[kanin333]

Er så koselig når pappa blir kjempesur og prøver å kaste en ostehøvel på meg og søstra fordi toastmaskinen ble ødelagt...

[Cortinarius rubellus]

Den raskeste måten å få profesjonell hjelp på, er å si at du skal ta livet ditt, jeg vil tro at de aller fleste leger vil få deg innlagt eller i allefall et poliklinisk tilbud ganske kjapt. Trist ja, men slik er det.

 

Skulle tro det, men slik er det absolutt ikke;)

Mange tilfeller er det som du sier, men andre ganger skjer det ikke en døtt.

 

Er så koselig når pappa blir kjempesur og prøver å kaste en ostehøvel på meg og søstra fordi toastmaskinen ble ødelagt...

 

Slike fedre skulle hatt seg en smekk en viss plass:(

[Cortinarius rubellus]

Legen sender henvisning og så skal du få et brev tilbake, tid varierer veldig mye.

Legen min har sendt 8 henvisninger nå og har ikke fått hjelp ennå. Og det sto ganske klart i de henvisningene at det burde gå kjapt pga. visse årsaker, men det er ikke vanlig at det jeg opplever nå skjer.

Be legen din plukke opp telefonen, plukke frem den verste "bivirkningen" og kjefte. Funket for meg i alle fall, om nå enn det ikke var psykisk.

"Eg har ei gravid dama her så ikkje får sova, og henvisningen e sendt, og no e da gått 3 veke!"

Jeg fikk time dagen etter. ^^

 

Edit: Der høres det ut som om jeg hadde søvnproblemer, stemmer ikke, da hadde jeg fått beskjed om å gå hjem og prøve hardere. Det var bare en bivirkning. 8D

 

Vil ikke legge det ut her, men regner med du forstår når jeg sier han har skrevet den setningen som alle som jobber innenfor psykiatri skulle reagert på.

 

Men etter helga nå skal jeg ringe og høre hva faen er det de driver og stuker med.

Og når staten har skyld i mye av den dritten jeg har opplevd så blir jeg småforbanna.

[lain]

Jeg har venninne som har møtt på legevakten etter å ha avbrutt et forsøk på selvmord, trengte å få sydd litt.

Ho var livredd ho ikke skulle komme seg igjennom natten, redd hun skulle knekke sammen og prøve på nytt, og lykkes.

 

Men hun fikk ikke lov til å være der resten av natten for det. Beskjed om å reise hjem og ta kontakt med fastlege dagen etter.

 

Helsevesenet i Norge er ødelagt på mange områder, du kan være heldig og få behandling før ting går til helvete, eller du kan sitte der og ikke få hjelp uansett hva du sier og gjør. Dessverre kommer det alt for mye an på hvem som ser deg, eller hvem du tar kontakt med. Skulle ikke tro at de jobbet ut ifra de samme retningslinjene akkurat.

 

Håpløst å forholde seg til.

[Gjest Guest_desperat_*]

faen jeg er så langt ute å kjører, stup forelsket i min behandler og hele pakka, hva gjør man når den som skulle hjelpe deg har blitt en del av problemet? kan ikke bare bytte behandler heller, da vil jeg heller være deprimert hele livet, så lenge jeg får snakke med henne... JEG ER DESPERAT!

[MB2]

faen jeg er så langt ute å kjører, stup forelsket i min behandler og hele pakka, hva gjør man når den som skulle hjelpe deg har blitt en del av problemet? kan ikke bare bytte behandler heller, da vil jeg heller være deprimert hele livet, så lenge jeg får snakke med henne... JEG ER DESPERAT!

 

Det der er ikke noe nytt innen pasient/behandler. Snakk med henne da vel? Er sikkert skikkelig flaut og sånn, men det er nok det beste. Hun har helt sikkert vært med på noe slikt før, eller har kjennskap til det...

[Gjest Guest_Indigo_*]

Jeg er så redd for å skuffe deg. Kunne ønske jeg hadde mer å gi. Alt jeg vil er å gjøre deg glad. Se deg smile. Se deg le. Jeg vil ikke bli et problem for deg. En byrde. Jeg har alltid vært redd for å slippe folk for tett innpå meg. Nå er det din tur. Men hva kan jeg gjøre annet enn å ta meg sammen? Hjertet mitt hopper over et par slag når jeg ser deg, når jeg tenker på deg. Pulsen min øker når du tar på meg. Jeg lenger etter de varme, trygge hendene dine stryke over huden min. Jeg har troen på deg. Kunne bare ønske jeg hadde troen på livet.

[Gjest Guest_desperat_*]

faen jeg er så langt ute å kjører, stup forelsket i min behandler og hele pakka, hva gjør man når den som skulle hjelpe deg har blitt en del av problemet? kan ikke bare bytte behandler heller, da vil jeg heller være deprimert hele livet, så lenge jeg får snakke med henne... JEG ER DESPERAT!

 

Det der er ikke noe nytt innen pasient/behandler. Snakk med henne da vel? Er sikkert skikkelig flaut og sånn, men det er nok det beste. Hun har helt sikkert vært med på noe slikt før, eller har kjennskap til det...

Jeg vet det, men jeg vet også at de fleste behandlere velger å henvise til ny behandler når de får kjennskap til det! "kjærlighetssorgen" er allerede så tung at jeg tenker på å ende mitt liv, den vil bli forverret når jeg blir "avvist"