Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Jann - Ove]

Hun er så fantastisk. Hvorfor klarte jeg å rote det til?

 

Nå er det snart gått et år siden jeg sist traff henne, men fremdeles tenker jeg på henne.

 

Jeg tviler på at jeg noengang kommer til å møte noen annen som er så fantastisk som det hun er. Så herlig. Så smart. Så gal, på en positiv måte.

[Cortinarius rubellus]

Jenter som har kommet godt inn i hjertet glemmer man aldri:(

[Gjest Kakerlakken]

Jeg trodde gårsdagens fest skulle løse opp knuter. Jeg var fylt til randen med vrangforestillinger om hva det var som egentlig skjedde rundt meg, og alle illusjonene ble brutt på en gang. Jenta som jeg har vært forelsket i i det siste året virket mer og mer tilbøyelig overfor meg i de foregående ukene. Og jeg trodde virkelig at jeg hadde lagt det store gullegget når hun begynte å snakke med meg på rommet til husverten. Men samtalen var ikke i min favør. Hun var egentlig ikke ute etter noe annet enn å observere følelsene mine ettersom hun utøvde makt overfor sinnet mitt. "Jeg vil ikke du skal være forelsket i meg. Jeg vil du skal ha det bra". Jeg dro fra festen rett etterpå. Jeg tok med meg restene av spriten og gikk opp i fjellet. Jeg fikk en telefon underveis der bestevennen min og jenta sa de ville jeg skulle snu så vi kunne snakke.

 

Jeg møtte dem. Jenta snakket først. Hva hun egentlig gjorde der, vet jeg ikke. Hun sa ingenting som hun ikke hadde sagt et kvarter tidligere. Så var det bestevennen min som tok ordet. Han forklarte at han har ofte hatt dårlig samvittighet for at han har utelatt meg fra sosiale sammenkomster den siste tiden, og at han har ofte vært bekymret for hvordan jeg har følt meg. Og han sa alt sammen mens jenta fortsatt var der. Hun satt faktisk mellom oss. Han gjorde det ikke med vilje, og han skjønte ikke hva det var han gjorde, men jeg ble degradert til ingenting foran henne. Om jeg var ett lysår unna å få henne før den festen, ble avstanden doblet i ettertid. Jeg var selvsagt glad for oppskværingen jeg og ham i mellom, men alt i alt skulle jeg ønske han hadde latt være.

 

Jeg er fysiologisk godt utstyrt. Jeg er 183 cm, 76 kg og samtidig svært slank. Jeg ser ganske bra ut. Jeg er 14 år. Jeg er samtidig en av min skoles beste elever med godt over 5 i snitt. Bare jeg kommer i riktig humør, har jeg svært lett for å få folk til å le. Men trass alt dette er det umulig for meg å få jenta jeg vil ha. Og hun er ikke verdens mest uoppnåelige heller. Det er som å kjøre Ferrari i et bilrace der alle andre har Golf, men likevel tape. Inne i sinnet mitt ligger det en usynlig feil som sitter dypt, og den fungerer som et stort gjerde mellom meg og alt det jeg er ute etter.

 

Nå er resten av min tid på ungdomsskolen en ørken. Frem til sommeren har jeg nok vann og mat til å bevege meg fremover, men der er ingen oaser på veien. På skolen på mandag vil ting være forandret. Jenta har nå indirekte understrekt for andre gang at jeg er en taper, og bestevennen min har knust et svært tykt, uerstattelig lag is som vil prege oss i all fremtid. Han har sagt høyt ut at han synes synd på meg, og at han føler seg forpliktet til å gi meg noe å gjøre i frimuttene. Ingenting kan bli som det var før. Om jeg noensinne kunne håpt på et likeverdig vennskap oss i mellom, så gikk toget i går.

 

Alle som var tilstede på festen vet litt om hva som skjedde, og alle forventer at de vil se en svært deprimert gutt etter helgen. Alle vil være opptatt av å "hjelpe" meg, og alle vil være "ekstra greie" mot meg i en stund fremover. Hver eneste skoledag fremover vil statusen min bare synke og synke helt til jeg blir en kakerlakk. Jeg vil rømme. Rømme til en annen by for en stund, og tenke over hvordan ting kan løses.

[Gjest Slettet+5132]

Jenter er det mest ubrukelige som finnes, de sier de vil ha en jordnær gutt som de kan stole på osvosvosv, men såfort de ser en boler i skinnjakke og dopede øyner så faller de sammen.

Herregud.

Så flott at du skjærer alle over en kam da.

[SpeekoN]

Jeg trodde gårsdagens fest skulle løse opp knuter. Jeg var fylt til randen med vrangforestillinger om hva det var som egentlig skjedde rundt meg, og alle illusjonene ble brutt på en gang. Jenta som jeg har vært forelsket i i det siste året virket mer og mer tilbøyelig overfor meg i de foregående ukene. Og jeg trodde virkelig at jeg hadde lagt det store gullegget når hun begynte å snakke med meg på rommet til husverten. Men samtalen var ikke i min favør. Hun var egentlig ikke ute etter noe annet enn å observere følelsene mine ettersom hun utøvde makt overfor sinnet mitt. "Jeg vil ikke du skal være forelsket i meg. Jeg vil du skal ha det bra". Jeg dro fra festen rett etterpå. Jeg tok med meg restene av spriten og gikk opp i fjellet. Jeg fikk en telefon underveis der bestevennen min og jenta sa de ville jeg skulle snu så vi kunne snakke.

 

Jeg møtte dem. Jenta snakket først. Hva hun egentlig gjorde der, vet jeg ikke. Hun sa ingenting som hun ikke hadde sagt et kvarter tidligere. Så var det bestevennen min som tok ordet. Han forklarte at han har ofte hatt dårlig samvittighet for at han har utelatt meg fra sosiale sammenkomster den siste tiden, og at han har ofte vært bekymret for hvordan jeg har følt meg. Og han sa alt sammen mens jenta fortsatt var der. Hun satt faktisk mellom oss. Han gjorde det ikke med vilje, og han skjønte ikke hva det var han gjorde, men jeg ble degradert til ingenting foran henne. Om jeg var ett lysår unna å få henne før den festen, ble avstanden doblet i ettertid. Jeg var selvsagt glad for oppskværingen jeg og ham i mellom, men alt i alt skulle jeg ønske han hadde latt være.

 

Jeg er fysiologisk godt utstyrt. Jeg er 183 cm, 76 kg og samtidig svært slank. Jeg ser ganske bra ut. Jeg er 14 år. Jeg er samtidig en av min skoles beste elever med godt over 5 i snitt. Bare jeg kommer i riktig humør, har jeg svært lett for å få folk til å le. Men trass alt dette er det umulig for meg å få jenta jeg vil ha. Og hun er ikke verdens mest uoppnåelige heller. Det er som å kjøre Ferrari i et bilrace der alle andre har Golf, men likevel tape. Inne i sinnet mitt ligger det en usynlig feil som sitter dypt, og den fungerer som et stort gjerde mellom meg og alt det jeg er ute etter.

 

Nå er resten av min tid på ungdomsskolen en ørken. Frem til sommeren har jeg nok vann og mat til å bevege meg fremover, men der er ingen oaser på veien. På skolen på mandag vil ting være forandret. Jenta har nå indirekte understrekt for andre gang at jeg er en taper, og bestevennen min har knust et svært tykt, uerstattelig lag is som vil prege oss i all fremtid. Han har sagt høyt ut at han synes synd på meg, og at han føler seg forpliktet til å gi meg noe å gjøre i frimuttene. Ingenting kan bli som det var før. Om jeg noensinne kunne håpt på et likeverdig vennskap oss i mellom, så gikk toget i går.

 

Alle som var tilstede på festen vet litt om hva som skjedde, og alle forventer at de vil se en svært deprimert gutt etter helgen. Alle vil være opptatt av å "hjelpe" meg, og alle vil være "ekstra greie" mot meg i en stund fremover. Hver eneste skoledag fremover vil statusen min bare synke og synke helt til jeg blir en kakerlakk. Jeg vil rømme. Rømme til en annen by for en stund, og tenke over hvordan ting kan løses.

 

 

I frykt for å høres nedlatende ut, sier jeg bare at på din alder er det MANGE opp og nedturer.

Tro meg, livet mitt har gått fra bunn til topp, til et sted jeg ikke vil tenke på. Men alt har med innstillingen å gjøre, føler du deg, og forteller deg selv at du ikke har det bra, og att alt er bare dritt.

 

Så bli alt bare dritt. Veit det er vanskelig å endre innstilling, men positive tanker utgjør en stor del av humøret. Hva så om du ble hengt ut som et null foran jenta. Det er større fisk å fiske i havet. Jenter er kompliserte, og det er bare å gi opp om du prøver å forstå deres måter. Du er fortsatt ung, og med de karakterene kan du vise alle " vennene " dine att du, på tross av det som skjedde, kan gå med hodet hevet.

 

BTW, et siste tips;

Ikke prøv å være mer enn du er.

Vær deg selv.

[Snublefot]

Jenter er det mest ubrukelige som finnes, de sier de vil ha en jordnær gutt som de kan stole på osvosvosv, men såfort de ser en boler i skinnjakke og dopede øyner så faller de sammen.

Herregud.

Så flott at du skjærer alle over en kam da.

 

Alle foretrekker forskjellige ting, men kan love deg at alle jenter der ute foretrekker ikke bolere. I enkelte miljøer kan det kanskje være tilfelle, men da må man oppsøke noe annet. Ikke forvent miljøet skal forandre seg for deg. Oppsøk andre steder og treff nye mennesker.

[Jann - Ove]

Jeg liker ikke folk.

 

Ha. Ha. Ha.

 

Tror nesten jeg må forlate menneskeheten før jeg skader noen.

[Snublefot]

Hva liker du ikke med oss da?

[Jann - Ove]

Mennesker generelt er så... enkle og kjedelige.

 

Så pretensiøse og hovne. Så latterlig selvopptatte.

 

Og så dumme. Fremfor alt.

 

Nei, jeg gir faen.

 

Jeg ser bare forbi fasaden, til en menneskehet uten håp. På en verden i forfall. Og folk forventer å være lykkelige i all elendigheten.

[Gjest Slettet+5132]

Alle foretrekker forskjellige ting, men kan love deg at alle jenter der ute foretrekker ikke bolere. I enkelte miljøer kan det kanskje være tilfelle, men da må man oppsøke noe annet. Ikke forvent miljøet skal forandre seg for deg. Oppsøk andre steder og treff nye mennesker.

Den kan jeg skrive under på.

[Snublefot]

Unngå mennesker fordi de er "beneath you" vil neppe gjøre deg noe lykkeligere, og gjør vel egentlig deg til den enkle og hovne. Noe jeg tror du egentlig ikke er.

[Jann - Ove]

Enkel og hoven, nei.

 

Ødelagt og unyttig, ja.

 

Men sånn er jeg bare.

[Snublefot]

Misforstått og ensom. Som flere andre her. Brikkene faller nok på plass til slutt skal du se.

[Jann - Ove]

Misforstått, tja - få vet om monsteret som lurer i meg. Ensom, nei. Jeg er et usosialt dyr.

 

Jeg trenger igrunn kun en brikke; en fast inntekt som gjør det mulig å isolere meg fra resten av menneskeheten, en intekt skapt av et yrke som gjør interaksjonen med andre mennesker i yrkesgjennomføringen tolererbar.

[Demonfudge]

Hvorfor skaffer du deg ikke bare den faste inntekten, da?

 

Som Snublefot sier, da vil jo kanskje brikkene falle på plass og du kan bo alene oppe på et fjell eller hva du har snakket om.

 

Samme her, prøver å være så snill og omtenksom jeg kan, men det blir verdsatt hos de aller færreste virker det som. Uansett hvor hardt jeg prøver, kommer jeg aldri inn i hjertet til jenta jeg er forelsket i sårer utrolig mye når du tror det kanskje blir noe, men ser hun roter med en eller annen badboy hun møtte 5 minutter siden på en fest. Blir så forvirret, skuffa og usikker på hva jeg skal gjøre.

 

Jeg tenker på meg selv som snill og omtenksom. Om jeg er det er jo opp til andre å si noe om, men jeg har hvertfall fått inntrykk av at jeg er det.

 

Du kan jo tenke sånn at det er hun som går glipp av noe. Hun går glipp av en fyr som er omtenksom, snill, glad. En gutt som bryr seg og som sannsynligvis vil gjøre veldig mye for at hun har det bra. Istedenfor så går hun for en som kanskje ikke behandler henne så veldig bra og som kanskje bare vil ha seg noe. (Nå vet jeg jo ikke hvordan han er, er jo mulig han er tøff utenpå og "myk" på innsiden.)

 

Vær deg selv og gjør det du føler er riktig, så finner du den jenta du vil ha.

Endret 6. desember 2009 av DemonFudge

[Jann - Ove]

Det tar tid.

 

Vet at jeg vil vantrives i f.eks en typisk butikkjobb, og da må jeg nesten tåle bylivet mens jeg tar en utdannelse som gjør det mulig å finne en jobb som ikke er helt grusom.

[Gjest Gjest]

Jann-Ove jeg er akkurat som deg, og har innsett at alt er håpløst, med mindre bill gates adopterer meg og gir meg masse penger så er livet bye bye

[Jann - Ove]

Man kan gi opp menneskeheten uten å gi opp seg selv.

 

Det fins skjønnhet i verden. Det fins nytelse. Man må bare gidde å grave seg gjennom nok elendighet til å finne det.

[Getingar]

Man kan gi opp menneskeheten uten å gi opp seg selv.

 

Det fins skjønnhet i verden. Det fins nytelse. Man må bare gidde å grave seg gjennom nok elendighet til å finne det.

Jag skall på misantropfest imorrn

bara jag är inbjuden

 

Du kanske borde hålla en sådan fest själv.

[Gjest Gjest]

Man kan gi opp menneskeheten uten å gi opp seg selv.

 

Det fins skjønnhet i verden. Det fins nytelse. Man må bare gidde å grave seg gjennom nok elendighet til å finne det.

ja men hva kan man gjøre? når foreldrene mine sparker meg ut så har jeg jo ingenting