Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Guest_meg_*]

Hva skjer hvis man forteller en psykolog at man vil ta livet sitt og har det planlagt? Jeg skjønner at det er forskjell på det og selvmordstanker men hvordan vil psykologen reagere? Hvis man er over 16 blir det fortalt til foreldrene? Hvis dette så forstår jeg det ikke, siden det fort kan forværre problemer...Og til sist hvordan fungerer tvangsinnleggelse og hva er det? Eventuelt andre ting som kan skje?

 

Har en venn som sliter veldig men han tør ikke være ærlig med sin psykolog...

Jeg fortalte min psykolog at jeg hadde det. De var ikke på det heftigste da h*n spurte. H*n spurte hvordan jeg hadde tenkt å gjøre det, og jeg svarte. Det ble ikke gjort noe, men det forventa jeg ikke heller akkurat da, jeg satt jo ikke å "trua" med å gjøre det, da hadde det kasnkej vært noe annet. uansett ble det heller ikke sagt noe til foreldre selv om jeg var under 18. Det endte jo opp med at jeg prøvde, men jeg sitter da her fortsatt.

 

Når det gjelder vennen din så oppfordrer jeg deg egentlig til å kontakte noe helsepersonell dersom du virkelig frykter hans/hennes liv, sån at du kan kanskje (i samarbeid med de) finne en måte å "lokke" vennen din til å bli innlagt. Det høres nok jævlig sleipt ut, men vennen din kommer kanskje til å takke deg senere, selv om han/hun sikkert kommer til å være jævlig forbanna på deg den første tiden.

Det høres sikkert ut som et helt idiotisk tips. jeg bare tenkte at det kunne vøre et bedre alternativ til at vennen din dør. Jeg hørte også på et foredrag for noen mnd siden, hun som holdt det hadde slitt i barndommen og hatt depresjoner og psykoser og lignende. Hun fortalte at en av vennene fikk nok, h*n klarte ikke se henne lenger i den tilstanden, siden hun bare hadde det vondt hele tiden, og det gikk også utover de rundt henne som prøvde å trøste henne i lang tid. Det endte opp med at hun ble "lurt" med til legevakten eller et sted (husker ikke helt), og deretter tvanginnlegt. Hun fortalte at hun selvfølgelig var utrolig sint og frustrert og ikke skjønte hvordan den vennen kunne gjøre noe sånt mot henne, og det er jo forståelig, men senere hadde hun forstått og tilgitt den vennen som "lurte" henne. Tror hun kom fra "Venn1" om jeg husker rett (om et har noe å si).

Så du sier at psykologen din ikke gjorde noe som helst? H*n bare spurte noen spørsmål og lot deg gå? Jeg har virkelig ingen tro på psykiatrien i Norge hvis det du sier er sant. Men hvordan går det med deg nå da? Er du "frisk"? Og i så fall ble du det bare av å småprate med en psykolog? Og beklager hvis jeg spør for mye men skadet du deg i forsøket eller var du bare i ferd med å gjøre det?

[L4r5]

Da jeg var 16 og prøvde å ta livet av meg så var det nettopp det som skjedde hvertfall. Liten prat med psykiater/psykolog/sosionom/whatever-det-nå-var og så sendt hjem. Tre behandlingstimer senere var jeg erklært "frisk".

Men dette var 12 år siden da.

[Gjest Gjest]

Da jeg var 16 og prøvde å ta livet av meg så var det nettopp det som skjedde hvertfall. Liten prat med psykiater/psykolog/sosionom/whatever-det-nå-var og så sendt hjem. Tre behandlingstimer senere var jeg erklært "frisk".

Men dette var 12 år siden da.

Så vidt jeg vet har mye skjedd i psykiatrien de siste årene, så jeg håper virkelig det er bedre enn som så...

 

Men beklager at jeg spør, var forsøket ditt et rop om hjelp eller var det seriøst planlagt og i følge deg nødt til å lykkes?

[L4r5]

Det er bare å spørre. Men om jeg ikke liker spørsmålene så forbeholder jeg meg retten til å holde kjeft.

Da jeg prøvde var det et reelt forsøk. Å våkne opp på sykehuset var definitivt ikke en del av planen. Følte meg ikke spesielt smart da.

Hadde valgt et tidspunkt der jeg var aleine hjemme. Ble funnet av noen som kom på uanmeldt besøk.

[CypheroN]

Hva tenker du om dette i ettertid Lars? Angrer du? Du virker veldig åpen så jeg griper sjansen og spørr.

[L4r5]

Ser på det som en fullstendig unødvendig opplevelse som ikke gav meg annet enn enda mer pes.

[Gjest Gjest]

Det er bare å spørre. Men om jeg ikke liker spørsmålene så forbeholder jeg meg retten til å holde kjeft.

Da jeg prøvde var det et reelt forsøk. Å våkne opp på sykehuset var definitivt ikke en del av planen. Følte meg ikke spesielt smart da.

Hadde valgt et tidspunkt der jeg var aleine hjemme. Ble funnet av noen som kom på uanmeldt besøk.

Uff, det kan ikke ha vært noe særlig.

 

Men har du hatt flere forsøk i ettertid? Er du "frisk" nå? (vet ikke hva du led av så jeg anntok depresjon)

[L4r5]

Har hatt forsøk også etterpå. Et forsøk allerede får det var gått et halvår.

 

Vil ikke si jeg er "frisk". Sliter med mine ting enda. Er dager der som er utrolig tunge. Mine "demoner" er en stadig tilbakevendende depresjon, noen episoder fra barndommen jeg sliter med samt en del angst (både sosial angst og panikkanfall).

[Gjest Guest_L82_*]

Hmm.. Prøver meg med mitt første innlegg som helt ny bruker, håper jeg finner ut hvordan dette fungerer

Av de siste innleggene ser jeg mye jeg kjenner meg igjen i... Psykiatrien i Norge er dessverre på et nivå der man må være klar for å utføre selvmord der og da for å bli lagt inn. Jeg har selv hatt flere samtaler med både lege og min psykolog der jeg forklarer at selvmordstanker er noe jeg har hatt hver eneste dag gjennom halve livet mitt (er 27 nå). Dette gir ikke noe automatisk tilbud om innleggelse. Et par ganger har jeg vært så ute av meg at jeg har sagt jeg selv er redd for at jeg kan finne på noe dumt. Først da vil det "vurderes" om innleggelse er aktuelt. Men det har ikke blitt noe av da min psykolog har forklart meg hvordan det ville foregått. Mest sannsynlig få tildelt en seng på gangen et sted, uten mulighet for å oppnå den roen man søker etter...

 

Rotete hode for tiden, så innlegget ble vel også noe rotete. Regner med mange her inne kjenner seg igjen i hvordan det er med sånne dager

[Cortinarius rubellus]

Da jeg var 16 og prøvde å ta livet av meg så var det nettopp det som skjedde hvertfall. Liten prat med psykiater/psykolog/sosionom/whatever-det-nå-var og så sendt hjem. Tre behandlingstimer senere var jeg erklært "frisk".

Men dette var 12 år siden da.

Så vidt jeg vet har mye skjedd i psykiatrien de siste årene, så jeg håper virkelig det er bedre enn som så...

 

Men beklager at jeg spør, var forsøket ditt et rop om hjelp eller var det seriøst planlagt og i følge deg nødt til å lykkes?

 

Psykologien ikke blitt noe bedre for og si det mildt uten at jeg skal begynne med min "helse-norge"-tale.

Men den muligheten og kunne styre når livet mitt skal ende, den døra kommer jeg aldri til og lukke.

Eneste jeg angrer på er at jeg ikke fikk det til, noe jeg gjør dne dag i dag.

Jeg står på, men ingen har til dags dato klart og i hva i svarte er poenget med og fortsette og fortsette når man sliter med visse ting.

Det svaret jeg har likt best hittil var en psykolog som sa "former deg, det er meningen med livet" pg av alt det søte pisset som tenk på familien din ( er ikke alle som har den fine drømmefamilien som er der for deg hele tiden ) og det er feigt og ta den veien ( det er faktisk mitt liv; ).

Jeg forstår veldig godt de som gjør det og fortsetter helt til de har klart det.

Man kommer til et punkt der man føler at livet er meningsløst.

OG det eneste som driver meg er at jeg håper at en dag så finner jeg det ut, men frem til den dagen så er den døra der åpen.

 

 

Siden jeg ser noen som tror psyaktrien fungerer bra så opplevde jeg tilnærmet slik L4r5 gjorde, bare legen lo og sendte meg hjem og ba meg holde sengen.

Endret 2. desember 2009 av Amanita Muscaria

[Gjest Gjest]

Livet er så ufattelig vanskelig jeg tar det med ro og overbeviser meg selvomat jeg ikke alltid vil være alene. før jeg aner det sparker omgivelsene meg hardt i balla til gjengjeld!(og jeg er jente(!)) Faen.

 

21!! Tjueen år totalt alene. Uviten om en følelse jeg lever for å oppnå. Jeg har alle ting, men jeg har INGEN! Jeg ser rosenrøde kinn og gristrende øyne. Men de er aldri rettet mot meg. Tredjeperspektiv. Og værst av alt; jeg synes så ufattelig synd på meg selv, og er livredd for at vennene mine også skal gjøre det. 21 år er mye for en som alltid har vendt seg til folk, og alltid har innerst inne vært på utkikk. 21 år med enveisblikk, som venter på at noen skal tolke det, og gjengjelde det. Jeg er en god person, hvorfor ser jeg da på meg selv ovenfra og ser at jeg ikke blir sett? I mitt logiske hode er det noe galt, og jeg kommer ikke unna at det er meg det ernoe galt med.

[L4r5]

Da sitter jeg her. Ikke lyst til å legge meg i det hele tatt. Dama ligger og sover søtt for lenge siden. Jeg bare... klarer ikke nå. Møkkahode. Jævla tanker som ikke vil slutte å kverne. Jo nærmere jul, jo verre blir det. Slik har det vært de siste fem åra hvertfall. I år sa jeg til meg selv at jeg skulle prøve å sette det til side og være så julete jeg bare klarer. Omfavne alle de gamle tradisjonene og gjøre det beste jeg kan ut av det. Kunne jo hende det hjalp. Ikke bare sitte og sture liksom.

Men neida. Det ser ikke ut til å gjøre noen forskjell.

Faen ta hele dritten. Hva er jula for egentlig? Joda, den er sikkert koselig for mange. Men for meg minner den meg bare om alt jeg har mistet. Alt jeg har ødelagt. Alt som kunne ha vært.

Og det er fortsatt bare begynnelsen av desember. At this rate så kommer jeg til å kræsje totalt lenge før julaften. Enten det eller så må jeg ringe legen etter mer beroligende før det egentlig er meningen.

[SaitekQ]

Lars, trist å høre at du har det slik i juletiden.

 

Har egentlig ikke så mye å si, men å ta piller hjelper ingen ting, anbefaler deg å oppsøke psykolog for slik kan du ikke ha det.

 

Lykke til vidre.

[WarpX]

Livet er så ufattelig vanskelig sad.gif jeg tar det med ro og overbeviser meg selvomat jeg ikke alltid vil være alene. før jeg aner det sparker omgivelsene meg hardt i balla til gjengjeld!(og jeg er jente(!)) Faen.

 

21!! Tjueen år totalt alene. Uviten om en følelse jeg lever for å oppnå. Jeg har alle ting, men jeg har INGEN! Jeg ser rosenrøde kinn og gristrende øyne. Men de er aldri rettet mot meg. Tredjeperspektiv. Og værst av alt; jeg synes så ufattelig synd på meg selv, og er livredd for at vennene mine også skal gjøre det. 21 år er mye for en som alltid har vendt seg til folk, og alltid har innerst inne vært på utkikk. 21 år med enveisblikk, som venter på at noen skal tolke det, og gjengjelde det. Jeg er en god person, hvorfor ser jeg da på meg selv ovenfra og ser at jeg ikke blir sett? I mitt logiske hode er det noe galt, og jeg kommer ikke unna at det er meg det ernoe galt med.

Prøv 36 år helt alene. Folk begynner sikkert å lure på om jeg er homo, men det er jeg ikke. Kanskje man ender opp som denne fyren, hvem vet...håper ikke det da (han gikk amok i et treningsstudio og drepte tre kvinnfolk pluss seg selv).

 

Endret 3. desember 2009 av WarpX

[L4r5]

Lars, trist å høre at du har det slik i juletiden.

 

Har egentlig ikke så mye å si, men å ta piller hjelper ingen ting, anbefaler deg å oppsøke psykolog for slik kan du ikke ha det.

 

Lykke til vidre.

Takk.

Har gått til psykolog, men har flytta og da måtte jeg ha ny henvisning. Og det tar jo selvsagt hundre år å få fiksa. Har venta siden august på ny behandler her jeg bor nå. Merker jeg trenger det snart.

 

Og, nei, piller løser selvsagt ikke noe. Men det holder de verste angstanfalla i sjakk hvertfall. Er ikke noe jeg går på fast, men jeg har resept på sobril som jeg tar "ved behov"

[SaitekQ]

Bra å høre at du får hjelp "snart" da. Veldig få som fortjener å føle seg slik, spessielt i disse juletider.

[AmonAmarth]

Bra å høre at du får hjelp "snart" da. Veldig få som fortjener å føle seg slik, spessielt i disse juletider.

 

 

Hvordan går det med deg og jenta du snakket om, da?

[SaitekQ]

Går jævlig bra egentlig, har ikke sagt et ord til på en gooood stund nå.

[Raudridder]

Tja, tross alt har dere vel ikke hatt et aktivt kjønnsliv før dere ble 11-12, så det barberer av noen år.

[SaitekQ]

Tja, tross alt har dere vel ikke hatt et aktivt kjønnsliv før dere ble 11-12, så det barberer av noen år.

 

Hva?