Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Puke Nukem]

Får jeg lov til å depper over at jeg er de siste dagenen har vært mindre deppa enn jeg pleier?

 

Jeg har absolutt ingen grunn til å være mindre deppa!

[Gjest Slettet+6132]

Er ikke det noe å være glad for?

[Puke Nukem]

joda, er jo det

 

Men deppe fordi at jeg vet at det kommer til å gå over? Det er vel lov?

[Cortinarius rubellus]

Vanlig at man har bedre dager, alt går i bølger.

til og med på bunnen;)

Og hvis man føler litt glede over at det er litt bedre, så dyrk den så lenge du kan:D

[Gjest 11gjesten]

Godt eller dårlig tegn når man gjør sitt beste for å trampe seg selv ned i søla når ting ikke føles like håpløst som vanlig?

[Cortinarius rubellus]

Er ikke noe bra "tegn", vil heller kalle det en ond sirkel.

Hvis man er vant med og ha det tøft så takler man det bedre enn og ha det bra.

Så mange som er vant med og ha det tungt gjør det, prøver og trykke seg ned.

Der er man "trygg".

[TheMartine]

joda, er jo det

 

Men deppe fordi at jeg vet at det kommer til å gå over? Det er vel lov?

 

Nå minner du meg om faren min. Han blir helt fra seg hvis han ikke har noe å surve over, så han går faktisk aktivt inn for å skape flere problemer for seg selv.

 

Ikke at du gjør det, men jeg synes bare det er så snålt med sånne som aldri kan ta det gode for hva det faktisk er.

[Puke Nukem]

joda, skal ikke deppe over akkurat det!

 

Jeg tvinger bort tankene, bare driter i det som gjør meg deppa!

[TheMartine]

Drit i å være deppa over å ikke være deppa, er vel moralen ^^

[Puke Nukem]

ja

[Gjest Guest_skadeskutt_*]

Er det noe håp for meg? Har vært deprimert i ca 4 mnd, og det blir bare værre og værre. Etter at jeg begynte på VGS så har alt gått nedover, ble en alt for stor overgang både på det faglige og det sosiale plan. På ungdomskolen hadde jeg relativt gode karakterer og tok lett på ting, jeg trengte knapt å lese for å få 5ere og 6ere. Men nå ble det annereldes. Jeg møtte veggen og ble bare tristere og tristere.

 

Jeg har faktisk snakket med mine foreldre og en helsesøster på skolen, men jeg klarer ikke å være ærlig. Jeg har altså selvmordstanker og disse kan jeg overhode ikke formidle til mine foreldre, de er slitne nok fra før, og bare den lille delen de har fått hørt hos meg var nok til å gjøre dem veldig bekymret. Jeg er 16 år så jeg vet at helsepersonell har taushetsplikt, men jeg er redd for at den kan brytes dersom jeg er 100% ærlig.

 

Skal også begynne hos psykolog, men jeg er skeptisk til det. Var til en vurderingstime og ble fortalt at jeg var alvorlig deprimert, noe jeg viste. Og har ikke fått vite når jeg skal begynne å gå til timer, men hjelper dette? Noen erfaringer? Blir man prakket på medisiner med en gang man har et tilsynelatende stort problem? Hjelper det å bare prate? Klarer man å være 100% ærlig med en fremmed person? Er psykologer kalde? Er også redd for å bli avhengig av både samtaler og medisiner, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

[Jann - Ove]

Du blir ikke prakket på medisin om du ikke vil det.

 

Det kan faktisk hjelpe å bare prate. Gi det tid, og ikke gjør noe drastisk nå.

[TheMartine]

Skal også begynne hos psykolog, men jeg er skeptisk til det. Var til en vurderingstime og ble fortalt at jeg var alvorlig deprimert, noe jeg viste. Og har ikke fått vite når jeg skal begynne å gå til timer, men hjelper dette? Noen erfaringer? Blir man prakket på medisiner med en gang man har et tilsynelatende stort problem? Hjelper det å bare prate? Klarer man å være 100% ærlig med en fremmed person? Er psykologer kalde? Er også redd for å bli avhengig av både samtaler og medisiner, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

 

Nei, du blir ikke prakket på medisiner.

Ja, det hjelper masse å prate, og det er mange fine terapiformer som går ut på samtaler, og intet mer.

Om du klarer å være ærlig, er det bare du som kan svare på. Jeg synes det er lettere å være ærlig mot en vilt fremmed, enn å fortelle alle mine mørkeste tanker til dem rundt meg.

Psykologoer er som regel flinke til å lese hvordan du har det, og vil tilpasse seg deg sånn at du føler deg avslappet og komfortabel i en samtale. De skal jo tross alt prøve å skape tillit mellom dere.

 

Men husk det, da, at om du virkelig ikke føler det funker med den psykologen du får, bør du prøve å finne en ny. Det er jo ikke alltid man har god kjemi med alle og enhver.

[H3N]

Er det noe håp for meg? Har vært deprimert i ca 4 mnd, og det blir bare værre og værre. Etter at jeg begynte på VGS så har alt gått nedover, ble en alt for stor overgang både på det faglige og det sosiale plan. På ungdomskolen hadde jeg relativt gode karakterer og tok lett på ting, jeg trengte knapt å lese for å få 5ere og 6ere. Men nå ble det annereldes. Jeg møtte veggen og ble bare tristere og tristere.

 

Jeg har faktisk snakket med mine foreldre og en helsesøster på skolen, men jeg klarer ikke å være ærlig. Jeg har altså selvmordstanker og disse kan jeg overhode ikke formidle til mine foreldre, de er slitne nok fra før, og bare den lille delen de har fått hørt hos meg var nok til å gjøre dem veldig bekymret. Jeg er 16 år så jeg vet at helsepersonell har taushetsplikt, men jeg er redd for at den kan brytes dersom jeg er 100% ærlig.

 

Skal også begynne hos psykolog, men jeg er skeptisk til det. Var til en vurderingstime og ble fortalt at jeg var alvorlig deprimert, noe jeg viste. Og har ikke fått vite når jeg skal begynne å gå til timer, men hjelper dette? Noen erfaringer? Blir man prakket på medisiner med en gang man har et tilsynelatende stort problem? Hjelper det å bare prate? Klarer man å være 100% ærlig med en fremmed person? Er psykologer kalde? Er også redd for å bli avhengig av både samtaler og medisiner, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

 

Det er absolutt håp for deg, jeg kan kjenne meg igjen i mye du skriver.

Jeg hadde og gode karakterer på ungdomskolen.. selv om jeg sleit en del alllerede da, som jeg droppa ut av, og var veldig langt nede.

Men etter sommern i år, begynnte jeg på en ny skole, og det funker faktisk greit så langt.

Ut i fra hvor jeg var, så har jeg egentlig hatt sinnsykt framgang de siste månedene.

 

Hvis du har en bruker kan du få msn min, hvis du vil.

[Gjest Guest_skadeskutt_*]

Ja jeg forstår det at samtale terapi kan ha effekt, men jeg er redd for at hvis det skal funke så må jeg like personen, og da risikerer jeg å bli avhengig av terapi, noe som bekymrer meg.

 

Jeg tenker om helsevesenet at de ønsker å drege deg ned å utnytte deg for penger for all tid, helvete så mange negative tanker jeg har

[TheMartine]

Ja jeg forstår det at samtale terapi kan ha effekt, men jeg er redd for at hvis det skal funke så må jeg like personen, og da risikerer jeg å bli avhengig av terapi, noe som bekymrer meg.

 

Jeg tenker om helsevesenet at de ønsker å drege deg ned å utnytte deg for penger for all tid, helvete så mange negative tanker jeg har

 

Du må ha en viss kjemi med vedkommende for at det skal være en god opplevelse, ja. Det er lettere å åpne seg for noen man føler man kan stole på, og det er enklere å ta imot konstruktiv kritikk dersom man er positiv til den som gir den.

 

Jeg lurer litt på hva du mener med å bli avhengig av terapi. Nå er det gjerne sånn at når man først kommer i gang og får åpnet seg, kan det kjennes veldig deilig å endelig få lettet på trykket man har bygget opp over lang tid. Sånn er det for mange når de begynner i terapi. Og det er bra, for da er du i hvert fall motivert til å fortsette.

 

Gjør de jobben sin riktig, skal du få et godt nok tilbud til at du ikke skal tenke at du trenger mer terapi når du er ferdig der. Men regn med at det tar lang tid. Jeg går i samtaleterapi for tredje året nå, og har fortsatt minst et halvt år igjen.

[Gjest Guest_skadeskutt_*]

Er det noe håp for meg? Har vært deprimert i ca 4 mnd, og det blir bare værre og værre. Etter at jeg begynte på VGS så har alt gått nedover, ble en alt for stor overgang både på det faglige og det sosiale plan. På ungdomskolen hadde jeg relativt gode karakterer og tok lett på ting, jeg trengte knapt å lese for å få 5ere og 6ere. Men nå ble det annereldes. Jeg møtte veggen og ble bare tristere og tristere.

 

Jeg har faktisk snakket med mine foreldre og en helsesøster på skolen, men jeg klarer ikke å være ærlig. Jeg har altså selvmordstanker og disse kan jeg overhode ikke formidle til mine foreldre, de er slitne nok fra før, og bare den lille delen de har fått hørt hos meg var nok til å gjøre dem veldig bekymret. Jeg er 16 år så jeg vet at helsepersonell har taushetsplikt, men jeg er redd for at den kan brytes dersom jeg er 100% ærlig.

 

Skal også begynne hos psykolog, men jeg er skeptisk til det. Var til en vurderingstime og ble fortalt at jeg var alvorlig deprimert, noe jeg viste. Og har ikke fått vite når jeg skal begynne å gå til timer, men hjelper dette? Noen erfaringer? Blir man prakket på medisiner med en gang man har et tilsynelatende stort problem? Hjelper det å bare prate? Klarer man å være 100% ærlig med en fremmed person? Er psykologer kalde? Er også redd for å bli avhengig av både samtaler og medisiner, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

 

Det er absolutt håp for deg, jeg kan kjenne meg igjen i mye du skriver.

Jeg hadde og gode karakterer på ungdomskolen.. selv om jeg sleit en del alllerede da, som jeg droppa ut av, og var veldig langt nede.

Men etter sommern i år, begynnte jeg på en ny skole, og det funker faktisk greit så langt.

Ut i fra hvor jeg var, så har jeg egentlig hatt sinnsykt framgang de siste månedene.

 

Hvis du har en bruker kan du få msn min, hvis du vil.

 

har msn [email protected]

[Gjest Guest_skadeskutt_*]

Ja jeg forstår det at samtale terapi kan ha effekt, men jeg er redd for at hvis det skal funke så må jeg like personen, og da risikerer jeg å bli avhengig av terapi, noe som bekymrer meg.

 

Jeg tenker om helsevesenet at de ønsker å drege deg ned å utnytte deg for penger for all tid, helvete så mange negative tanker jeg har

 

Du må ha en viss kjemi med vedkommende for at det skal være en god opplevelse, ja. Det er lettere å åpne seg for noen man føler man kan stole på, og det er enklere å ta imot konstruktiv kritikk dersom man er positiv til den som gir den.

 

Jeg lurer litt på hva du mener med å bli avhengig av terapi. Nå er det gjerne sånn at når man først kommer i gang og får åpnet seg, kan det kjennes veldig deilig å endelig få lettet på trykket man har bygget opp over lang tid. Sånn er det for mange når de begynner i terapi. Og det er bra, for da er du i hvert fall motivert til å fortsette.

 

Gjør de jobben sin riktig, skal du få et godt nok tilbud til at du ikke skal tenke at du trenger mer terapi når du er ferdig der. Men regn med at det tar lang tid. Jeg går i samtaleterapi for tredje året nå, og har fortsatt minst et halvt år igjen.

 

Jeg mener det at jeg skal få et så stort behov for den (ene timen i uka?) at jeg ikke klarer å tenke på annet, det var en nokså stor lettelse å prate med helsesøster og jeg fikk en slags følelse for henne (som dog begynner å minke) som gjorde at jeg ikke tenkte på annet enn henne, og det var ikke gøy.

[TheMartine]

Jeg mener det at jeg skal få et så stort behov for den (ene timen i uka?) at jeg ikke klarer å tenke på annet, det var en nokså stor lettelse å prate med helsesøster og jeg fikk en slags følelse for henne (som dog begynner å minke) som gjorde at jeg ikke tenkte på annet enn henne, og det var ikke gøy.

 

Hvis du synes du har behov for mer intensiv behandlig, må du si det til psykologen din. Være helt ærlig om alt, også om dine følelser for vedkommende. Det skal være ren luft mellom dere, det er viktig.

 

Nå vet jeg ikke hvor lett du har for å knytte deg til folk, eller hvor mange du har snakket om dette med, men om det er første gangen du åpner deg skikkelig for noen, er det ikke så rart at du får litt spesielle følelser for vedkommende.

 

Du har jo gjort deg selv veldig sårbar ved å åpne deg, og når du fikk god respons tilbake, har du vel bare skapt et sterkere bånd til helsesøsteren enn du trodde du kom til å gjøre. Det er ganske naturlig, og mest intenst i begynnelsen. Etter hvert som du blir vant til å snakke om det vanskelige du sliter med, kobler du heller ikke alle følelsene til hver eneste samtale.

[Gjest Guest_skadeskutt_*]

Jeg mener det at jeg skal få et så stort behov for den (ene timen i uka?) at jeg ikke klarer å tenke på annet, det var en nokså stor lettelse å prate med helsesøster og jeg fikk en slags følelse for henne (som dog begynner å minke) som gjorde at jeg ikke tenkte på annet enn henne, og det var ikke gøy.

 

Hvis du synes du har behov for mer intensiv behandlig, må du si det til psykologen din. Være helt ærlig om alt, også om dine følelser for vedkommende. Det skal være ren luft mellom dere, det er viktig.

 

Nå vet jeg ikke hvor lett du har for å knytte deg til folk, eller hvor mange du har snakket om dette med, men om det er første gangen du åpner deg skikkelig for noen, er det ikke så rart at du får litt spesielle følelser for vedkommende.

 

Du har jo gjort deg selv veldig sårbar ved å åpne deg, og når du fikk god respons tilbake, har du vel bare skapt et sterkere bånd til helsesøsteren enn du trodde du kom til å gjøre. Det er ganske naturlig, og mest intenst i begynnelsen. Etter hvert som du blir vant til å snakke om det vanskelige du sliter med, kobler du heller ikke alle følelsene til hver eneste samtale.

Ja, det er første gang jeg har åpnet meg ordentlig for noen, tror ikke jeg knytter meg så lett til folk, holder meg mest for meg selv og prøver aldri å komme innpå folk.

 

Takk for informasjonen, jeg hadde trodd jeg skulle oppleve dette igjen. Kanskje jeg gjør det, så bør jeg si ved første samtale hos psykolog at jeg er redd for at dette kan skje? Eller blir det for dumt? Vil ikke bli dømt for å være en snåling, men vil gjerne lære meg å kvitte meg med slike følelser.