Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Guest_Henne_*]

Jeg fatter ikke hvordan hun kan gjøre noe sånt med meg. Hun vet at jeg ikke har det bra, men likevel lar hun det passere. Hun har jo gjort så godt hun kan, ikke sant? Hva FAEN har hun gjort?! Hun har sett meg. Sett hva jeg går gjennom hver eneste dag. Men hun hadde det jo så mye verre enn meg, og mine problemer er ikke nok til å få hjelp . Særlig ikke psykolog, for det koster jo penger. Hvem i helvete sa at hun skulle betale? Jeg bruker penger på det som er nødvendig for at JEG skal ha et bra liv. Men hei, det er jo bare å skjerpe seg, for jeg er jo bare lat og trøtt. Jeg fatter fremdeles ikke hvordan hun kan si noe sånt. Hvordan kan hun bedømme min stilstand?

 

Er det ikke nok å ha selvmordstanker, kanpt spise, ha null motivasjon, null glede, null energi, fysiske plager som følge av de psykiske, ikke klare å komme seg gjennom dagen, ikke klare å komme seg opp, ha angst for ting og være redd?

 

Greit. Jeg er vel ikke verdt noe.

[SpecialForce]

Kommer helt an på din alder. Er du under 18 så kan du kjøre på. Over, da er det litt værre med mindre du skulle klare å få økonomisk støtte til dette gjennom NAV, men det er utenfor det jeg kan..

[Alastor]

Ærlig talt; skjønner du ikke at de har hørt de enkle rådene før? Alt blir bare værre av å høre det samme ugjennomførbare løsningene om og om igjen. Man trenger ikke å bli minnet på hvor enkelt det er å løse det for folk som ikke har problemet selv.

 

Har man ikke forståelse for at et problem kan være vanskelig, så er det bedre å la vær å skrive noe enn å være negativ.

 

Du bagatelliserer psykiske problemer. Slike arrogante og bastante holdninger om hvordan man løser ting hører ikke hjemme på et seriøst helseforum. Når man sliter og skriver her, så kommer det ingenting positivt ut av slike svar. Husk at selvmord etter depresjon er en av de større dødsårsakene i det moderne samfunn. Slike "små" problem er potensielt dødlige om de får lov til å utvikle seg, og man aldri blir tatt seriøst fordi det liksom er sååå enkelt å fikse de.

 

Edit: om du med effektivt mener mest effektivt i å kansje forverre situasjonen til den enkelte, så ja. Det er mer effektivt å være negativ. Ord på internett kan såre hardt. Vi må være varsomme.

 

Jeg forsøkte å sette en strek på forrige siden. Jeg prøver på nytt, og lar dette innlegget stå som sistepost.

 

Det er helt lov å mene at negativitet og pushing er eneste rette måten å hjelpe folk med en type problemer. MEN DET SKAL IKKE POSTES I DENNE TRÅDEN - DEPPETRÅDEN HAR EGNE PREMISSER SOM -SKAL- FØLGES. Har man et problem med dette, så ta det opp med meg på PM.

 

Enkelte innlegg er ryddet fra tråden.

[Jann - Ove]

Faen så vanskelig det skal være å holde vekten stabil da. Den kryper sakte nedover. Jeg er allerede for lett.

 

Har enda mange kilo å tære på før jeg er tilbake til da jeg var tynnest, men alikevel, det er ikke noe særlig å ikke like hva vekta viser.

[Gjest Clusterfuck]

LÆR MEG Å BLI EN EGOIST!

 

Jeg lurer på hvordan man kan lære å bli en egoist, å sette sine egne følelser og behov fremfor alle andre.

 

Klart man kan være egoistisk til tider men store delen av livet medgår i det å tenke på andre og hvordan de vil reagere på min oppførsel og ting jeg gjør.

Har resultert i det at jeg står på bar bakke og må starte på nytt og på nytt gang på gang og aner ikke hva morgendagen egentlig bringer, nårtid neste "clusterfuck" skal komme på besøk.

Innestengt på et lite rom er likså greit egentlig, det går sikkert så ufattelig bra..

På grunn av min egen mangel å ta egne valg i livet så sitter man enda en gang igjen med ingenting..jeg kunne ønske jeg bare kunne skru på en bryter og så var man egoistisk/egosentrisk og klarte å tenke på hva man selv vil med dette livet en har fått i gave.

 

For en gave er det faen meg, men det virker ikke slik når man er så tiltaksløs at man ikke vet hva man skal gjøre ned noe som helst,ting bare surrer rundt og det virker ikke som det er noen som har noen gode svar.."det må du nesten finne ut.."

Hva hvis en ikke vet? Hva gjør man da? Vil bare sove..sove hele tiden, men det hjelper ikke på,jeg står opp og føler meg forsatt helt totalt utslitt, ingen energi og det føles som man er en datamaskin som står fast i en looop og skal beregne de siste tallene til π men med holdningen til Marvin i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy.

 

Jeg vil ut av rutinene og jeg er skremt til døde av hva de neste mnd bringer..jeg har ingen holdepunkter eller klipper jeg kan holde meg fast til og jeg flyter bare rundt og rundt...

[Hamsterino]

For å svare på første uttalelsen: Bli sint nok. Jeg har også en tendens til å være altfor grei, men har skjønt etterhvert at en del bare utnytter det, og det blir jeg jævlig sinna av, og da begynner jeg å distansere meg fra "Ja jøss, såklart jeg skal hjelpe"-holdningen når folk spør meg om noe mer og mer. Stopp litt, tenk "vil jeg egentlig dette?", og våg å tråkke andre på tærne fordi de er rett og slett drittsekker de fleste av dem uansett.

 

Ikke la livet ditt styre deg vil jeg si. Hvis noen virkelig trenger meg etter at jeg har hjulpet dem nok til at jeg synes at jeg kan la dem seile sin egen sjø, så bare repeterer jeg ordene "Fuck that shit" til jeg ikke har dårlig samvittighet lenger. Funker bra.

[Gjest Gjest]

Jeg er så ensom for tiden. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det. Mestringstrategiene jeg har fra før inneholder hovedsaklig selvskading, og jeg vil virkelig ikke gå ned den veien igjen. I steden ligger jeg og vrir meg i flere timer før jeg får sove, sover altfor lenge når jeg først sovner og er konstant usikker på hvem jeg egentlig kan stole på.

 

Jeg hadde gitt så altfor mye for en trygg armkrok nå, det er så altfor lenge siden jeg har følt meg trygg.

[lain]

Jeg vil anbefale at du starter med å prøve å få det til å være trygt der du bor, om du bor hjemme hos foreldra, gjør rommet ditt til et sted du kan slappe av, samme om du er på hybel/leilighet.

 

Det sagt, så er det ikke ønskelig at du sperrer deg inne, bare at du får til en atmosfære som gjør at du kan slappe av på kvelden. Hva som må til for dette, varierer veldig ifra person til person. Jeg merker for min egen del, at jeg må ha musikk igjen nå for å få slappet av og sove.

 

Av andre personlige erfaringer, belysning, temperatur, noe å bryne tankene på som f.eks film, bok, spill, kan også hjelpe på å få koblet av litt.

 

Men prøv å ikke bli oppgitt om du ikke lykkes på første forsøk, jeg sitter selv her klokken 1 på natten og sliter med å få sove. Og må opp tidlig i morgen. Døgnrytme er viktig, så om du klarer å få slappet av, så du får en tilnærmet normal døgnrytme (sove 11-07 f.eks) der du ikke oversover heller, vil du forhåpentligvis merke forbedringer.

[Gjest *]

Har så mye jeg har lyst til å skrive, men det hadde blitt en 100 siders tekst. Jeg har så lyst på en å snakke med. De eneste gangene jeg får uttrykt tankene mine til noen er når jeg skriver i denne tråden. Jeg er så ensom. Jeg bryr meg så skinnsykt mye om hva folk syns om meg, det virker som om at alt jeg gjør, gjør jeg for andre.

 

Før tenkte jeg på psykisk syke, deprimerte, suicidale, osv som svake mennesker. Jeg tenkte at de var pingler og at det bare er å dra seg ut av mørket med litt innsats. Jeg tenkte så jævelig høyt om meg selv. Jeg fortjener et slag. Nå som jeg selv er blitt deprimert skjønner jeg hvor jævlig det er. Når jeg har hørt noen snakke om at de ikke fant en utvei, at alt var håpløst, så tenkte jeg at det alltid fantes en utvei. Når jeg selv er her, så skjønner jeg hvor mørkt det er her nede. Jeg finner ingen utveier, alt er mørkt.

 

Det begynte med kviser. Folk skjønner ikke hvor jævlig det er å ha kviser. Du tenker sikkert; Jeg har hatt noen kviser, det var ikke så ille”. Når folk sier ”Shit, du har mye kviser ass” eller ”Hva skjer med kviser a?” tror jeg ikke de vet hvor mye det sårer. Tror du ikke jeg vet hvor jævlig det ser ut? Tror du ikke jeg har lagt merke til det? Tror du ikke jeg har prøvd å fjerne dem? Tydeligvis ikke.

Pga kvisene har jeg fått ekstremt dårlig selvtillit. Jeg orker ikke å sette meg i kantina på skolen, jeg låser meg inne på do i friminuttene eller sette meg i en krok og gjør lekser. Jeg klarer ikke å sette meg ved siden av folk jeg kjenner på bussen, jeg har ingenting å snakke med dem om.

 

I fjor var jeg ute på fest nesten hver helg. I år har jeg vært ute med/hos folk 2 ganger.

Jeg har valgt å isolere meg hjemme. Jeg kanskje 2-3 venner sammenlagt. Kjenner jo en del flere, men det er kun 2-3 jeg ville kalle venner.

Gruer meg som et helvete til russetiden. Hva om jeg ikke kommer med i en russebil? Jeg vet ikke om jeg klarer å takle folk som spør hvorfor jeg ikke har en russebil. Har du ingen venner kanskje?

 

I stedet for å være sosial trener jeg. Jeg trener 5 ganger i uka. Livet mitt dreier seg mer og mer om å bli større. Jeg har begynt å ty til kosttilskudd. Skal snart bestille noe ny greier som ikke selges lovlig i Norge. Har fått øynene opp for noe annet igjen, men det er doping. Har begynt å tenke på om jeg skal begynne å bole, da har jeg hvert fall noe å gjøre.

 

Beklager for lang og rotete tekst. Måtte bare få noe ut.

[Gjest Gjest]

Vært hos hudlege?

 

Du er ikke alene om å ha lav selvtillit. Jeg har slitt med lav selvtillit de siste 5 årene. Jeg har aldri vært av typen som har struttet av selvtillit, men gikk i det minste ikke rundt og var redd for hva folk tenkte meg om. Jeg hadde venner, ikke mange, men noen veldig gode venner som jeg var sammen med hver dag. Ettersom tiden gikk og vennene mine som var langt mer åpne og pratsomme ble blant de poulære gutta, "forlot" de meg, ettersom å være populær og henge med meg ikke passet sammen. Jeg aksepterte selvsagt det, jeg ville ikke være venner med noen som ikke ville være venner med meg.

 

For 3-4 år siden begynte alderen med festing og jeg ble invitert i starten, men ikke av "vennene" mine selv om de også skulle dit, men av andre som åpenbart syntes synd på meg. Det gadd jeg ikke fordi jeg visste at jeg ikke egentlig ikke var ønsket og tilførte ikke noe som helst, men isolerte meg heller hjemme. Jeg var og er livredd for oppmerksomhet noe folk i klassen min ofte gjorde narr av ved å nevne meg for å rette alle øynene mot meg. Jeg hadde noen venner, men de fleste hatet jeg. Mange ganger ønsket jeg å slå tilbake siden jeg har alltid har hatt evnen til å se folk tvers igjennom. Kanskje er jeg bare som alle andre, men jeg forestiller meg at dt jeg mangler sosialt har jeg fått igjen i form av et skarpt syn til å se andre tvers igjennom andre personer. Kanskje er det som har gjort meg usikker? At jeg er redd andre ser meg så lett gjennom meg som jeg ser gjennom andre....

 

I dag kvier jeg meg for å ta en tur til byen og vandre rundt og ser nærmest panisk rundt meg om folk følger spesielt med på meg. Ser jeg folk ler er jeg sikker på at det meg de ler av og forestiller meg hvordan det hadde vært å kjørt en kniv gjennom brystet på dem tiltross for at det sikkert ikke det er meg de ler av. Men slapp av, jeg er ikke en voldelig type, jeg ville aldri kunne gjøre noe slikt annet enn i hodet.

 

I dag prater jeg bare med foredrene mine. Jeg snakker selvsagt med ansatte i butikkene jeg besøker, det har jeg ikke noe problem med, men sjeldent med mennesker jeg kjenner, fordi jeg vet at de vet hvem jeg er og hvordan jeg er, de har gravert inn et "stempel i pannen" min som gjør meg utrolig ukomfortabel. Ser jeg folk jeg kjenner tar jeg en lang omvei. Dette forumet har på mange måter erstattet mitt sosiale liv. Ved å sitte å lese her føler jeg at jeg har erstattet det vanlige sosiale liv samt at jeg ikke trenger å sitte å være ukomfortabel.

 

Såru ække aleine vi er mange som hare sånn

[Gjest Gjest]

Føler å skrive litt om alt som gjør meg "unormal"...

 

Jeg misliker å det meste med livet. Klarer å blende inn nogenlunde, men kan ikke fordra alt som heter festing, sosialisering, byen, damer, julebord, utdanning. Eneste grunnen til at jeg faktisk drar ut på byen eller fester er at det forventes av de rundt meg, spesiellt mine nærme venner. Kan virkelig ikke fordra det.

 

Hovedsaklig så misliker jeg alt som har med sosialisering og det som en kan se på som et normalt liv. Det frister ikke å ta utdanning, få jobb, finne seg kjæreste, barn, hus, bil and so on...

 

Jeg har sosial angst, og den eneste hjelp jeg får av psykologen min er at jeg skal møte frykten, og da delta på sosiale events jeg har angst for. Har virkelig gjort det i snart 2 år, og det har ikke hjulpet. Ei heller medikamenter.

 

Det som vanlige mennesker ser på som hyggelige deler av livet misliker jeg. Med unntak av rolige kvelder hjemme med gode venner.

 

Mørketiden er en herlig. Da folk flest blir nedfor av lite sol, elsker jeg det av en eller annen merkelig grunn.

 

De fleste ting ved livet finner jeg ulemper med som jeg ikke ønsker å ta.

 

- Finne seg kjæreste = stress, angst, og tidskrevende.

 

- Utdanning = fadderuke og andre sosiale events som jeg er livredd for.

 

- Jobb 8-16 = stå opp tidlig som er slitsomt og deprimerende.

 

Tja, er det noen flere "gleder" ved livet? Nei, ikke som jeg kan fortsette med. Rolige kvelder med kamerater kommer til å ta slutt når de flytter, tar utdannelse, og setter i gang ved den typiske vestlige livssyklusen beskrevet ovenfor.

 

Jeg har stått på i alle år til tross for mobbing, angst, depresjoner, selvmordstanker osv. Aldri gitt helt opp. Men noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen når ting aldri blir bedre, og livet som jeg kjenner det ikke frister.

[Gjest såret]

Fy faen nå er jeg langt nede!

 

Vil også aller først si at jeg har en ganske så kraftig spiseforstyrrelse.

 

Jeg har alltid (for inntil 1-2 måneder siden) trent 5-6 ganger i uken (hovedsaklig fotball og løping), men for 1-2 måneder siden så fikk jeg ikke lenger lov til å løpe av moren min p.g.a at jeg ikke fikk i meg for mye næring (noe jeg egentlig følte at jeg gjorde på den tiden) og nå er det jo også pause i fotballsesongen. Jeg ELSKET å trene. Før. Jeg er forresten 182 cm høy og veier 66 kg.

 

Og siden jeg er livredd for å legge på meg, så betydde jo det for meg: Mindre trening = mindre mat. Jeg gikk fra å spise ca 2000 kcal om dagen til rundt 500 kcal om dagen på 1-2 uker. Og nå er jeg nede i rundt 2000 kcal i uka. Jeg spiser ingenting (absolutt ingenting, ikke et eple engang) i ukedagene, men i helgene så spiser jeg litt da. Jeg tygger dog en del tyggis... Og drikker vann (noen ganger med smak). Trenger jeg å si at jeg ikke har energi til å gjøre noe som helst? Jeg sitter for TVen eller PCen hele tiden...

 

Over til poenget: Jeg "tjuvlånte" broren min sin mobil nå nettopp og gikk inn på meldingsinnboksen. Der sto det i en melding som dama hans sendte "JA, få med ***** til å bli med på treninga. Han trenger det." Da jeg leste det så følte jeg at det var som om jeg fikk 10 kniver i hjertet. Jeg er skikkelig lei meg nå, og nå tenker jeg bare "fy faen ass, nå skal jeg spise ENDA mindre siden jeg tydeligvis må slanke meg mer."

[Gjest såret]

Jeg er forresten 17 år.

[srbz]

Det var garantert ikke det hun mente. Hvis du er 182cm, 66kg og gutt, så har du aldeles ikke behov for å miste mer vekt. Hun siktet sikkert til at du bare går og daffer, og at du trenger å komme i aktivitet.

Er det forresten OK hos dere at du tjuvleser din bror sine sms? Fra damen hans attpåtil?

[kanin333]

Han mente det nok som at du trenger å komme deg litt ut, og at det virker som du trenger noe å gjøre. Du sier jo selv at du savner treninga. Angående spisinga, er det lurt å starte med å spise noe du liker godt. Spis hver dag, og prøv å spise flere ganger om dagen. Det viktigste er at du spiser sunt. Husk at du blir ikke fet av sunn mat, så da er det bare å spise masse.

[Right]

Han mente det nok som at du trenger å komme deg litt ut, og at det virker som du trenger noe å gjøre. Du sier jo selv at du savner treninga. Angående spisinga, er det lurt å starte med å spise noe du liker godt. Spis hver dag, og prøv å spise flere ganger om dagen. Det viktigste er at du spiser sunt. Husk at du blir ikke fet av sunn mat, så da er det bare å spise masse.

Det er ikke kalorier i sunn mat?

[kanin333]

Han mente det nok som at du trenger å komme deg litt ut, og at det virker som du trenger noe å gjøre. Du sier jo selv at du savner treninga. Angående spisinga, er det lurt å starte med å spise noe du liker godt. Spis hver dag, og prøv å spise flere ganger om dagen. Det viktigste er at du spiser sunt. Husk at du blir ikke fet av sunn mat, så da er det bare å spise masse.

Det er ikke kalorier i sunn mat?

Jo, men du blir ikke fet, siden maten forbrennes. Dessuten bør man spise grovt brød fordi kroppen bruker mye lenget tid på å forbrenne disse karbohydratene. Det jeg prøver å si er at man bør spise, bare ikke spise snop og drittmat hver dag. Hvis man spiser når man er sulten, og da spiser sunt, er det ganske usansynlig at man blir fet.

[Demonfudge]

Ikke tenk negativt. Det er jo bare bra at de vil ha deg med ut? Kanskje de også føler at du sitter for mye inne?

 

Jeg skal vedde på at det er veldig mange folk på dette forumet som kunne tenkt seg sånne venner som drar dem med ut på trening og slikt. Jeg vet jeg kunne trengt det hvertfall.

[Raudridder]

Jeg klarer ikke å uttrykke utførlig nok hvor mye jeg misliker speil på treningsrom. Det er fint at bolefolk kan se seg selv i speilet når de utfører curls, men det er vel ikke nødvendig over hele faens rommet?

 

Tror BDD har skylda.

 

At jeg klarer å trene er imidlertid bra, selv om jeg ikke føler jeg får noe overskudd, i alle fall ikke ennå.

[Jann - Ove]

Guest_såret / #21402: Du er i underkant av idealvekt for din høyde. Med en veltrent kropp kan du godt gå opp 5-10 kg og fremdeles være både sterkere, kjappere og i bedre form. At du allerede nå innser at det er et problem er flott; du har enda mulighet til å forandre på inntaket før alt av muskler er forsvunnet.

 

Du har enda 10-15 kg å gå på før du må komme deg i pluss igjen; du har god tid på deg til å få gjort noe med spiseforstyrrelsen før det begynner å gå på helsa løs. Når du nå ligger i såpass kalloriunderskudd så vil kroppen tære på det som er av muskler og fettreserver, og overskuddet er naturligvis borte.

 

Når fotballsesongen igjen starter vil du få et problem; man får naturligvis en liten knekk når man plutselig innser at man ikke klarer i nærheten av så mye som før; Begynn å gjør noe med spiseforstyrrelsen så fort som mulig. Gi faen i om det du spiser er sunt eller ikke; Finn noe du klarer å tvinge i deg, som gir deg litt kallorier. Det er bedre med kallorier fra f.eks potetgull enn kallorier fra dine egne muskler.

 

Vet selv hvor vanskelig det er å innrømme at man er så langt nede; men vurder å komme deg til en psykolog. Da kan du få litt hjelp til å håndtere tankene rundt dette. Desto tidligere du begynner å jobbe med deg selv for å snu dette desto fortere kan du klare å komme tilbake til normalt.

 

Lar du det gå for langt før du søker hjelp så kan det ende med tvangsinnleggelse + tvangsforing med sonde. Det er enda langt unna for din del; men fortsetter du i samme mønster som du gjør nå så ender du der engang.