Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Allighiero]

Blaeeeeh, hvorfor må jenter være så jævla mindfuck hele tida? Frustrert....

[Henrikenn]

I blandt?

 

Jeg vil tørre å strekke meg så langt som å si at det alltid er noe dritt

 

Er jo jæævlig ålreit når det går bra, og man aner fred og ingen fare. Men plutselig snur alt..

[Puke Nukem]

Går bra? hum... har jeg ikke merka noe til...

[Cortinarius rubellus]

En dag så gjør det det;)

[Raudridder]

Grunnen til at kjærlighet er "dritt" har vel med at følelsene i utgangspunktet ikke er ment som annet enn insentiv til å produsere barn (og sørge for at barnet vokser opp), og ikke skal vare til døden skiller oss ad slik vestlige idealer portretterer det. I tillegg har man null kontroll på hverken kjærlighet eller forelskelse. Men hva har man egentlig kontroll på, annet enn illusorisk kontroll? Alt er en bløff.

Endret 1. november 2009 av Raudridder

[Cortinarius rubellus]

Jeg også mente at kjærlighet var en diger bløff, helt til jeg møtte hu jeg har bodt sammen med i 7 år nå.

Alle andre jeg har vært sammen med har ikke orket pga. tingene jeg sliter med, men samboern min har aldri snudd ryggen til.

[Raudridder]

Greit nok, men velger man å se semiobjektivt på hele opplegget så er det lett å se hvorfor det blir laget så mange kjærlighetssorgsanger.

[Cortinarius rubellus]

Totalt enig med deg, jeg forklarte litt feil:(

Det jeg mener er: En dag så kanskje man er heldig og finner den "rette", men det forandrer ikke det faktumet at på vei ditt så opplever man mye dritt pga. kjærlighet eller hva man enn føler.

 

 

oppi den suppa av damer osv. så kan man oppleve positive ting og negative. Som oftest mest av det siste.

Endret 1. november 2009 av Amanita Muscaria

[Deadringer]

Forelskelse er crap uansett. En tenker ikke normalt, noe som forgifter tankene heftig. Og sjansen for at den du er klar for er like klar for deg pleier stort sett å være ganske liten. Så ja, jeg er med på at kjærlighet er noe dritt. Ingenting kan gjøre at jeg føler meg bedre, men ingenting kan gjøre at jeg føler meg verre heller. Heldigvis har jeg opplevd langt mer positivt enn negativt, må være min uslåelige sjarm.

[Raudridder]

Burde jeg således være takknemlig for at jeg ikke har opplevd noe som helst på kjærlighetsfronten? Tihi.

 

Grunnen til at man ikke tenker klart er kun fordi instinktene om å reprodusere overstyrer det rent stringent rasjonelle. Så romantisk biologi er.

[Cortinarius rubellus]

Såklart hvis man ikke har opplevd noe bra på den fronten så blir det negativt.

Men jeg snakker om helt andre ting enn forelskelse som for øvrig er noe oppskrytt dritt!

Som fint går an og undertrykke forelskelse;)

[Puke Nukem]

Joda, har undertrykkt et par stykker selv, fant ut av at det var best! For jeg VET jeg at ikke vil komme noen vei med det, annet enn at jeg selv vil bli såret! og det vil jeg jo ikke

[Gjest Guest_styggen_*]

Er utrolig deprimert over alle kvisene mine og utseendet mitt generellt. Jeg fikk resept på noen tabletter som visstnok skulle hjelpe på kvisene, Tetracylin tror jeg det var. Sitter her et år etter, fortsatt like mange kviser som da jeg begynte med behandlingen.

Og de kvisene som har forsvunnet har etterlatt seg store "kratre" i huden min. Det ser helt forjævlig ut! Varer de "kratrene" hele livet?

 

Huff hva skal jeg gjøre?

[SpeekoN]

Jeg hadde sinnsykt mange kviser før.

Derfor brukte jeg et triks min mor brukte:

 

Smør litt tannkrem på kvisene før du legger deg, det får de til å krympe, og etterhvert forsvinne. Det fungerte i alle fall for meg

[Gjest Slettet+6132]

Er utrolig deprimert over alle kvisene mine og utseendet mitt generellt. Jeg fikk resept på noen tabletter som visstnok skulle hjelpe på kvisene, Tetracylin tror jeg det var. Sitter her et år etter, fortsatt like mange kviser som da jeg begynte med behandlingen.

Og de kvisene som har forsvunnet har etterlatt seg store "kratre" i huden min. Det ser helt forjævlig ut! Varer de "kratrene" hele livet?

 

Huff hva skal jeg gjøre?

 

Mulig du finner noen lure tips her:

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopi...t=0&start=0

[Gjest Shut me up]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Det er som om jeg har fryst fast dypt inne i isen, mens resten av verden blomstrer og gror. Jeg er nummen, og det føles ut som om jeg har sluttet å føle noe som helst. Likevel hopper hjertet mitt over et slag eller to når jeg tenker på deg. Jeg føler meg låst og fanget. Hvordan skal dette gå uansett? Jeg vil ha deg, men hva kan jeg egentlig forvente fra deg? Det er så utrolig vanskelig. Særlig når jeg er på kanten av stupet fra før. Ikke...gå fra meg.

[znicon]

Er utrolig deprimert over alle kvisene mine og utseendet mitt generellt. Jeg fikk resept på noen tabletter som visstnok skulle hjelpe på kvisene, Tetracylin tror jeg det var. Sitter her et år etter, fortsatt like mange kviser som da jeg begynte med behandlingen.

Og de kvisene som har forsvunnet har etterlatt seg store "kratre" i huden min. Det ser helt forjævlig ut! Varer de "kratrene" hele livet?

 

Huff hva skal jeg gjøre?

 

Jeg begynte med kvisekur i februar i år. De første pillene jeg fikk utskrevet hjalp ikke særlig, men så fikk jeg skrevet ut ery-max i stedet. Jeg har ikke særlig mange kviser lenger, og de kommer ikke så ofte lenger heller, men det er klart jeg fortsatt har mange kvisearr. Noen vil forsvinne helt, andre vil sette sine spor for alltid, men det vil bli bedre, uansett. Til de aller fleste hvertfall. Tror hudlegen sa at det tar ca to år før huden er ferdig med sin repareringsprossess der aknen ikke lenger er aktiv, så de arrene som er igjen da vil forbli slik.

 

Du kan forsøke å få en annen kur, og arrene kan behandles med laser. Men det er dyrt og effekten er ikke spesielt god. Finns også sminke og kremer som sjuler kvisearrene. Men du kan jo også bare akseptere det. Ser du på voksne mennesker nøye, så vil du også se at mange av dem har gamle kvisearr så det er ikke så uvanlig og sansynligvis ikke så ulekkert som du tror.

[Gjest sad face]

Nå er jeg lei.. er en gutt som er 190cm høy veier 100 kilo og sliter en del med selvtiliten.

 

Grunnen til at selvtiliten min har blitt så dårlig skylder jeg nå som 18 åring ene og alene på foreldrene mine , hører nesten hver gang jeg spiser noe litt usunt at faren min kaller meg overvektig og jeg bør gjøre no med det , men når han selv er 180 cm høy og veier 110 har han faen ikke noe han skulle sakt... men samma faen hva det er så forteller han meg at jeg er feit eller overvektig og at han ikke er fornøyd med hvordan jeg har blitt.. og jeg HATER det !

 

Moren min har gitt opp på alt , hun bryr seg ikke om noe lenger , har egentli aldri brydd seg heller. når jeg var 12-13 år og hadde komt i puberteten og startet å eksprimentere litt med kroppen min så var det en gang jeg låste døren når jeg for til sengs . så kom faren min opp og klikket vinkel for jeg hadde låst døren. når jeg kom hjem fra skole dagen etterpå hadde han skrudd døren av hengslene til rommet mitt... Mamma synst dette var feil av ham å gjøre fortalte hun meg , men hun ville ikke gjøre noe med det. Dette er et av mange tilfeller jeg har hatt.

 

I går var jeg på ei real flatfyll med noen venner , hadde fått litt for mye å drikke , begynt å tenke tilbake på hva faren hadde sakt til meg , og det hele førte barte til en hau med indrømelser til de som egentli aldri burde komt ut.. og hele kvelden ente bare i tårer , på festen møtte jeg ei utrolig grei jente og for første gang i mitt liv kysset jeg faktisk en jente og følte jeg faktisk hadde noe... når jeg sener såg samme jenta stå å kline med en annen kar braste jeg bare ut av lokalet og la meg i en busk og gråt.. tilslutt så sovnet jo jeg der og vart vekket i dagtidlig av noen som bodde i nærområdet.. jeg hadde mistet telefonen min , kortene mine , pengene mine og en sko .. men fikk låne telefonen til noen der. å ringte hjem , da tok pappa telefonen og det første han bryter ut er *Hvor er du!!!? du skal bare være glad for at jeg og moren din holder ut med å ha deg i samme hus , kastet deg ut er hva vi skulle gjort* dette førte videre til et totalt sammenbrudd fra min sin side. så jeg bare sat meg ned på veien og gråt litt til. faren min kom og hentet meg og skjelte meg ut og som alltid klager han på kroppen min... Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre , jeg gidder ikke mer vertfall!! vil bare ut av dette huset ! kvitte meg med alle minner og totalt glemme barndommen min ! faren min har ødelakt så mye for meg at det ikke er tilgivelig! dette hørest kansje kalt ut , men dør den drittsekken i morgen kommer jeg ikke til å stille i begravelsen hans !

[kanin333]

Ut i fra det du sier, er det nok veldig lurt å flytte ut. Da slipper du foreldre som går deg på nervene, og du lærer nok en del om hvordan det er å bli voksen. Så kan du gjøre det du vil, når du vil, uten mas.

[TheMartine]

Enig med Kanin, her er det bare å komme seg ut fortest mulig. Dere lever alt for tett på hverandre, og jeg tror avstand er alfa og omega for begge parter.

Jeg vokste opp med en far som stadig kommenterte vekta mi, jeg også, og det har ødelagt meg utrolig mye, nettopp fordi han er faren min, men aldri har spilt den rollen overfor meg i det hele tatt.

 

Så kom deg ut, flytt på egenhånd, kjenn hvordan det er å få fred, klare seg selv og føle seg selvstendig. Det er nemlig ganske digg, og overhodet ikke for tidlig for en 18-åring.