Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Gjest Guest_Bare meg_*]

Det kommer til et punkt der hjertet og sinnet ikke makter mer av det vonde.Tanker som gjør en ellers trist og ensformig hverdag enda tyngre å holde ut.Nå må det ut rett og slett.

 

Utallige ganger før har jeg i det stille besluttet å ta et radikalt oppgjør med megselv og mitt levesett som skal vedvare,men hver gang så ender ferden før den i det hele tatt har begynt.Flere år med utstøtelse og mobbing har gjort sitt og har satt dype spor som jeg frykter kan vedvare for resten av livet.Siden ingen ville ha meg som venn eller kjæreste så begynte jeg med idrett som jeg tok seriøst.Dette kunne jeg lett,da jeg ikke hadde venner eller kjæreste å ta hensyn til.Dette ble med tiden også min unnskyldning for å ikke ha tid til noe annet når familie og bekjente av familien forhørte om mitt liv utenfor skolen.På klubben var det heller ikke mye støtte og sympati å få fra hverken jevnaldrene eller de eldre.De mistenkte meg for juks fordi jeg ble flink veldig fort,men hovedgrunnen var nok at jeg ofte knakk sammen på turneringer pga nervene.Etter noen år taklet jeg presset bedre og begynte å prestere svært godt,nesten til profesjonelt nivå,men ble avlikevel betvilt.De forstod nok aldri hvorfor jeg ikke sluttet med idretten selv etter flere år med motbør fra klubben og dens medlemmer,men de skjønte heller ikke at idretten var alt jeg hadde.Derfor kunne jeg bare ikke slutte.

 

For 2 år siden byttet jeg til en mindre klubb.Der fikk jeg endelig litt ros for innsatsen min.Jeg kan banne på at jeg kunne ha grått av glede foran alle når jeg endelig fikk en liten klapp på skulderen for mine prestasjoner.Det tok nesten 10år før dette skjedde.Den andre gangen som nesten ga meg gledestårer var på vgs hvor en person hilste på meg i gangen og spurte meg om råd til en presentasjon.Akkurat da virket det så underlig at noen faktisk ønsket å kontakte og i tillegg etterspørre om faglig råd fra meg.Dette vil for andre virke sykt å reagere på den måten,men for meg var det rene åpenbaringen. Jeg var som en gammel mann alene på et pleiehjem,en kort samtale om alt og ingenting eller et enkelt "hei og hallo" kunne holde meg oppglødd og positiv i flere uker.

 

Idrett har alltid vært min unnskyldning for å ikke bedrive andre aktiviteter som normale mennesker.Ting som å gå på kino,utesteder,fester,konserter,studentarrangementer ol,rettere sagt vise samfunnet at jeg finnes i denne Verden.Dette bringer meg videre til isolasjonen av megselv fra ungdomskolen til idag.Jeg likte ikke å bevege meg utenfor husets fire vegger ved mindre jeg måtte pga skole,idrett,handel ol.Går aldri ut med det målet å bli kjent med nye mennesker fordi jeg av erfaring vet at mennesker sårer stygt.

 

På forelesninger sitter jeg stille som en mus og prater aldri med noen,selv ikke i pausene.Etter forelesning drar jeg hjem for å spise,lese,se tv og sitte på nettet å surfe og kikke på ting jeg har sett tusenvis av ganger før.I Hybelen er jeg også svært stille av meg.Jeg er livredd for at utleierne skal synes at jeg støyer for mye.Lister meg rundt,har mobil på lydløst,tv'ens lyd overstiger aldri nivå 9 og jeg hvisker når jeg snakker.

 

Jeg har forsøkt å ta megselv i nakken ved å true megselv til å være med på ett sosialt arrangement for studenter og å endre klesstil til noe litt mer seriøst,men siden jeg ikke ønsket å delta på fadderuken så kjente jeg pent lite mennesker under festkvelden.Ingen gjorde noe spesielt forsøk på å bli kjent med meg,men kikket heller litt rart på meg da jeg kom igjennom døren. "Hvem er du og hva gjør du her?"-blikk.23:00 så gikk jeg hjemover igjen etter bare 2 timer da jeg ikke følte noe innpass blant mine medstudenter.Følte meg temmelig dum på første forelesning etter den studentfesten.Ble invitert til studentfest denne helgen via en upersonlig mail fra facebook,en såkalt "Halloween-fest",men ditt drar jeg nok ikke.

 

Når jeg leser andre tråder om folk som ønsker å øke sitt sosiale nettverk så anbefales det ofte å begynne med en idrett.Dette rådet har jeg fulgt og har dermed startet på 2 nye idretter i denne studentbyen,men selv etter 2år så har jeg fremdeles ikke blitt kjent med noen.Det var visst ikke så sosialt avlikevel.På den ene idretten er det ofte en studentgruppe som spiller på nabobanen,men disse viser liten eller ingen interesse.Forsøkte å bli kjent med en håndfull derfra,men de bare overser meg hver gang til tross for at jeg hinter til et enkelt "hei og hallo".

 

Jenter er håpløst og jeg blir flau hver gang en eller annen tosk spør om jeg har fått meg kjæreste.Hvordan i huleste skulle en isolert stakkar som meg kapre kvinnehjerter?.Har også opplevd folk som tror jeg er homo,deriblant frisøren min og utleierne mine som en håndfull ganger har spurt om jeg har funnet en jente,men jeg tolker det dithen at de bare fisker etter en bekreftelse på at jeg er homo.FAEN,jeg vet da best selv hvilken legning jeg har.

 

Ny og forhåpentligvis bedre look,samt idrett og forsøk på å delta i sosiale sammenhenger ga null gull.Hva gjør jeg feil?.

 

Utseendemessig er jeg høyst normal,hverken mer eller mindre.Startet også å trene og har fått med det en litt flottere kropp,men avlikevel så føler jeg ikke at jeg strekker til.Jeg er ikke god nok og har ikke "lisensen" til å være på trendy utesteder for å sjekke kvinner."Utseende har ingenting å si,det er utstråling,karisma og selvtillit som er the shit...",de gangene jeg har forsøkt på dette så blir jeg bare tolket som arrogant og en oppblåst blære.Jeg gir opp,om jeg ender opp med en dame så blir det sikkert en desperat alenemor som bare trenger en med stabil økonomi.

 

Svarene på mine bekymringer virker nokså lette.Trenger bare å gå utenfor hybelens fire vegger litt oftere,prate med folk og drite i hva de eventuelt tenker og tror om deg,være litt mer frempå når det gjelder damer og også her ikke bry seg om hva folk tenker og tror.Hva jeg finner tiltrekkene hos kvinner er min egen sak.

 

Denne posten kan oppleves uryddig og rar,men dette var mer bare som et utløp for mine tunge tanker.

[Angua]

kjære guest_bare meg. pm meg hvis du vil snakke med noen. jeg skriver ikke dette fordi jeg synes synd på deg, og heller ikke for å gjøre en god gjerning. I'm just saying. jeg snakker gjerne.

[Gjest Gjest]

kjenner meg igjen i mye av det du skriver "bare_meg", selv om din situasjon kanskje er gått endel lenger. Du er uansett ikke alene om slike problemer, det kan det jo alltids hjelpe å tenke på når du går ute.

[Angua]

kjenner meg igjen i mye av det du skriver "bare_meg", selv om din situasjon kanskje er gått endel lenger. Du er uansett ikke alene om slike problemer, det kan det jo alltids hjelpe å tenke på når du går ute.

det hjelper ikke en dritt. det eneste som hjelper er å gjøre noe med situasjonen og det er jo lettere sagt enn gjort.

[Gjest Guest_NN_*]

Har en egen liten psykolog jeg snakker med i hodet. Jeg forteller han alt hva jeg føler, fordi jeg ikke har noen jeg kan snakke med om problemene mine. Skulle gjerne hatt noen og snakke med, men jeg vet at det ikke kommer til å skje med det første, rett og slett fordi jeg ikke har mot til det. Tør rett og slett ikke og snakke med noen jeg ikke er komfortabel med. Har så mye jeg har lyst til å si, men så få og si det til..

 

Skulle jeg skrevet et innlegg her, hadde det tatt mange sider, og hadde bare vært rot og uforståelig for alle andre en meg.

[chokke]

det hjelper ikke en dritt. det eneste som hjelper er å gjøre noe med situasjonen og det er jo lettere sagt enn gjort.

Det hjelper da litt å vite at en ikke er et unikt utskudd i samfunnet. Den ene "rare" personen som ikke følger samfunnets slaviske regler.

 

Selv føler jeg meg som han "merkelige" på universitetet. Kan vel si jeg har snakket med en titalls personer av alle der. Føler at alle de andre klarer å jobbe bra med oppgaver og følge pensum, untatt meg. Det gjør at jeg ikke har lyst til å ta del i studentrelaterte begivenheter, rett og slett fordi jeg ikke føler meg som en student, men en som har studie som "jobb", men ikke klarer det.

Nei, da er det ikke fristende å forandre på alle sine personlige regler når de holder en oppe, til en viss grad.

 

Edit: Huff, for å ikke nevne at Halloween er på dørstokken.

Endret 30. oktober 2009 av chokke

[Gjest Guest_bare meg_*]

kjenner meg igjen i mye av det du skriver "bare_meg", selv om din situasjon kanskje er gått endel lenger. Du er uansett ikke alene om slike problemer, det kan det jo alltids hjelpe å tenke på når du går ute.

det hjelper ikke en dritt. det eneste som hjelper er å gjøre noe med situasjonen og det er jo lettere sagt enn gjort.

Først vil jeg bare si takk til Angua for at du tilbyr degselv å føre samtaler med meg,det er usedvanlig snilt gjort.

 

Jo,det hjelper litt å tenke på at det finnes flere som også har problemer,men det hjelper ikke meg å løse mine problemer dessverre.

 

Senest idag stod jeg å funderte om jeg skulle ta kontakt med noen studenter ved siden på nabobanen,spørre om jeg kunne få lov til å spille litt med dem,men i kjent stil så valgte jeg den feiges utvei.Jeg avstod.

 

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal ha noen grunn til å hjemme meg vekk fra samfunnet da jeg så absolutt har god grunn til å gå med hodet høyt hevet og være stolt.

[Gjest No, you don't]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Å bare hoppe ville spart meg for utrolig mye. Jeg er fanget og kommer meg ikke ut. Verden går fort fort for meg. Som å falle av en karusell. Jeg er kvalm...

[Gjest Slettet+6132]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg sitter egentlig som et lite spørsmåltegn og lurer på hva jeg burde gjøre, hva jeg kan gjøre.

For jeg kommer ikke på noe, jeg er blank.

 

Eneste jeg klarer å lire av meg er de samme reglene en sikkert har hørt hundreogørten ganger før.

 

Eneste jeg klarer å tenke er at jeg burde gjøre noe. Hva som helst.

Noe som hjelper litt, om ikke annet.

[WarpX]

Livet i seg selv er som en tvangstrøye, det er ihvertfall sikkert.

[Deadringer]

Eneste jeg klarer å tenke er at jeg burde gjøre noe. Hva som helst.

Så gjør noe.

 

Livet i seg selv er som en tvangstrøye, det er ihvertfall sikkert.

Hoi du skulle bare ha visst du.

 

Å bare hoppe ville spart meg for utrolig mye

Ikke.

[L4r5]

Livet i seg selv er som en tvangstrøye, det er ihvertfall sikkert.

Tenk så mye enklere det hadde vært om alle likte bondage da.

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Ja, jeg har dårlig humor så seint. Og ja jeg mener vi kan spøke om slike temaer også i blant. Husk: En latter forlenger livet

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Forresten, om en latter forlenger livet så blir kanskje enkelte sure på meg for å få dem til å le?

[Deadringer]

Haha Lars, episk bra.

[WarpX]

Bra den ja

[Hamsterino]

Wall of text, by the way. Dette er ikke skrevet for å bli lest av noen, det er for det meste skrevet bare så jeg får ting ut et eller annet sted.

 

Da er jeg tilbake i tråden igjen. Har vært en stund siden sist nå, noen år faktisk, men jeg føler at jeg trenger å gjøre sånne utblåsninger en gang hver år viser det seg, i gjennomsnitt, men har gjort det på et annet forum i hvertfall to år nå. Men det er borte, så da er det greit med denne tråden her. Har faktisk vurdert å gå til psykolog denne gangen, men på grunn av at jeg gjerne vil fortsette i Forsvaret og holde mulighetene mine åpne, så har jeg unngått det (hvis jeg er til behandling for depresjon så er jeg rimelig sikker på at de finner ut det på en måte når jeg søker meg inn på nytt).

 

Men for noen år siden da jeg skrev her sist var det slutten av en lang depresjonsperiode som hadde endret meg personlighetsmessig. Jeg var mye lettere før det, og var stort sett veldig lykkelig. Og boy meets girl, falls in love, loses girl, og så videre, kombinert med at faren min døde, og 5 år senere sitter jeg her. Var veldig tungt deprimert i over et år, også av og på i enda noen år, men jeg fortalte aldri noen om det, bare etterpå. Viser seg at ingen av vennene mine eller familien min ante at jeg var det. Etter depresjonen fikk jeg problemer med at jeg ikke klarte å føle noenting, akkurat som om den delen av hjernen var utbrent etter at den endelig kom seg ut av elendigheta. Det var ganske fascinerende mens jeg hadde det da, for jeg visste at jeg burde bekymre meg, men jeg klarte rett og slett ikke å ha den følelsen.

 

Følelsen av å ikke være lykkelig har blitt her da. Det virker som at nede i grunnmuren av personligheten min ligger det noe som gjør meg dømt til å alltid være litt ulykkelig. Ikke bare som i at jeg alltid streber etter noe bedre, det gjør jeg, men det er bare på grunn av et naturlig konkurranseinnstinkt. Jeg tror det ligger i at jeg skulle gjerne ønske at noen virkelig brydde seg om meg, noe annet enn bare overfladisk. Men samtidig så vet jeg at jeg antageligvis ikke hadde vært lykkelig selv da, fordi jeg som person ikke er ment til å være lykkelig. Den typen person jeg gjerne vil at skal legge merke til meg vil aldri gjøre det, fordi hun per definisjon ikke burde det. Akkurat som Woody Allen sa om en klubb som ville ha han som medlem, at det ikke ville være en klubb han ville være medlem i.

 

Samtidig så er jeg rimelig sikker på at det hadde blitt veldig problematisk for meg å prøve meg på noe sånt igjen. Det virker rimelig emo at jeg bare fikk en seriøs kjæreste som droppet meg, og dermed gir jeg opp "for resten av livet". Jeg veit det ikke vil være sånn, fordi livet er så jævlig langt, at jeg antageligvis kommer til å snuble opp i noe uansett hva jeg gjør. Men etter 5 år, uten at jeg har endret meg eller endret måte å se det på, så begynner jeg å lure. Standarden for en umoden person som blir såret og naivt tror det er slutten på alt, er jo kanskje noen måneder, kanskje et år. Men 5 år er jo en mannsalder for en umoden tenåring, og hele mitt "voksne liv". Jeg ser på det som at jeg "våknet" i en alder av 16, altså før det var jeg rimelig naiv og umoden, mens etter det har jeg hatt et livssyn som ikke har endret seg. Fremdeles en stund igjen til jeg er 25 og forsikringsselskaper og folk generelt begynner å se på meg som moden, men det er ikke så viktig. Etter så lang tid uten egentlig å ha vært lykkelig, å bare ha latet som, kanskje det er sånn det vil være?

 

Jeg har prøvd å ignorere det, alle tanker om fortid og nåtid og tanker generelt. I løpet av de siste 5 årene har jeg vært i en elitetropp i Forsvaret, skrevet et førsteutkast til en roman, regissert og redigert to helaftens amatørdokumentarer, skrevet et manus til en langfilm, regissert, redigert og skrevet flere kortfilmer, trent tre kampsporter, deltatt på et Iron Man-triatlon, løpt halvmaraton, blitt tatt opp i og fullført en elitelinje på videregående, fått en deltidsjobb og prøvd å drukne meg i den, og sett sikkert over 1000 filmer, i tillegg til flere komiteer, elevråd, og annet som jeg ikke husker. Men det gir seg bare ikke, denne tristheten. Mer som at jeg mistet uskylden i meg, og nå så vet jeg hva realitetene er og har stoppet på det tidspunktet jeg skjønte at verden ikke var sånn som jeg trodde den var.

 

Men jeg fokuserer ikke på fortiden lenger, før så var alt jeg gjorde å savne den jenta. Jeg skjønte, eller tvang meg selv til å skjønne, at hun ikke var min ene sjanse, at det er mange fisk i havet, og at vi egentlig ikke passet så bra sammen. Jeg skjønte at hun var for impulsiv, umoden og klarte ikke kommunisere bra nok til at det kunne vare noe særlig lenger enn det det gjorde den første gangen hvis vi prøvde igjen. Men jeg tror kanskje det var det å ha en person som faktisk brydde seg om meg, den egentlige meg, ikke den jeg er på skolen, på jobben, med familien eller meg vennene mine, som bare forsvant. Jeg hadde aldri åpnet meg sånn før, det skal veldig mye før jeg slipper folk til, jeg har bare gjort det med en person, og det skal like mye til før jeg kommer over det hvis de svikter meg. Det høres sikkert sutrete og patetisk ut, men jeg har alltid vært en romantiker (hvis det er et ord), en idealist i nesten alt jeg foretar meg, og en grunnleggende del av meg fikk en stor knekk da. Jeg gikk fra å være en uhelbredelig optimist til pessimist som sverger til Murphys lov og isolasjon. Såklart, alle de vanlige klisjeene om å ikke tørre å ta spranget og å gjemme seg bak ting som skjedde mange år siden gjelder, men det er mer enn bare en fasade for min del. Fasaden min er nettopp det motsatte, jeg er veldig utadvendt, glad og tøysete sammen med andre, og folk spør meg hele tiden hvorfor jeg ikke har en kjæreste. Såklart, det er en del av meg som skinner gjennom når jeg er sammen med andre, men bare den "lette" versjonen, den jeg var før. Når samtaler sporer inn på noe personlig da skifter jeg temaet. Det de ikke vet er at jeg ikke har noen andre enn dem, og det er fordi at jeg aldri viser det.

 

Så jeg er inne i en ond sirkel, men jeg har prøvd å få meg noen nye bekjentskaper i det siste. Det jeg må gjøre, for å redde meg selv, er å finne en person som jeg åpner meg for, som jeg faktisk stoler på, og som allikevel aksepterer meg, kanskje til og med blir glad i meg. Da vet jeg at jeg er grei jeg også, at jeg ikke bare er en kameleon skjult i en gjeng med normalt fungerende mennesker, som ingen ville anerkjent hvis de virkelig kjente. Men jeg tviler på at det vil skje. Hver gang jeg tror jeg står overfor en sånn person så viser det seg at det ikke var tilfelle, og å få forhåpninger for så å få de knust minner meg for mye om en tid jeg har fortrengt for lenge siden. Jeg må jo prøve, om ikke for annet enn å kunne si, når løpet er kjørt, at jeg faktisk prøvde. Men det virker, inntil videre, som at jeg er dømt til suksess i skole, jobb og andre slike ting, men ikke på det ene området jeg virkelig bryr meg om. Den ene seieren som hadde gjort alle de andre betydningsløse har alltid vært den ene jeg innerst inne ikke har trua på at jeg får. Jeg kan virke ganske negativ her, men ellers i livet så gir jeg meg aldri og har aldri møtt på et problem som jeg ikke kan løse, og når jeg får en ny utfordring vet jeg at jeg vil klare den til slutt. Men når det gjelder ekte mennesker, og ekte følelser, som det skal satses med, så får jeg problemer fordi jeg alltid har følt meg annerledes og er redd for at det er det andre mennesker vil se også hvis de får se den virkelige meg. På en negativ måte.

 

Det har blitt til at hver gang jeg ser et par som ser lykkelig ut, eller ei jente som har det blikket i øynene som jeg har en tendens til å forelske meg i, så kjenner jeg det knyter seg i magen. "Der er det jeg aldri vil få oppleve." Jeg tar et dypt pust, også et langt utpust, og slipper anspentheten fra magen ut av kroppen, men det er alltid litt igjen. Også går de vekk, også er det bare jeg igjen, som vanlig. Det spiser meg opp innvendig, spesielt i det siste når jeg har begynt på ny skole og nytt studie, og dermed ny omgangskrets, og flere lykkelige folk og jenter med "blikk i øynene". Jeg har vendt meg til å være litt mer ensom ulv, for det meste fordi jeg ikke har noen interesse av å snakke med disse nye folkene, som snakker om festing i helga på torsdag og hvordan festingen i helga var på mandag. Hvis jeg hadde blitt venner med dem, hadde de bare endt opp med å bli enda et overfladisk vennskap som jeg har så mange av fra før av. Jeg sitter i stedet der og tenker på om det faktisk er en annen der ute som tenker det samme som meg, er det samme som meg og har opplevd det samme som meg? Og hvis jeg hadde møtt denne personen, hva hadde den synes om meg?

 

Men jeg vender meg til andre steder for å bli kjent med nye folk. Idrettsklubber, forum der treff blir arrangert, har til og med prøvd meg på datingsider uten å helt få karret meg til å prøve det skikkelig siden jeg sannsynligvis ikke vil finne svaret der. Følelsen av at jeg egentlig aldri vil finne det, eller hun, sitter fremdeles i meg, ikke en følelse av den typen som man bedrar seg selv med fordi man er for feig, men mer en følelse av at det er sånn det alltid har vært meningen å være. At jeg nådde toppen for 5 år siden, og siden det vil det være enten nedoverbakke eller slette. For følelser av typen selvbedrag er lette å gjennomskue, i hvertfall for meg, og blir avdekket etter en tid, men denne har vært der, like sikkert som at jeg puster og at hjertet mitt slår, så er den der. Jeg vil aldri finne det jeg leter etter, og jeg vil aldri bli lykkelig som et resultat av det. Men kanskje jeg ser inn i øynene på ei jente en gang, og får høre noen ord som jeg har ventet på i det som kjennes ut som mye lenger enn det egentlig har vært.

 

Jeg kan klare meg med status quo, sånn som det er nå. Ikke helt deprimert, ikke helt glad. For det er sånn det har vært så lenge at det er alt jeg kan huske. Akkurat som at når man er syk, så klarer man ikke huske hvordan det var å være frisk, så klarer ikke jeg huske hvordan det var å være meg før dette. Kanskje det ikke er meningen, fordi dette er den egentlige meg, kanskje sånn som jeg var før bare var et dypere selvbedrag. Men jeg eksisterer, og de små seierene jeg får på jobb og skole og andre utfordringer som jeg har nevnt tidligere som jeg distraherer meg med, de holder meg flytende, som om jeg er avhengig av dem og trenger min neste dose. Og jeg holder meg gående. Det føles mer som at mitt problem er et spirituelt/eksistensielt problem, ikke så mye et psykologisk et, og jeg lurer på om en psykolog noensinne ville ha hjulpet.

 

Dette hjalp litt. God natt.

Endret 31. oktober 2009 av Thrusthamster

[Gjest trist]

Jeg er trist, fordi jeg rett og slett ikke har så mange venner. Jeg har "skole venner" som jeg snakker med osv, men etter skolen sitter jeg bare hjemme. Det blir deprimerenes etter hvert.

 

Det er også trist at jeg har lyst må en militær karriere, men er 17 og ser ut som jeg er 12. Det plager meg sterkt, og blir flaut og komme på sesjon når jeg ser ut som en lillebror til en som er der.

Mitt største ønske er nemlig å verve meg, men det ser ut som det ikke er mulig. Jeg har ikke vokst så mye på 2 år, så hvorfor skulle jeg det de neste 2 årene fram til jeg blir innkalt?

[Angua]

Jo,det hjelper litt å tenke på at det finnes flere som også har problemer,men det hjelper ikke meg å løse mine problemer dessverre.

 

Senest idag stod jeg å funderte om jeg skulle ta kontakt med noen studenter ved siden på nabobanen,spørre om jeg kunne få lov til å spille litt med dem,men i kjent stil så valgte jeg den feiges utvei.Jeg avstod.

 

Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal ha noen grunn til å hjemme meg vekk fra samfunnet da jeg så absolutt har god grunn til å gå med hodet høyt hevet og være stolt.

 

den vanskeligste måten å ta kontakt med nye mennesker på er med helt fremmede i dagliglivet. for å få tilbake en følelse av at du kanskje alikevel mester dette er det enklere å begynne på et sted hvor du er helt anonym. internett kan, som så mange andre ting, i tillegg til å gjøre ting verre, også gjøre dem bedre.

 

som de fleste som poster her sikkert har oppdaget allerede hjelper det ofte enormt mye å få det ut. enten det er på et forum eller å få sagt det til noen. noen ganger fungerer msn som en enkel mellomting.

Endret 31. oktober 2009 av Angua

[Coa]

*

Endret 17. desember 2009 av Coa

[Henrikenn]

Kjærlighet kan være noe jævla dritt inniblandt..

[Puke Nukem]

I blandt?

 

Jeg vil tørre å strekke meg så langt som å si at det alltid er noe dritt

Endret 1. november 2009 av Tom Ølboks