Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Hansoen]

Man skulle jo i utg.pkt. ikke tro at det hjelper å skrive sånne ting på et nettforum, men igjen så motbeviser diskusjon.no det. Tusen takk, hjelper godt på. Problemet med venner etc er at jeg ikke har så lett for akkurat den biten, selv om det kanskje løsner litt nå.

 

 

@professional: jeg har hatt det tungt i et par år, men da har jeg hatt et par veldig gode venner til å støtte meg når jeg trengte det. Selv om jeg fortsatt snakker med de, så føler jeg at den støtten har forsvunnet. Og jeg føler at hvis jeg bare sovnet og ikke våknet, så ville det vært det beste, selv om jeg tror at jeg innerst ikke mener det, men noen ganger tar de tankene over. Sliter også med søvproblemer, forårsaket av alt det andre, og når jeg blir liggende å tenke så kommer det fram nasty stuff. Har fått itps her om hvor jeg kan få søvnpiller, men foreløpig har jeg ikke gjort noe med det. Synes det er vanskelig å gå til lege etc...

Endret 25. oktober 2009 av Hans-o

[Jann - Ove]

Trikset med de tunge tankene er å finne en måte å avbryte de av og til. Det kommer ingenting godt ut av å ligge i timesvis med vonde tanker uten og få sove; da er det bedre å gjøre noe som avleder tankene en stund før man igjen prøver å få sove.

[Hansoen]

Jeg spiller data til 5-6 på morningen, da reduserer jeg den perioden jeg ligger med tankene, men det fører også til at jeg er dødtrøtt selv om jeg våkner kl1, noe som ikke er spesielt gunstig når jeg skal lese ganske mye.

[Green_Monster]

På datoen i dag er det akuratt 8 år siden jeg ble forelska sist, uff det er skikkelig trist. Tror faktisk ikke jeg kan bli det mer. Det gjør meg forferdlig trist......

[Goldshoten]

er det andre som har det som meg? HVER gang jeg drømmer om noe, SPESIELT om en dame, så ender det ALLTID opp dårlig... sånn at f.eks hun finner seg en annen den samme kvelden jeg prøver meg, og som oftest blir den kvelden jeg ser så fram til på grunn av dama ett helvete...

 

Har prøvd meg på så mange forsøk nå, og alle endre like dumt med dem jeg er intressert i det kan starte bra på første blikk, vi får mer kontakt, kanskje tilogmed en vellykket første date osv. men så starter jeg å drømme og da føler jeg alltid forskjellige ting skjer sånn at alt blir ødelagt :/

 

og nå til mitt lille problem selv, dette er bare ett problem som har hvilt over meg altfor lenge må nesten bare få det ut:

 

Jeg har egetnlig ett veldig bra liv, masse venner og jah det er ikke så mye problemer(sett utifra min gode venns selvmord i påsken)

 

Føler bare at hvis jeg hadde hatt ei jente så hadde det vært topp, nå er det sånn at jeg blir vond inni meg til tider når jeg ser ett par, for jeg vet jeg burde være der, men jeg vet og at jeg ikke burde stresse, men hjernen min gjør det fordeom

 

men igjen, altfor store forhåpninger ødelegger mye glede, opplever det hver gang jeg gleder meg skikkelig til noe :/

 

Helt siden jeg var en liten unge! Har drømt flere ganger at jeg redder ei jente fra den sikre død eller redder hun fra noen skikkelige slemminger, og vi får en kjemi mellom oss. Så, ut fra intet, dukker det opp en random nisse og får hun som kjæreste. Tror faktisk aldri jeg har drømt at jeg har endt opp med ei jente.. Og har jeg vært forelsket i ei jente og drømt om hun så har det også fucka seg. Jeg skylder på drømmene og mener det er urettferdig!

 

Kjenner meg også igjen i den situasjonen du beskriver. Du ser lykkelige par rundt deg, og tenker at du gjerne skulle vært en av dem. Er vel bare å akseptere at når det skjer, så skjer det. Men det er jo aldri lett å "ikke stresse" med det heller. Men før du vet ordet av det, så kan det dukke opp ei flott jente du vil få en flott framtid med. Just hang in there!

Endret 26. oktober 2009 av Goldshoten

[Darthvulture]

hehe takk goldshoten, satser på det vil skje noe, er dessverre den typen som alltid forventer hva som skal skje og planlegger alt(utenom fredagskveld kjøreturene,de er totalt random samt lørdagskvelden er rimelig vanskelig å forutse selv om jeg prøver)

[Raudridder]

Uff, jeg føler meg elendig. Nå har jeg jo daglig litt kontakt med de fleste her på skolen så det er jo bra. Men jeg føler meg på en måte avsperret fra alle andre bare på grunn av tro! Ser jeg på en jente og tenker "Hun ser søt ut" så må jeg jo psykisk stoppe meg selv før jeg utbroderer en helvetes katastrofe. Jeg vet ikke om jeg klarer dette her like godt som jeg trodde. Jeg skal absolutt ikke legge skylden på de og si inni meg selv at alt jeg tenker er på grunn av person 1 og 2, men jeg blir småfrustrert av tanken over at alle som tror på skolen min er hands off. At mulighetene for å finne noen åpensinnede som tør å utfordre religionen og trosretningen sin er mindre enn jeg fikk inntrykk av.

Vel, her er dagens tanke. Kommentarer settes pris på

 

Skjønner ikke helt hvorfor du skal beskjeftige deg med andres religiøse eller ikkereligiøse overbevisninger.

[SpecialForce]

Kommer an på hva du tenker på. 1: Jeg vil unngå å komme borti jenter som er skinnhellig overbevist om at Gud er den rette veien og gå og ikek tørre å utfordre seg selv på det punktet.

2: Jeg vil unngå å bli servert bønner resten av livet fordi jeg valgte en kone(om jeg tenker langsiktig) med bakgrunn som adventist

3: Jeg er redd for å prøve meg på grunn av tidligere erfaringer som har kostet meg dyrt

4: Jeg går på en religiøs skole og ønsker ikke å sette himmel og helvete i bevegelse ved å markere meg som en "fiende, motstander" og lignende ovenfor trosretningen de har valgt.

Kan jo også legge til at jeg føler det kan være store forskjeller mellom dagelever og internatelever, noe som ikke gjør ting bedre.

Klarer dette litt mer opp?

Endret 26. oktober 2009 av SpecialForce

[Gjest Guest_mt_*]

Serriøst, detta er så sykt kjedelig... Jeg tar et friår for å forbedre karakterene mine. Greit nok. Men hadde aldri trodd at det skulle bli så kjedelig som dette. Jeg gjør ingenting lenger! Jeg får ikke lov til å trene lenger (trente utrolig mye for inntil èn måned siden) fordi jeg har en spiseforstyrrelse. Det føles som om at kroppen min forfaller. Eller, jeg trener fortsatt 4 ganger i uken, men det er jo ingenting. Jeg spiser utrolig sjeldent også. Kanskje hver 5-6 time og da spiser jeg som oftest ingenting. Blant annet idag så har jeg kun spist en sånn liten skyr yoghurt. Mamma kjøpte en grov baguett med reker til meg, men den gidder jeg ikke å spise fordi jeg tror at jeg blir feit...

 

Jeg er dritt lei.

[Raudridder]

Kommer an på hva du tenker på. 1: Jeg vil unngå å komme borti jenter som er skinnhellig overbevist om at Gud er den rette veien og gå og ikek tørre å utfordre seg selv på det punktet.

2: Jeg vil unngå å bli servert bønner resten av livet fordi jeg valgte en kone(om jeg tenker langsiktig) med bakgrunn som adventist

3: Jeg er redd for å prøve meg på grunn av tidligere erfaringer som har kostet meg dyrt

4: Jeg går på en religiøs skole og ønsker ikke å sette himmel og helvete i bevegelse ved å markere meg som en "fiende, motstander" og lignende ovenfor trosretningen de har valgt.

Kan jo også legge til at jeg føler det kan være store forskjeller mellom dagelever og internatelever, noe som ikke gjør ting bedre.

Klarer dette litt mer opp?

 

Det skaper egentlig bare flere spørsmål. Hva gjør du på en religiøs skole som utbasunerende ateist? Finn deg ei jente utenfor skolen, så slipper du hele problemstillingen.

[SpecialForce]

Jeg går på den skolen fordi den er kjent for å ha et godt læringsmiljø og ikke mye tyveri og snusk. Den religiøse delen er bare noe jeg på en eller annen måte må tåle. Men alle ting er ikke like lette å fikse.

[Hrodebert]

En bruker så det opportunt å gå på person og ikke sak I henhold til retningslinjene §1. Innleggets Innhold, påpekes det at innlegget skal holdes i en høflig og saklig tone. Diskuter anstendig. I henhold til retningslinjene ble '1' innlegg slettet fra tråden, samt '2' svar på allerede slettet innlegg.

 

Dette innlegget skal ikke kommenteres. Eventuelle reaksjoner på moderering skal gjøres via "Personlig Melding".

 

[Gjest My curse]

Hver gang jeg ser en klippevegg, en bro eller lignende, lurer jeg på hvordan det ville vært å bare slippe seg ut i det. Fritt fall, frihet.

[vitaminbjørnen]

Dette ble litt mer enn jeg hadde tenkt å skrive, men når jeg først begynte så bare fortsatte det.

 

Jeg føler ikke at folk liker meg så mye som de gir inntrykk av. Jeg opplever aldri at folk tar kontakt med meg på fritiden hvis ikke det er at jeg må huske å ta med et eller annet på trening eller noe sånt. Det er en kamerat som jeg jobbet i samme firma med som innviterte meg ofte på vors og sånt men jeg er ikke typen som drikker så ofte og etter at jeg sluttet i firmaet vi jobbet i så sluttet vi omtrent helt å snakke med hverandre. Vi hadde planer om å bare reise et eller annet tilfeldig sted i landet i sommer og men det gjorde han plutselig med noen andre uten å si fra til meg. Jeg var ganske opptatt i sommer men vi skulle liksom ut på den turen jeg og han og kansje et par til.

 

Ellers så kan jeg si at det er veldig mange jeg kjenner men når jeg tenker over det så vet jeg ikke hvor mange av de jeg kan kalle venner. Eller bestevenner for den saks skyld. Jeg blir aldri innvitert med på ting. Her i helgen var jeg på vors med noen på laget. De snakket om det på fredagen mens vi spiste etter trening og hadde ikke jeg blandet meg inn i samtalen om vorset så hadde jeg ikke blitt innvitert heller. Det er ikke noe jeg bare tror men noe jeg vet siden det har vært sånn store deler av livet. De siste 3 månedene har jeg vært i militæret og det er aldri noen andre enn familien min som tatt kontakt med meg for å høre hvordan det går. Det virker igrunn som foolk ikke vil ha meg med på ting selv om det virker som de kan trives i mitt selskap når jeg først er der.

 

Når det kommer til jenter så er jeg fulstendig ubrukelig. Klarer ikke å snakke med noen jenter om ikke det er de som holder samtalen i gang. Hvis samtalen først kommer i gang så går det bra men om jeg skal snakke med den samme jenten noen dager senere så blir det bare stille. Jeg klarer ikke å si noe. Slik er det med en jente jeg ble kjent med i sommer. Var på samme treningsleir og snakket masse og trente mye på leiren og. Snakket mye over msn de siste dagene men når jeg gikk inn i militæret ble det helt stille. Plutselig 6-7 uker senere fikk jeg melding av hun der hun sa at hun savnet meg. Så gikk det en del meldinger frem og tilbake de neste 3-4 dagene (hun er forresten den eneste utenom familien som har tatt kontakt med meg siden jeg gikk inn i militæret) helt til jeg reiste på kurs i Oslo hvor hun bor og. Før jeg reiste hjem på perm var jeg med hun på treningen til idrettslaget hennes (vi driver med samme idrett) for å treffe hun og trene litt med hun. Det virket som hun var veldig glad for å se meg. Når hun var ferdig med sin trening ble vi værende igjen i hallen men snakket egentlig ikke så mye. Nå som jeg har kommet hjem på perm (bor i Bergen) så har jeg prøvd å ta kontakt med hun på msn men det virker ikke som hun vil snakke med meg. Jeg liker hun veldig godt men klarer ikke å holde i gang en samtale lenger. Og det virker heller ikke som hun er interessert i å snakke med meg noe særlig. Slik er det alltid når jeg treffer jenter som jeg klarer å snakke med (og de er det ganske få av).

 

Ble kansje litt rotete men skrev bare etterhvert som det kom. Var godt å få det ut.

[Gjest gjest11]

Heh.. Ble overtalt av en.. fyr (har brent meg på å kalle folk venner før, når det viser seg at de ikke tenkte det samme, så det gjør jeg ikke igjen, nei..) til å skrive ned et ord eller to om humøret el. hver dag. Dagens ord ble "negativ", og når jeg nå har funnet dette fantastiske ordet, så tviler jeg med meg selv på at noen andre ord kommer til å bli brukt i denne mikroskopiske rapporten jeg nå skriver hver dag.

[lain]

Så skriv opp negativ hver dag om det stemmer, men prøv å legg til et ord eller to til.

Et ord i dag, to i morgen, en setning til helgen og en side til jul.

[Gjest gjest11]

lain: ikke litt vel ambisiøst...? Og hva er vitsen med legge til flere ord når alt blir farget av det negative uansett?

[lain]

greit med et mål.

og om du finner noe positivt å skrive ned, så er det fortsatt noe positivt du kan se tilbake på, selv om du i utgangspunktet bare føler det er det negative som farger hverdagen.

 

Selv om alt ser svart ut, trenger man ikke male det som ikke er svart, bare for å få det til å stå i stil.

[SpeekoN]

Om man bestemmer seg for at alt ER negativt, og kommer kun til å forbli slik, så blir det slik.

Om du ikke prøver å finne noe positivt i alt.

Jeg husker før, for et år eller to siden, da jeg ikke kunne finne noe positivt om meg selv eller noe annet. Det endte med selvskading.

 

Sliter fortsatt noe med skadingen, men jeg klarer i alle fall å holde meg positiv, om det så er noe fint jeg så på veien til skolen, eller noe jeg klarte på jobb. Jeg prøver å finne positivitet i selv det minste støvfnugg.

 

Du burde prøve det, ALLE burde prøve det.

[H3N]

Faen som jeg hater framføringer..