Gjest Slettet+6132 Skrevet 9. oktober 2009 Del Skrevet 9. oktober 2009 Være glad for at jeg er en taper? jaja... Skal jeg si det hva det geniale er? Du er neppe en taper. Lenke til kommentar
Gjest Gjest Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Jeg hater deg mamma. For at du måtte sette han foran oss, foran meg, din egen datter. For at du sviktet familien din, for du sviktet meg. For at du ikke klarer/gidder å hjelpe. Å sette meg i denne drittsitusjonen. Og jeg hater hele skilsmissen, jeg fatter ikke at du setter en sånn ekkel, slaksete drittsekk forann oss. For at jeg skal sitte og se på min egen far og den nye samborene, som tror hun kjenner henne, krangle om hvordan jeg skal ha penger til å leve, fordi du ikke vil hjelpe meg. Og jeg talker faen ikke noe jobb, jeg har nok med skolen. Hvordan kan det være bedre å slite seg ut, enn å gå til psykolog. Faen at jeg ikke har noe beroligende. Lenke til kommentar
Gjest Guest_holkapolka_* Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Har drukket en del i de siste 5årene og nå sist hos en nabo bestemte jeg meg for å sitte på rekkverket eller hva det heter på verandaen til min nabo. Tenkte inni meg at samme det om jeg detter ned de 7 meterene da jeg tenkte selvmordstanker. Nå uker senere tenker jeg på det og blir redd da jeg kunne lett falle med hode og bli lam eller hjerneskadet. Så når jeg husker den episoden så får jeg nærmest panikkanfall. Vet ikke hvordan jeg skal bedres men en ting er sikkert og det er at nå kutter jeg ut alkoholen, har begynt på antabus. Anbefaler dere også til å gjøre det samme, for det er bevist at alkohol fører til depresjoner og angst. http://www.akuttpost.no - En psykisk helse side. Lenke til kommentar
Puke Nukem Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Skal jeg si det hva det geniale er? Du er neppe en taper. Om jeg ikke er det, så kan jeg UMULIG være så langt unna... Lenke til kommentar
Raudridder Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 (endret) All den tid det ikke finnes noen allmenngyldig definisjon, er du kun en "taper" dersom du selv ser på deg selv som dét. Endret 10. oktober 2009 av Raudridder Lenke til kommentar
Gjest Slettet+6132 Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Skal jeg si det hva det geniale er? Du er neppe en taper. Om jeg ikke er det, så kan jeg UMULIG være så langt unna... Det en synes om seg selv, og hva andre synes om deg kan ofte ligge veldig langt fra hverandre. Og, det er aldri for sent å forandre seg til det positive. Prøv å finn ut hva det som gjør at jenter skyr deg som pesten. Dessuten, er virkelig de jentene verdt tiden din om de skyr deg som pesten? Finn andre jenter som ikke skyr deg som pesten? Mulighetene er mange, det gjelder å se de. Lenke til kommentar
Cortinarius rubellus Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Har drukket en del i de siste 5årene og nå sist hos en nabo bestemte jeg meg for å sitte på rekkverket eller hva det heter på verandaen til min nabo. Tenkte inni meg at samme det om jeg detter ned de 7 meterene da jeg tenkte selvmordstanker. Nå uker senere tenker jeg på det og blir redd da jeg kunne lett falle med hode og bli lam eller hjerneskadet. Så når jeg husker den episoden så får jeg nærmest panikkanfall. Vet ikke hvordan jeg skal bedres men en ting er sikkert og det er at nå kutter jeg ut alkoholen, har begynt på antabus. Anbefaler dere også til å gjøre det samme, for det er bevist at alkohol fører til depresjoner og angst. http://www.akuttpost.no - En psykisk helse side. Kjempebra at antabus fungerer bra på deg Anbefaler du folk og kutte ut og drikke eller og begynne på antabus? Lenke til kommentar
TheMartine Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Hellige helvete, dette er kanskje den verste dagen jeg kan huske å ha opplevd siden forrige dødsfall i familien. I dag flytta jobben min kontor. Den ene jobben min, altså. Den jeg har hatt i fem år, og den jeg gjør godt og liker best. Frilansjournalistjobben, med andre ord. Jeg jobber i en regionavis, og mitt kontor er et av distrikskontorene. Fram til nå har vi hatt store flott lokaler midt i sentrum, eget kjøkken, to store toaletter, seks rom, arkiv, egen inngang. You name it. Her er jeg vokst opp fra jeg var liten, og her har jeg jobbet siden jeg var 19. Mens jeg har flyttet rundt og blitt kastet ut og slitt med å finne et ordentlig og stabilt hjem siden jeg var 18, har kontoret alltid vært det ene stedet hvor jeg har følt meg hjemme, og hvor jeg har kunnet stole på at jeg er velkommen og kan slappe av. Av og til har jeg sittet der hele natten, bare fordi jeg ikke har hatt noen andre steder å være. Jeg har hatt med venner opp dit, jeg har jobbet med andre kreative prosjekter, jeg har sittet på forum, sett film, lest aviser...ja, gjort alt jeg egentlig liker, men ikke får gjort andre steder. Jeg har vært så glad i det kontoret at jeg vet ikke hvordan jeg hadde overlevd uten å gå kunne trekke meg tilbake der når det stormer som verst. Men nå. Nå skal det spares inn, og i dag flyttet vi. Jeg sitter nå og deler kontor med han som er leder for distriktskontoret, og det er en mann jeg ikke kommuniserer godt med, for å si det sånn. Kontoret består nå av ett, lite, rom. Maks 30 kvadratmeter, med ett lite vindu hvor alt man ser er taket og veggen på andre siden. Kontoret har ikke tilgang til kjøkken, og det er bare et lite rom inni lokalene til den lokale banken. Vi har ingen egen inngang, ikke skilt på døra, ikke egen do (og per nå har jeg ennå ikke fått nøkkelen til do engang). Kontoret er på toppen av et kjøpesenter. Enda bedre. Alt vi hadde på det andre kontoret er sendt opp til hovedkontoret, og her har vi knapt plass til to pc-er. Det er mørkt. Det er trist. Det er enormt demotiverende. Det ensomt. Det er dritt. Jeg føler meg degradert, og som en virkelig outsider. Her skal vi altså jobbe på en lite kott inne blant bankes ansatte og kunder. Vi kan ikke ta imot folk her, det er ikke plass til noe som helst, og jeg sliter med å føle meg verdifull lenger. Jeg føler meg overhodet ikke motviert til å gjøre noe som helst for denne avisen lenger, og jeg savner det andre kontoret så mye at jeg ikke kan tenke på det uten å få tårer i øynene. Jævla dritt, er hva det er. OK, det var dagens rant. Jeg får vel komme meg tilbake til jobb. Hah. Lenke til kommentar
Puke Nukem Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 (endret) Skal jeg si det hva det geniale er? Du er neppe en taper. Om jeg ikke er det, så kan jeg UMULIG være så langt unna... Det en synes om seg selv, og hva andre synes om deg kan ofte ligge veldig langt fra hverandre. Og, det er aldri for sent å forandre seg til det positive. Prøv å finn ut hva det som gjør at jenter skyr deg som pesten. Dessuten, er virkelig de jentene verdt tiden din om de skyr deg som pesten? Finn andre jenter som ikke skyr deg som pesten? Mulighetene er mange, det gjelder å se de. Nei, der er vel ikke verdt tiden min Tiden min er tydligvis ikke verdt noe... ikkejeg heller for den saks skyld Jeg føler meg totalt verdiløs nå... Jeg er bare i veien, til bry for alle rundt meg! Og det værste er at... har ikke noen jeg kan snakke med Finne andre jenter sier du? ja lett for deg å si, jeg har prøvd det... Går ikke! De skyr meg de også. Menmen, har alltid vært sånn, begynner å bli lei nå Endret 10. oktober 2009 av Tom Ølboks Lenke til kommentar
Niqābninja Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Selvfølgelig er tiden din verdt noe. Tiden din er sannsynligvis noe av det mest dyrebare du har. Og det eneste du aldri kan få tilbake. Lenke til kommentar
Puke Nukem Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Der hadde man kastet bort enda en lørdag på ingenting... sittet å stirret i veggen hele dagen Lenke til kommentar
Gjest Slettet+5132 Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Der hadde man kastet bort enda en lørdag på ingenting... sittet å stirret i veggen hele dagen Ikke for å være negativ, men du må selv ta ansvar og komme deg ut og være med venner/gjøre det du liker. Vet det er (alt for) lett å bli tiltaksløs og isolere seg når man er deprimert, men man må selv ta steget og komme seg ut blandt folk f. eks. Ingen andre gjør det for deg. Etter hvert gjør det ting bedre, å bare komme seg ut og ta bilder f.eks, bare gjøre noe, istedet for å sitte og dra selv selv nede. (Sier ikke at det er kjempelett selv om det kanskje kan virke sånn) Lenke til kommentar
Gjest Slettet+6132 Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Neste lørdag ringer du en kamerat og spør om dere vil finne på noe. Selv om han eller hun ikke kan da har du ihvertfall prøvd. Greit nok at sliter med depresjoner, jeg gjør det selv. Det gjelder komme seg ut av det. Lett er det ikke. Men jeg vet samtlige her klarer det. Lenke til kommentar
Gjest randomz Skrevet 10. oktober 2009 Del Skrevet 10. oktober 2009 Neste lørdag ringer du en kamerat og spør om dere vil finne på noe.Selv om han eller hun ikke kan da har du ihvertfall prøvd. Greit nok at sliter med depresjoner, jeg gjør det selv. Det gjelder komme seg ut av det. Lett er det ikke. Men jeg vet samtlige her klarer det. ille med depresjoner ja, men hvis en sliter med angstproblemer i tillegg, som hindrer en å være med venner og ta kontakt, så er det helt for jævlig. det verste er at det er faen meg så jævlig vanskelig å komme seg ut av når det har gått en god stund... en jævla uendelig ond sirkel.. trengs ofte psykolog behandling for å bryte.. jeg selv har unngått sosial kontakt i en god stund (flere år) og det føles for jævlig å ikke klare ta kontakt og virke helt uinterisert i venner og slekt, og det er vanskelig å bli så sosial man var før.. føler at en er bare utafor.. i tillegg blir man ofte veldig innadvendt hvis en er deprimert, så det er rett og slett flaut å være med venner når en ikke makter å prate engang. Lenke til kommentar
Gjest møkklei Skrevet 11. oktober 2009 Del Skrevet 11. oktober 2009 Godteri skaper glede. Sist jeg var glad, var da jeg spiste snop forrige gang (lørdag for 2 uker siden). Har egentlig lyst til å bare drite i kroppen, og bare spise det jeg vil, når jeg vil. Lenke til kommentar
Gjest Slettet+9871234 Skrevet 11. oktober 2009 Del Skrevet 11. oktober 2009 Du kan jo finfint spise det du vil, når du vil? Så lenge du spiser med måte kommer du langt på vei. Det er viktig å gjøre det en vil i livet. Lenke til kommentar
Gjest møkklei Skrevet 11. oktober 2009 Del Skrevet 11. oktober 2009 Jeg synes rett og slett at livet er for kort til å ikke gjøre det man vil! Jeg blir glad av godteri og sjokolade. Jeg gleder meg til neste gang jeg kan spise det igjen! (Neste lørdag). Lenke til kommentar
Gjest Guest_holkapolka_* Skrevet 11. oktober 2009 Del Skrevet 11. oktober 2009 Har drukket en del i de siste 5årene og nå sist hos en nabo bestemte jeg meg for å sitte på rekkverket eller hva det heter på verandaen til min nabo. Tenkte inni meg at samme det om jeg detter ned de 7 meterene da jeg tenkte selvmordstanker. Nå uker senere tenker jeg på det og blir redd da jeg kunne lett falle med hode og bli lam eller hjerneskadet. Så når jeg husker den episoden så får jeg nærmest panikkanfall. Vet ikke hvordan jeg skal bedres men en ting er sikkert og det er at nå kutter jeg ut alkoholen, har begynt på antabus. Anbefaler dere også til å gjøre det samme, for det er bevist at alkohol fører til depresjoner og angst. http://www.akuttpost.no - En psykisk helse side. Kjempebra at antabus fungerer bra på deg Anbefaler du folk og kutte ut og drikke eller og begynne på antabus? Begge? Lenke til kommentar
Getingar Skrevet 11. oktober 2009 Del Skrevet 11. oktober 2009 Jeg synes rett og slett at livet er for kort til å ikke gjøre det man vil! Jeg blir glad av godteri og sjokolade. Jeg gleder meg til neste gang jeg kan spise det igjen! (Neste lørdag). Du kan äta sjoklad närhelst du fan vill. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg