Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Cortinarius rubellus]

ikke sant.............NOT

[Loefthal]

NOT Men som en tidsbegrenset løsning der alt annet synes håpløst, ja...ok.

[Cortinarius rubellus]

Jeg er glad for at de fungerer på deg

eneste jeg fikk igjen for og prøve en rekke med "lykke-piller" var nesten nyre-svikt:P

Og pga. sykdommen så kan jeg heller ikke gå på det.

Endret 28. august 2009 av Amanita Muscaria

[Kverulantus]

Gah, jeg føler ikke noe lenger. Likegyldigheten har tatt over fullstendig -_-"

[Shipwreck]

Faen. Angst, angst og atter angst. Er så jævlig lei. Håper lithium kan redde meg nå. Virker som den eneste medisinen jeg ikke har prøvd (er bipolar).

[ArmenMinAU]

Hadde vært nammenam med en medisin som fjerner all frykt for sosial omgang.

[Cortinarius rubellus]

Lithium skal stabilisere humøret, ikke ta angsten.

Var ihvertfall det jeg fikk beskjed om.

At noe forbedring på angsten min kunne jeg ikke forvente..................

 

 

Jo, det finnes medisiner som fjerner alt som heter nerver...men vil ikke anbefale det akkuratt:P

[Loefthal]

Vel, man har jo alltids lange sykkelturer eller fysisk aktivitet generelt. Høres moraliserende og friskusbefengt ut, men det fungerer.

 

"Medisinene" som fjerner enhver form for nerver er vel samtlige på narkotika-lista, eller rettere sagt, de burde vært der Dormicum eller Haldol skulle fungere fint, dog bortsett fra at de fjerner det meste annet i samme slengen.

[Cortinarius rubellus]

Er flere som ikke er på lista, men de fleste har gått over på den store svarte listen.

Jeg personlig vil alltid velge dette livet fremfor et liv uten følelser, har "følt" siste biten og det går ihvertfall dårlig.

Endret 28. august 2009 av Amanita Muscaria

[TheMartine]

Hva må til for å få medisiner, egentlig?

Jeg synes bare det er rart jeg aldri har blitt tilbudt noe som helst, selv om jeg nå er i gang med mitt tredje år i terapi, og har vært langt, langt nede flere ganger.

[Loefthal]

Ordinære antidepressiva får du nesten kastet etter deg hos enkelte leger. Men, det er ikke noe varig alternativ, så hvis man klarer seg uten er det selvfølgelig best. Diazepam/B-preparater (Valium, Sobril etc.) har blitt meget strengt og er dessuten sterkt avhengighetsskapende.

 

Du kan jo snakke med legen/psykiater om medisin, men anse deg som heldig hvis han/hun ikke ser dette som et alternativ da disse som oftest er de beste innen feltet. De som imidlertid i stor grad ser på medisiner som en løsning skal man passe seg litt for selv om det i noen tilfeller vil være hensiktsmessig.

Endret 28. august 2009 av Komakino

[TheMartine]

Ja, jeg er bare glad jeg aldri har fått tilbud om medisiner, jeg. Ville aldri sagt ja til det, og det har jeg alltid vært bestemt på.

 

Jeg ser bare med forundring på saken, i og med at jeg er den eneste av alle åtte i min terapigruppe som ikke tar medisiner. Ikke at jeg tror de har vært for rause med pillene mot de andre, men det blir jo bare mer og mer vanlig.

[Loefthal]

Ja, dessverre. Du kan jo snakke litt med de du vet bruker medisiner og se om de har noen god effekt av det. Personlig har jeg brukt alt for mange ulike medikamenter de siste 8 årene, men ingen har hatt noen "mirakuløs" virkning. I ekstremt tunge tider har de selvfølgelig hjulpet, men etter noen år på antidepressiva vet man plutselig ikke opp/ned på noe. En ganske forvirrende affære følelsesmessig kan du si

[TheMartine]

Det er den apatiske følelsen mange forteller meg om. De slutter liksom å bry seg om noe som helst, og det høres ganske ille ut. Men det kan jo godt være sånn at det er bedre å være følelesløs, enn å slite med mye psykisk smerte. Ikke vet jeg, egentlig.

De snakker også mye om hvor vanskelig det å avvenne seg slike medisiner, og det er kanskje det som skremmer meg mest.

[Niqābninja]

Hva må til for å få medisiner, egentlig?

Jeg synes bare det er rart jeg aldri har blitt tilbudt noe som helst, selv om jeg nå er i gang med mitt tredje år i terapi, og har vært langt, langt nede flere ganger.

Det varierer vel fra lege til lege. Det var det første jeg fikk kasta etter meg. Dét og innsovningspiller. Psykolog fikk jeg beskjed om å skaffe meg selv i form av et skjema over de som fantes i nærheten og jeg kunne ringe til.

 

Det er den apatiske følelsen mange forteller meg om. De slutter liksom å bry seg om noe som helst, og det høres ganske ille ut. Men det kan jo godt være sånn at det er bedre å være følelesløs, enn å slite med mye psykisk smerte. Ikke vet jeg, egentlig.

Det er absolutt ikke bedre, imo. Jeg slutta bry meg om alt, og tilbragte ca 90% av tiden i senga mi en periode. Jeg brøy meg ikke om at folk kunne se ferske sår på armene mine, jeg brøy meg ikke om at jeg måtte møte opp på jobb/skole, jeg brøy meg ikke om å være trofast mot han som var kjæresten min på den tida og jeg brøy meg absolutt ikke om at de som var glad i meg fikk vondt av å se meg sånn. Jeg følte meg ganske så håpløs, rett og slett. For akkurat den følelsen klarte jeg fortsatt å kjenne.

 

Og i tillegg mista jeg evnen til å få orgasme, etter å ha hatt null problemer med det siden jeg var 9-10 år. Huzza.

 

Godt mulig jeg ikke prøvde nok medisiner, at jeg egentlig ikke skulle hatt den typen jeg fikk resept på, at jeg absolutt ikke prøvde lenge nok, men jeg måtte nesten sette en grense. Jeg kommer absolutt ikke til å prøve antidepressiva igjen.

[TheMartine]

Ouch, det høres ut som et bekmørkt kapittel, bazukh.

 

Får man egentlig nok informasjon før man begynner på antidepressiva? Greit nok at man ikke nødvendigvis er i stand til å ta fornuftige avgjørelser når man er på sitt verste, men jeg ville tro at flere hadde vært skeptiske til medisinering om de visste mer om effekten av slike piller.

 

Det er forresten helt sant at det varierer fra lege til lege. Da jeg oppsøkte min fastlege for rundt fire år siden og fortalte at jeg hadde behov for hjelp, ordnet han alt for meg. Legen min er på Toten, men siden jeg bodde i Oslo da, skaffet han meg plass hos psykolog i Oslo. Det tok ikke mer enn to-tre måneder før jeg var inne i systemet, og det var aldri snakk om medisiner.

 

Den hjelpen han ga meg setter jeg uendelig stor pris på.

[GrevenLight]

Blir serr urolig for faren min, trodde ikke han slet så syykt mye med deprisjon og sånt, men han har fått seg ny dame(som jeg aldri har møtt) og skulle på bursdag fest med henne hos moren min i morgen(da skulle jeg møte henne for første gang), men nå far jeg mld om at han drar til fjellet i morgen tidlig...

[Partlow]

Blir serr urolig for faren min, trodde ikke han slet så syykt mye med deprisjon og sånt, men han har fått seg ny dame(som jeg aldri har møtt) og skulle på bursdag fest med henne hos moren min i morgen(da skulle jeg møte henne for første gang), men nå far jeg mld om at han drar til fjellet i morgen tidlig...

 

Du skal selvfølgelig støtte din far så godt som mulig, men når det kommer til stykket, er det IKKE ditt ansvar at noen av dine foreldre har et det bra og har et komplett liv. Mange tar på seg alt for store og tunge bører, forårsaket av sine foreldre, ennå de burde ikke gjøre det. DU skal leve DITT liv, og dine foreldre kommer i andre rekke ovenfor deg uansett om du vil det eller ikke. Ja, selvfølgelig er det fint og sunt å bekymre seg en smule for hvordan ens foreldre har det, men DU kan ikke alene holdes ansvarlig for at de rundt deg har det bra. Du skal i første rekke sørge for at du selv fungerer og har det bra. Deretter kan du prøve å fokusere på de rundt deg.

 

Du har hovedansvar for ditt liv. Dine foreldre ,dine søsken og dine venner har hovedansvar for sine. Ikke vær den personen som skal ta vare på alle eller noen, om man selv ikke klarer seg. Dog går det en linje mellom ignorering og det å bry seg.

[Gjest Slettet+6132]

Nå skal jeg få orden på livet mitt, jeg tror jeg klarer det.

Det tror jeg óg.

 

Jeg begynner å tvile, ferien som var planlagt ble avlyst i dag.

Morsomt det der, når en først gleder seg til noe, så kommer alltid noe å stikker kjepper i hjulene.

 

 

Men det som virkelig gjør meg urolig, jeg distanserer meg mer og mer fra kameratgjengen.

Det skjer strengt talt de fleste venner jeg har.

De er for all del hyggelige, og jeg har ingenting imot dem.

 

Det er bare det jævla paranoide huet mitt som gjør at jeg ikke klarer å stole på noen.

Jeg finner det ironisk, det er de overfladiske vennskapene jeg liker best.

For de som er mer enn overfladisk fungerer ikke i lengden, jeg ender opp med å skyve dem unna meg.

[TheMartine]

Overfladiske vennskap er jo lettere å takle fordi man risikerer ikke like mye som man gjør ved å faktisk komme nærmere noen og stole på dem. Tilliten er ikke der i like stor grad, og da er det ikke like vondt når (evt. hvis) det skulle gå galt.