Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Hansoen]

Var inne å leste litt om sosial angst nå og tok en test og jeg scoret over det som var grensen for om man hadde det eller ikke... Dette har forverret seg i det siste å

 

Noen som har erfaring med helsetjenester på universiteter her i landet? Vurderer å bestille meg en time, trenger å snakke med noen kjenner jeg og Vennene mine er ikke i umidelbar nærhet

Endret 24. august 2009 av Hans-o

[Gendarmerie]

Alle universiteter og høgskoler burde tilby en tjeneste hvor man kan snakke med noen, enten det er en prest eller psykolog. Om ikke de har det på skolen, så skal hvertfall studentsamskipnaden tilby det.

 

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men gå her http://nexus.sio.no/files/info/studentforside.htm og finn din skipnad og ta det derfra.

 

Edit: Jeg leste litt feil, det gikk fort i svingene. Men uansett, en jeg kjenner som slet litt under studietiden tok kontakt med helsetjenesten ved universitetet, og han synes det hjalp veldig. Det har kanskje noe med at de jobber akkurat på universitetet, og er i kontakt med mange fler studenter i samme situasjon enn andre ansatte i helsetjenesten.

Endret 24. august 2009 av JoeSchmo

[Gjest Lei av tilværelsen]

*snip*

 

Avviser de deg fordi du ikke er party-typen som er ute og rølper hver helg? Det sier kanskje mer om de enn deg.

 

Nei, mest fordi jeg er av utenlandsk opprinnelse. Skjønner at jenter helst vil være sammen med en de kan ha en framtid med, men jeg er da tross alt født og oppvokst her, med to kulturer og føler meg like mye norsk som jeg er <<min nasjonalitet>>. Jeg tenker at jeg kan ha da en like fin framtid med en norsk jente og en fra mitt land. Men noen tar dette veldig høytidelig selvsagt.

[Gjest Lenge]

14 år har jeg slitt nå, alt for lenge. Rart at jeg orker. Tenker på å ta livet mitt hver dag, men det er ikke vonde tanker, de får meg til å tenke på noe annet. Døden er et sikkerhetsnett, som er der når vi ikke klarer mer.

[Locrin]

*snip*

 

Avviser de deg fordi du ikke er party-typen som er ute og rølper hver helg? Det sier kanskje mer om de enn deg.

 

Nei, mest fordi jeg er av utenlandsk opprinnelse. Skjønner at jenter helst vil være sammen med en de kan ha en framtid med, men jeg er da tross alt født og oppvokst her, med to kulturer og føler meg like mye norsk som jeg er <<min nasjonalitet>>. Jeg tenker at jeg kan ha da en like fin framtid med en norsk jente og en fra mitt land. Men noen tar dette veldig høytidelig selvsagt.

 

Flytt til et annet sted hvis du har muligheten til det. Jeg bor i Trondheim og var på vorspiel-byen fredag og lørdag. På begge vors var det folk som fra mange forskjellige land, men ingen diskriminerte mot de. Like inkluderte i festen som alle andre.

[Gjest Lei av tilværelsen]

Flytt til et annet sted hvis du har muligheten til det. Jeg bor i Trondheim og var på vorspiel-byen fredag og lørdag. På begge vors var det folk som fra mange forskjellige land, men ingen diskriminerte mot de. Like inkluderte i festen som alle andre.

 

Nope, ingen mulighet til det når jeg har fast jobb. Men høres koslig ut der du er. Når jeg tenker meg om, har jeg kanskje ikke så mye å snakke over. Jobber i storbyen Oslo (men bor ikke) og nesten 1/3 av den er jo utlendinger. Kanskje det er derfor jenter er så lei av oss, siden vi kryr overalt og tror vi har alle de samme egenskapene. Tvert i mot faktisk, noen av oss er mye bedre enn enkelte norske menn også. Uansett, kanskje jeg burde prøve å finne meg en ny vennekrets, men er aldeles ukjent her. Hadde vært bedre å dratt sammen med en som er godt kjent med steder som passer for meg. Lov å håpe.

[Locrin]

14 år har jeg slitt nå, alt for lenge. Rart at jeg orker. Tenker på å ta livet mitt hver dag, men det er ikke vonde tanker, de får meg til å tenke på noe annet. Døden er et sikkerhetsnett, som er der når vi ikke klarer mer.

 

 

Døden er ikke noe annet enn en ende på et liv som fortsatt kan bli fantastisk. Jeg vet ikke om du sliter med sykdom eller angst, men jeg vet at det å presse seg selv til nye ting kan gjøre underverker. Det å gjøre ting man ikke har lyst til kan bli veldig artig etter at man har presset seg til det et par ganger. På samme måte som et barn som er redd for vann og ikke vil lære seg å svømme, men som elsker å bade etter å ha blitt kastet ut i det et par ganger.

 

Du har bare ett liv. Bruk det så godt du kan.

[Gjest Guest_Solitude_*]

Uviktig i forhold til andres problemer, men klarer ikke holde kjeft.

 

Hvorfor I helvete svartner det for meg når jeg blir interessert i en jente? Jeg kan holde en samtale, danse på byen, ta på og klemme for å skape interesse, men neste trappetrinn bommer jeg altid på. Dette fører til at jeg etterpå trekker meg tilbake og ikke kommer ut av skallet mitt før noen trekker meg ut igjen (gode venner takk og lov).

 

Jeg gir blanke i hva folk tenker om meg. Jeg kunne stått på en scene foran en million mennesker med et devil may care glis, men sett meg i et romantisk øyeblikk sammen med ei dame og jeg kaldsvetter og skjelver som en mus foran en katt. Det blir litt bedre hver gang, men det går fader meg alt for sakte.

 

Siste hendelse tok plass i dag tidlig. Herlig jente som var på gjennomreise i landet, og stoppet i byen vår fordi hun ikke hadde vært der før. Overnattet hos oss i helgen fordi hun kjente oss litt fra tidligere. Følte at vi fant tonen i helgen, men hun måtte reise videre i dag. Dette skjedde i dag tidlig da jeg dro på jobb.

 

Vi gir hverandre en lang klem, holder rundt hverandre og ser inn i hverandres øyne. Ingen gir slipp på den andre før det blir tydelig at noe må sies/gjøres. Jeg sier:

 

"Jeg får vel dra på jobb jeg da". Og det var det. Kanskje det ikke var en attraksjon, men det føltes slik, og det vil altid være bedre å ha prøvd og feilet enn å ikke ha prøvd. Jeg irriterer meg grønn over at jeg aldri har fått nei, fordi jeg aldri har prøvd.

 

Jeg er ikke grunnleggende pinglete ovenfor damer. Jeg blir som nevnt kun nærvøs i en romantisk (sortof) setting hvor vi kun er to personer. Hvordan i helvete trener man seg opp til dette? Jeg kan fortelle meg selv hvor awesome jeg er for å peppe meg selv opp i forkant, jeg kan holde meg i form og passe på hygiene og utseende for å føle meg bra, men alt det bryter sammen i brøkdelen av et sekund. Jeg kan kontrollere meg selv til en viss grad, men langtifra nok. Noen vil kanskje si at jeg burde gå og rote rundt på byen i fylle for å få hele greia ned fra en pidestall, men jeg har ikke det minste lyst til å gjøre det. Men kanskje jeg bare burde presse meg til det, og innse at det kanskje er den eneste måten.

 

 

Hilsen en som irriterer seg over to ting.

 

-At han faller for damer, og at han ikke klarer å gjøre noe med det. /rant

[Laserbeam]

Da sitter jeg her som forventa, helt aleine på PC'n min, siden jeg ikke tør å ta kontakt med andre.

[Gjest loner]

Sukk. Jeg hadde planlagt at alt skulle bli så mye bedre. At alt skulle gå på skinner denne gangen. Men det gjør selvfølgelg ikke det. Det går litt på trynet. Jeg har gått på skole i fire dager nå, og jeg føler meg utstøtt allerede. Og ikke bare det; I tillegg har en del venner begynt å virkelig nedprioritere meg. Behandle meg som en gjenstand de kan sette i et skap og ta frem neste gang de kjeder seg. Helvete. Jeg visste at det å begynne på skole ikke var noen god idé.

[GrevenLight]

I det siste har jeg hatt en sånn rar følelse at jeg kan se for meg hele dagen min...

Med engang jeg står opp kan jeg kjenne på hvordan dagen kommer til og bli, vis jeg står opp og har en dårlig følelse blir bare heeele dagen ødelagt og jeg går bare med en dårlig følelse, men vis jeg våkner opp og føler at det blir bra blir alt bra, da smiler jeg masse og sånt

 

Ganske irriterende når jeg får en dårlig dag siden da bare tenker jeg så sykt mye for meg selv og blir kjempe sliten og lei av av livet og denne verden....

 

 

Bra og få skrevet litt

[Hansoen]

Da sitter jeg her som forventa, helt aleine på PC'n min, siden jeg ikke tør å ta kontakt med andre.

Skjønner åssen det er for å si det mildt..

[Gjest Gjest]

Har vært forelsket i en vidunderlig vakker jente i et år nå, og jeg er sikker på at hun hadde lignende følelser for meg. Dessverre virker hun løssluppen og jeg taklet aldri å tenke på henne sammen med andre. Derfor tok jeg den enkle veien og ignorerte henne i håp om at jeg skulle slutte å tenke på henne, akk nei. Nå bryr hun seg tydeligvis ikke om at det er kamerater av meg som prøver seg på henne og alt er bare ødelagt.

 

Ganske rotete. Godt å deppe litt!

[Gjest Gjest]

tenker på jenta jeg er helt fortapt i.

hun fortalte meg i fjor sommer at hun har vært forelska i meg lenge, jeg har fortalt henne at jeg er veldig glad i henne også, 2 uker senere flytta jeg for å gå siste år på vgs (langt vekke) og har vært borte fra henne hele tiden med unntak av noen ganger i skoleferiene. og nå flytter jeg utenlands for å gå universitet. og har det ikke vært for avstanden mellom oss har jeg helt klart foreslått et fast forhold men da har det vært værre for meg å være så langt unna. og nå blir jeg borte i 4 år utenom sommerne og jula.

[TheMartine]

Jeg lurer virkelig på om den gleden man får fra å omgås andre mennesker er større enn smerten.

 

Jeg har min tvil, for å være helt ærlig.

[Hansoen]

Smerten av å være ensom er iallefall ganske uutholdelig spør du meg...

[TheMartine]

Det er den, men jeg er faktisk heller alene enn i dårlig selskap.

 

Ensomhet er ikke en søken etter selskap, men etter beslektede sjeler.

[Hansoen]

Jeg er også heller alene enn i dårlig selskap, men ensomhet går på så mye mer enn bare den fysiske ensomheten, ihvertfall for meg. Det tærer på både det fysiske og det mentale.

[TheMartine]

Den fysiske ensomheten plager meg ikke så enormt, egentlig. Det er følelsen av å være rundt eller snakke med andre man føler seg nogenlunde lik og forstått av jeg savner.

[Niqābninja]

Jeg kjenner følelsen. Det suger skikkelig rumpe.