Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[dysfunctional]

Dama gjorde det nettopp slutt. Føler meg... rar. Er ikke lei meg eller noenting. Det hele gikk ganske smertefritt, uten noe drama eller noen ting.

 

Jeg så det komme nesten. Vi har hatt noen tøffe dager i det siste. Det hele begynte med at hun oppførte seg litt merkelig mot meg, litt avvisende på en måte. Jeg spørte henne om det var noe galt, men det var ikke noe galt med meg eller noe jeg hadde gjort. Hun hadde bare tenkt mye på forhold i det siste, og at hun ikke ville ha kjæreste akkurat nå. I tillegg hadde hun mistet følelsene for meg. Den siste uken har det vært litt krangling og diverse. I kveld tok hun "endelig" initiativ å gjorde det slutt.

 

Vi snakket på telefon, og hun forklarte hvorfor hun hadde vært litt avvisende i det siste og ikke snakket så mye med meg. Det siste jeg ville, var å bli uvenner med henne, siden vi går samme linje på VGS, og derfor ser hverandre hver dag. Vi har også ganske lik vennekrets. Vi har vært innmari gode venner i ca ett år nå, og hadde nesten mer ett "bestevennforhold" i stedet for et "kjæresteforhold".

 

Så.. da var mitt første breakup gjort. 16 år gammel. Nesten "glad" det gikk såpass greit som det gjorde.

[Skjelvgråt]

Jeg har holdt på med ei fin ei. Hu vil dog at vi skal vente litt for og se om vi blir sammen, vet ikke om hu vil helt engang. Hu er liksom så "perfekt"

[Gjest Lei av tilværelsen]

Da var den dagen kommet gitt. Dagen jeg ikke orker å holde alt inne lenger. Det finnes et vendepunkt i livet der alt man har trodd og levd for, blir plutselig snudd på hodet. Jeg har det ikke slik foreløpig, men føler det nærmer seg. Hvem er jeg? En muslim innvandrer som er født og oppvokst i Norge. Hva er jeg lei av? Stort sett identiteten min. Vil jeg gjøre noe med det? Selvsagt, om ikke det hadde vært for konsekvensene. Jeg er egentlig fornøyd med den jeg er, men klarer ikke lenger å leve med den samme troen og det gjør meg ulykkelig. Jeg tror på vitenskapen og hvordan ting egentlig har sitt opphav. Føles helt fjernt å tro på en allmektig som har skapt alt og satt opp leveregler og normer. Jeg forstår nå at religion er bare skapt så menneskene skal ha noe å tro på, og regler og normer å leve etter. Jeg er ikke ute etter noe diskusjon om hvorvidt ting er ekte/sant eller ikke. Vil heller ikke ha noen provoserende eller fordomsfulle kommentarer. Skriver ikke dette for å dømmes, vil bare få ut ulykken min.

 

Å være en troende innvandrer i et annet land er langt i fra enkelt. I motsetning til foreldrene mine har jeg blitt en del av det norske samfunnet og føler meg halv norsk egentlig. Gjort mye som er forbudt i troen vår, men aldri følt noe anger eller skyld i det. Kan vel si jeg har drukket mye og hatt mye sex, og andre ting som muligens ikke helt passer inn. Men har ikke gjort dem fordi jeg gjør opprør, heller at livet leves kun en gang og vil heller gjøre det jeg har lyst til. Jeg vil ikke være bundet til en tro som skal bestemme hvordan jeg skal leve livet mitt, hvem jeg skal være sammen, og beste fall, hvem jeg vil stifte familie med. Nå er det jo ramadan måned igjen og vi skal liksom faste 18 timer i døgnet bare for å erfare hvordan fattige folk har det. For ikke å snakke om 1 times bønn 2-3 timer etter mat. Ber ikke så mye lenger heller. Bare drar på noen fredagsbønn når jeg har fått mulighet til det. Ikke for min egen skyld, men for å ikke skuffe dem.

Familiepunktet er nok det jeg sliter mest med. Foreldrene våre vil gjerne ha en finger med når det gjelder valg av ektemake. Ikke få ganger har de funnet jenter der vi kommer fra (velger å ikke avsløre nasjonaliteten vår) og forventet at jeg skal skape et forhold til dem. Jeg har møtt 4 jenter hittil, og klarte ikke å skape et godt forhold til dem. Det kom ikke som en bombe at jeg er ganske forskjellig fra jenter derifra. Den siste fikk meg til å tenke godt om. Hun var faktisk veldig nydelig, koselig og en som jeg kunne ha tenkt meg, men hun var fra bygda og hadde nesten ingen utdanning. Etter ett år med kontakt, bestemte vi oss for å skille våre veier og etter det har jeg satt høye krav for neste kandidater. Selv om det faller naturlig å gifte seg med en av samme slag, så føles det litt rart for meg. Jeg er ikke vant til å leve med slike jenter, vi har ikke mange samme verdier for å si det slik. Livserfaringen er forskjellig. På den andre siden, så er det ikke helt lett her heller. Hittil har jeg bare hatt 2 forhold, der ene varte kun 4 dager (og må være historiens korteste seriøse forhold) og en med en filippinsk jente som varte i ett år. Det funket ganske greit egentlig, om ikke det hadde vært for avstanden og min mangel på kjæresteerfaring. Etter det har jeg bare hatt noen flørt. Det er nå en del år siden vi slo opp og jeg savner å ha en ved siden av meg. Jeg prøver meg på online sjekkesider, og har faktisk fått god kontakt med en, og hun aksepterte den jeg er, men i dag fikk jeg vite at noe familie var hun ikke klar for før om lenge. Kan ikke si jeg er fullt klar selv, men det er sånne ting som både kan planlegges videre i forholdet og som kommer av seg selv. Skilles våre veier også, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hun er den eneste av de kanskje 20 jeg har kontaktet og fått svar på. For øvrig så hater jeg jenter som er inne på disse stedene og tror de er noe! Selv når de ikke svarer på de beste brev og ikke gir noen sjanser å kjenne, vet jeg faen ikke hva de egentlig gjør der inne. Hvis dette ikke går heller, så regner jeg det som et bevis på at skjebnen eksisterer og at livet har ingen gode planer for meg. Hadde jeg forsvunnet nå, er det knapt en håndfull mennesker som hadde savnet meg. Det var stort sett dette jeg hadde i hjertet i dag. Mangel på tro på religionen og den jeg vil dele resten av livet mitt med. Ellers har jeg ikke mer å si på. Bor i et godt hjem, har god helse, nettopp begynt å jobbe og økonomien går oppover. Skulle bare ønske det fantes en vei å videreføre dette til allmennheten uten å bli utstøtt. Foreløpig virker eneste utvei når foreldrene mine sovner inn. Mine søsken tror jeg ikke vil ha så mye å si, har ikke fullt så godt forhold til dem. Hvis det blir så mye verre at jeg må fortelle dette til noen snart, så vil det være broren min. Vi er noenlunde på samme bølgelengde.

 

Det var alt for nå. Takk for at du tok deg tid til å lese det. Venter ikke på noen kommentarer, men om du har noe godt å dele, er du velkommen. Har du ikke noe godt å si, så la vær takk.

 

Hilsen gutt 24

 

Jeg har egentlig bruker her inne, men dette er veldig sensitiv tema for meg og setter pris på deres forståelse. Noen ganger må man bare få ting ut, uansett hvor vondt og hardt de er.

[Enceladus]

Har en personlig krise gående for øyeblikket.

 

Lurer på om noen vet om steder som holder åpent døgnet rundt i Bergen sentrum hvor jeg kan søke tilflukt?

 

Vil helst ikke fryse halvt ihjel inatt. Har ikke lyst å forklare mer...

 

Om noen vet om noe så si fra her eller pm meg.

[Right]

Togstasjonen, kanskje? Der er det god ly og tak i alle fall, om ikke selve stasjonen er åpen. Og inne på busstasjonen?

[Enceladus]

ok takker.

[Right]

Deli på Torgallmenningen har visst en andreetasje som kan sjekkes ut. Håper det ordner seg.

[Enceladus]

takker for tipsene. Er det noen døgnåpne tilbud noen steder da? Hva som helst? Har søkt litt rundt på krisesenter og slikt. Tror det eksister noe slikt men klarer ikke finne ut hvor det er lokalisert...

 

Er så sinnsykt sliten i kropp og sjel nå... hadde vært fint med et stille sted å kunne slappe av uten at noen stiller spørsmål. Har vært på legevakten men der graver de så mye og skal vite alt. Det orker jeg ikke.

[Gjest Gjest]

Symptoms of Avoidant Personality Disorder

 

Social inhibition; retreating from others in anticipation of rejection

Preoccupation with being rejected or criticized in social situations

Fear of embarrassment results in avoidance of new activities

Poor self-image; feelings of social ineptitude

Desire for improved social relations

Appear to others as self-involved and unfriendly

Creation of elaborate fantasy lives

 

Kom over dette nå netopp. Hver eneste settning stemmer på en prikk med hvordan jeg har følt det siste året. Fant et par sider på norsk, og alt stemte med hvordan jeg oppfatter meg selv

[Shipwreck]

Hjelp, nå fant jeg ut at det stemmer med meg også. Jeg som allerede har to diagnoser psykologen har prakket på meg. Nei, må ikke lese om slikt. Men håper for din del at du får hjelp

[Hansoen]

Mye av det har begynt å stemme på meg etter jeg begynte å studere nå... Tror jeg skal ta en snakk med skolepsykologen eller hva det nå heter... Tror kanskje det kan hjelpe litt på.

 

Edit: må ringe å bestille time, eller møte opp personlig, og jeg er jo så glad i å ringe fremmede folk og snakke med fremmede folk over disk som i butikker etc... konge det...

Endret 22. august 2009 av Hans-o

[Willa_C]

Da var den dagen kommet gitt. Dagen jeg ikke orker å holde alt inne lenger. Det finnes et vendepunkt i livet der alt man har trodd og levd for, blir plutselig snudd på hodet. Jeg har det ikke slik foreløpig, men føler det nærmer seg. Hvem er jeg? En muslim innvandrer som er født og oppvokst i Norge. Hva er jeg lei av? Stort sett identiteten min. Vil jeg gjøre noe med det? Selvsagt, om ikke det hadde vært for konsekvensene. Jeg er egentlig fornøyd med den jeg er, men klarer ikke lenger å leve med den samme troen og det gjør meg ulykkelig. Jeg tror på vitenskapen og hvordan ting egentlig har sitt opphav. Føles helt fjernt å tro på en allmektig som har skapt alt og satt opp leveregler og normer. Jeg forstår nå at religion er bare skapt så menneskene skal ha noe å tro på, og regler og normer å leve etter. Jeg er ikke ute etter noe diskusjon om hvorvidt ting er ekte/sant eller ikke. Vil heller ikke ha noen provoserende eller fordomsfulle kommentarer. Skriver ikke dette for å dømmes, vil bare få ut ulykken min.

 

Å være en troende innvandrer i et annet land er langt i fra enkelt. I motsetning til foreldrene mine har jeg blitt en del av det norske samfunnet og føler meg halv norsk egentlig. Gjort mye som er forbudt i troen vår, men aldri følt noe anger eller skyld i det. Kan vel si jeg har drukket mye og hatt mye sex, og andre ting som muligens ikke helt passer inn. Men har ikke gjort dem fordi jeg gjør opprør, heller at livet leves kun en gang og vil heller gjøre det jeg har lyst til. Jeg vil ikke være bundet til en tro som skal bestemme hvordan jeg skal leve livet mitt, hvem jeg skal være sammen, og beste fall, hvem jeg vil stifte familie med. Nå er det jo ramadan måned igjen og vi skal liksom faste 18 timer i døgnet bare for å erfare hvordan fattige folk har det. For ikke å snakke om 1 times bønn 2-3 timer etter mat. Ber ikke så mye lenger heller. Bare drar på noen fredagsbønn når jeg har fått mulighet til det. Ikke for min egen skyld, men for å ikke skuffe dem.

Familiepunktet er nok det jeg sliter mest med. Foreldrene våre vil gjerne ha en finger med når det gjelder valg av ektemake. Ikke få ganger har de funnet jenter der vi kommer fra (velger å ikke avsløre nasjonaliteten vår) og forventet at jeg skal skape et forhold til dem. Jeg har møtt 4 jenter hittil, og klarte ikke å skape et godt forhold til dem. Det kom ikke som en bombe at jeg er ganske forskjellig fra jenter derifra. Den siste fikk meg til å tenke godt om. Hun var faktisk veldig nydelig, koselig og en som jeg kunne ha tenkt meg, men hun var fra bygda og hadde nesten ingen utdanning. Etter ett år med kontakt, bestemte vi oss for å skille våre veier og etter det har jeg satt høye krav for neste kandidater. Selv om det faller naturlig å gifte seg med en av samme slag, så føles det litt rart for meg. Jeg er ikke vant til å leve med slike jenter, vi har ikke mange samme verdier for å si det slik. Livserfaringen er forskjellig. På den andre siden, så er det ikke helt lett her heller. Hittil har jeg bare hatt 2 forhold, der ene varte kun 4 dager (og må være historiens korteste seriøse forhold) og en med en filippinsk jente som varte i ett år. Det funket ganske greit egentlig, om ikke det hadde vært for avstanden og min mangel på kjæresteerfaring. Etter det har jeg bare hatt noen flørt. Det er nå en del år siden vi slo opp og jeg savner å ha en ved siden av meg. Jeg prøver meg på online sjekkesider, og har faktisk fått god kontakt med en, og hun aksepterte den jeg er, men i dag fikk jeg vite at noe familie var hun ikke klar for før om lenge. Kan ikke si jeg er fullt klar selv, men det er sånne ting som både kan planlegges videre i forholdet og som kommer av seg selv. Skilles våre veier også, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hun er den eneste av de kanskje 20 jeg har kontaktet og fått svar på. For øvrig så hater jeg jenter som er inne på disse stedene og tror de er noe! Selv når de ikke svarer på de beste brev og ikke gir noen sjanser å kjenne, vet jeg faen ikke hva de egentlig gjør der inne. Hvis dette ikke går heller, så regner jeg det som et bevis på at skjebnen eksisterer og at livet har ingen gode planer for meg. Hadde jeg forsvunnet nå, er det knapt en håndfull mennesker som hadde savnet meg. Det var stort sett dette jeg hadde i hjertet i dag. Mangel på tro på religionen og den jeg vil dele resten av livet mitt med. Ellers har jeg ikke mer å si på. Bor i et godt hjem, har god helse, nettopp begynt å jobbe og økonomien går oppover. Skulle bare ønske det fantes en vei å videreføre dette til allmennheten uten å bli utstøtt. Foreløpig virker eneste utvei når foreldrene mine sovner inn. Mine søsken tror jeg ikke vil ha så mye å si, har ikke fullt så godt forhold til dem. Hvis det blir så mye verre at jeg må fortelle dette til noen snart, så vil det være broren min. Vi er noenlunde på samme bølgelengde.

 

Det var alt for nå. Takk for at du tok deg tid til å lese det. Venter ikke på noen kommentarer, men om du har noe godt å dele, er du velkommen. Har du ikke noe godt å si, så la vær takk.

 

Hilsen gutt 24

 

Jeg har egentlig bruker her inne, men dette er veldig sensitiv tema for meg og setter pris på deres forståelse. Noen ganger må man bare få ting ut, uansett hvor vondt og hardt de er.

 

Hvorfor prøver du ikke å finne deg "fast følge" i det virkelige liv da? Altså, ikke de jentene som foreldrene dine har pekt ut, men bare helt vanlige koselige jenter du treffer på her i Norge når du er ute på byen osv.

Forøvrig så liker jeg tankegangen din ang. religion.

[Gjest Gjest]

Senebetennelse i begge armene.

Vond rygg.

Ingen venner på høgskolen.

Vil kaste meg utfor en bro.

[Enceladus]

Jeg må være sprø! Vandret rundt i evigheter. Føler meg som en ispinne.

[Hansoen]

Gikk du rundt ute i hele natt?

[Gjest Lei av tilværelsen]

Hvorfor prøver du ikke å finne deg "fast følge" i det virkelige liv da? Altså, ikke de jentene som foreldrene dine har pekt ut, men bare helt vanlige koselige jenter du treffer på her i Norge når du er ute på byen osv.

Forøvrig så liker jeg tankegangen din ang. religion.

 

Takk for svar Jo, er det jeg prøver å finne nå, men jeg er ingen utetype som er ute i byn hver helg eller fester. Har møtt noen jenter før men de har avvist meg kun på grunn av dette. Har funnet en da, men hun foretrekker karriere istedenfor familie, og jeg vil gjerne ha minst ett barn før jeg fyller 30. Er mulig hu tenker slik nå, men folk forandrer seg jo. Ting endrer seg faktisk mye når nye ting kommer i livet.

 

Ang. religion er dette neppe riktige stedet. Men du kan gjerne sitere meg og lage ny tråd om det.

[GrevenLight]

Jeg må være sprø! Vandret rundt i evigheter. Føler meg som en ispinne.

 

 

Driver du og går rundt på natta og løper hjem til datan og skriver på diskusjon.no for så og løpe ut igjen på natta?

[Laserbeam]

Jeg takler det ikke! I dag kom den sosiale sammenkomsten, til slutt så følte jeg meg såpas uvel at jeg gikk, jeg hadde veldig mye hjertebank, jeg var veldig skjelven i kroppen, og jeg svetta "som en gris", og jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg. Jeg veit fra før av at jeg har angst mot fremmede mennesker, men dette var da godt over 90 fremmede, og det ble alt for mye for meg, til tirsdagen er det en liten utflukt med hele skolen, jeg har egentlig ikke lyst, siden det er så mange fremmede.

[RainbowLady]

Jeg takler det ikke! I dag kom den sosiale sammenkomsten, til slutt så følte jeg meg såpas uvel at jeg gikk, jeg hadde veldig mye hjertebank, jeg var veldig skjelven i kroppen, og jeg svetta "som en gris", og jeg klarte rett og slett ikke å konsentrere meg. Jeg veit fra før av at jeg har angst mot fremmede mennesker, men dette var da godt over 90 fremmede, og det ble alt for mye for meg, til tirsdagen er det en liten utflukt med hele skolen, jeg har egentlig ikke lyst, siden det er så mange fremmede.

 

Kjenner meg litt igjen i det du sier, og jeg skal også på en slik utflukt i neste uke. Har egentlig veldig liten lyst, men skal prøve å gjøre det beste ut av det for å på en måte få et sosialt grunnlag i den nye klassen.

[Willa_C]

Takk for svar Jo, er det jeg prøver å finne nå, men jeg er ingen utetype som er ute i byn hver helg eller fester. Har møtt noen jenter før men de har avvist meg kun på grunn av dette. Har funnet en da, men hun foretrekker karriere istedenfor familie, og jeg vil gjerne ha minst ett barn før jeg fyller 30. Er mulig hu tenker slik nå, men folk forandrer seg jo. Ting endrer seg faktisk mye når nye ting kommer i livet.

 

Ang. religion er dette neppe riktige stedet. Men du kan gjerne sitere meg og lage ny tråd om det.

 

Avviser de deg fordi du ikke er party-typen som er ute og rølper hver helg? Det sier kanskje mer om de enn deg.