Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Datasmurf]

Jeg klarer ikke oppsøke hjelp, er overdrevent paranoid og stoler ikke på noen tenkende organismer i det hele tatt.

Jeg drikker og røyker for mye og vet jeg har et problem og at det ikke er bra for kroppen min, men verken klarer eller vil slutte heller, for det er godt å drikke og røyke. Jeg liker smaken av rom og vin, og av virginia-tobakk.

Folk rundt meg er bekymra for meg og snakker til og rundt meg om at hvis jeg fortsetter med denne livsstilen vil jeg være død innen jeg er 30.

Jeg sier til de at jeg regner med det for da slipper jeg å betale ned studielånet, jeg har ikke noe trua på å fullføre skolen eller få meg noe jobb uansett.

Jeg er så lei av å gå rundt og fake smil og glede for å slippe at folk skal spørre og grave om hvordan det går med meg, og foretrekker å rømme bort fra denne verden og inn i andre verdener. Det være seg det er min egen og fortsette å bli sett på som en alkoholisert, ihjel-røyka kis som er svært mentalt fraværende, eller inn i spill / bøker / serier / musikk / whatever.

Jeg er utrolig ensom hele tiden, selv når jeg er blant folk jeg anser som venner og når jeg er blant folk som sier de vet hvordan jeg har det og at de har det på samme måte. Føler at jeg ikke er av samme rase som andre. At jeg er en hetero sapiens. Ulik.

Sånn som det alltid har vært. Så lenge jeg kan huske. Hadde jeg bare fortsatt som jeg var på barneskolen, hadde jeg kanskje klart meg litt bedre. Da hadde jeg i det minste konsentrasjonen til å gjøre det bra på skolen, selv om jeg var aldri så ensom.

Sjur er et intelligent barn og gjør det svært godt på skolen, men han leker ikke med andre barn og er for det meste alene.

Det ble gjentatt på hvert jævla møte med læreren.

Jeg leker fortsatt ikke med andre barn og er fortsatt for det meste alene, og er nok fortsatt intelligent, men jeg gjør det ikke bra på skolen. Hovedsaklig fordi jeg ikke har konsentrasjon. Klarer nesten ikke ligge i senga en hel dag og bare å lese lenger heller. Slutter og står opp etter bare 4-5 timer. Irriterende. Kunne gå gjennom mange bøker på ei uke før, nå kan jeg bruke mange uker på ei bok.

Utviklingen bygger bare på depresjonen min.

[Gjest Gjest]

positiv energi nå!

[kjellandersen]

hold ut, etterhvert blir du sterkere psykisk. sykt viktig d er med døgnrytme lol.

bygg selvtillit og dyrk lidenskap, sov om natta. og gi faen. opp med moralen.

come on come on come on love is all arrrrrrouuund me me you are the only one

living in my fantasy, in my dreams

[Karlson]

Nå har legene startet nedtrappingen på behandlingen av mormor, bl.a. kuttet intravenøst. Så hun er nok død i løpet av uken. Morfar var på besøk i dag, og jeg fortalte at jeg ikke følte for å dra på besøk. Han var helt enig i det. Fikk i tillegg høre at broren min, som er noen år eldre enn meg, hadde fått litt sjokk når han besøkte henne.

 

Er egentlig veldig rart å tenke på. Jeg føler meg ikke så trist akkurat nå, men jeg vet det kommer når jeg får beskjeden om at hun er død, og i begravelsen.

[Cortinarius rubellus]

Sånt er trist, rett og slett:(

Føler med deg, samme hvor klisje aktig det høres ut.

[Jann - Ove]

Husk det gode.

 

Fikk aldri se min mormor jeg. Kreften tok henne før jeg var født.

 

Morfar taklet ikke det så godt. Men selv om han bare drakk og røykte hendte det at han hadde positive stunder. Av og til fikk jeg se glimt av hans gamle seg, av en mann som var stolt av det han hadde vært med på i sine unge dager.

[SpecialForce]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

If only for a day.. My ears could be surrounded in clay.

That very same day, my thoughts were driven a way.

That very same day, a glimpse might appear.

In the mirror down the hallway, a boy who finally could see the world clear.

Engelsk er et nydelig språk når man finner uttrykkene man ønsker å sette på trykk.

 

Jeg føler det går opp og ned for tiden, jeg gruer meg helt fryktelig over hvordan det blir å sette opp møteinnkalling til mine foreldre. Det å forsiktig utforme hva de kan forvente og ikke minst se reaksjonen de kommer med når sesjonen er ferdig.

Det å endelig "innrømme" at gutten i huset ikke har det så bra og hvordan det sliter på han å måtte ignorere og undertrykke følelsene sine når det er munnhuggeri mellom to voksne, eller hvor jævlig det er å gang på gang føle seg satt bort i et hjørne. Jeg vil gjerne delta i verden rundt meg, men når jeg ser alle hindrene for å en gang arrangere møter med andre blir jeg frustrert og til tider rimelig forbannet. Jeg vil da for søren meg kunne velge selv om jeg skal møte mennesker jeg allerede har møtt før, evt. se om det finnes flere som er verdt å holde kontakten med.

Jeg håper for guds skyld at jeg i løpet av den lille feriebiten som er igjen klarer i samarbeid med psykologen min å se litt lysere på verden. Og for guds skyld smile og bruke ansiktsuttrykkene mine mer. Jeg føler meg som et fossil. Gammel, uttørket, uinteressant og forlatt.

[Karlson]

I morges døde hun. Hun hadde store smerter i hele natt, og fikk store mengder smertestillende. Morfar overnattet for å være i nærheten av henne. Hun pustet tungt og ujevnt i hele natt, men plutselig begynte pusten å roe seg. Da satt morfar ved siden av. Til slutt pustet hun ikke i det hele tatt, og det var over.

 

Jeg velger å se på de positive sidene. Hun har levd et langt og lykkelig liv, og selv om hun fikk en uverdig død, slapp hun i hvert fall fra smertene nå.

 

Hun hadde en liten familie, så vi tar en liten seremoni på sykehuset i dag. Da får jeg se henne, det blir første gang jeg ser en død person. Håper jeg klarer å takle det.

[Gjest Gjest]

Har hatt det koslig lenge nå med venner og kjæreste, men nå har jeg plutselig blitt syk. Føler meg helt forjævlig (mest fyskisk men også psykisk). Og akkurat når jeg ligger nede begynner mas fra foreelder som liksom skal hjelpe meg med penger til dep. til nytt sted og bo, skal pese meg med hvor jeg skal bo, pengemangel, om jeg har studieplass, og alt det pisset der. Jeg vil bare rømme.

Jeg hater dette drittsamfunnet, at man ikke kan bli akseptert fordi man er/har vær psykisk syk. Jeg er generelt drittlei, er to personer som klarer å holde meg gående.

Jeg er så usikker på hvordan dette skal gå. Jeg klarer ikke mer skoe, de samme folkene jeg så hver jævla deprimerte dag forrige skoleår. Er så lei rutinene, men har ikke noe annet valg. Skulle ønske jeg var friskere, hadde styrke og livslyst som smittet over på den jeg elsker mest. Jeg hater meg selv.

[ViktorBravo]

Uff jeg tror jeg må skifte jobb. Er så foferdelig lei av å ikke ha noe liv pga. den.

 

Kort forklaring: Jobber som vikar,og det er stor behov for meg pga mye sykdom. Det er en slags vekterjobb med papirarbeid og resepjonstjeneste. Så jeg sitter der 12 timer om dagen bare på ræven min og ser på tv eller som nå sitter og surfer nettet. Fra 6 til 6 og det i snart et år nå. Av og til mer. I det siste 2 ukene har jeg jobbet fire 24 timers skifter (natt deretter dagvakt) noe som er selvsagt veldig slitsomt. Jeg får ikke fast lønn, men blir betalt etter timer tar jeg selvsagt all de vakter jeg kan får. I gjennomsnittet har jeg 180 til 200 timer i månden. Så penger er for tiden ikke problemet. Heldigvis.

 

Men penger gjør meg ikke glad. Jeg var populært på skolen og hadde mangen venner, men deretter flyttet jeg laaangt vekk, og gikk på Folkehøgskole hvor jeg også fikk mangen fantastiske venner. Jeg har fortsatt kontakt med noen av dem, men de er fra alle deler av landet og det er ikke bare bare å kjøre til Tromsø for å henge med dem i noen timer.

 

Etter skolen søkte jeg meg inn i forsvaret (noe jeg ikke trengte å gjøre pga. dobbel staatsborgerskap) trivdes der godt, men etter Madla kom jeg in en tropp hvor det var littt populært å kødde med meg pga. den fine westeuropeiskte akksenten jeg har.

 

Javel trodde noen ganger det var morsomt jeg og, men etterhvert ble det slitsomt, og folkene visste ikke når nok var nok. Sa ifra flere ganger om at jeg ikke syns det er så tøff å alltid høre samme driten hver dag. Jeg hadde alikevel en fin førstegangstjeneste, ble kjent med en dame og endte opp med jobben jeg har nå.

 

Jeg måtte alltid se at jeg fikk nok timer til å betale husleie,og diverse ting og derfor prioriterte jeg alltid jobb, og forholdet gikk i dass. Delvis pga det og delvis pga andre ting. Jeg tenkte meg siden jeg har mer fritid nå så skal jeg jobbe så mye jeg kan.

Nesten 100 timer overtid hver måned. Men nå i starten av året merket jeg at jeg ikke var glad i det, og savnet å dra på byen, eller generellt være rundt venner. Kort sagt jeg savnet det sosiale liv jeg hadde. I mars hadde jeg bare en venn igjen, og han flyttet vekk, så jeg satt igjen uten venner. Ble veldig deprimert uten dame og venner, men holdte spiriten oppe med tanken at det ville sikkert snart ta seg opp igjen.

 

Vel nå er det August, og alt er sånt som det var et halvt år siden. Sommeren min besto av jobb, sove og deretter på jobb igjen. Jeg lover dere det var ikke noe annet en dette. Når jeg kommer hjem, mest i halv syv, syv tiden om kvellen, så orker jeg ikke å gjøre mer en det jeg absolutt må, og jeg går tidlig i seng fordi jeg skal ut tidlig neste morgen.

 

Blir 21 om noen dager, og gjett hva jeg skal. Riktig jobbe igjen. 24 timers skift.

 

Det er heller ikke noe sjangs for å bli kjennt med noen på jobb, fordi for det første sitter man alltid alene, og for det andre fordi kollegane som jeg tar vaktene for er minst 20 år eldre en meg. Så som jeg ser det er den eneste sjangsen for meg å bli kjennt med ny folk å dra på byn, alene, og prøve seg der. Men det er jo lettere sagt en gjort.

 

Siden jeg ikke gikk her på skole, og har ingen utdanning er det ikke bare å si "Ja skift jobb då". Planen er å ta noen fag slik at jeg får godkjent vitnet som vidergående og søke jobb på fregatten i vinteren. Hvis jeg ikke får den, så går jeg ut ifra at jeg søker på en vekterjobb hos de "normale" bedriftene. Ivertfall der kommer du i kontakt med kolleger og generellt med folk. Men da er lønnen ikke så godt. Jeg hadde gjordt det for lenge siden hvis huseieren ikke økte husleien for 6 uker siden. Siden husleien steg, så har jeg ikke så mye å legge til siden på slutten av månden, og dermed tar det lengre tid før jeg har nok til å ta opp en stor lån for å kjøpe leilighet eller et lite hus. Dilemma ensues.

 

Takk og lov for internettet. Har fått kontakter med folk fra nesten hver kontinent nå, og alle er enige med at så lenge jeg ikke la meg dra ned av dette så kommer det til slutt å gå bra. Alikevel tanken at jeg "kastet bort" 1 år bare på jobb er ikke så oppmuntrende.

 

 

Anywho det er blitt jo en wall of text her, og det er sikkert noen skrive- og grammatikk feil, men håper at det er noenlunde forstårlig. Takk for de som leser det, og hvis noen gjenkjenner meg kan den gjerne sende meg en pm.

[Gjest Guest_Mamma_*]

Hei.. I sommer har jeg vært med familien min på ferie til Danmark og vi koste oss veldig inn til en kveld da vi ble sittende en gjeng rundt et bord.

Jeg sliter med sterk angst og depresjoner og har vært sykmeldt noen år pga det. Har trent meg opp og setter megs elv på prøve hver dag for å konfrontere angsten men det går bare ikke. Har gått på forskjellige kurs, prøvd meg i jobb igjen, vært sammen med venner osv men jeg blir bare verre og verre.

 

Uansett, en gammel bekjent av min mann var blant de som satt rundt dette bordet og så spurte han meg plutselig hva jeg jobbet med.

Jeg følte meg ganske ok den kvelden og sa som sant var at jeg har psykiske problemer og at jeg for tiden går på trygd.

Da sa han: "Nåja, du er en sånn en ja. Det er denslags skatepengene mine går til ja." Så begynte alle å le.

 

Hva skal man egentlig svare når folk sier sånn til deg? Tror de at vi som sliter med psykiske lidelser kun er late folk som går og venter på trygdepengene så vi kan gå å sjoppe klær?

Jeg ble rett og slett forbannet når han sa det, men jeg turte ikke å si noe. Endte med at hele ferien min ble ødelagt på grunn av den episoden der.... Han fikk meg til å føle meg som en slask og en trygdesnylter

[Skjelvgråt]

Jeg synes det er der var utrolig respektløst og frekt og si. Ikke sikkert han mente det frekt, men han tenkte seg ikke om før han sa det der. Attpåtil at alle andre begynte og flire, respektløst.

Endret 4. august 2009 av Quakecry

[L4r5]

Han fortjener et jævlig hardt spark i ballene.

[Skjelvgråt]

Helt enig med L4r5.

[H3N]

Du skulle tømt øl glasset i fjeset hans, og gått din vei

[Gjest Guest_Mamma_*]

Takk for støtten men når var både han og flere til ganske påvirket av alkohol så han mente det vel sikkkert ikke.

Hva vile dere sagt i en sånn situasjon? Jeg trives ikke som sykemeldt og trygdeslave, men jeg har ikke noe valg. Hadde jeg klart å roe ned angsten min og kommet meg i jobb så hadd ejeg blitt kjempeglad men det går bare ikke akkurat nå. Jeg prøver, men det går ikke.

 

Hva ville dere sagt i en sånn situasjon? Jeg klødde etter å si noe, men som vanlig ble jeg passiv og feig og lot motparten "vinne"...

[Gjest Slettet+5132]

Hva ville dere sagt i en sånn situasjon? Jeg klødde etter å si noe, men som vanlig ble jeg passiv og feig og lot motparten "vinne"...

Vet ikke hva jeg hadde sagt. Som du sier så er det lettere å bare bli passiv og la de andre "vinne". Skjønner at du ble ganske frustrert, og som noen sa over her skulle du tømt ølen din i trynet hans, selv om det kanskje hadde satt en litt drastisk slutt på en "koselig"(?) kveld.

[Skjelvgråt]

Tømt øllen ville jeg gjort, og bare gått.

[Gjest Guest_Mamma_*]

Hehe joda. Ser humoren i det men..var det jeg hadde mest lyst til å gjøre også menjeg tenkte det at de sikkert anså meg som ustabil nok som det var etter den innrømmelsen om at jeg var mentalt syk..om jeg atpåtil hadde tømt øl i ansiktet på han så hadde det vel ikke gjort saken bedre. takk for svar

[L4r5]

Selv så tror jeg at jeg hadde reagert på cirka samme måte som deg. Desverre. Egentlig så burde man "laget en scene", men det er lettere sagt enn gjort.