Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[Skjelvgråt]

Men glem ikke karen her som kan miste/har mistet pappaen sin i natt. Han trenger støtte fra oss nå.

[Gjest Gjest]

Hvordan vil det bli å ikke ha ham der når jeg vokser opp. Er 20 år nå. Aldri spille gitar sammen mer. Ikke ha ham der når jeg får meg utdanning. Kjæreste. Barn. Jeg klarer ikke helt å se for meg å aldri se ham igjen. Jeg har hatt en drivkraft å bli en like god musiker som ham. Når vil han ikke være i live til å se det. Alt mister mening. Ene halvdelen av livet mitt forsvinner med ham. Vil være uutholdlig å bære kisten til gravlunden.

[isaac elric]

kan ikke en gang forestille meg hvordan det føles å miste sin far... dessverre kommer jeg sikkert til å oppleve det selv en dag.

 

du har min dypeste sympati.

[Karlson]

Det hjelper sikkert å snakke med familie og venner om det, og vite at du har dem der. Ikke vær redd for å gråte og motta medlidenhet, det skal være slik når noe sånn skjer.

 

Har han dødd nå, eller er det sikkert at han dør i løpet av natten?

[Willa_C]

Pappa dør mest sannsynlig i løpet av natten. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvor jeg skal gjøre av meg. Har ikke lyst å gråte med de andre. Mest lyst til å være for meg selv. Gruer meg til begravelsen. Hater å gråte foran så mange. All medlidenheten. Har bare lyst til å rømme fra alt, og sørge for meg selv.

 

Hvordan vil det bli å ikke ha ham der når jeg vokser opp. Er 20 år nå. Aldri spille gitar sammen mer. Ikke ha ham der når jeg får meg utdanning. Kjæreste. Barn. Jeg klarer ikke helt å se for meg å aldri se ham igjen. Jeg har hatt en drivkraft å bli en like god musiker som ham. Når vil han ikke være i live til å se det. Alt mister mening. Ene halvdelen av livet mitt forsvinner med ham. Vil være uutholdlig å bære kisten til gravlunden.

 

De andre respekterer nok at du helst vil være for deg selv akkurat nå.

Gjør meg trist å lese det du skriver, husk at det er mange på dette forumet som er gode lyttere og som du kan snakke med hvis du føler for det. Av og til kan det være godt å snakke med noen du ikke kjenner, noen utenforstående.

[Skjelvgråt]

Gruer meg selv til den dagen, jeg vil oppleve at foreldrene mine dør, at besteforeldrene mine dør osv.

[Willa_C]

^ Jo da, men man må bare lære seg at døden er en naturlig del av livet. Istedenfor å grue deg til at de skal bli borte så må du sette pris på at du har de hos deg nå.

[Partlow]

Hvordan vil det bli å ikke ha ham der når jeg vokser opp. Er 20 år nå. Aldri spille gitar sammen mer. Ikke ha ham der når jeg får meg utdanning. Kjæreste. Barn. Jeg klarer ikke helt å se for meg å aldri se ham igjen. Jeg har hatt en drivkraft å bli en like god musiker som ham. Når vil han ikke være i live til å se det. Alt mister mening. Ene halvdelen av livet mitt forsvinner med ham. Vil være uutholdlig å bære kisten til gravlunden.

 

Selv om å ta i mot råd på et forum og å se andre skrive til deg når du er i en situasjon som du nå er i, sikkert virker helt surrealistisk, kanskje irriterende og ikke klarer å gjøre stor forskjell på din sinnstemning, så vit at det er mange kloke ord og egne erfaringer som kommer frem fra andre som også har opplevd triste hendelser, som jeg vil anbefale at du reflekterer over.

 

Gi deg selv rett til å sørge, til å være trist. Det er en del av deg som forsvinner, og det er det naturligste i verden å føle seg tom og meningsløs. Gi deg selv tid alene, det er ingen andre som kjenner deg så godt som deg selv, og ingen andre enn du vet hva du selv føler og vil. Ingen andre kan ta fra deg sorgen og tomheten, andre kan hjelpe deg, men det er opp til deg selv og komme igjennom, bearbeide og gå videre.

 

Ikke la tomheten og negativiteten bli dominerende over for lang tid, heller husk alt det gode som du knytter til din far. Ikke gi opp dine drømmer og og tanker. Du kan sette det på vent mens du finner ut av situasjonen og deg selv, men aldri gi opp.

 

Prøv også å finn støtte i de rundt deg. Både mennesker som har relasjoner til deg og din far og utenforstående som kanskje har et mer nøytralt og rasjonelt syn på saken. Husk at selv om mennesker kan virke kalde når de ser på denne saken som noe du må komme deg over og gi slipp på, i de aller fleste tilfeller vil ditt eget beste.

 

Døden er en naturlig del av livet, det har den alltid vært og vil alltid være, og selv om den er vond, er det mulig å komme over den og fungere normalt igjen selv om det nå ikke ser sånn ut.

 

Og, fortsett å hold på med musikk. Musikk er fantastisk. Det kan trigge følelser som du kanskje helst vil være foruten, men over tid, vil inntjeningen være enorm.

Endret 31. juli 2009 av Partlow

[Gjest Gjest]

Takk for svarene. Setter pris på det.

 

Han døde i dag tidlig. Fikk holdt hånden hans gjennom det hele. Gikk rolig for seg. Var der kl.4 og legene koblet fra maskinene kl. halv sju. Da tok det vel et minutt eller to imens alle verdiene sank, til hjertet til slutt stoppet.

 

Er rart å tenke på. For 2 uker siden satt vi alle på terrassen på sykehuset, han var i god form, og vi hadde det hyggelig. Sist gang jeg besøkte ham var han blitt dårligere som en normal reaksjon på cellegiften. Jeg dro derifra i tro om at jeg ville få besøke ham dagen etter. Dagen etter fikk jeg beskjed om at lungene ikke klarte å ta opp nok luft, og at han måtte bli lagt i respirator av den grunn. Han var redd for det, da han ikke ville oppleve samme rehabeliteringen som forrige gang, hvor han lå 2 mnd. i respirator. Altså lære å gå igjen osv. Men skjønte at det var nødvendig. Han fikk tatt en siste tur ut på verdandaen. Uvitende om at det ville være siste gang han så verden, og fikk pustet frisk luft.

[Dunsay]

Dette var virkelig trist å høre, mine dypeste kondolanser går i deres retning.

[Karlson]

Trist å høre... Kondolerer, lykke til i tiden framover.

[Cortinarius rubellus]

Kondolerer på det sterkeste

Håper du finner glede i musikken fremover og lykke til.

[Gjest Gjest]

Er så smertefullt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Føles ut som kniv i hjertet, og jeg klarer ikke å dra den ut. Sitter på rommet og lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen. Har noen erfaring om hvordan jeg skal klare å bearbeide dette? Er så sliten av å gråte, men smerten demper seg ikke.

[Willa_C]

Er så smertefullt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Føles ut som kniv i hjertet, og jeg klarer ikke å dra den ut. Sitter på rommet og lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen. Har noen erfaring om hvordan jeg skal klare å bearbeide dette? Er så sliten av å gråte, men smerten demper seg ikke.

 

Husk at den første tiden etter et dødsfall er den verste og mest intense. Ting blir bedre etterhvert skal du se. Kondolerer forresten.

[Cortinarius rubellus]

Mange undertrykker sorgprosessen, det er noe som er viktig og gå igjennom.

Vet du har det totalt jævlig nå, men det blir bedre.

Har ikke mye råd og gi på dette området, når jeg sto i det du gjør nå så grein jeg og knuste det jeg kunne knuse. Du må bare gå igjennom det på din måte.

[Skjelvgråt]

Utrolig kjipt! Jeg kondoler. Men vær sterk! Du skal nok komme deg igjennom dette. Her er en sang du kan høre på:

Er egentlig bob marley som synger den, men fant den ikke.

Endret 31. juli 2009 av Quakecry

[jaxawier]

uhm, er ikke stort jeg eller andre kan si eller gjøre her, selvsagt blir det i det minste mere overkommeligt etter hvert,

men savnet vill nok være der uansett, beste tipset jeg har er og godta det savnet, muligens oppsøke en prest hvis det passer,alternativt andre sjelesørgere/venner/lærere/famile som kan funke for deg.

Bare for at de er familie betyr ikke at de kan være til hjelp og støtte her,avhengig av hva det er for familie du har runt deg,enkelte kan gjøre det vondt verre, om så bare disse dem og move on

det vesentlige her er att du bygger deg opp i kontakten med andre, så alle som ev trekker ned,diss dem med en gang og move on.!

Endret 31. juli 2009 av jaxawier

[Gjest Gjest_ensombryrseg]

Kondolerer til deg som mista faren din.. Har vært gjennom det samme, bare at pappa så vidt overlevde utrolig nok. Går helt fint med han i dag, heldigvis.

[Gjest Easier to run]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er på bunnen av bakken nå, men problemer er at jeg aldri faktisk har nådd til toppen. Det nytter ikke å bare finne en midlertidig løsning lenger. Saken er bare at jeg føler meg så avvist. At mine problemer er mindre viktige og ganske ubetydelige. Jeg har blitt avvist av en klinikk og jeg har blitt avvist av min egen mor. "Psykolog? Det koster penger!". Jeg tror hun nekter å se alvoret, og for å være ærlig vil jeg ikke ha hennes hjelp heller. Senest i går klarte jeg ikke sove. Minnene bare dukket opp, og jeg klarte ikke stoppe dem. Det var så utrolig vondt! Jeg pleier meget sjelden å tenke over disse tingene, men nå dukket det plutselig opp uten forvarsel.

 

Jeg har et veldig negativt syn på fremtiden. Føler at jeg ikke mestrer ting, og at jeg ikke duger til noe. En stemme et sted inni meg sier "Hah, hvordan i helvete skal du klare deg i verden? Dumma!". Har også sluttet med alle aktiviteter jeg drev med på fritiden. I fjor fikk jeg trene litt på helsestudio, men så straks jeg var borte en dag, var det i gang. Den onde sirkelen. På toppen av dette har jeg problemer med å spise regelmessig. I perioder har jeg rett og slett ikke lyst på mat, og andre ganger går det i glemmeboken. Dessverre er ikke det alt. Jeg føler også at jeg er feit og ekkel. Selv om noe et sted i meg sier at jeg faktisk ikke er det. Størrelsen på merkelappen sier "xs/s", mens speilet på veggen viser noe helt annet. Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

 

Midt oppi alt dette har jeg store problemer med å stole på andre mennesker. Tror de vil forlate meg, dolke meg i ryggen og det som verre er.

 

Det slutter ikke der heller. Jeg har selvmordstanker. Føler ofte at det ikke er noen annen løsning, at folk hadde hatt det bedre uten meg, at jeg ikke klarer å oppnå noe uansett osv. Fantaserer ofte om at forskjellige typer ulykker skal inntreffe akkurat meg. Blodbadet, reaksjonene fra publikum og min egen lettelse. Dette har jeg gjort i flere år nå. I det siste har jeg også begynt å se for meg mitt eget selvmord når jeg er ute og stirrer ned på vannet som slår mot de skarpe steinene. Mitt eget blod og den "ekte" smerten jeg ville følt.

 

Har ikke et eneste merke på kroppen, og har aldri forsøkt å ta mitt eget liv, men jeg har brukt piller med "feil" hensikt. INGEN skal komme her og si at dette ikke er et problem! INGEN skal si at dette ikke er viktig!

[Gjest Guest_Tetris_*]

Midt oppi alt dette har jeg store problemer med å stole på andre mennesker. Tror de vil forlate meg, dolke meg i ryggen og det som verre er.

 

Ikke alle

 

Og du trenger helt klart hjelp, og jeg håper du får det.

For det er noe du virkelig trenger.

 

 

 

Skulle ønske jeg var ung igjen, alt var så mye lettere.

Skulle jeg ønske jeg visste hvordan et liv uten depresjoner, selvmordstanker og annet drit var. For jeg aner virkelig ikke hvordan det er. Selvmordstanker har jeg hatt av og på de siste 9-10 årene. Jeg er bare 19. (Tro det eller ei, men 9-10 år stemmer).

 

Skulle egentlig fortelle vennegjengen om hva jeg sliter med forrige helg. Jeg klarte ikke.

Feiget ut i siste øyeblikk. Det er nok uansett for sent. Jeg merker jeg er i ferd med å destruere de vennskapene. Jeg støter de fra meg, i frykt over at de skal finne ut.